Justis- og beredskapsministerens innlegg i kontroll- og konstitusjonskomiteens høring om myndighetenes håndtering av koronapandemien

(Sjekkes mot framføring)

Komite,

Takk for invitasjonen for å redegjøre for myndighetenes håndtering av koronapandemien i kontroll- og konstitusjonskomiteen. Mens helseministeren la vekt på oppfølgingen av de helsemessige sidene og konsekvensene av pandemien, vil jeg fokusere på forhold knyttet til komiteens spørsmål om kriseledelse, samhandling, regelverk og fremtidig beredskap generelt.

Som jeg redegjorde for i Stortinget i april i år, var Covid-19 pandemien den mest alvorlige krisen i Norge siden andre verdens­krig. Krisen fikk konsekvenser for hele samfunnet – private og offentlige virksom­heter, lokalsamfunn, frivillige organisasjoner og den enkelte borger.

Både styrker og svakheter i arbeidet med beredskap ble avdekket gjennom håndteringen av pandemien. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap hadde gjennom sine krisescenarioer identifisert pandemi som et scenario med svært alvorlige konsekvenser.

Dette illustrerer viktigheten av å ha god beredskap. Vi må ha beredskap også for det som synes utenkelig! Da vi kom i regjering prioriterte vi blant annet å nedsette en Totalberedskapskommisjon. Det var på tide. Vi må evne å se alle våre beredskapsressurser i sammenheng og identifisere hvilke hendelser som vi må beskytte oss mot i fremtiden. Jeg er glad for at vi har fått mange kunnskapsgrunnlag som vi kan benytte i arbeidet med å utarbeide totalberedskapsmeldingen; Totalberedskapskommisjonen, Koronakommisjonens to NOUer og Koronautvalget sin NOU.

Samlet sett viser de tre NOUene at myndighetens håndtering av pandemien har vært god. Dette er viktig for meg å understreke.

Når vi nå arbeider med å forbedre vårt krisehåndteringssystem er det viktig at vi også tar inn over oss en endret sikkerhetspolitisk situasjon. Norge befinner seg i en farligere og mer uforutsigbar verden.

Den alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen i Europa som følge av Russlands angrepskrig mot Ukraina, krigen i Midtøsten, og en tilspisset global konkurranse og rivalisering mellom stormakter som USA og Kina om militær, politisk, økonomisk og teknologisk makt, preger vår tid.

I tillegg til å øke risikoen for naturfare, kan klimaendringene forsterke migrasjon og konflikter verden over. Utviklingen av ny teknologi, som kunstig intelligens og droner, utfordrer vår sikkerhet på måter vi ennå ikke fullt ut overskuer.

Vi skal sørge for at det sivile samfunnet er forberedt på krise og krig, og utvikle et samfunn som understøtter militær innsats og som motstår sammensatte trusler. Overgangene mellom fred, krise og krig blir mindre tydelige. Bruken av sammensatte trusler utfordrer det tradisjonelle skillet mellom statssikkerhet og samfunnssikkerhet.

Likevel er det viktig at vi bruker erfaringene fra pandemien, og de tre evalueringene vi nå har av myndighetenes håndtering til å forbedre oss. Vi må se de tre NOUene i sammenheng med den endrede sikkerhetspolitiske situasjonen, når regjeringen nå vil peke fremover for å forbedre krisehåndteringssystemet vårt. Det gjør oss bedre i stand til i fellesskap å håndtere den neste, store krisen.

Det har vært viktig for regjeringen å ha en systematisk oppfølging av myndighetenes håndtering av pandemien. Det største ansvaret ligger hos Helse- og omsorgsdepartementet og Justis- og beredskapsdepartementet men ikke alene. Det er flere departement som har ansvar for deler av oppfølgingen knyttet til egne sektorer. I den kommende stortingsmeldingen om totalberedskap vil regjeringen berøre flere av læringspunktene. Her vil funn og anbefalinger både fra utvalgene som har sett på pandemihåndteringen, og Totalberedskapskommisjonen og Forsvarskommisjonen bli behandlet.

Sentral krisehåndtering og evne til tverrsektoriell koordinering og videreutvikling av disse er pekt på i flere av kommisjonsrapportene i tillegg til spørsmålet om fullmakter til sentrale beredskapsaktører. Arbeidet med en god og fremtidsrettet beredskapslovgivning bør bygge på de erfaringene vi har gjort oss under pandemien, samtidig som vi ser fremover slik at vi er rustet for fremtidige kriser.    

