Statsministerens tale til Røde Kors´ landsmøte

Talen slik den ble fremført (transkribert fra videoopptak)

Kjære alle sammen, president,

Takk for veldig hyggelige ord. – Og til alle på dette viktige landsmøtet: Tro meg når jeg sier at nå når jeg er her, så må jeg «rydde litt» mitt eget hode, for jeg føler at det er som å komme hjem, og til en bevegelse jeg føler jeg hører sterkt hjemme i – og en bevegelse som man jo egentlig ikke forlater.

Og det slo meg på veien hit – ja, jeg sto opp klokka halv fem i dag tidlig i Granada, sør i Spania, hvor det var et stort møte om Ukraina og det som nå skjer i verden – og satte meg på flyene hjem hit: At det siste jeg gjorde før jeg endte opp i politikken, min siste oppgave var å forberede landsmøtet i Røde Kors i Tromsø i 2005. Og noen av dere har kanskje knapt kommet dere etter det. Men det var et bra møte, vil jeg si, og jeg går ut fra at dere har et bra møte også nå.

Og så er det en spesiell dag, det er dagen for Nobels fredspris. Og det er verdt å minne om – det har det sikkert allerede gjort – at den første Nobels fredspris gikk til en Røde Kors’er, til Henri Dunant. Og det er verdt å si, i dag – han sa Tutti Fratelli, vi er alle brødre, men i dag skal vi også si Tutti Sorelle, alle søstre. Og jeg har lyst til å markere i dag at det sitter en kvinne i et fengsel i Iran, som har fått oppmerksomhet for at hun står opp for menneskerettigheter, mot dødsstraff og for verdier som vi alle står sammen om.

Så er det også verdt å si at Røde Kors-bevegelsen fikk Fredsprisen også i 1917, 1944 og 1963. Det er også et viktig internasjonalt vitnesbyrd. Jeg har selv nominert Røde Kors-bevegelsen ved et par anledninger som stortingsrepresentant, med følgende argument; at Røde Kors har tidligere fått fredsprisen etter en krig, hvor Røde Kors viste seg å være helt avgjørende for å rydde opp etter krigens lidelser, håndtere våpen som kunne true mennesker, og så videre. Mitt poeng var at man måtte vurdere å gi Røde Kors fredsprisen før en krig, for å vektlegge de humanitære prinsippene, tilgang til ofre, og så videre. Det er en aktualitet i dette.

Jeg vil berømme Norges Røde Kors. Jeg vet hvilken betydning dere har i den internasjonale bevegelsen. Det er ikke mange nasjonalforeninger som kan samle en forsamling som dette her i dag, så representativ og så tilstede. Dere er også den største humanitære organisasjonen i landet vårt –156 000 medlemmer. Et politisk parti som mitt kan jo bare drømme om det. 41 000 frivillige, 367 lokale foreninger og et årlig budsjett på 2,9 milliarder kroner.

Frivilligheten

Det er et stort ansvar dere har – alle sammen. Og jeg vil takke og anerkjenne dere alle sammen, hver enkelt, og berømme dere for den tiden dere bruker for dette. Det er jo slik – formelt sett så er Røde Kors en partner for en regjering – det vi kaller «auxiliary» på engelsk. Det er ikke et helt greit ord på norsk, men det betyr at Røde Kors er i en helt spesiell posisjon for å sikre at folk i vårt land har trygghet i hverdagen. Når det rammer – situasjoner, enten i det sosiale, det økonomiske, det klimatiske – her i landet vårt, så vet vi at vi kan stole på Røde Kors.

Og jeg likte dette veldig godt da jeg var generalsekretær, og reiste rundt og snakket med lokale foreninger, men også i foredrag utenfor Røde Kors: Jeg delte ofte opp frivilligheten i to: «frie» og «villige». Vi liker jo mennesker som er frie, og vi liker folk som er villige. Og eksemplet som jeg faktisk fortsatte å bruke inn i politikken, det er betydningen av den som besøker noen i fengsel: Forskjellen på om det er en som kommer og sier at jeg har nå en time, for det er det jeg har satt av i tid for mitt arbeidsoppdrag, eller det er en som kommer og sier at jeg er her fordi jeg får 200 eller 500 kroner i timen. Hva er forskjellen – i kvaliteten i dette nærværet, i den hjelpen – hos en som kommer og sier at jeg er her som medmenneske og jeg lytter og jeg samtaler. Og dette kan også være sånn i alle andre besøkstjenester og i alt annet arbeid som frivilligheten gjør.

