Kontaktkonferansen 2024

Kjære alle sammen,

Det er en stor glede for meg å for første gang invitere til Kontaktkonferanse. Jeg synes det er en veldig fin måte å starte året på: Å samle hele det brede spennet i denne sektoren. Vi trenger dere alle når vi skal håndtere de store utfordringene vi står overfor.

I dag skal vi tegne det store bildet, men vi skal også zoome inn på mindre biter.

Mange liker å tenke at man starter med blanke ark når man går inn i et nytt år. Men fjorårets store ark – selve verdensbildet – det kommer vi ikke unna når vi går inn i det nye året.

Dette bildet er prega av økende urolighet og internasjonal maktkamp. På toppen av dette kommer flere andre store globale samfunnsutfordringer.

Dette har store konsekvenser for vår sektor. For hva vi gjør, hvem vi er og hvordan vi ser oss selv.

Men for å forstå hele bildet, må vi også se på det som skjer i det små.

Den siste tida har vi vært vitne til noe som har skjedd i et lite stykke Norge, som har betydning for hele denne sektoren.

Når du får vite at lokalsykehuset som redda deg den gangen du fikk slag, kanskje skal legges ned.

Når du ser for deg at du ikke har noe sted å dra hvis barnet ditt ikke får puste.

Når du ønsker å stifte familie, men lurer på om du vil ha et trygt sted å føde. 

Da blir du redd. Du blir forbanna. Og du går i fakkeltog. 

De siste månedene har vi sett et enormt engasjement mot de foreslåtte nedleggelsene av sykehus og akuttfunksjoner i Nord-Norge. Vi har sett debatter som har engasjert folk i hele landet. 

Det er ikke vanskelig å skjønne hvorfor. Dette slår direkte inn i folks liv. Uansett hvem du er eller hvor du kommer fra: Det at en sjøl og de en er glad i er trygge, er det viktigste av alt.

Så er det sånn at vi veit hva denne situasjonen bunner i.

Det handler om mangel på folk. I Helse Nord mangler de blant annet sykepleiere, legespesialister og psykologer.

Ofte når vi snakker om kompetansemangel, snakker vi om noe som skjer i framtida. At vi med tida vil få færre hender til å ta vare på stadig flere eldre og pleietrengende. At konkurransen om arbeidskrafta vil bli større.

Men dette problemet ligger ikke i framtida. Det er her allerede. Og i noen tilfeller er det helt akutt. Det handler om liv og død.

De problemene vi nå ser er ekstra store i Nord-Norge. Men de begrenser seg ikke til denne landsdelen. Heller ikke til helse-sektoren. 

Siden august har jeg reist rundt i landet vårt. Fra nord til sør forteller ordførere, rektorer og næringsliv om at de allerede mangler folk. De forteller at de mangler blant annet lærere, helsearbeidere og ingeniører.

Samtidig veit vi at nærmere 700.000 voksne nordmenn står utenfor arbeidslivet og utdanning.

På flere av høgskolene og universitetene jeg har besøkt rundt om i landet, får de ikke fylt opp plassene til sykepleier- og lærerutdanningene. Vi har altså både lærermangel og ledige studieplasser, men ikke folk. Og dette er ikke hvilke som helst folk: Det er de som skal utdanne ungene våre og hjelpe oss når vi blir sjuke. Hva betyr denne bemanningskrisa for oss alle? Hva betyr det for de små plassene som trenger gode lærere for ungene sine?

Dette er alvorlig.

Jeg har møtt folk på små plasser der kommunen ser at de selv må ta grep for å lykkes. Som i Finnsnes i Senja, i underkant av halvanna time med hurtigbåt fra Tromsø. For å bøte på lærermangelen har studiesenteret Midt-Troms nå oppretta en grunnskolelærerutdanning i samarbeid med Universitetet i Tromsø.

Det er heller ikke sånn at denne sektoren er den eneste som er bekymra for dette. Jeg har blitt kontakta av flere andre statsråder som er bekymret for rekrutteringen til sine sektorer.

Det viser at hele samfunnet rammes av kompetansemangel og mangel på folk. Og kunnskapssektoren står midt oppi det. Vi som er her i dag – både dere og jeg, vi kjenner på dette. Vi kjenner ansvaret på våre skuldre.

