Kultur- og likestillingsministerens tale ved premieren for "De rettsløse"

         *Sjekkes mot fremføring

Kjære tidsvitner

Kjære alle sammen!

En ofte gjentatt sannhet, er at det alltid er seierherrene som skriver historien.

Historien om frigjøringen av Norge er ikke et unntak. 

Det er nettopp derfor det er så viktig og verdifullt for oss, når flere nyanser fra vår felles historie løftes frem og belyses.

Også det mørke.

Også det som hverken var helt svart eller helt hvitt.  

De Rettsløse forteller historien om uretten som kvinner som hadde hatt et forhold til tyskere ble utsatt for etter frigjøringen. Og det er virkelig et vondt og sårt kapittel fra vår nære historie.

Vi vet at det etter krigen forekom mange tilfeller av gatejustis og overgrep.

Vi vet at det rammet jenter og kvinner - mødre, søstre og døtre. Og vi vet at mange av overgrepene, ble begått av vanlige folk.

Mindre kjent er nok prosessene som myndighetene utsatte kvinner for i tiden etter krigen.

La det være klart:

Ingen av kvinnene som ble utsatt for det offentlige Norges urett, hadde begått handlinger som var ulovlige under krigen.

Likevel ble altså mange arrestert og internert i leire, som fremsto som fengsler.

Likevel ble lover med tilbakevirkende kraft vedtatt, som fratok kvinner statsborgerskapet.

Flere tusen ble deportert og nektet hjemreise til Norge.   

Filmen vi skal få se, dokumenterer dette: At mange norske kvinner ble offer for det vi kan kalle en hevngjerrighet fra det offentlige Norge.

Og det rammet ikke bare kvinnene selv.

Det rammet også barna deres. Deres nærmeste. Familier.

Ja, det var en sårbar gruppe som ble sviktet, da den demokratiske rettsstaten skulle gjeninnføres etter fem år med krig.

I 2018 fikk ofrene en offisiell unnskyldning fra statsministeren, den gang Erna Solberg.

Det var på høy tid.

Men for mange – altfor sent.

Mange av kvinnene vi snakker om, lever jo ikke lenger.

Noen gjør det.

Jeg vet det er tidsvitner og pårørende her i kveld.

Bare dere vet fullt ut hva slags påkjenning dette har vært gjennom et langt liv, gjennom generasjoner.

Jeg stiller meg fullt og helt bak den offentlige unnskyldningen som ble gitt – og jeg synes det er vondt å tenke på alle som ble direkte berørt, som ikke fikk oppleve det.

Jeg er veldig glad for at vi kan samles her – og se denne dokumentaren sammen.

For selv om uretten ble begått mange år tilbake i tid, skal vi fortsette å anerkjenne de mørke konsekvensene som rammet kvinnene, deres nærmeste og etterkommere.  

Regissør og journalist Lena Christin Kalle, jeg vet du har gjort en fantastisk jobb med å avdekke historier om overgrep og urett her.

Produsent Elisabeth Kleppe – takk for at dere har laget denne viktige filmen.

Det er en film vi trenger.

Filmmediet er et sterkt medium. Dokumentaren spesielt!

Med egne øyne får vi komme nær inn på andres historier, deres liv.

Se med deres blikk – på hverandre – på oss selv.

Hvem vi er. Hvor vi kommer fra.

Ikke mye kan med samme kraft – samme følsomhet – nå ut til oss, berøre oss og bevege oss.

Jeg håper dokumentaren vil nå ut til nye generasjoner.

La den gi oss alle en påminnelse om, at når vi blir stilt på prøve, må vi stå fast ved og verne om demokratiske verdier og prinsipper – også i krigstid og i tider med ufred.

Takk for at dere vil dele den viktige historien med oss.

***