La oss snakke om produktivitet

Produktivitet forstås gjerne som gjennomsnittlig verdiskaping per arbeidstime. Norges sterke utvikling og velstand skyldes i stor grad av at vi har et produktivitetsnivå helt i verdenstoppen. Selv om økonomisk uro har preget 2020-tallet, har norske bedrifter de siste to–tre årene satt eksportrekord, investeringsrekord og overskuddsrekord. 145.000 flere har kommet i jobb.

Produktivitetsveksten har likevel avtatt både i Norge og hos våre viktigste handelspartnere. Det har pågått helt siden 2006, altså i år der vi har tatt i bruk smarttelefonen og digitalisert stadig mer av samfunnet. Inntil 2022 har renten dessuten ligget på et lavt nivå, og det har dermed vært gunstig å gjøre investeringer i produktivitetsfremmende teknologi. Hvorfor har vi ikke da blitt enda mer produktive?

Det kan skyldes at teknologien og investeringene ennå ikke har redusert bruken av arbeidskraft. En annen hypotese kan være at deler av produktivitetsveksten ikke fanges opp i økonomisk statistikk. En tredje kan være at flere nå jobber med tjenester, helse og omsorg der det er grenser for hvor mye mer effektive vi kan være.

Jeg har tro på at vi kan stå overfor et nytt produktivitetshopp, og la meg komme tilbake til det. Men først: Skal vi ha en opplyst debatt om produktivitet, må vi også anerkjenne at mange utviklingstrekk som er positive for samfunnet, ikke uten videre bidrar til bedre produktivitet.

Mange bedrifter bytter for eksempel ut forurensende produksjonsutstyr med ny teknologi fordi det blir stadig dyrere å forurense. I en periode må de investere i fremtidig utstyr, samtidig som de drifter eksisterende systemer. Dette går utover produktiviteten på kort sikt, men det er riktig på lengre sikt fordi det kutter utslipp og bidrar til at vi kan nå klimamålene.

Det samme gjelder den helt nødvendige utviklingen av fornybar energi: Vi blir åpenbart ikke mer produktive på kort sikt av å erstatte fossil energi med fornybar. Produktivitetsveksten kommer først når vi produserer mer energi, slik regjeringen legger til rette for gjennom investeringer i havvind.

Et annet stort investeringsområde i Norge de neste årene – forsvar og beredskap – er nødvendig i en verden med økte geopolitiske spenninger. Men hadde vi kunnet velge fritt hvordan vi skulle bruke så mye økonomiske og menneskelige ressurser, er trolig ikke et større forsvar det mest produktivitetsfremmende. Krig og spenninger gir dessuten handelshindringer, høyere transportkostnader og flere restriksjoner. Alt dette hemmer produktiviteten. Men satsingen på forsvar er likevel riktig.

I årene fremover trenger vi å få flere i arbeid og færre på trygd. Regjeringens mål er å øke andelen sysselsatte i aldersgruppen 20–64 år fra 80,4 prosent i 2023 til 82 prosent i 2030. Det innebærer 150.000 flere i arbeid de neste seks årene og krever at vi lykkes med å rekruttere fra de over 600.000 som i dag ikke er i utdannelse eller jobb.

Vi vet at en del av de som står utenfor arbeidslivet, vil være avhengig av tilpasninger på arbeidsplassen for å komme i jobb. Mange vil neppe bidra til å øke produktiviteten, slik vi i dag måler produktivitet, kanskje tvert imot – de vil ha lavere verdiskaping per arbeidstime enn gjennomsnittet. Men selv om inkludering i arbeidslivet ikke alltid er «produktivt», er det likevel riktig. Det gir livskvalitet for den enkelte, mer arbeidskraft for virksomheten, økt samlet verdiskaping og mindre offentlig pengebruk til trygder og ytelser.

Med andre ord: Vi må ikke se oss blinde på produktivitetsvekst som eneste mål for om Norge går godt eller ikke – og for om vi gjør det som er riktig for land og folk. Dersom kun de mest produktive arbeidstagerne var i arbeid, ville produktiviteten statistisk sett blitt høy. Men det ville være ineffektiv ressursbruk dersom ingen andre jobbet. I en velfungerende økonomi er høy produktivitet viktig. Samtidig vil flere helt nødvendige beslutninger og omstillinger på kort sikt tjene andre mål enn å øke produktiviteten per timeverk.

Når alt dette er sagt, kan vi likevel ha et nytt produktivitetshopp i sikte. Fra tidligere vet vi at forbedringer i produktivitet ofte kommer fra en kombinasjon av oppfinnelser og reformer. I vår tid kan datakraft og kunstig intelligens (KI) representere et slikt produktivitetshopp. KI kan i større grad enn tidligere teknologier erstatte arbeidskraft og dermed gi en «boom» for norsk produktivitet. Mange oppgaver som i dag gjøres foran en datamaskin kan like gjerne gjøres av datamaskinen selv, mens arbeidstagere kan brukes til andre viktige oppgaver.

Regjeringen vil understøtte KI med flere politiske reformer, slik vi legger grunnlaget for gjennom den nye nasjonale digitaliseringsstrategien som digitaliseringsminister Karianne Tung og jeg la frem for en måned siden. Vårt mål er at 80 prosent av offentlige virksomheter skal ta i bruk KI allerede i 2025, og vi er på god vei mot mål. Nå brukes KI i sykehusene til blant annet kreftbehandling og bildeanalyser av røntgenbilder, og det brukes av Skatteetaten til å finne dem som ikke rapporterer utleie av sekundærboliger i skattemeldingen. Med statsbudsjettet setter vi av penger til å bygge opp en nasjonal infrastruktur for KI, og vi hever kompetansen for KI i utdannelsene og oppretter flere nye KI-forskningssentre.

«Frykter vi ny teknologi?» er et velkjent spørsmål. Vårt mål må fortsatt være å svare: «Nei, vi frykter gammel!»