Norge er en stor og rask giver til Ukraina-krisen

For det første – Norge er en av de største og første giverne til Ukraina-krisen.

Dermed er VGs påstand om dette direkte feil. Som i andre krisesituasjoner har Norge også denne gangen vært en av de største og første giverne. Allerede 27. februar ga regjeringen løfte om å bidra med to milliarder kroner i støtte til Ukraina og nabolandene. Vi har allerede utbetalt om lag en milliard til organisasjoner som arbeider med å redde liv, lindre nød og gi beskyttelse til de som er rammet av krigen. Og som VG, så synes også vi at dette må være friske midler og ikke hentes fra det eksisterende bistandsbudsjettet. Derfor er 1,75 milliarder friske penger. Det har vært godt kjent, og burde også være kjent for VG.

Det er 350 millioner kroner til Røde Kors-bevegelsens innsats og 250 millioner kroner til FNs innsats for flyktninger i nabolandene. Vi støtter også FNs nødhjelpsarbeid i Ukraina og Verdens matvareprogram sitt arbeid for å få mat inn i de krigsherjede områdene i Ukraina. Gjennom norske, humanitære organisasjoner har vi bidratt med 144 millioner kroner. Det har ikke på noe tidspunkt vært en stans i utbetalingene til disse, slik VG hevder.

Gjennom EUs beredskapsmekanisme (UCPM) har Norge bidratt med materiell støtte og medisinsk bistand til Ukraina og nabolandene. Situasjonen, spesielt inne i Ukraina, er uoversiktlig og det er krevende å nå ut til de som trenger bistanden mest. De humanitære aktørene jobber under svært krevende forhold med stor risiko for egne ansatte og for at bistanden ikke skal komme frem. Vi har derfor foreløpig valgt å holde igjen en milliard kroner, for å kunne fortsette å bidra ettersom situasjonen og behovene utvikler seg.

Norge sørget også for tidlig utbetaling til de store humanitære organisasjonene for 2022 og med stor fleksibilitet. Dette gjør organisasjonene i stand til å planlegge, prioritere og levere allerede før krisen var et faktum.

For det andre – EUs beredskapsmekanisme (UCMP) er en av mange viktige kanaler for norsk støtte.

Bidragene gjennom denne mekanismen har en verdi av om lag 100 millioner kroner så langt. Gjennom denne kanalen har Norge blant annet bidratt med kirurgisk materiell, 40 tonn legemidler og fire sykebiler. Norge opererer et sykehusfly på vegne av EU som var tidlig på vingene, og vi har begynt evakuering av ukrainske pasienter til norske sykehus.

Det fine med denne ordningen er at kriserammede land melder inn sine behov og dermed unngår vi at det sendes utstyr som mottaker ikke har bruk for. Det innebærer også at donasjonene kan settes inn når mottakeren har behov og ikke minst kapasitet til å ta imot det aktuelle utstyret.

For det tredje – vi er helt enig med VG at man ikke må glemme de andre krisene i verden.

Nettopp derfor må vi sørge for at vi både håndterer situasjonen i Ukraina og de akutte behovene i andre deler av verden. Ikke siden andre verdenskrig har vi i Europa hatt krigshandlinger med så grusomme og omfattende konsekvenser som det vi ser nå. I en slik situasjon, er det vår plikt som ansvarlige politikere å stoppe opp for å gjøre helt nødvendige vurderinger over hva det nå er aller viktigst å prioritere.

Vi deler frykten for at matsikkerhetssituasjonen globalt som følge av konflikten i Ukraina kan bli prekær. Høye priser på mat, kunstgjødsel og energi kommer på toppen av en pandemi som har ført til økt ulikhet i verden. Det vi ser nå, er at Ukraina-krisen gir negative ringvirkninger i utviklingsland og har forsterket allerede eksisterende problemer. De som var fattige fra før kan bli enda fattigere.

Dette er en oppskrift på sosial uro. Store prisstigninger på mat og energi kan føre til politisk ustabilitet, slik vi så under den arabiske våren. Land i Midtøsten, nordlige Afrika og Asia, som i stor grad er avhengig av import av hvete fra Russland og Ukraina, vil være særlig utsatt. Også i dette perspektivet er det nødvendig at vi nå revurderer hvordan vi innretter bistanden. Matproduksjonen i utviklingsland må økes. Derfor vil vi blant annet sikre at vi kan prioritere bistand til matsikkerhet.

Den humanitære innsatsen i Ukraina vil ikke gå på bekostning av innsatsen i andre humanitære kriser i verden. De utbetalingene vi ba Norad vente med, var penger til store multilaterale fond og organisasjoner, som blant annet Verdensbanken og FN. Vi holdt igjen disse pengene for å være sikre på at vi har nok penger til det som virkelig haster nå. De store kjernebidragene til de store humanitære organisasjonene, som WFP, UNHCR, Ocha og Cerf, er betalt ut. Det har ikke vært holdt igjen humanitære midler.

For det fjerde – når vi tar imot flyktninger fra Ukraina bidrar vi til den europeiske dugnaden.

Fortsatt er det usikkert hvor mange ukrainere som kommer til Norge og hvor lenge de blir, og ikke minst hvor store de humanitære behovene i Ukraina blir. Men vi må forberede oss på at også bistandsbudsjettet må bidra inn i dette nasjonale løftet for flyktningene som kommer hit. Hvor mye det blir, er det altfor tidlig å si noe om. Ingen ønsker en situasjon der behovene til fattige og sårbare mennesker settes opp mot hverandre.

Vi vil arbeide for at vi finner en løsning som tar høyde for både vår innsats for ukrainerne som kommer til Norge og vår bistand til Ukraina og nabolandene, og for at Norge skal fortsette langsiktig og kortsiktig innsats i andre land som er rammet av andre kriser og vedvarende fattigdom.