Norsk utenrikspolitikk i en ny tid

Sjekkes mot framføring

Kjære alle sammen,

I dag for 72 år siden, den 4. november 1950, så ble Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen undertegnet i Roma.

Bare fem år tidligere hadde den verste krigen i menneskehetens historie blitt avsluttet. Gjenoppbyggingen av et sønderknust Europa var godt i gang.

Men man ville ikke bare gjenoppbygge.

Man ville også etablere en fredelig verden. En verden hvor ingen ønsket krig. Blant annet ved å lage bindende regler og avtaler mellom landene. Avtaler som skulle sikre fred og dialog mellom land.

Menneskerettighetskonvensjonen – og den tilhørende domstolen som ble etablert noen år senere – var én av mange forpliktende avtaler og tilhørende organisasjoner som ble etablert i tiåret etter andre verdenskrig.

Til sammen dannet disse avtalene og organisasjonene et byggverk for hvordan stater skulle forholde seg til hverandre.

Et byggverk basert på kompromisser. På folkerett. På respekt for landegrenser. Og på felles interesser. Det skulle sikre alle stater de samme forutsigbare spilleregler. Og alle mennesker de samme individuelle rettigheter uansett hvilket land de bor i.

Formålet var å sikre fred mellom stater og jevne ut økonomiske og sosiale forskjeller.

Allerede i 1944 ble de såkalte Bretton Woods institusjonene etablert. Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF). De skulle regulere etterkrigstidens penge- og valutasystem. Skape stabilitet i pengemarkedet. I dag har de begge 189 medlemsland.

FN-pakten ble undertegnet av 51 land i 1945. I dag er så godt som hele verden, 193 land, medlem av FN.

I 1948 kom Organisasjonen for europeisk økonomisk samarbeid, forløperen til OECD. Og Gatt, Generalavtalen om toll og handel, forløperen til Verdens handelsorganisasjon (WTO). Begge bidrar til å fremme frihandel og økonomisk samarbeid mellom stater. Og begrenser proteksjonisme og isolasjon.

Og i 1952 gikk seks europeiske land sammen og dannet den Europeiske kull- og stålunionen. Forløperen til EU. I dag er EUs 27 medlemsland og deres partnere i EØS så tett integrert at en krig mellom noen av disse anses som ganske utenkelig.

Poenget er at verden var i sig. Mot noe bedre.

Mot en forståelse av at samarbeid, dialog og handel er i alles interesse.

***

Men samtidig som dette skjer, så blir Europa – og for så vidt verden – delt av den kalde krigen. Stort sett liberale demokratier på den ene siden av muren, praktisk talt. Og autoritære kommuniststater på den andre.

De liberale demokratiene seg videre. Mot tettere samarbeid, mer handel, mer demokrati. Mot tettere integrering. Både økonomisk og sosialt, men også sikkerhetspolitisk.

Norge valgte som kjent Nato i 1949. Et valg som langt på vei har definert vår plass i verden siden da. Et valg som tydeliggjorde hva Norge er. Og hvilken side vi står på når det virkelig gjelder.

Kommuniststatene tok en annen retning. Med tvang, undertrykkelse og vold. I 1948 ble Finland påtvunget den såkalte Vennskaps- og bistandsavtalen med Sovjetunionen. De kunne ikke bestemme selv hvilke internasjonale organisasjoner de skulle være med i.

Den kalde krigen var en spent periode. Med rustningskappløp og frykt for atomkrig. Det var ikke krig i Europa, men konflikten ble spilt ut i form av kriger andre steder. Som i Korea. Og Vietnam.

***

Og i 1989, da Berlin-muren falt, forstod vi at de kommunistiske diktaturene i Øst-Europa bare hadde vært en liten parentes i verdenshistorien. Som endte opp på historiens skraphaug.

Og med det fikk byggverket fra tiåret etter andre verdenskrig nytt liv. De organisasjonene vi etablerte etter krigen fikk nytt liv. Hvor de tidligere diktaturene ble inkludert. Mange ble med i EU, i Nato, i WTO.

Verden var igjen i sig. Mot noe bedre. I en æra av optimisme.

Overbevist om ett felles mål. Fred, frihet og velstand for alle. Det skulle vi oppnå ved evne og vilje til å finne kompromisser. Ved å fremme demokrati, menneskerettigheter og en markedsstyrt liberalisme som vi antok at alle egentlig ønsket.

