Fra struktur til kvalitet

I fjor stod jeg foran dere og holdt min "I have a dream"-tale for universitets- og høyskolesektoren. Nå kan jeg konstatere at vi har tatt et stort skritt på vei mot å realisere drømmen. Fra 1. januar var strukturreformen en realitet.

• NTNU omfatter både de ypperste forskningsmiljøene, de store breddeutdanningene og flere profesjonsutdanninger – og nesten alt som er i mellom.
• Høgskolen i Sørøst-Norge er en tung institusjon med hovedvekt på profesjonsfag og uttalte universitetsambisjoner.
• UiT – Norges arktiske universitet har utvidet til Harstad og Narvik, med potensial for nye samspill innen både teknologi- og økonomiutdanning.
• Nord universitet bygger på stolte tradisjoner for blant annet lærerutdanning, og også innen akvakultur er potensialet stort for et universitet som dekker en viktig del av Norges kyst.
• Høgskolen i Oslo og Akershus styrker seg på forskningssiden ved å fusjonere med ytterligere to forskningsinstitutter, NIBR og SIFO.
• I tillegg har fire private høyskoler slått seg sammen til VID vitenskapelige høyskole.

Jeg vet at svært mange mennesker ved disse institusjonene har jobbet hardt og intenst for å gjøre disse fusjonene til en realitet. Alle fortjener en stor takk.

*

Jeg vil starte med å sitere til en klok mann. Jan P. Syse sa ved en anledning som liknet på denne: "Så, her er jeg for å tale til dere. Og dere er her for å lytte til meg. Vær overbærende hvis dere blir ferdige før meg."

Jeg sto her for et år siden og snakket om omstilling. Året som har gått har vist at jeg ikke akkurat tok munnen for full.

Oljeprisen er på sitt laveste nivå på 11 år. For en ukes tid siden kunne Aftenposten melde at 27000 jobber har forsvunnet fra oljebransjen på to år – og at det tallet antakelig skal øke i tiden fremover. Selv om olje og gass blir en viktig næring i all overskuelig fremtid, er tegnene mange på at vi ikke kan regne med at den vil være motoren i norsk økonomi lenger. Og som årets NHO-konferanse demonstrerte til fulle: Den teknologiske utviklingen gjør at norsk arbeidsliv står foran forandringer vi knapt forstår rekkevidden av. Det gjøre at dagens studenter må lære seg gode generiske ferdigheter som gjør dem i stand til å være med å skape og utvikle morgendagens arbeidsliv.

I Paris, før jul, vedtok verdens ledere en ambisiøs klimaavtale som gir en klar retning for fremtidig, global klimainnsats. "Det grønne skiftet" må altså være mer enn årets nyord i 2015, som det ble kåret til av Språkrådet. Og universitetene og høyskolene må spille en nøkkelrolle i å frembringe kunnskapen, kompetansen og kandidatene vi trenger for å skape verdier på en bærekraftig måte også i fremtiden.

2015 har også i stor grad vært preget av en utfordrende asylsituasjon. Selv om vi har strammet inn politikken, er det åpenbart at mange mennesker må integreres i det norske samfunnet i årene som kommer. Utdanning vil være helt avgjørende for at vi lykkes med det. Her er det opptil flere institusjoner som allerede har vist at de er sitt ansvar bevisst: For eksempel har NTNU – den delen som inntil nylig het Høgskolen i Sør-Trøndelag – opprettet et eget ingeniørstudium for flyktninger, med skreddersydd undervisningsopplegg. Et annet eksempel er den akademiske dugnaden for flyktninger som Universitetet i Oslo, Høgskolen i Oslo og Akershus og NMBU har tatt initiativ til.

*

Med dette bakteppet tror jeg at jeg trygt kan slå fast at arbeidet med å heve kvaliteten i høyere utdanning er tvingende nødvendig. Ikke fordi tilstanden i norsk høyere utdanning er dårlig. Men fordi Norge skal håndtere store samfunnsutfordringer og endringer, og vi er helt avhengige av universiteter og høyskoler for å lykkes.