Så kunne det hende at utfordringene stoppa der. Men det gjør de altså ikke.

Dette er bare én av mange utfordringer dere må forholde dere til.

For vi står i dag overfor en rekke samfunnsendringer som bare utvikler seg raskere og raskere.

Vi står midt i et stort og viktig teknologiskifte. Vi står i en krevende energipolitisk situasjon. Vi står i en ny sikkerhetspolitisk og geopolitisk virkelighet. Vi står overfor klimaendringer og ekstremvær. Vi står overfor store demografiske endringer.

Disse akselererende samfunnsutfordringene treffer ulikt avhengig av hvor vi befinner oss, hva vi holder på med og hvilket utgangspunkt vi har. Det er fordi de serverer oss både svært store muligheter og svært store utfordringer på samme tid. Dermed kan de skape mer ulikhet – internasjonalt, men også her i Norge. Mens mulighetene kan sentrere seg ett sted, øker utfordringene et annet sted. De siste månedene har vist oss at utfordringene ikke ser helt like ut fra Tromsø og Oslo.

Men én ting er sikkert: Dere som sitter her kjenner disse utfordringene på kroppen.

Det er vel knapt noen sektor ChatGPT traff hardere enn denne sektoren.

Dere skal drive forskning og drifte universiteter mens dere skal forholde dere til en teknologisk utvikling som er grunnleggende uforutsigbar.

Dere skal også samarbeide mer i en verden som er stadig mer uforutsigbar.

Og dere skal svare på utfordringer her og nå samtidig som dere skal forberede Norge på den største omstillingen av økonomien i moderne tid.

Puh. Det er til å bli svett av. 

Svetten pipla nok også på panna til spillerne til Liverpool da de gikk ut på gressmatta til andreomgang i Champions League-finalen i Istanbul i 2005.

Da lå de under med tre mål mot AC Milan.

Når de kom ut til andre omgang visste de at utfordringa knapt kunne vært større.

Men de visste, og viste, at også de største utfordringer kan løses.

Det er det vi også må gjøre. Vi må stålsette oss for den oppgaven vi har framfor oss.

Det er nok mange av dere som kjenner til resultatet av den kampen som har fått navnet «mirakelet i Istanbul». Liverpool klarte å snu det hele og de gikk av med seieren. Nå skal jeg innrømme at jeg selv faktisk er Manchester United-fan, men dette eksempelet er til inspirasjon selv for meg. Det viser hvordan det er mulig å snu en vanskelig situasjon til det bedre.

Jeg har stor tro på at også vi kan klare det.

Det står tross langt mer på spill enn et Champions League-trofé.

Det handler om vår felles trygghet.

Selv om verden har blitt mer utrygg, er Norge fortsatt er trygt land å bo i. I bred forstand.

Vi har et velfungerende demokrati. Folk i Norge har stor frihet til å leve liva sine som de sjøl ønsker.  Vi har et godt offentlig helsevesen. Vi har god, gratis utdanning som er tilgjengelige for alle fra barneskolen til høyere utdanning.

Og det i hele Norge. Det er det som gjør Norge unikt, også om vi sammenligner med andre fredelige naboland. At det finnes attraktive og gode lokalsamfunn uansett hvor du bor.

Sammen har vi, det norske samfunnet, bygd Norge slik vi kjenner det. Opp gjennom historien har vi reist universiteter og høgskoler i by og land, tross motstand fra både danskekongen og politikere i Oslo. Det har vært med på å gi oss sterke fagmiljøer som har bygget industri og velstand i by og land.

At vi har dette i hele Norge – det er det som står på spill.

Kunnskap har gjort Norge trygt og skal fortsette å gjøre Norge trygt. 

Vi snakker mye om beredskap i vår tid. I hjemmene våre mottar vi anbefalinger om lagring av hermetikkbokser og vanndunker. Som nasjon må vi bygge ut forsvaret. Vi må ha kornlagre og infrastruktur som tåler ekstremvær. Vi må være beredt for stormen, flommen eller den neste pandemien. Men for å gjøre alt dette, trenger vi kunnskap.

