Lansering: Likestillingsstrategi og melding om seksuell trakassering

Velkommen hit til lansering.

Dette er en dag jeg har gledet meg til.

I dag tar vi nye steg på et felt der vi, regjeringen, hele veien har vært offensive og krystallklare på ambisjonene våre:

Vi vil forsterke og vi vil fornye innsatsen på likestillingsfeltet.

Fordi vi vet hvor viktig det er. Det handler om, og det angår oss alle her i landet. Kvinner og menn. Gutter og jenter.

Det handler om samfunnet vårt og livene vi lever. Nå – og i årene som kommer.

Det vi, regjeringen, jobber for hver dag – hovedmålet vårt – det er at flere skal få større frihet og mulighet til å leve livet slik de selv vil.

Uansett hvem du er.

Vi vil ha et samfunn der alle fritt, trygt og på like fot kan delta og bidra i fellesskapene. Der ingen kommer skjevt ut fra start, holdes utenfor, undertrykkes, trakasseres eller diskrimineres – på grunn av den vi er.

Og da selvsagt: Uansett kjønn. 

Vi må være frie.

I en tid hvor vi ser at mange land går tilbake på likestillingen, at kvinner mister rettigheter, at polariseringen øker, så er det viktig å ikke ta for gitt det man har kjempet til seg

Arbeidet for likestilling må forsterkes.

Derfor har vår regjering gjennom tre år i posisjon, allerede trappet kraftig opp.

• Som første land i verden stiller Norge krav om kjønnsbalanse i styrer til mellomstore og store selskaper.
• Vi er godt i gang med en offensiv for heltidsstillinger, og vi har kuttet makspris på barnehage ned til historisk lavt nivå.
• Vi har styrket støtten til likestillingssentrene med nesten 75 prosent, opprettet et femte senter, og økt tilskuddet til familie- og likestillingspolitiske tiltak med over 138 prosent.
• Vi satte ned Mannsutvalget. Og: Selv om enkelte ikke fikk det med seg, så satt jeg klar, tidlig på morgenen nå på mannsdagen, i NRK nyhetsmorgen, og fortalte en viktig nyhet, nemlig at vi nå følger opp Mannsutvalget utredning med egen Stortingsmelding om gutter og menns likestillingsutfordringer.

Fremskritt kommer ikke av seg selv. Vi i Arbeiderpartiet har lang og sterk tradisjon for å kjempe for fremskritt og for likestilling.

Historisk har vi - sammen med sterke og engasjerte krefter i arbeider- og kvinnebevegelsen, og sammen med gode samarbeidspartnere på Stortinget - vært pådrivere for avgjørende viktige løsninger for økt likestilling:

Fedrekvote. Barnehagedekning. Retten til å bestemme over sin egen kropp. Helt tilbake til kampen for allmenn stemmerett. Mye godt er gjort. Men – mye gjenstår!

Og derfor….

Jeg er veldig stolt over nå å kunne legge frem den første likestillingsstrategien fra en norsk regjering – i historien.

Ikke bare det: I dag legger vi også frem en Stortingsmelding der det for første gang er samlet kunnskap om seksuell trakassering i samfunnet vårt.

Begge deler er viktige nye steg for likestilling.

*

Jeg vil si noen ord om strategien først. 

Og det aller første jeg vil si…

Det er at jeg kjenner at jeg vil begynne med å stoppe opp og komme med et hjertesukk.

Vi er midt i en pågående debatt om likestilling.

Det skrives mye om dem som synes likestilling har gått for langt, at likestilling ikke er viktig… At innsatsen baaaaare bommer… 

Men kom an!

Mye av dette bygger på misoppfatninger om at likestillingskamp handler om å få kvinner opp og frem - på bekostning av gutter og menn.

Og det er ikke slik det fungerer.

Som Are Saastad, leder ved Reform ressurssenter for menn, sier: «Likestilling er ikke en pizza som skal deles ut i stykker. Det blir ikke mindre til kvinner hvis menn får mer og omvendt».

I realiteten tjener vi alle på at likestilling omfatter hele samfunnet.

Ingen tjener på unødvendig polarisering.

Alle tjener på at vi klarer – som vi fint gjør! - å ha to tanker eller flere i hodet på en gang.

At likestillingen har gått for langt….?