Frivilligheten er av enormt stor betydning for samfunnet vårt. Jeg var for tre uker siden i Minneapolis, Minnesota i USA – det er der hvor norsk-amerikanerne står sterkt – og det er fortsatt slik i Minnesota, en «norsk» type delstat, at der sier de at den frivillige deltakelsen er høyere, at tilliten er høyere, og dette skyldes på mange måter den skandinaviske innvandringen og kulturen. Så kanskje er denne ressursen mer tilgjengelig hos oss. Men det er en ressurs vi skal passe veldig godt på, for den er selvfølgelig ikke varig og garantert og vedtatt. Den må det kjempes for hele tiden. Og da skal vi – fra politiske myndigheter, i regjering, i kommuner, rundt om – være en våken partner. Vi skal støtte, men vi skal passe på at frivilligheten beholder sitt frivillige anslag. Den må ikke bli byråkratisert eller forsvinne inn i store systemer hvor den mister nærheten til det som er engasjementet til den enkelte.

En av måtene vi har forsøkt å bidra til dette på, er å innføre – omsider – full merverdiavgiftskompensasjon for frivillige organisasjoner. Dette er for mange en teknisk sak, men jeg tror dere vet hvilken betydning det har i forhold til alt det dere har av innkjøp og alt for å få foreningene til å fungere. Det er en økning på 415 millioner kroner fra 2023 i det budsjettet vi legger frem nå, omlag 2,4 milliarder kroner settes nå av til dette totalt. Og vi foreslår også spesifikt 2,5 millioner kroner til Norges frivillighetssentraler – og Røde Kors driver en god del av dem.

Jeg vil trekke fram fem bilder og dele med dere når jeg skal både anerkjenne og framsnakke det Røde Kors betyr i dag:

Tsunamien, 2004

Det første bildet er det som presidenten viste til, tsunamien, og den betydningen som Norges Røde Kors har og kan levere på når krisen rammer oss så langt unna. – Romjulen 2004, andre juledag, tsunamien og den enorme effekten. Jeg tror vi klarte å samle inn om lag en halv milliard kroner i en aksjon. Det er en rekord som blir vanskelig å slå – fordi krisen var så omfattende.

Men det mest spesielle var selvfølgelig å kunne besøke kirurgene, teltene, nødhjelpen i Aceh i Indonesia, der man tok vare på de pårørende og hjalp folk i en krisesituasjon.

Utallige slike oppdrag påtar Norges Røde Kors seg – og står i en ganske unik stilling i forhold til ICRC og den internasjonale bevegelsen. Det vil jeg anerkjenne dere for.

Hjelpekorpset

Et hyggeligere bilde, bilde to, er møtene med Hjelpekorpset på ulike steder. Jeg har, takk og lov, aldri måttet få hjelp til å bli forbundet – «på ekte», men jeg har vært en sånn «dummy» i snøskred, hvor jeg har gjemt meg inne i et «snøskred» og blitt gravet fram. Jeg har blitt «førstehjelpifisert», vil jeg si, i alle mulige situasjoner og forbundet og lappet sammen.

Det er jo en enorm trygghet at det er sånn. Og jeg tror, president, det eksempelet du brukte var også ett som jeg brukte inn mot myndighetene på den tiden: Jeg tror det var et helikopter som hadde gått ned i Vågåvannet. Og da var spørsmålet hvordan skulle man nå ut til de menneskene som var rammet der? Og det tok tid før nødetatene kunne komme, men det lokale Røde Kors hadde en båt i en båtbu og kunne dra ut og hente. Og da nødetatene kom, så var helikopterfolkene trygt på land.

De som kjenner samfunnet i en normal situasjon, kjenner det også best i en ekstrem situasjon. Det viser dere hver dag.

Ukraina

Det tredje bildet er tilbake til det dystre, og vi minnes på det hele tiden. Det er situasjonen i Ukraina. Og møtet jeg hadde for noen få dager siden i Oslo med lederen for det ukrainske Røde Kors, Maksym Dotsenko, en flott Røde Kors’er som fortalte om hvordan han hadde måttet skalere arbeidet opp, ansette flere, håndtere situasjoner som var helt ekstreme. Men han hadde – og dette ble jeg sittende og tenke over etterpå – han hadde en ro og en trygghet som sikkert skyldtes ham som person, men det skyldtes også dette at han hadde med seg en ballast fra å være Røde Kors’er. – Kunnskapen om de viktige prinsippene. Å vite at det å være nøytral, aldri handler om å ikke være aktiv for de verdiene vi står for.