Det handler om kunnskapsberedskap.

Sammen må vi bygge kunnskapsberedskap for framtida.

Vi har ingen sjans til å møte samfunnsutfordringene uten forskning, kunnskap og utdanning.

Forsvaret, næringslivet, helsesektoren, kommunene, har ingen sjans uten dere.

Derfor har jeg klokkertro på at vi skal klare å vinne den andreomgangen.

Dette vil kreve mye av dere.

Men som den Liverpool-sangen sier – som jeg også må innrømme at er god: You’ll never walk alone. Eller for å si det på godt norsk, som vi i Senterpartiet liker: Du går aldri aleine.

For at vi skal klare å gå ut og vinne den andreomgangen, så må vi spille hverandre gode. Dette er et lagarbeid. Det krever stor innsats både fra oss politikere og fra dere.

For oss i regjeringa har det handlet om å føre en politikk som gir dere tillit og handlingsrom. Handlingsrom til å prioritere innen egne utdanningstilbud. Tid til å forske og til å utdanne studentene våre – istedenfor å bruke tid på unødvendig byråkrati.

For det er et paradoks: ingen ansatte er mer engasjerte enn forskere. Samtidig er det ingen som er omgitt av så mange og så detaljerte insentiver som dem.  

Det paradokset tar vi tak i. Vi skal forenkle, avbyråkratisere og flytte makt nærmere folk, fag og førstelinja.

I år følger vi opp med flere større grep som skal gjøre det lettere for dere å oppfylle samfunnsoppdraget deres. Som svarer på rekrutteringsutfordringene. Som tilpasser forskningssystemet til nye utfordringer.

Først litt om de politiske grepene vi gjør innenfor høyere utdanning:

I løpet av de neste månedene skal jeg legge fram to av de viktigste politiske dokumentene for oss i denne perioden. Vi skal legge fram en stortingsmelding om opptakssystemet og en stortingsmelding om profesjonsutdanningene.

I Opptaksmeldinga tar vi stilling til anbefalingene som ble gitt av opptaksutvalget i desember 2022, i tillegg til høringsinnspillene som er kommet inn i etterkant. Opptaksutvalget foreslo blant annet å fjerne alle tilleggspoengene, ta bort muligheten for å forbedre karakterer etter videregående og isteden en felles standardisert opptaksprøve.

Vi skal legge fram forslag til et helhetlig opptakssystem i løpet av de nærmeste månedene.

Opptakssystemet har stor påvirkning på alle våre ungdommer som skal gjennom et utdanningsløp. Det har mye å si for dere og for alle profesjonene dere utdanner til. Det har stor påvirkning på arbeidsliv, næringsliv og på samfunnets samlede ressursbruk på kunnskapsfeltet.

Når vi endrer opptakssystemet, så handler det om framtidas Norge.

Det handler om at vi i denne sektoren må gjøre det vi kan for å bidra.

Når vi ser så alvorlige situasjoner som den i Helse Nord allerede i dag, så må vi se på hva vi kan gjøre.

Vi har stilt oss spørsmålene: Er det riktig at ungdom bruker årevis på å ta opp fag og samle poeng før de kommer i gang? At vi stenger døra for motiverte søkere til sykepleier- og lærerutdanningene, samtidig som studieplasser står tomme? Stemmer kartet med terrenget?

Jeg er opptatt av å lytte til de som har skoa på. Jeg er opptatt av at vi tar innover oss alvoret i samfunnsutfordringen kompetansemangel. Og jeg er opptatt av at opptakssystemet skal brukes til å fordele studieplasser, ikke løse en rekke andre oppgaver. Kvalitetskravene til alle våre utdanninger skal være høye, og det skal de fortsette å være. 

Alt dette spiller inn når vi nå foreslår et nytt system.

Det handler om en helhet.

En helhet som vi alle bør bry oss om.

Jeg vet at mange som sitter i denne salen har sterke meninger om opptaksreglene. Det er forståelig. Men det er nå nødvendig at vi alle stiger ned fra våre kjepphester. Det jeg ønsker dere med på, er en åpen, konstruktiv debatt om hvordan et mest mulig helhetlig system bør se ut.

