Kunnskapsministerens tale 8. mars 2023

Men datidens kvinnepionerer ga seg ikke.

Bautaer som Gina Krog, Anna Rogstad og Fredrikke Qvam krummet nakken og gikk til politisk kamp.

Det sies om Fredrikke Qvam at hun ofte var å se oppe i galleriet i stortingssalen.

Med en gang debattene var ferdig, skal hun ha løpt ned trappene så skjørtene flagret.

I timevis kunne hun diskutere med politikerne som nettopp hadde vært på talestolen. Hun fikk raskt tilnavnet «korridorens dronning».

På grunn av Qvam og resten av bevegelsen, står vi ikke lenger bare ute i korridorene og diskuterer.

I 2023 er vi inne i rommene beslutninger tas. Vi er ikke bare på galleriet - vi står ved talerstolen.

Vi sitter ved kongens bord, vi sitter i landets øverste domstol, og vi sitter i stortingssalen og utformer Norges lover.

Det kom ikke gratis. Vi vet det koster å tale makta midt imot.

 

Dagens kvinnekamp i Norge er annerledes enn for 110 år siden.

Samtidig er det grunnleggende prinsippet det samme.

Kvinnebevegelsen har alltid vært et frigjøringsprosjekt.

Vi er heldige i Norge. Likestillingen har kommet lengre her. Men vi er på ingen måte i mål.

Fortsatt gjenstår flere kamper.

Frie mennesker har ikke bare rettigheter på papiret.

De har også trygghet i livene sine og til å leve ut sine valg.

I dag er unge jenter tre ganger mer sannsynlig å slite psykisk enn gutta.

Kvinner som hever stemmen i offentlig debatt møter fortsatt en bølge av hat og trakassering få menn kan forestille seg. Spesielt om kvinnene er unge eller har minoritetsbakgrunn.

Og nye, hjerteskjærende tall viser at 1 av 5 jenter er blitt voldtatt. Halvparten er under 18 år.

 

Dette er ikke til å leve med. Ikke i likestilte Norge.

Det må endringer til – både på samfunns- og systemnivå.

Men det krever også noe av oss som samfunnsborgere.

Når jeg er ute og snakker med folk, prater jeg ofte om norsk skole som de nye samfunnshusene.

Folk møtes ikke på samme måte som før.

For 50-60 år siden samlet folk seg i kirken og på bedehuset, på samfunnshuset eller grendehuset.

Disse stedene spiller en mindre rolle i folk sine liv i dag.

Jeg tror vi trenger nye steder å samle folk – jeg tror vi trenger nye trygge fellesskap.

Vi må møtes på tvers av bakgrunn og forutsetninger.

I et mangfoldig samfunn kan vi ikke isolere oss i grupper med «våre egne».

I disse fellesskapene skal det være toleranse for annerledeshet, men nulltoleranse for intoleranse.

 

Vi skal lytte til folk med andre meninger enn oss, men si fra hvis noen går for langt.