Krigen i Ukraina: veien ut av krisen?

(Sjekkes mot framføring)

Tusen takk, Veslemøy, og tusen takk for invitasjonen. Jeg har gledet meg!

Som alle veit, var Arendal blant Nordens største havner under seilskutetiden på 17- og 18-hundretallet.

Det som ikke alle veit, det er at Arendal fortsatt på sett og vis ligger i en av Europas viktigste havner. 

For det finnes jo et Arendal til – nemlig industribydelen i Göteborgs havneområde. Skandinavias desidert viktigste havn i dag, som håndterer nesten en fjerdedel av Sveriges årlige utenrikshandel. 

Jeg har lenge sett frem til å ta deg  imot her i Norges Arendal, kjære Tobias.

Og jeg er veldig glad for at akkurat du er her for å diskutere den alvorlige sikkerhetspolitiske krisen vi står overfor

Jeg ble utenriksminister for snart to år siden. 

At jeg skulle få oppleve det som jeg opplevde under Natos toppmøte i Litauen i sommer, det ville jeg aldri ha drømt om da jeg tiltrådte. 10. juli fikk jeg stå sammen med Jonas Gahr Støre og ta imot deg og statsminister Kristersson rett etter nyheten om grønt lys til svensk Nato-medlemskap. 

Det er et øyeblikk jeg seint vil glemme. 

Faktisk så mottok jeg en kommentar på nettet fra én som hadde sett dette på nyhetene, om at jeg klemmer altfor mye. Jeg klemte dere som om dere var i min familie. Men det tror jeg faktisk vi har følt alle sammen.

Vi som har sittet med ansvar i nordisk politikk siden krigen i Ukraina brøt ut. Vi er som i en familie.  

Og familie betyr alt. Spesielt når vi står midt i en krise som den vi har i Europa i dag. 

Kjære Tobias, du er historiker som meg, så du veit jo dette:

i all tid før 1945 var erobringskriger for mange stater et hovedmiddel for å drive utenrikspolitikk.

Mellom 1816 og 1945 så forsvant en stat i gjennomsnitt hvert tredje år.

Men i hele etterkrigstiden har erobringskriger vært unntaket fra regelen. Det har nesten ikke forekommet.

Før 22. februar 2022 hadde det gått mer enn 30 år – med Iraks invasjon av Kuwait – siden ett land hadde direkte forsøkt å erobre et annet internasjonalt anerkjent land. Å fjerne et grensene fra kartet.  

Det sier ganske mye om hva vi har fått til i etterkrigstida. Det sier mye om betydningen av internasjonalt samarbeid. Og det sier en hel del om hvor viktig det er at Putin ikke vinner denne krigen.

Russland har de siste månedene bygget det mest omfattende forsvarsverket i Europa siden 2. verdenskrig, med store minelagte områder på ukrainsk territorium.

Vi ser ingen tegn til at det russiske lederskapet har endret sine målsettinger. I sin motoffensiv jobber Ukraina nå for å presse Russland sakte, men sikkert, tilbake.

Vi har innordnet vårt støtteprogram, Nansen-programmet, for fem år. Fem år med betydelig militær og sivil støtte. 75 milliarder. Ukraina-innsatsen vil bli den største i norsk bistandshistorie.

Den langsiktigheten skiller seg ut i internasjonal sammenheng. Jeg er veldig glad for at et samlet Storting stiller seg bak dette.

Og Sverige har nylig kommet med en omfattende, femårig Ukraina-strategi.

I mine samtaler med ukrainske myndigheter trekker de spesielt fram at norsk luftvern redder ukrainske liv. Norske donasjoner av luftvern, inkludert NASAMs-systemet, spiller en avgjørende rolle i å beskytte sivilbefolkningen i Kyiv fra russiske luftangrep.  

Vår langsiktige støtte sender også et signal til Moskva: Russlands fortelling om at vestlige land før eller siden vil gi opp støtten, holder ikke vann.

For vestlige land står samlet. Det er jeg sikker på at du er enig med meg i, Tobias. 

Og det viser også beslutningene fra det historiske Nato-toppmøtet i sommer. Vi allierte ble enige om å knytte enda tettere bånd til Ukraina. Både politisk og rent praktisk.

Det er viktig at signalet som ble gitt til svensk Nato-medlemskap følges opp og at parlamentene i Tyrkia og Ungarn raskt gjennomfører ratifikasjon.

Det er ingen grunn til at prosessen skal trekke ut lenger.

Så vil jeg gjerne si noen ord om hva alt dette innebærer for Norge.

For det første: krigen og Nato-utvidelsen gjør Østersjøen til vårt nabolag på en måte jeg ikke er sikker på om alle har tatt innover seg.

Norges sikkerhet blir ikke bare tettere sammensveiset med de nye Nato-landene Finland og Sverige – men også med de baltiske landenes sikkerhet.

Koblingen mellom Østersjøen og nordområdene vil bli tydeligere.

For det andre: Våre naboer har kommet oss nærmere og blitt enda viktigere for oss.

Krigen har forsterket betydningen av enda tettere nordisk samarbeid om sikkerhet og motstandsdyktighet. Men også om demokrati og menneskerettigheter, grønn omstilling og velferd.

Og vi vil bruke en del av midlene vi før brukte på Barentssamarbeidet nå på å utvikler samarbeidet mellom områdene i Nord-Norden – eller det vi før kalte Nordkalotten. Næringsutvikling, kultur, og utdanningssarbeid blir viktig i en region som er prega av fraflytting. Og at det bor folk i disse områdene er viktig for vår allés sikkerhet.  

Finland og Sverige er begge land med solid forsvarsevne. Dette er positivt for Norden og for nordisk sikkerhet, og det gjør også Nato tryggere og sterkere.

Et tredje og siste poeng: jeg tror ikke at vi skal undervurdere at alt dette også kan endre Russlands syn på og holdning til vår region. Vi vil fortsatt følge nøye med på hva Russland foretar seg i våre nærområder.

Dere har spurt oss i dag om hva som er «veien ut av krisen» i Ukraina. 

Da er det viktig at vi husker at det som virkelig er farlig, det er om det går dårlig for Ukraina.

Og så må vi huske at det er ukrainerne som skal avgjøre hvordan konflikten slutter. Og ukrainerne som skal ta stilling til hvorvidt de vil inngå i fredsforhandlinger. 

Vi vil at Ukraina skal kunne tilnærme seg eventuelle forhandlinger fra en så sterk posisjon som overhodet mulig. 

Derfor innretter vi oss så vi kan gi omfattende støtte i lang tid fremover.

Samtidig forbereder vi oss slik at vi kan håndtere morgendagens utfordringer. 

Og det gjør vi sammen med våre nordiske kolleger. Både i rammen av det tette nordiske naboskapet, og i Nato.

Tusen takk.