De siste månedene har jeg møtt studenter på profesjonsutdanninger rundt om i landet. Jeg har møtt motiverte sykepleiere og lærere med stort engasjement for faget sitt. De må gjennom et tøft utdanningsløp for å til slutt bære sin profesjon.

Dette er noen av de som utgjør hjørnesteinen i velferdssamfunnet vårt. Det er de som følger oss fra vugge til grav. De som er der når vi trenger det som mest.

I framtida skal våre profesjonsutdanna folk møte et arbeidsliv der de vil trenges mer og mer. Et arbeidsliv der vi får færre hender på flere folk. Vi har et demografisk regnestykke som ikke går opp. Det holder ikke å bare opprette flere studieplasser. Vi må også sikre at utdanningene er godt nok innretta for å svare på de samfunnsutfordringene vi står overfor.

Det er nettopp det vi gjør i den kommende profesjonsutdanningsmeldinga, som også legges fram denne våren.

De siste åra har det vært en debatt om akademisering av profesjonsutdanningene. Vi har sett fagpersoner som har ytret seg kritisk til utforminga av blant annet sykepleierstudiet. De peker på at studiet har blitt for teoritungt. At det ikke i like stor grad forbereder studenter på de praktiske utfordringene i yrket.

Teori og kritisk tenkning må stå sentralt i våre profesjonsutdanninger.

Samtidig må utdanningene forberede studentene våre på det som faktisk møter dem. 

I profesjonsmeldinga vil vi derfor ta grep for å gjøre utdanningene våre mer profesjonsnære.

Vi ønsker å legge til rette for tett kontakt med praksisfeltet og arbeidslivet for å få det til. Og det i hele landet gjennom fleksible, desentraliserte utdanninger.

Vi veit at praksisplasser er en flaskehals for økt kapasitet i utdanningene. Vi må derfor ta i bruk en større del av helsetjenesten i hele landet som praksisarena. Det er vinn-vinn for kommunene og for studentene.

Det er gledelig å se at ordningen med bo- og reisestøtte til studenter som er i praksis langt unna campus, fungerer svært bra. I desember var jeg og besøkte helse- og sosialfagsstudenter ved NTNU som hadde fått støtte til å ta praksis på Hitra. Kommunen hadde ordna et hus der studentene kunne bo i lag og de var veldig fornøyde med opplegget. Det var artig å se. Interessen for ordningen har vist at den treffer et behov. Derfor har regjeringa økt finansieringen til ordningen i statsbudsjettet for 2024.

Regjeringa er positive til institusjoner som ønsker å prøve ut andre modeller for organisering av utdanningene – for eksempel for å rekruttere flere eller for å få tettere kontakt med praksisfeltet.

Jeg har sagt at dere ikke går aleine. Vi fører en aktiv politikk for at dere skal få tillit og handlingsrom. Med denne friheten kommer det ansvar.

I 2024 forventer regjeringa at universitetene og høyskolene tar en tydeligere rolle når det gjelder å dimensjonere og tilpasse studietilbudet til kompetansebehovet i samfunnet.

Vi forventer også at universiteter og høgskoler prioriterer rekruttering til lærer-, helse- og sosialfagutdanningene. Utdanningene skal ha høy kvalitet, være tett koblet til praksisfeltet og tilbys i hele Norge.

I år får dere styrka evne til å prioritere lokale kompetansebehov. For i år flytter vi penger fra HK-dir til rammebevilgningen til universiteter og høyskoler i tråd med tillitsreformen.

I mine første dager som forsknings- og høyere utdanningsminister, fikk jeg ofte spørsmål om hvordan jeg ville prege denne rolla. Jeg kan være ærlig på at det var et vanskelig spørsmål å svare på sånn helt i starten. Men en sak som lenge har engasjert meg, er debatten om sosial bakgrunn i akademia. Jeg er selv den første i min familie med høyere utdanning. Men i dag er det sånn at altfor mange med min bakgrunn enten ikke begynner å studere i det hele tatt, eller ikke fullfører løpet. Det kan vi ikke akseptere. 