Demokratiene hadde vunnet den kalde krigen. Vi var kommet til det statsviteren Francis Fukuyama så levende kalte The End of History.

Konkurransen mellom ulike former for økonomisk, sosial og politisk organisering var over. Det markedsorienterte, liberale demokrati var den beste måten for folk å leve på.

Punktum. End of discussion.

Trodde vi. 

***

Og vi var virkelig drevet av et genuint ønske om at alle skulle ha det like bra som oss. En tro på at alle kunne ha det like bra som oss. Så lenge de søkte seg mot demokrati og frihet. Og bygde sin velstand på handel og dialog med hverandre. På folkerett og forutsigbare internasjonale spilleregler. Hvor militære virkemidler og krig ikke lenger hadde noen plass.

Og denne ideen, dere – at det å vokse seg velstående sammen ville gjøre verden både mer demokratisk og mer fredelig – den har vært styrende for Norges og vestlige demokratiers utenrikspolitikk de siste 33 år.

Det var denne ideen som lå bak Russlands inntreden i Det internasjonale pengefondet i 1992.

Og Kinas tiltredelse til Verdens handelsorganisasjon i 2001. Det var ideen som lå bak Tysklands samarbeid med Russland for å bygge gassrørledningen Nord Stream 2. Og ideen bak samarbeidet i våre egne nordområder, mellom Russland og Norge.

Og i dag, så må vi ikke glemme at det var et bra mål. At alle skulle kunne vokse seg friere og rikere sammen. Det var et mål det var verdt å ta litt risiko for å oppnå.

Men, dere, nå er den tiden slutt.

Den ble brutalt avsluttet den 24. februar i år. Da Putins stridsvogner rullet over grensen til Ukraina. Og startet en invasjonskrig i Europa for første gang siden andre verdenskrig.

Det er et historiens paradoks at deler av den internasjonale rettsorden – det byggverket vi etablerte etter andre verdenskrig – ble utviklet fra erfaringer i nettopp dagens Ukraina.

Hovedarkitekten bak begrepet «forbrytelser mot menneskeheten», Hersch Lauterpacht. Og en av arkitektene bak Folkemordskonvensjonen av 1948, Rafael Lemkin, kom begge fra Lviv-området. Begge var jødiske. Familiene deres ble nærmest utslettet under holocaust. De opplevde selv krigens redsler på nært hold før de flyktet.

Nå ser vi igjen millioner av mennesker på flukt. Sivile boligblokker, skoler og sykehus som bombes. Vi ser sivile som er bakbundet, torturert og drept. Vi finner massegraver som sjokkerer.

I mai besøkte jeg Ukraina. Jeg så utbombede skoler og boligblokker. Og snakket med folk som hadde gravd opp lik fra massegravene. Det gjorde sterkt inntrykk.

På hvert gatehjørne stod det unge gutter i uniform. De minna meg om han jeg selv kjørte til førstegangstjeneste på Kjevik for ikke lenge siden. Det er brutalt.

Omfanget av og brutaliteten i Russlands angrepskrig mot Ukraina er overveldende. Og dypt urovekkende.

Men krigen er ikke bare et angrep på Ukraina. Den er også et angrep på en verdensorden. Krigen er ikke bare et brudd på folkeretten. Den er et angrep på folkeretten. På prinsippet om anerkjente landegrenser.

Kenyas FN-ambassadør satte ord på dette i FNs sikkerhetsråd i februar. Da han påpekte at da de afrikanske landene ble uavhengige, så valgte de å forholde seg til de grensene de arvet.

Hadde de valgt historisk nostalgi – stater basert på etnisitet, rase eller religion – så hadde de fortsatt vært i krig, sa han.

«Multilateralisme er på dødsleiet i kveld», sa han.

Det kunne han si fordi Putin har utfordret selve grunnlaget for multilateralt samarbeid.

Putins krig er et angrep på hele det byggverket vi har skrudd sammen etter andre verdenskrig for å sikre en forutsigbar og fredelig verden.

Putin har vist oss at han ikke deler våre mål om frihet og velstand for alle. At han aldri har gjort det. Han og andre autoritære ledere styrer etter helt andre prinsipp. De økonomiske båndene – den gjensidige avhengigheten – vi trodde ville knytte oss tettere sammen, ble kanskje av Putin sett på som vår svakhet. Noe han kan utnytte for å true oss.

