Innlegg om forsvarssamarbeidsavtalen mellom Norge og USA

Sjekkes mot framføring

President,

Etter andre verdenskrig trakk Stortinget og regjeringen en viktig konklusjon: Vi kan ikke forsvare landet vårt alene. Hvis det blir krig, trenger vi venner som kan hjelpe oss. Derfor gikk Norge med i Nato. Og derfor har vi bygd et tett og godt samarbeid med våre allierte.

Dette er ikke tomme ord. Det er dypt alvor. Et alvor vi har fått illustrert denne våren og må ta innover oss:

For det er en forskjell på å være medlem –  og ikke-medlem.

Det er en forskjell på om man er innenfor – eller utenfor et fellesskap.

Og når huset brenner – ja, da er det for sent å tegne forsikring.

Norges sikkerhet er bygd på at vi står sammen med andre. Det er jeg veldig komfortabel med. I arbeiderbevegelsen har vi et ord for det å stå sammen: Nemlig solidaritet. Det er også kjernen i Nato-samarbeidet. (En for alle – alle for én)

Men hvis vi skal kunne hjelpe hverandre i krig, så må vi forberede oss sammen, i fred. Vi trenger planer. Vi trenger infrastruktur. Vi trenger forhåndslagre. Og vi må øve og trene sammen. Også her i Norge. Derfor er jeg er glad Stortinget har sluttet seg til dette, senest gjennom de to siste langtidsplanene for forsvarssektoren.

Det er dette, president, som er bakteppet for tilleggsavtalen om forsvarssamarbeid med USA. Avtalen tilrettelegger for at USA bedre kan støtte Norge i krise eller krig. Blant annet er den en forutsetning for at USA kan investere i relevante militære infrastrukturprosjekter her i landet. Og det trenger vi.

For etter 1990 ble det meste av alliert infrastruktur i Norge avviklet. Nå har vi igjen behov for å styrke evnen til å kunne motta forsterkninger. Og som krigen i Ukraina understreker - vi er allerede på overtid.

President,

Det har vært skrevet og sagt mye i offentligheten om tilleggsavtalen. Så la meg gjøre dette helt klart: Dette er ingen baseavtale. Det en tilleggsavtale. Den baner ikke vei for noe nytt som vi ikke ønsker. Den bygger videre på det vi allerede har.

Og det vi har er et forsterkningskonsept. Forsvaret av Norge forblir tuftet på at vi kan få og motta forsterkninger i krise eller krig. Det er ikke basert på permanent utplassering av utenlandske kampstyrker i fredstid. Derfor har vi ikke hatt utenlandske baser her i landet før denne avtalen. Og vi kommer heller ikke til å ha det etter at den er inngått. Verken innenfor eller utenfor de mye omtalte «omforente områdene».

Tvert imot er avtalen helt klar: Norsk base- og atompolitikk gjelder fortsatt. Dette, president, er ikke tomme ord. Det er tung erfaring. I 73 år har USA respektert disse viktige grensesteinene i vår sikkerhetspolitikk. Og derfor kan vi også trygt snakke om tillitsfullt samarbeid. Vi kjenner hverandre godt. Vi respekterer hverandre. Ja, vi har endog lovet å sende unge menn og kvinner i krig for hverandre. Hvis det skulle være nødvendig.

President,

Denne avtalen viser kontinuitet i vår sikkerhetspolitikk. Vi stadfester den kursen våre forgjengere la i denne salen våren 1949. Og som vi har bygd vår sikkerhet på siden.

Dette er ikke tiden for å eksperimentere med vår sikkerhet. Dette er tiden for å holde fast ved det vi har og som virker. Derfor er jeg glad for at et klart flertall i komitéen støtter denne viktige avtalen for Norge.

Takk.