Jeg mener det er på tide at denne saka får mer oppmerksomhet. Derfor er sosial bakgrunn et av temaene vi skal snakke om senere i dag. Jeg oppfordrer institusjonene til å engasjere seg i denne samtalen og til å bruke den til å starte et mer bevisst arbeid knyttet til rekruttering og inkludering.

Dette året får dere dessuten en helt ny lov å forholde dere til. 6. februar skal stortinget behandle forslaget til ny universitets- og høyskolelov. Her tar vi en rekke store grep. Vi strammer blant annet inn bruken av midlertidige ansettelser. Midlertidighet er fortsatt et stort problem i sektoren, som alle ledere i denne sektoren må ta på stort alvor.  

Når en ny lov nå er på trappene, forventer vi i Kunnskapsdepartementet at institusjonene tar ansvar for å gjennomgå sitt eget regelverk og behovet for oppdatering.

Videre er det viktig at universiteter og høyskoler samarbeider om å finne fram til gode løsninger på sentrale områder

Sammen skal vi bygge kunnskapsberedskap innen høyere utdanning.

Men det stopper ikke her. Demografiregnestykket går kun opp om vi aktivt tar i bruk ny forskning og innovasjon.

Derfor er vi nå i gang med å jobbe med en melding om forskningssystemet. Den blir lagt fram for stortinget våren 2025.

Vi har utrolig mye å være stolte av innen norsk forskning. Vi har alt fra langtidsfinansiert grunnforskning der vi får uvurderlig kunnskap om menneskehjernen – til målretta samfunnsoppdrag som mobiliserer til forskningsdugnad. Norske forskere gjør det også svært bra internasjonalt. Vi henter hjem store summer EU-midler.

Men samfunnsutfordringene setter selv det mest velsmurte system på prøve.

Da må vi ta grep og ruste opp.

Det har vært mye snakk om Forskningsrådet i forbindelse med meldinga om forskningssystemet, og la det være klart: Et sterkt og uavhengig Forskningsråd er helt avgjørende for at vi skal ta opp kampen i denne andreomgangen mot AC Milan. Men, det er altså ikke endringer i Forskningsrådet som er det viktigste med denne meldinga.

I høst inviterte jeg klima- og miljøministeren og utenriksministeren inn for å snakke om forskningssystemet. Jeg er opptatt av at de andre departementene i større grad tar eierskap til forskningsbiten.

Tida er inne for å mobilisere både regjeringa og samfunnet til en enda sterkere forskningsinnsats.

For – vi må ruste forskningssystemet vårt for en ny geopolitisk situasjon.

I den situasjonen vi står i, kan vi ikke samarbeide mindre med andre land. Samarbeid er viktigere enn noen gang. Tilgang på kunnskap og teknologi står helt sentralt i den globale maktkampen. Her, igjen, utgjør dere en nøkkel. En andre sektorer ser til.

Dette gjelder også land som byr på særlige utfordringer. Ta for eksempel Kina. At dere er koblet på de ledende kunnskapsmiljøene i Kina er viktig for Norges utvikling som kunnskapsnasjon. Og la det være tydelig: Kunnskapssamarbeid med Kina er i Norges interesse. Samtidig blir dere advart om at det er risikabelt å samarbeide med dem.

Vi skjønner at dette er en krevende situasjon.

I sommer la vi fram retningslinjene for ansvarlig internasjonalt samarbeid, som hjelper dere i arbeidet.

Vi er også i gang med flere andre viktige tiltak:

Vi har nedsatt en tverrdepartemental arbeidsgruppe som jobber med å kartlegge og definere sensitive fagområder.

I tillegg har Forsvarsministeren og jeg satt i gang et arbeid for at forskningssystemet vårt bedre kan håndtere Norges totale kunnskapsbehov. Her snakker vi om både åpen, skjermingsverdig og gradert kunnskap.

Vi er også nødt til å ruste forskningssystemet for teknologiskiftet vi står i. Som dere veit ble den såkalte KI-milliarden lagt fram i fjor. De neste fem åra skal vi øke forskningsinnsatsen på feltet med minst én milliard kroner.