Putin har søkt seg tilbake til ideen om at stormakter har rett til å bestemme over andre land. At uavhengige stater må underkaste seg andre. At de ikke står fritt til å selv velge sin egen vei.

Derfor handler denne krigen om mer enn Ukraina. Den handler om å trosse frykten og stå opp for det som er rett. Den handler om hva Europa er. Om hva verden skal bli. Om hvem vi skal være.

24. februar gikk vi altså inn i en ny geopolitisk virkelighet. Det vil påvirke oss alle.

***

Så, hvordan skal Norge forholde seg til dette nye landskapet? Hva vil kjennetegne norsk utenrikspolitikk i en ny tid?

Det eneste vi vet med sikkerhet, er at mye er usikkert.

Uvisshet er noe av det som kjennetegner oppbruddstider som dette. Vi gjør derfor klokt i å være forberedt på flere utganger av krigen i Ukraina.

Vi skal gjøre alt vi kan for at Putin ikke vinner denne krigen.

Det gjør vi sammen med våre allierte i Nato og våre europeiske partnere. Vår analyse er likevel at krigen kan bli langvarig. Det er ikke usannsynlig at vi har måneder, kanskje år, med mer ødeleggelse og enda flere tapte liv, foran oss. Men vi kan heller ikke utelukke en brå slutt på krigen som følge av militær kollaps. Usikkerheten er stor.        

Vi har nå nesten ingen kontakt på politisk nivå med Putins regime. Bortsett fra noen felles utfordringer i nord så har samarbeidet med Russland stanset opp på alle arenaer.

Og, bare for å ha sagt det. Det synes jeg det er mange ulemper med. Og det tror jeg Jon Lilletun ville syntes også. For dette rammer også vanlige russere. Og det er ikke dem vi ønsker å ramme. «Ingen kan gå inn for at enkeltmenneske skal kome dårlegare ut», sa Jon i Stortinget en gang (26. april 2006). Og jeg er helt enig. Men det er Putins regime og hans brutale krig vi reagerer mot. I dagens situasjon så har vi ikke noe valg.

Norge og Europa befinner seg i den mest alvorlige situasjonen vi har stått i siden andre verdenskrig. Som gjør at vi også må tenke nytt – eller på nye måter – hva gjelder europeisk sikkerhet.

Med det mener jeg at Nato er, og vil forbli, grunnfjellet i norsk sikkerhetspolitikk.

Men Natos sikkerhetsgaranti avhenger per i dag av USA. Det er i dag ingen andre enn USA som kan garantere for Norges sikkerhet.

Men vi kan ikke planlegge for at det alltid blir værende sånn.

Den innenrikspolitiske utviklingen i USA er én ting. Her vil mellomvalget om fire dager kunne gi en pekepinn. Det andre handler om at USAs sikkerhetspolitiske fokus er rettet mot Asia. Mot Kina.

Den amerikanske regjering la fram sin nye forsvarsstrategi forrige uke. Der fremheves Kina, ikke Russland, som den største strategiske trusselen mot USA. Til tross for åtte måneder med russisk angrepskrig i Europa.

Med USAs fokus mot Asia tilligger det oss en erkjennelse av at Europa må ta større selvstendig ansvar for egen sikkerhet. Og at Europa må redusere sine sårbarheter mot diktaturer, slik vi nå opplever med energi.

Se for eksempel til Tyskland. De betaler nå en høy pris for det de selv omtaler som en feilslutning – å gjøre seg avhengig av russisk gass.

Etterkrigstanken om et militært tilbaketrukket Tyskland ble forlatt den 24. februar. Det ble også den tyske drømmen om være broen mellom Europa og Russland.

Som oss andre trodde tyskerne at det å vokse sammen, å handle sammen, ville gjøre Russland både mer demokratisk og mer fredelig. Nå investerer de massivt i forsvaret. Men ønsker ikke tysk alenegang. De vil styrke det kollektive forsvaret i Europa sammen med europeiske allierte. Snart inkluderer det også Sverige og Finland.

Denne erkjennelsen reflekteres også i Kristiansand-erklæringen. Som Østersjørådet ble enige om da vi møttes her i mai. Hvor vi blant annet ble enige om å gjøre regionen uavhengige av russisk energi.