Vel, jeg har vanskelig for å se at det er tilfelle. For vi vet jo at det er mye å ta tak i, for både kvinner og menn.

 

• Utdannings- og yrkeslivet vårt er fortsatt sterkt kjønnsdelt. Klart vi må ta tak slik at det ikke er unge der ute som ikke tør å velge utdanning fritt på grunn av stereotypier om hva menn skal gjøre i livet og hva kvinner bør gjøre i livet.
• Vi kan ikke godta at foreldre gruer seg til guttene deres skal begynne på skolen fordi vi vet en del mistrives, som igjen går ut over motivasjonen. Vi vet også at gutter oftere faller ut av videregående.
• Klart vi vil at alle – kvinner som menn - skal ha økonomisk frihet og selvstendighet i livet sitt. Den som ikke er økonomisk fri – er ikke fri - heller ikke fri til å gå. Fra vold. Fra skadelige relasjoner.
• Vi kan ikke tvinne tomler og godta ubalansen som er slik at så snart kvinner og menn blir foreldre her i landet, så åpner det seg et lønnsgap der kvinnene sakker hardt akterut i lønnsvekst og arbeidsliv.
• Også i næringslivet er det en vei å gå. Når topplederkontorene i de 200 største selskapene her i landet fortsettes å fylles av menn – når bare 17,5 prosent av de administrerende direktørene er kvinner – da er det en skjevhet vi må ta tak i.
• Den alarmerende og triste selvmordsstatistikken blant menn… Det må vi gjøre noe med! Vi må trå til – som samfunn! For menns helseutfordringer også. Og kvinners!
• Og vi må trå til – når Kompetanseteamet mot negativ sosial kontroll og æresrelatert vold forteller om – særlig - jenter og kvinner som lever i frykt og i fare.
• Vi vet at det i hovedsak er kvinner som er voldtektsofre.
• Når unge jenter, særlig, også er i flertall blant dem som forteller om uønsket seksuell oppmerksomhet og trakassering… Da er ikke det ingenting…!

Så nei.

Likestillingen har ikke gått for langt. Vi må lenger!

Derfor står vi her nå, med landets første strategi. Og det vi vil – er at den skal være retningsgivende for en samlet nasjonal innsats.

Det er jo slik at likestillingsutfordringer finnes på alle samfunnsområder, derfor er det et sentralt element i politikken at likestillingsperspektivet må og skal være en del av all politikkutforming – på alle samfunnsnivå, i alle departement.

Dette krever felles retning og forståelse. Hvilke hovedutfordringer er de viktigste å ta tak i nå – og hvordan kommer vi oss dit, målrettet? 

Vi har satt opp seks hovedmål.

Disse er:

• Økonomisk selvstendighet og et likestilt arbeidsliv.
• Færre kjønnsdelte utdanningsvalg
• Et samfunn uten vold, voldtekt, seksuell trakassering og netthets.
• Frihet fra negativ sosial kontroll og æresrelatert vold.
• Bedre helse for kvinner og menn.
• Et godt virkemiddelapparat for likestilling.

I strategien samler og foreslår vi tiltak for alle målene.

• Vi foreslår, blant annet, å utvikle et prosjekt som heter «Gutter til helsefag» til å bli nasjonalt og flerårig.
• Vi foreslår et prosjekt for å se på familie-jobb-balanse i manns- og kvinnedominerte yrker.
• Tiltaksplanen vår mot negativ sosial kontroll og æresrelatert vold kommer snart, den vil vi følge opp.
• Vi foreslår en gjennomgang av tilskuddsordningene på likestillingsfeltet for å gjøre dem mer treffsikre.
• Vi skal følge opp et forskningsprosjekt om lønnsforskjeller mellom kvinner og menn som gjør likt arbeid av lik verdi.

Så er det viktig at vi hele veien jobber effektivt og målbart.

Derfor – og dette har jeg gledet meg til å fortelle! – gjør vi et viktig nybrottsarbeid knyttet til denne strategien.

På oppdrag fra departementet har Bufdir utarbeidet et indikatorsett – for samtlige seks målområder. Disse kan man følge på deres nettsider.

Ved å følge ulike indikatorer, år for år, som for eksempel kjønnsdeling i ulike fag eller kjønnsdeling i lederstillinger, så kan vi overvåke innsatsen og hvordan likestillingstiltakene fungerer.