Arbeidet med å følge opp strategien er godt i gang. De første midlene vil etter planen bli lyst ut i februar.

Vi jobber nå med å utvikle en politikk for språkmodeller i Norge. Jeg har nettopp hatt et møte med mine kolleger i Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet og i Kulturdepartementet.

Jeg er opptatt av at vi får kunstig intelligens som er norskspråklig og som ivaretar samfunnssikkerheten og behovene i det norske samfunnet. Samtidig som vi skal samarbeide internasjonalt, er vi nødt til bygge vår egen kunnskapsberedskap. Vi må ha solid forskningskompetanse innen kunstig intelligens.   

Sist, men ikke minst: Vi skal ruste systemet for at kunnskap kan tas raskere i bruk. Det er mye som haster.

Pandemien viste oss at når det det brenner, er forskere rede til å kaste det de har i hendene og trå til for landet. Vi trenger et system som gjør det mulig å handle raskt neste gang krisa inntreffer, men også ellers.

Nylig har vi mottatt en god rapport fra Forskningsrådet om hvordan vi kan gjøre nettopp det. Jeg vet at mange av dere har gitt viktige bidrag til forslag i rapporten.

Når vi skal ta kunnskap raskt i bruk, er både næringslivet og forskningsinstituttene viktige aktører.

Regjeringa har også som mål at næringslivet skal investere to prosent av BNP i forskning og utvikling. Her har vi en vei å gå. Men vi ser at bedrifter som investerer i forskning og innovasjon lykkes. Derfor skal vi våren 2024 legge frem en nasjonal strategi for å øke næringslivets investeringer i FoU.

I økende grad blir dere bedt om å spille på lag med aktører utenfor akademia. Fra næringsliv til andre land.

I disse møtene, er det svært viktig at akademia verner om sine verdier.

For som Lucy Smith – den første (og foreløpig eneste!) kvinnelige rektoren ved Universitetet i Oslo – sa:

«For et universitet er den frie tanken og det frie ordet selve livsgrunnlaget.»

Selve livsgrunnlaget. Det er helt sant. Utgangspunktet for alt det vi gjør i denne sektoren, er den frie tanke. Uten den, er vi ingenting.

Derfor må akademia aldri vike fra sine prinsipper om akademisk frihet og ytringsfrihet. Forskere og formidlere av kunnskap skal aldri la seg påvirke av økonomiske eller politiske interesser.

Men det vi vet, er at den akademiske ytringsfriheten er under økende press – fra flere kanter.

I forslag til ny UH-lov tar vi derfor grep for å styrke vernet av den akademiske ytringsfriheten.

Kjære alle sammen,

Kjære forsknings- og høyere utdannings-Norge.

Vi kan se på kunnskap på mange måter.

Vi kan se på det som et verktøy for å nå et mål. Om et velferdssamfunn som skal bestå. Om nærhet til gode helsetjenester. Om nok lærere til å ta imot barna våre. Om nye medisiner.

Dette aspektet blir stadig viktigere.

Men kunnskap vil også alltid ha en spesiell verdi i seg selv. I en verden prega av uro og spredning av usanne nyheter, gir forskningsbasert kunnskap en lunge til å puste friskt og tenke klare tanker.

Ingen går i fakkeltog for denne sektoren, men det gjenspeiler ikke virkeligheten.

For denne sektoren betyr svært mye i folks liv. Fra det aller næreste, til våre ytterste grenser.

Mitt ønske for 2024 er at verdien av kunnskap, forskning og utdanning skal bli tydeligere for enda flere.

Her trenger jeg å ha dere med meg. Vi må få ut de gode, viktige historiene til folk. Så får det være greit at ingen veit hvem forsknings- og høyere utdanningsministeren er, som Khrono nylig meldte… (hehe) Så lenge de veit at utdanning er veien til arbeid. Utdanning gir velferd.

Så ønsker jeg at vi får flere med. At vi fullfører den jobben vi starta med å gjøre universiteter, høgskoler og akademia tilgjengelig for alle.

Jeg ser fram til et år fylt av godt lagspill, der vi kjemper hardt på den gressmatta.

Sammen bygger vi kunnskapsberedskap for framtida.

Takk for meg!