Så, det amerikanske fokuset på Asia, det ser Tyskland, det ser EU, og det ser vi.

Nato vil fortsatt vil være grunnfjellet i norsk sikkerhetspolitikk. Men vi må forvente, og planlegge for, at USA i økende grad vil overlate det konvensjonelle forsvaret av Europa til oss europeere.

***

Krigen i Ukraina dominerer naturlig nok utenrikspolitikken for tiden. Jeg kunne snakket mye og lenge om det. Og gjør det ofte for tiden.

Men i dag, i en forelesning som bærer Jon Lilletuns navn, har jeg lyst til snakke om to andre stolper som forankrer norsk utenrikspolitikk i denne nye tiden. Og som vil gjøre det også i årene som kommer.  

***

Den første stolpen handler om det byggverket jeg nevnte innledningsvis. Det må nå gjøres enda sterkere. Enda mer solid.

Samarbeid mellom land i de internasjonale organisasjonene, det vi gjerne kaller multilaterale institusjoner, som FN og Verdens Handelsorganisasjon – og handlingsrommet i vårt samarbeid med EU gjennom EØS avtalen – er viktigere enn noen gang.

Dette er organisasjoner som er basert på folkeretten. På forutsigbarhet. For stater som Norge, med relativt få mennesker og en stor, åpen og eksportrettet økonomi, er dette essensielt.

Og i en anspent verden trenger vi å snakke mer sammen, ikke mindre. Vi må ikke miste trua. Vi trenger mer diplomati.

For vi vil jo handle mer, ikke mindre. Situasjonen med Russland nå er helt eksepsjonell. Det er ikke sånn vi opererer til vanlig. Ingen er tjent med isolasjon eller proteksjonisme.  

Vi trenger også mer diplomati og et velfungerende multilateralt system for å løse vår tids største utfordring, klimakrisen.

Men systemet er basert på kompromisser. Også med land som ikke deler våre prioriteringer. Eller våre verdier.

Og når det gjelder internasjonalt samarbeid og global handel, så kommer vi ikke utenom Kina. De store globale utfordringene i vår tid kan ikke løses uten Kina.

Og det stiller oss overfor noen krevende utfordringer. Vi må unngå sårbarheter i globale forsyningskjeder. Vi må sikre tilgang til markeder og til teknologi fra Kina. Samtidig som vi ivaretar norsk sikkerhet. Og er tydelige når Kina bryter menneskerettighetene.

Men vi er alle tjent med handel. Med mer frihandel.

Det å trekke opp rammeverket for handel på tvers av landegrenser dreier seg om så mye mer enn å sikre tilgang til nye markeder. Fordi det etablerer forutsigbare forpliktelser.

Som i Verdens Handelsorganisasjon (WTO), der alle 164 medlemsland må være enige for at man skal konkludere. I sommer ble WTO enige om flere viktige spørsmål. Land med så forskjellige interesser som USA, Kina, India og Sør-Afrika fant kompromisser. Det var et fremskritt for internasjonalt samarbeid.

***

Men til grunn for slike fremskritt ligger evnen og viljen til å søke kompromisser. Det var jo også et av Jon Lilletuns kjennetegn. Evnen til å finne løsninger gjennom dialog.

Dette er evner vi virkelig har fått testet de siste to årene, som medlem av FNs sikkerhetsråd.

Vi kaller det gjerne konsensus når Sikkerhetsrådets medlemmer blir enige. Men det er nok mer presist å kalle det et kompromiss. Sikkerhetsrådets samlede vilje kan best beskrives som et kompromiss mellom de femten medlemmenes ulike interesser.

Og selv om reaksjonen fra Sikkerhetsrådet ikke alltid er slik vi skulle ønske, så har kompromissene en verdi. Gjennom vår tid i rådet har vi gjennom krevende forhandlinger og dialog bidratt til kompromisser som har hatt direkte konsekvenser for menneskers liv. Som nødhjelp til Afghanistan, humanitær tilgang til Syria, og maritim sikkerhet i Guinea-bukta.

«FN ble ikke opprettet for å for å sende menneskeheten til himmels, men for å forhindre at den går til helvete», sa FNs tidligere generalsekretær Dag Hammarskjöld en gang. Og han hadde helt rett.

For alternativet til kompromisser er langt verre: nemlig at Sikkerhetsrådet forblir taust eller handlingslammet. Slik vi nå ser med Ukraina.