Helt siden jeg satte meg i statsrådstolen for vel to år siden, har jeg hørt fra mange hold at vi trenger en kvalitetsmelding. Det er noe "alle" synes å mene. Samtidig er kvalitet en vanskelig størrelse å definere. Likevel tror jeg vi alle kan være enige om hva vi ønsker å oppnå med høyere utdanning. Vi vil ha studenter:

• Som oppnår best mulig læringsresultater og personlig utvikling.

• Som er godt forberedt for en fremtidig yrkeskarriere hvor endring er det normale.

• Som gjennomfører utdanningen mest mulig effektivt.

• Som får en utdanning som bidrar til å videreutvikle og opprettholde en bred kunnskapsbase for samfunnet.

• Som forberedes for aktiv deltakelse i samfunnet.

Men i dag mangler vi en omforent forståelse av kvalitet. Jeg tenker ikke på en definisjon; det fungerer ikke for et så komplekst og mangefasettert fenomen. Derimot ønsker jeg at vi kommer et vesentlig stykke videre enn dagens situasjon: Nå er vi henvist til å bruke eksempler og må benytte første del av samtaler om kvalitet til grunnleggende begrepsavklaring.

Den omforente forståelsen må vi komme frem til i fellesskap. Derfor vil jeg nå, i etterkant av kontaktkonferansen, invitere dere til å komme med skriftlige innspill til meldingen.

*

Forskningslitteraturen gir oss imidlertid noen pekepinner om hva som skal til for at studentene skal lære mest mulig. Jeg skal peke på fem faktorer som jeg mener må være en del av vår kvalitetsforståelse:

1. Vi må ha høye ambisjoner på studentenes vegne.

Her er det for stor variasjon i dag. Det er liten tvil om at det finnes studier der studentene tilsynelatende lykkes, selv om de legger ned begrenset innsats. Legg merke til at jeg da bruker begrepet "lykkes" utelukkende i betydningen "får gode karakterer".

Det er gode grunner til å anta at studentene jobber så mye med studiene som de opplever er nødvendig, eller som de blir inspirert til. Begge deler kan dere påvirke.

For å lykkes med å realisere høye ambisjoner, må studentene engasjeres og motiveres og benytte tilstrekkelig med tid på studierelaterte aktiviteter. Vi må tenne den faglige gløden. Vi må ha forventninger til dem. Dessuten må de selvsagt bruke tiden fornuftig.

Det vil selvfølgelig også kreve en betydelig innsats fra studentene selv. Men ansvaret for å gjøre forventningene tydelige, ligger hos dere.

2. Vi må tilby aktiviserende og varierte læringsformer

Forskning viser at det er det som engasjerer studentene. Det handler for eksempel om å gi gode tilbakemeldinger, legge til rette for ulike former for faglig samarbeid og stille klare krav. Eller om å bruke de mulighetene teknologiske nyvinninger gir til å fornye undervisningspraksisen.

Praktiske undervisningsformer er også viktig – det skaper motivasjon og ferdigheter hos studentene. Se for eksempel på NTNU Live Studio, som nylig vant Utdanningskvalitetsprisen.

NTNU Live Studio gir arkitektstudenter anledning til å realisere ulike prosjekter i praksis, ved å være prosjektleder fra de har idé på skisseblokka til byggverket står ferdig. De har gjort alt fra å bygge et ungdomssenter i Senegal til å renovere et gammelt eldhus i Hardanger. Jeg er overbevist om at studentene blir bedre arkitekter av å ha nærkontakt med byggeprosessen fra start til mål. Studentene er også overbevist: Studiebarometeret viser at arkitektstudentene i Trondheim er av de mest fornøyde studentene i Norge – og det er også de som bruker aller mest tid på studiene sine.

3. Vi må skape en kvalitetskultur

Det er en klar utfordring fra meg til dere. Jeg tror noe av det viktigste studentene kan eksponeres for, nettopp er en kultur for kvalitet og kontinuerlig forbedring. Hvor holdningen er at man alltid kan bli bedre, selv om man gleder seg over sine triumfer.

I en slik kultur må fagmiljøene ta et felles ansvar for å utvikle studieopplegget. Fornyelse må forankres i den faglige ledelsen og i de overordnede strategiene. For hver lærer er ikke en øy. Han eller hun må være del av et lærerteam som føler et kollegialt ansvar for studiekvaliteten. Men det å skape en kultur der kvalitet gjennomsyrer alt dere gjør, det er et ledelsesansvar. Det er viktig at studentene opplever at kvalitet er noe vi oppnår sammen.