Arbeidet med å styrke beredskapsarbeidet gjøres med dagens utfordringsbilde som bakteppe. Vi står i en alvorlig sikkerhetspolitisk situasjon. I tillegg må vi forebygge og ha god beredskap mot andre alvorlige hendelser som flom, skred og andre naturulykker eller villede handlinger utført av noen som ønsker å skade oss. Vi må prioritere arbeidet med sikkerhet og beredskap høyt.

Jeg vil også trekke frem et annet viktig punkt hvor det er sammenfall i anbefalingene fra Totalberedskapskommisjonen og Koronakommisjonen; Begge kommisjonene anbefaler at det utarbeides retningslinjer for lov- og forskriftsprosesser som gjennomføres under en krise, slik at behovet for raske prosesser ikke går på bekostning av grunnleggende demokratiske prinsipper og hensynet til rettsikkerhet. Selv med en robust beredskapslovgivning, vil det kunne oppstå behov for regelverksendringer som del av krisehåndteringen. Pandemien har gitt oss viktige læringspunkter for arbeid med regelverk som må utformes og vedtas under tidspress, blant annet at en kort høring er bedre enn ingen høring. Disse erfaringene, sammen med kommisjonenes anbefalinger, tar regjeringen med seg i arbeidet med stortingsmeldingen om totalberedskap.

Komite,

Jeg deler Koronautvalgets vurderinger om betydningen av gode planleggingsgrunnlag. Dette er sentralt både for beredskap og krisehåndtering. Vi må rette vårt beredskapsarbeid inn mot de hendelser som vi som samfunn bør prioritere høyt. Regjeringen arbeider derfor nå med å tydeliggjøre det felles planleggingsgrunnlaget for sivil side, både ved at Forsvarets forventninger til sivile departement blir tydeligere kommunisert, og ved at vi på sivil side har mer forpliktende oppfølging av Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap sine krisescenarioer.

Et annet sentralt poeng som inngår i de ovennevnte evalueringene, var at pandemien traff samfunnet som helhet. Pandemien var en tverrsektoriell hendelse. I fremtiden må vi ta høyde for at alle større hendelser nettopp vil treffe flere sektorer og det må planlegges for dette. Tiltak må iverksettes i flere sektorer, og ikke minst konsekvenser av tiltak i en sektor vil kunne få konsekvenser i annen sektor. Stengingen av skoler under pandemien fikk feks konsekvenser for mental helse hos barn og unge. Det vil være et stort behov for tverrsektoriell koordinering og det stilles krav til sentral krisehåndtering. Derfor er også Kriserådet utvidet fra bare noen få departementer, til å omfatte alle. Dette for å sikre en bedre situasjonsforståelse på tvers av sektorene.  

Justis- og beredskapsdepartementet var lederdepartement i pandemien, og hadde således ansvar for koordinering av all krisehåndtering som ikke var knyttet til de helsemessige sidene. Totalberedskapskommisjonen foreslår at Justis – og beredskapsdepartementet bør være lederdepartement i alle kriser. Dette vil vi følge opp i meldingen om totalberedskap.

Komite,

Å ha et så godt som mulig situasjonsbilde og beslutningsgrunnlag er viktig, noe også Koronautvalget understreker. For å få dette til må det samles inn og sammenstilles informasjon fra de ulike sektorene. Vi har jobbet systematisk med å videreutvikle denne evnen, både under pandemien men også i tilknytning til krigen i Ukraina.  Dette arbeidet fortsetter, og vi vil nå bl.a. etablere en tydeligere struktur for hvordan informasjon skal innhentes fra sektorene og sammenstilles slik at krisehåndteringen baseres på et best mulig kunnskapsgrunnlag. Justis- og beredskapsdepartementet spiller her en helt sentral rolle i kraft av det samordningsansvaret departementet har for beredskap på sivil side.

Komite,

Jeg vil avslutte med det jeg sa innledningsvis: Pandemien traff hele samfunnet. Det vil også fremtidige kriser kunne gjøre. Arbeidet med sikkerhet og beredskap omfatter derfor hele samfunnet. Det krever bidrag fra offentlig og private aktører, frivillige, lokalsamfunn og den enkelte borger. Regjeringens videre arbeid, i lys av blant annet lærdommene fra pandemien og Totalberedskapskommisjonens rapport, har derfor et bredt perspektiv. Dette er viktig for å sikre en best mulig totalberedskap.