Hvor går det for sakte? Hvor må vi korrigere kurs? Ikke minst: Hvor må vi introdusere nye tiltak?

Jeg må få si det: Jeg synes det var vakkert å klikke meg inn og se disse indikatorene! Jeg håper dere gjør det samme!

**

Kjære alle sammen Jeg står her i dag også med stortingsmelding om seksuell trakassering.

Som vi husker: Det er nå syv år siden MeToo-kampanjen flombelyste hvordan seksuell trakassering pågår og er et stort problem – på en rekke arenaer.

Også i vårt samfunn.

Ja, uansett om vi liker å tro at vårt arbeidsliv er gjennomorganisert og ryddig – så skjer det også her.

Dette må vi rydde opp i.

Seksuell trakassering har høye kostnader – for enkeltmennesker og for samfunn.

Vi vet at det fører til at mange opplever at de presses ut.  

Ut av jobben, ut av studiemiljøet, idrettslaget. Og det er så utrolig trist, fordi da fratar vi noen mulighet til å være en del av fellesskapet.

Med Stortingsmeldingen så gir vi den første helhetlige og samlede oversikten over hvor stort problemet er.

Lovverket er allerede tydelig: Seksuell trakassering er forbudt. Men. Likevel vet vi at mange tilfeller ties i hjel. Relativt få saker meldes inn til Diskrimineringsnemnda eller domstolene.

Hvorfor er det slik – når vi vet omfanget et større?

Mange setter en veldig høy terskel for hvor mye man tenker man selv eller andre bør tåle. «Det er bare humor. Det er bare sjargong. Dialekt. Sånn er tonen her – i bransjen. I bedriften. I gjengen…».  

Vi er mange som anstrengt har ledd vekk upassende kommentarer. Eller stille skjøvet vekk den der hånden.

Det er så mange som kjenner på dette: Hvor mye skal man finne seg i? Når er det ok å si ifra?

Med Stortingsmeldingen vil vi løfte debatten og øke bevisstheten om hvorfor seksuell trakassering skjer, hva seksuell trakassering faktisk er, og hva som skal til for å få et samfunn uten.

Ofte er fokus kun på arbeidsgivers ansvar, på varslingsrutiner i organisasjoner og slikt – og ja, det er viktig. Men – det er ikke nok.

Vi trenger å løfte blikket.

Vi må forstå og røske tak i de bakenforeliggende årsakene.

Det handler jo om strukturer. Om maktbalanse og ubalanse. Om kultur. Om kjønnsroller og normer – som påvirker oss og skaper holdninger til hvordan menn og kvinner skal oppføre seg.

Vi kommer ingen vei, uten et bredt oppgjør og solid forebyggingsarbeid - på flere samfunnsområder og i samfunnet som helhet.

Vi har derfor satt opp syv hovedmål:

• Veiledningen og håndhevingen skal være god og effektiv i saker om seksuell trakassering
• Arbeidslivet skal være trygt og anstendig og uten seksuell trakassering
• Skole- og utdanningshverdag skal være fri for seksuell trakassering
• Vi skal ha kultur og fritidsaktiviteter, idrett og frivillighet fri for seksuell trakassering
• Den digitale hverdagen skal være uten seksuell trakassering
• Og vi må ha et likestilt samfunn. For skal vi få bukt med seksuell trakassering, så må vi se innsats mot det i sammenheng med vårt brede likestillingsarbeid.
• Til slutt: Vi trenger mer kunnskap og forskning om seksuell trakassering. I meldingen peker vi på flere kunnskapshull som må tettes.

Når vi utvikler politikken videre, må vi fortsette å holde blikket løftet.

Vi må fortsette å gå etter strukturene og holdningene som ligger bak skjevheter – bak diskriminering.

Det gjelder i all likestillingspolitikk.

 

Vi må være offensive. Vi må våge – og ikke gi oss.

Det handler jo om oss alle, om samfunnet vårt. Livene våre.

Hva slags «vi» vil vi være, her i landet – der vi bor, der vi jobber, lever?

I skolen. På nettet. Hjemme.

At alle får stille på like fot – at alle får mulighet til å leve som de vil, trygt og fritt… Klart det er verdt å kjempe videre for.

Med forsterket innsats – og fornyet.