På Universitetet i Bergen fikk BioCeed ved Institutt for biologi status som Senter for fremragende utdanning for noen år tilbake. Her har de jobbet frem en kultur hvor de ansatte diskuterer undervisning seg imellom – til og med i lunsjpausene. Det har båret frukter. Førsteamanuensis Christian Jørgensen ved instituttet fikk nylig universitetets og studentenes læringsmiljøpris for 2015. I sin takketale trakk han frem inspirasjonen det kollegiale miljøet har gitt ham til å gi bedre undervisning:

"Undervisning har gått fra å være et personlig traume som hver og en av oss føler vi ikke får til, til noe vi snakker om og blir bedre på i fellesskap."

Grunnlaget for en slik kultur tror jeg dere legger på studieprogramnivå. Det er viktig med godt oppbygde studieprogram som sikrer god progresjon. Her har vi ikke kommet så langt som intensjonen var i Kvalitetsreformen.

Se for eksempel på Medisinsk fakultet i Oslo. De har lagt opp til en omfattende revisjon av studieplanen for medisinutdanningen for å ta inn den teknologiske, demografiske og medisinske utviklingen som har skjedd de siste årene. Nye læringsformer og e-læring blir en stor del av undervisningen. Bakgrunnen for de omfattende endringene, er at de har stilt seg det helt avgjørende spørsmålet: Hva slags kompetanse skal en lege i Norge ha i fremtiden?  

Det er også et lederansvar å bidra til å heve statusen til undervisningen. I innspillsbrevet kommer jeg til å be dere om konkrete forslag til tiltak, endringer eller insentiver. For det skal være like gjevt å drive utdanning som å bedrive forskning.

 4. Vi må integrere studentene i det akademiske fellesskapet

Det skal ikke være et "oss" og et "dem" – underviser og student – men et rungende "vi". Faglig og sosialt integrerte studenter – studenter som trives, rett og slett – faller fra i mindre grad.

Dette er et gjennomgående kjennetegn ved en del universiteter internasjonalt som er kjent for fremragende kvalitet: Studentene ses som en ressurs, også i forskningen. De trekkes inn på laboratoriet eller i feltarbeid og bidrar i reelle forskningsprosjekter. Og det er faktisk ikke bare noe som bare gjelder rike prestisjeuniversiteter. Bjørn Haugstad kunne oppglødd fortelle meg da han kom hjem fra Brasil før jul, at et kjennetegn ved brasilianske universiteter nettopp er at studentene ofte gis mulighet til å bidra i labben.

For å skape et slikt fellesskap, tror jeg den enkelte lærer kan bli flinkere til å ta mer personlig ansvar for den sosiale og akademiske integreringen til studenter. Det handler også mer om kultur enn om stillingsbeskrivelser. Jeg var oppe i Bodø ved semesterstart, og da delte studentene der ut prisen for "Årets foreleser". Juryen sa følgende om universitetslektor Jan Utby ved Handelshøgskolen: "Han er tilgjengelig for studentene til alle døgnets tider, og han deltar på aktiviteter også på ettermiddagen sammen med studentene."

Nå er det naturligvis ikke noe mål at alle lærere skal være tilgjengelig til alle døgnets tider. Men hvordan en lærer forholder seg til enkeltstudenter som sliter faglig eller står i fare for å falle ut av studiet etc. – det spiller en stor rolle. Det handler om å se og bli sett.

5.  Vi må sikre samspill med arbeidslivet.

All høyere utdanning er også yrkesutdanning. Kandidatene må ha med seg en utdanning og en arbeidsmetodikk som både er relevant for arbeidslivets behov og som kan tilføre nye ideer. Utdanningen deres må ha en god kobling til praksisfeltet.

Det er én vanlig innvending jeg hører mot å jobbe for tett med arbeidslivet i utforming av studieprogrammer: At hensynet til kortsiktig relevans kan overskygge langsiktige kompetansebehov. Og selvsagt finnes det ledere i arbeidslivet som tenker snevert og kortsiktig.

