Kultur over grenser

Kjære alle sammen,

Vi er ikke verdens største land.

Vi er ikke engang store i europeisk sammenheng.

Vi er et lite og krokete land, bor spredt, nesten helt øverst på jordkloden.

Likevel har vi nordmenn fått til fantastiske ting, fordi vi har sett ut, nådd ut og fordi vi har turt.

Det er ikke gitt at et land med litt over fem millioner innbyggere skal avle verdensmestere, nobelprisvinnere og polfarere.

At vårt lille land har noen av verdens fremste forfattere, diktere og kunstnere.

Hva er det som gjør at dette ikke bare er unntak? Hva er det som gjør at vi lykkes gang på gang? At lille Norge setter stort preg på verden?

Det handler om mye.

Men én av de tingene er en iboende nysgjerrighet.

Et iboende ønske om å søke ut.

Det har aldri vært lettere enn det er i dag, men det har aldri vært vanskeligere heller – og det har jeg lyst til å dvele litt ved.

Bare tenk på hvor rask utviklingen har vært. Da jeg vokste opp på Hamar føltes verden ganske langt unna.

Og selv om jeg gjorde mitt ved å bli tidenes yngste medlem i Europeisk Ungdom som tolvåring, så er det langt fra Hamar til Hong Kong.

Men nå har vi hele verden tilgjengelig bare noen skjermtrykk unna.

Nå kan en ung jente fra Horten, med ganske enkelt utstyr, spille inn sine første toner på jenterommet, og mindre enn tre år senere være på The New York Times' liste over best musikk i 2018.

Kunsten og kulturen er grenseløs, det har den alltid vært. Det er gjennom kunst- og kulturutveksling vi også finner utvikling.

Når vi er nysgjerrige på hverandre, på hva vi kan få til sammen, knytter vi sterke bånd som gjør oss sterkere sammen enn hva vi er hver for oss.

Det er selve nøkkelen i hva vi holder på med.

Men selv om de historiske linjene er lange, går utviklingen så raskt i dag at vi også risikerer å ikke plukke opp faresignaler raskt nok.

Fordi det er noen uromomenter internasjonalt.

Det er noen signaler som vi skal ta på alvor, og som vi kun kan møte med mer åpenhet, mer nysgjerrighet og mer samarbeid.

Internasjonalt ser vi at det er stater som ser innover, som ønsker mindre samarbeid og som er seg selv nok.

Vi ser at ytringsfriheten trues flere steder, pressefriheten det samme.

Begrensninger i kunstnerisk ytringsfrihet begrenser også minoriteters muligheter til å ivareta, holde levende og styrke egen kultur og identitet.

Utsatte minoriteter blir – gjerne samtidig – trakassert til taushet gjennom vold og sensur og får begrenset sine muligheter til livsutfoldelse av stat og politi.

Det må vi ta på alvor.

Vi har også hatt en pandemi som det siste halvannet året har tatt fra oss store friheter.

Men nå begynner gjenoppbyggingen, og jeg mener at Norge, med vår posisjon i verden, må tørre å gå i front. Vi må bære frihetens fane høyt, og søke samarbeid på tvers.

Og for at vi skal gjøre det, er det enormt viktig at vi tar vår egen gjenoppbygging på alvor.

Nå skal ikke jeg komme med alle svarene her i dag, etter drøye to uker som statsråd, men vår politikk er krystallklar på at det trengs et nytt kulturløft.

Og det er ingen tvil om at når vi vil øke pengesummen til kultur, så vil det også bli mer penger til internasjonalt kulturarbeid.

Vi ønsker å bedre betingelsene for utvikling av kunst- og kulturfeltet gjennom internasjonalt samarbeid og samhandling, fordi det er ingen tvil om at det er en helt naturlig del av kulturfeltet og kulturarbeidet i mange tilfeller.

Siden kunsten og kulturen i de fleste tilfeller er grenseløs uansett, er det slik at de grepene denne regjeringen ønsker å gjøre for å løfte kulturfeltet, også vil få internasjonale følger – men vi skal også være konkrete i det internasjonale.

Jeg var til stede under bokmessen i Frankfurt, og jeg var til stede under Berlinalen. I sommer var jeg paff i en hel uke da Renate Reinsve vant pris i Cannes.

Til tross for at pandemien satte store begrensninger, har det ikke tatt momentumet fra oss.

Nå er det på tide å tråkke på gassen.

Nå er det på tide å løfte kunsten og kulturens betydning her hjemme, fordi det er bare sånn vi også kan gå foran internasjonalt.

Vi har så mye å gi verden, og det vi får tilbake er enda mer.

Utveksling er det samme som utvikling.

Derfor skal vi jobbe for rettigheter, jobbe for demokrati – fordi en åpen verden beriker kulturlivet.

Og vi skal jobbe med virkemiddelapparat her hjemme, slik at kunstnere blir behandlet som de arbeidsfolka de er.

Å bli med i Europeisk Ungdom som tolvåring er kanskje i det tidligste laget for enkelte, men det var altså samme år som Maastricht-traktaten ble gjeldende.

Og slagordet har alltid vært viktig for meg:

"United in diversity" – "Forent i mangfold".

Mangfoldet er samfunnets styrke. Ikke til tross for, men på grunn av.

Og mitt ønske er at kunst og kultur skal bidra til å forene oss.

Til å foredle oss. Til igjen å være den brobyggeren den er.

I det lille landet helt nord i verden.

Hvor så mange har gjort så mye for å berike oss, for å berike verden.

Hvor nysgjerrighet har tatt oss verden rundt, og tatt verden tilbake til Norge.

Vi er inne i en tid hvor utviklingen går enormt fort.

Noen bærer i seg store muligheter, andre gir krevende utfordringer.

Vi skal alltid gripe etter det første, men aldri lukke øynene for det andre.

Tusen takk for innsatsen dere legger ned, og takk for oppmerksomheten.