Organisasjonen der har mistet 6 av sine frivillige, 22 av kontorene til lokalforeningene er bombet i stykker. Men han snakket varmt om den støtten han får fra dere – både til å bygge kompetanse for å kunne utvikle en lokalforening under krig – men selvfølgelig også den støtten som Røde Kors i Ukraina får – og har nå 120 mobile helseteam rundt i landet og 10 000 mennesker som får helsehjelp hver måned. Dette er et helt folk som er rammet.

I går, i Granada, møtte jeg ukrainske presidenten, og i møter med ham så gjør han med en gang en referanse til Nansen-programmet som vi har vedtatt i Norge. Vi er det eneste landet, tror jeg i dag, hvor en samlet nasjonalforsamling står bak et slikt program. I andre land er det partier som står utenfor, som er imot, som er kritiske. Men jeg er glad for at vi er et folk hvor partier fra den ene siden til den andre og med alle i midten, nå støtter et program over fem år.

Og det kjennetegner programmet selvfølgelig også at vi gir en høy sum penger per innbygger. Vi ligger på toppen i verden, men som de sier i Ukraina, det er ikke det viktigste. Det viktigste er fem år; at dere sier at dere skal stå ved oss – over tid. Og da kan vi også fortsette å gi støtte gjennom Røde Kors. Og en betydelig del av den støtten vi gir, går gjennom Røde Kors-bevegelsen; 350 millioner kroner til Røde Kors-bevegelsens innsats i Ukraina. Og da har vi også grunnlag for å si at det er noe som vil vare i tiden som kommer.

Så vil jeg også si på slutten av dette at vi skal være der for de som trenger det i Ukraina, men vi må aldri slutte å arbeide for at denne krigen slutter. Og der kan det være grenser mellom det dere kan gjøre og det vi kan gjøre, i forhold til å gå inn i en konflikt mellom to parter. Jeg vet at fra min tid i Røde Kors, hvor vi fortsatt hadde Bjørn Egge blant oss, den tidligere presidenten – Bjørn var jo opptatt av at innenfor prinsippene til Røde Kors, nøytralitetsprinsippene, så må det også være rom for å kunne bidra til at krig slutter. Fordi krig er det absolutt mest skadelige, destruktive, ødeleggende. Og det mener jeg er en riktig tankegang; at vi også kan være der for å bidra til at konflikter slutter.

Ekstremværet Hans og klimaendringer

Det fjerde bildet mitt er veldig tett på der vi er i dag, nemlig augusts uvær, ekstremværet Hans. Aldri før har Røde Kors i Norge respondert på så mange hendelser på én gang. Over 800 frivillige fra 60 lokalforeninger ble involvert. Og på mine reiser rundt om i områdene som var rammet, så var det jo alltid Røde Kors-tegn og -folk som sto der. Rolige, visste hva de drev med, visste hva de kunne bety.

Jeg takker dere for det. – Uvurderlig hjelp og støtte for de som ble rammet. Søk og redning, evakuering, ivareta de som var på hotell fordi hjemmene deres var nede. Finne på ting for barna, ha kapasiteten til å være til stede.

Og så er det jo slik at det ikke bare er vi som er rammet av dette. Da jeg var i Granada i går, så ledet jeg et rundebord sammen med ti andre land om klima og miljø. Og da fortalte alle de som satt der hvordan de var rammet av ekstremvær i år. En fra Monaco, en fra Malta, en fra Romania, jeg fra Norge, og også statsministeren i Slovenia. Han kunne fortelle at da regnværet kom i august, så ødela det så mye på en natt og at det tilsvarte 15% av bruttonasjonalproduktet. På én natt ble dette vasket bort. Og det var det samme regnværet som så traff Hellas, og traff der ute i Middelhavet, og så traff det Libya, med de enorme skadene som kom der.