Og som med konfliktene i Tigray i Etiopia og i Myanmar. Hvor sikkerhetsrådet langt på vei har sviktet. I Tigray har den Afrikanske Union i stedet meklet, og kunne i går annonsere en fredsavtale som forhåpentligvis vil gjøre slutt på den humanitære katastrofen der.

I Sikkerhetsrådet opplever vi også at Kina kan opptre konstruktivt og løsningsorientert. Veldig annerledes enn Russland. Kina er opptatt av at Sikkerhetsrådet ikke skal bli handlingslammet. De ser seg tjent med kompromisser fremfor dissens og polarisering.

Der de opplever at egne kjerneinteresser er truet, ja, da er det krevende. Men det hindrer oss ikke fra å samarbeide relativt godt med Kina i rådet, på flere områder.    

***

Sikkerhetsrådet er jo det eneste organ i verden som har mandat til å intervenere i internasjonale konflikter. Når for eksempel FN sender fredsbevarende eller fredsskapende styrker til en konflikt hvor som helst i verden, så er det fordi sikkerhetsrådet har blitt enige om det.

To ganger har Russland brukt sin vetorett og blokkert Sikkerhetsrådets mulighet til å reagere på krigen i Ukraina. Begge gangene har resolusjonene blitt overført til FNs generalforsamling. Det er første gang på 40 år at dette skjer.

I generalforsamlingen er alle FNs medlemsland representert. 193 land.

Generalforsamlingen har ikke mandat til å vedta sanksjoner eller direkte engasjement i en konflikt. Det er det bare sikkerhetsrådet som har. Men likevel, begge gangene har et overveldende flertall av verdens stater fordømt Russlands aggressive krigføring.

Jeg var selv til stede i New York ved en av disse anledningene, for noen uker siden. Da stemte 143 stater for en resolusjon som fordømte Russlands ulovlige folkeavstemninger og anneksjon av fire ukrainske regioner. Bare fire stater stemte sammen med Russland. Det var Nord-Korea, Syria, Belarus og Nicaragua. Det er klar tale. 

***

Russlands utenriksminister Sergej Lavrov var den første av mine kolleger jeg møtte etter at jeg ble utnevnt. I Tromsø sent i oktober i fjor hadde vi en krevende, men også åpen og god diskusjon. Det føles som veldig lenge siden. 

Jeg møtte Lavrov igjen i Sikkerhetsrådet for noen uker siden.

Eller rettere sagt, jeg så ham. Så vidt. Statsministeren og jeg deltok i et møte om krigen i Ukraina. Russlands delegasjon satt rett overfor Norges – vi satt på hver vår ende av hesteskobordet.

Lavrov ankom rett før han skulle snakke. Han holdt sitt innlegg, der han malte ut løgner om nynazisme i Ukraina og vestlig aggresjon. Så reiste han seg og gikk.

FNs sikkerhetsråd var ikke en arena han ville bruke til å lytte, til å ha samtaler og dialog.

Sergej Lavrov oppførte seg ikke som Jon Lilletun ville gjort, for å si det sånn.

Men dere, jeg tror det vil komme en dag hvor det skal ryddes opp i de økonomiske, politiske og menneskelige ødeleggelsene Putins regime nå er ansvarlig for.

Og i den internasjonale rettsorden – i det byggverket vi reiste etter at en annen autoritær leder forsøkte å ødelegge Europa gjennom krig. – I det multilaterale systemet. – Så har vi de verktøyene vi trenger. De kan vi bruke også denne gangen.  

For Norge er FN-pakten og folkeretten det viktigste grunnlaget vi har å bygge på, for en fredelig og bedre verden.

***

Den andre stolpen i norsk utenrikspolitikk jeg vil nevne handler om dialog. Og demokrati. Det noen omtaler som engasjementspolitikk.

Krigen i Ukraina har gjort dette arbeidet enda viktigere. Fordi mange land anser den krigen som et europeisk anliggende. De føler at andre konflikter blir glemt.

Ta for eksempel Talibans maktovertagelse i Afghanistan. Taliban ønsker penger fra Vesten. Men ikke fokus på sitt brutale styre hvor grunnleggende rettigheter ikke respekteres. Hvor særlig jenter og kvinner har fått begrenset bevegelsesfrihet og redusert tilgang til utdanning og arbeid.  