Men min påstand er at det finnes flere som er genuint opptatt av kompetansen de trenger om 10 år. Som uttrykker et veldig klart behov for at studentene må utvikle de ferdighetene vi ofte tenker på som kjennetegn ved høyskoler og universiteters dannelsesoppdrag: Evne til kritisk tenkning, til kreativ problemløsning, til samarbeid og kommunikasjon over grenser, og til etisk refleksjon. Ikke i stedet for solid fagkunnskap, men i samspill med solid fagkunnskap.

Virksomheter som lever av å kombinere innovasjon med pålitelighet kan være helt sentrale partnere i å utvikle fremtidens studieprogrammer.

*

Et felt der det blir særskilt viktig å lykkes med god kobling til praksisfeltet, er den nye femårige lærerutdanningen. Der skjer arbeidet med å heve kvaliteten akkurat nå. Institusjonene som jobber for å tilby femårig lærerutdanning, har bare tiden og veien frem til 2017 for å bli klare med et løp der teori og praksis går hånd i hånd.

Allerede fra høsten av skjerpes karakterkravet i matematikk for dem som vil inn på lærerutdanning. Da vil vi få faglig sterkere studenter. Men sjansen er også stor for at vi kan oppleve svekket rekruttering i en periode.

Rett før jul sendte Kunnskapsdepartementet derfor brev til alle institusjoner som tilbyr lærerutdanning. Der ber vi dere om å sette i gang en særskilt rekrutteringsinnsats for å dempe den forventede nedgangen i studenttallet. Vi ber dere blant annet om å bruke egne studenter i rekrutteringsarbeidet, for øvrig i tråd med god praksis fra flere av landets mest prestisjetunge studier.

For å legge til rette for de som er motivert for lærergjerningen, men som har ikke har gode nok mattekarakterer, skal vi tilby forkurs. Jeg regner med dere ser egeninteressen i å rekruttere studentene til forkurset. 

Jeg forventer at dere som institusjonsledere setter lærerutdanning øverst på agendaen. Det er et strategisk ansvar ikke bare for institusjonen, men for nasjonen. Styret skal involveres i gjennomføringen av reformen. For vi er helt avhengig av å lykkes med lærerutdanningene.

Min beskjed til unge mennesker er entydig: Søk lærerutdanning – jeg tror skolen vil bli en av fremtidens mest attraktive arbeidsplasser. Dere må bidra til å spre det budskapet.

*

Ambisjonen min er å komme med en konkret stortingsmelding om kvalitet. En melding som bidrar til styrket kvalitetskultur. En melding som bidrar til å øke studentenes læringsutbytte.

I innspillsbrevet kommer jeg til å spørre om det er behov for å justere nasjonale rammevilkår og hvilke tiltak og virkemidler vi trenger på nasjonalt nivå.

Men jeg ser ikke for meg en melding som rokker vesentlig ved rammebetingelsene for sektoren. Målet må være å virkeliggjøre de ambisjonene som lå til grunn for kvalitetsreformen, som ennå ikke er realisert. Det er et arbeid som i stor grad må gjøres på den enkelte institusjon.

*

Regjeringen har satset tungt på forskning og høyere utdanning gjennom langtidsplanen, strukturreformen og nå kvalitetsmeldingen. Og selv om dette har skapt en del debatt, er det vel ikke til å stikke under stol at det som oftest er Khrono og ikke Dagsrevyen som vil ha mine kommentarer på dette feltet.

Men her en kveld da jeg så på NRK, oppdaget jeg at denne politikken nå er løftet så høyt på den politiske dagordenen, at den fanges opp av populærkulturen: I dramaserien Mammon møter vi en statsminister som går bak ryggen på sin finansminister for å bruke oljefondet på en kreativ måte. Men han skal ikke bygge veier, opprette sykehjemsplasser eller reformere NAV. Nei, han skal gjennomføre en utdanningsreform for å heve kvaliteten!

I fiksjonen verden er virkemiddelet å kjøpe opp eliteuniversiteter som Oxford, Harvard og MIT med oljepenger. Jeg kan fortelle manusforfatterne til Mammon at det trenger vi ikke å gjøre. Riktignok kan ikke norske breddeuniversiteter konkurrere med amerikanske eliteinstitusjoner. Men vi har alle forutsetninger – folkene, institusjonene, virkemidlene – for å heve kvaliteten flere hakk. Og det kan vi gjøre ved egen hjelp – hvis vi alle trekker i samme retning: Mot høyere kvalitet.