Og det bringer meg til klimaendringene, som jo selvfølgelig også er en forlengelse av dette. Vår tids aller viktigste oppgave. Dersom utviklingen fortsetter, så må vi regne med at minst 200 millioner eller flere mennesker trenger akutt internasjonal nødhjelp på grunn av klimarelaterte katastrofer hvert år i årene som kommer. Det er omtrent dobbelt så mange som i dag. Og Totalberedskapskommisjonen som vi har hatt, som har sett på beredskapen i stort, de peker bl.a. på to av ti hovedanbefalingene; det er en motstandsdyktig og utholdende befolkning, og dette å styrke beredskapsrollen til frivillige organisasjoner.

Så på én måte er jo dette dårlig nytt for landet vårt. Men det er bra nytt at vi har Røde Kors, og det er jo ikke noe nytt, for vi vet at dere er her. Men dette betyr at det er en mulighet til å mobilisere, til å engasjere og til å få med flere.

Å avdekke, hindre og lindre nød

Og så er det, for det femte, som jeg vil si til dere i dag. Det er jo rollen Røde Kors spiller i samfunnet vårt. La meg da være litt personlig. Det er tre begreper som blir brukt, eller har blitt brukt – jeg vet ikke om dette står i programmet som presidenten la fram i dag – men dette med å avdekke, hindre og lindre nød.

Det er tre veldig tunge ord. Og hvis vi går inn i dem, så er det jo et enormt kraftfullt mandat. Det første er jo å balansere på en knivsegg i forhold til nøytraliteten. For hvis vi skal avdekke nød, så betyr det å trekke gardinen til side for nød og peke på det som skjer. Og da peker man jo også på mangler. Og man er kanskje bevisst da inne i et eller annet politisk minefelt.

Men jeg mener at Røde Kors kan klare den balansen. Og jeg gjør meg tilgjengelig for å kunne motta den kritikken, eller de avdekningene, når jeg nå er statsminister. For det å ha en våken bevegelse som dere, som avdekker der det er nød – de som ikke blir sett i Norge og internasjonalt – det er ekstremt viktig.

Så er det å lindre. Det er dere gode til. Det er vi gode til. Enten det er en som er skadet i fjellet, eller en som er rammet av krigen, eller en som rammes av at været treffer oss, eller andre ting.

Og så til slutt, selvfølgelig, så er det å hindre. Og det er noe av det vi må bli bedre på. Forebygging, i hele bredden. Enten det er å lage Røde Kors-sentre som er gjort her i Oslo. Jeg synes det var helt fascinerende å følge med på hvor viktig det er i forebyggingen for ungdom at de følger et spor som går inn i samfunnet og ikke ut av samfunnet. Hele denne dagsorden er jo ikke gitt. Og derfor er det sånn i begrepet om at frivilligheten og de humanitære er «velferdssamfunnets sporhunder» – det liker jeg veldig godt. Det betyr at dere finner og ser behov i samfunnet vårt før store apparater som det statlige og kommunale. Og så kommer etter hvert fellesskapet etter og vedtar kanskje ordninger som skal være universelle, jevnt over i hele landet. Det kan ikke dere tar ansvar for. Men dere kan altså avdekke, hindre og lindre.

Krevende internasjonalt bakteppe

Så, hvis vi ser fremover, gode venner, så er det et krevende bakteppe for oss internasjonalt. Det er krig i Europa, med enorme ringvirkninger. Vi har dyrtid som følge av pandemien som var og krigen som er. Så det å klare å hjelpe folk som nå opplever fattigdom og er utsatt i Norge, de som står i kø for å ta en pose med seg hjem med mat, det er en oppgave vi alle må ta på alvor.

Og vi tar den på alvor. Vi må gjøre så godt vi kan for å få prisene ned, for å sørge for at det er støtte til de mest utsatte. Men jeg mener at det er en balanse når jeg skal snakke om dette; for når folk sier at vi burde ikke hatt noen som står i matkø, så er jeg helt enig. Men jeg tror ikke det er mulig å vedta at det ikke kommer situasjoner uten sårbarheter. Og da er jeg veldig glad for at det finnes organisasjoner som dere, og som Kirkens Bymisjon og Frelsesarmeen, som da er der og kan hjelpe mennesker som er utsatt.

Krigen kommer til å kreve at vi jobber fortsatt med inkludering og integrering. Jeg tror dere er en av de viktigste aktørene her, rundt om i samfunnet, til stede på asylmottak. Det er mange ukrainske flyktninger i Norge nå, gode venner, og det kommer fortsatt mange. Og jeg hører fra kolleger i andre land at spenningene stiger i mange samfunn. Når folk kommer på legekontor og det er en ukrainer foran i køen, eller de ikke får bolig for barna sine fordi det bor en ukrainer i en leilighet. Så vi er ikke immune mot at vi også kan få den type utfordringer.

Da må vi være der med humanitære verdier og si at dette handler om solidaritet, dette kan vi klare. Og jeg mener at vi har grunn til å være – som samfunn – stolte over at vi har klart dette veldig bra til nå. Alle kommuner i Norge, fra Utsira med 150 til Oslo med flere tusen, har tatt imot. Og jeg vil berømme dere for at dere har oppskalert disse norsktreningsaktivitetene, som er veldig viktige, fra 82 til 101 lokalforeninger er engasjert nå, får jeg høre, 22 000 deltakere – utrolig viktig. Og Flyktningeguiden er selvfølgelig en utrolig viktig institusjon fortsatt, selv om ukrainere kanskje har mindre utfordringer enn folk som kommer mer langveis fra.

De humanitære prinsippene

Og så, helt til slutt, så må vi stå opp for, tolke, forstå og forsvare prinsippene våre fortsatt. Nøytralitet er jo viktig, men som vi vet, det betyr ikke passivitet, det betyr ikke at vi ikke tar stilling når folk lider. Det betyr ikke – er de venn eller fiende? – vi kjenner ofrene; det betyr at vi må stå opp for det verdisynet.

Den ukrainske Røde Kors-sjefen fortalte at det er krevende å jobbe i et land under angrep og stå opp for de prinsippene. Men da tror jeg vi kan gi ham støtte ved at han da vet at han har støttespillere i Norge, han har steder han kan kontakte. Nøytralitet, upartiskhet, det koster. Og dere skal vite at vi er opptatt av de humanitære prinsippene når vi jobber med de ukrainske myndighetene og når vi fører vår utviklings- og utenrikspolitikk.

I dagens verden trenger vi organisasjoner som Røde Kors som har dialog med alle parter i en konflikt. Det gir tilgang og det redder liv. Og vi må bruke de humanitære prinsippene som veiviser. Jeg tror det er utrolig viktig i opplæringen av nye medlemmer, av unge mennesker, for så gir de prinsippene veldig viktig mening.

Og jeg er glad for at dere nå foreslår å løfte opp arbeidet med humanitære verdier, folkeretten og prinsippene som et eget mål i hovedprogrammet som dere nå skal behandle. For det er slik at de prinsippene er kanskje siste bærebjelken mot barbariet, hvor mennesker blir menneskers fiende, mennesker blir ulv mot mennesker, og der står dere imellom.

Så er det også viktig selvfølgelig, politisk, at vi ikke lar andre konflikter og andres behov komme i skyggen av Ukraina, det globale sør.

Det er også utfordringer i vår egen velferdsstat, ungdom, fattigdom, ensomhet, psykisk helse, så – gode landsmøte, fortsett å være humanitære sporhunder, fortsett med å utvikle frivilligheten slik at den er moderne, bygget på de lange tradisjonene – dere er jo en av de eldste organisasjonene i det norske demokratiet, fra 1860-tallet. Da snakker vi om en veldig, veldig lang linje.

Og da vil jeg til slutt si at det er jo slik at den tiden er over, for ganske lenge siden egentlig, at mennesker blir «født inn» i en organisasjon, i en bevegelse, i en fagforening, i et kirkesamfunn. Det opplever partier som mitt nå; at det er ikke slik at du er med her en gang for alle. Noen beklager det, andre sier at det handler om frihet. Men det Røde Kors er flinke til, det har jeg sett noen steder, det er å klare å møte mennesker akkurat der de er i dag, med et tilbud om aktiviteter, hvor du kan bidra. Du må ikke være med fra A til Å i et organisasjonsliv, men du kan altså se på uken din, om du har to timer på en torsdag, og da har vi noe vi kan tilby. Det tror jeg er det moderne avtrykket en organisasjon kan gi i en tid som vår.

Jeg er selv stolt av å være Røde Kors’er. Jeg er stolt av dere. Og jeg ønsker landsmøtet all lykke! Tusen takk for meg.

• Mer informasjon fra landsmøtet: Røde Kors (rodekors.no)