Vi skal ikke glemme Afghanistan. Vi skal holde Taliban ansvarlige. Men all vår støtte til Afghanistan går gjennom FN og internasjonale hjelpeorganisasjoner, ikke til Taliban.

Men jeg har ikke tro på at Afghanistan blir et bedre land for afghanere hvis vi nekter å snakke med Taliban.

Vår holdning er at vi kan snakke med alle grupper som ønsker en politisk dialog. Og som det er mulig å engasjere. Derfor snakker vi med Taliban. Med Hamas, med Hizballah og med houthiene.

Vi kan være dypt uenige med dem, men å nekte å snakke med dem fører ingensteds hen. Jeg er ganske sikker på at Jon Lilletun ville vært enig med meg i det. 

***

Som dere vet var Jon engasjert til det siste. Selv da han var syk. Den andre juni 2006, bare to og en halv måned før han gikk bort, så deltok han i en debatt i Stortinget. De debatterte en innstilling fra Utenrikskomiteen.

Et representantforslag. Som gjaldt et samarbeids- og utvekslingsprogram mellom muslimske land og Norge.

Jon fikk ordet, gikk bort til talerstolen og i innlegget sitt sa han på sitt breie og velkjente vossamål: «Det er ingen annan veg til større forståing – ikkje einigheit, men større forståing – enn at ein blir kjend med kvarandre sine reelle standpunkt, og at ein i tillegg lærer å respektere at ein har forskjellige standpunkt.»

Og det synes jeg var så fint sagt. For det fanger opp essensen i det vi driver med i vårt fred og forsoningsarbeid. Ikke enighet, men forståelse. Og respekt for hverandres standpunkt.

Klarer partene i en konflikt å oppnå forståelse og respekt for hverandre, så har man tatt et langt steg mot fred.

***

Slik er det dessverre ikke alle steder. Selv ikke der avtaler allerede er inngått.

I dag, 4. november, er det nøyaktig 27 år siden Israels statsminister Yitzhak Rabin ble skutt og drept under et folkemøte i Tel Aviv. Noen vil hevde at Oslo-avtalen døde sammen med ham. Avtalen som skulle sikre fred mellom Israel og Palestina. Nå har det ikke vært reelle forhandlinger mellom partene siden 2014.

Palestinerne har oppnådd verken selvstendighet eller suverenitet. Alle forhandlingsforsøk har hittil mislyktes. Frustrasjonene er store. Bildet preges av terror, vold og maktbruk.

Norge har vært engasjert i denne konflikten i snart 30 år. Vi skal fortsette å være engasjert. Men vi skal også være selvkritiske med hensyn til vår egen rolle. Slik at vi ikke gjennom vår rolle bidrar til å opprettholde og fryse fast status quo.

I Israel ligger det nå an til at Netanyahu igjen blir statsminister. Med støtte fra partier som har vist liten vilje til dialog med palestinerne. Men det er bare én bærekraftig løsning på konflikten mellom israelerne og palestinerne. Bare en forhandlet tostatsløsning vil ivareta sikkerheten og verdigheten til begge folk. 

Mitt viktigste budskap til både israelske og palestinske ledere er derfor at det haster med å gå tilbake til forhandlingsbordet. Det har ikke vært forhandlinger på mange år.

***

Vi skal også fortsette å være engasjert andre steder. Som i Jemen, Syria, Afghanistan, og Colombia.

Vår rolle innebærer ofte å bringe parter i krig og konflikt sammen. Å legge til rette for politisk dialog. For at partene skal finne politiske løsninger. Men vår rolle er avhengig av at det er en realistisk vilje til løsning.

Dette er parter som ofte står milevidt fra hverandre. Som kanskje ikke en gang anerkjenner hverandre som legitime aktører.

«Det er viktig å ta utgangspunkt i det som samlar i staden for det som splittar», sa Jon Lilletun til norske muslimer en gang han besøkte en moské i Oslo, tilbake i april 1999.

Og det er der dialogen må starte. I det som samler. I erkjennelsen av felles interesser.

Og så, på et eller annet tidspunkt i prosessen, så kommer man uunngåelig til det vanskelige spørsmålet om tilgivelse.

Ikke akseptere. Ikke glemme. Men tilgi.

«Ingen fremtid uten tilgivelse», heter boken Desmond Tutu skrev for 22 år siden. Hvor han skriver at det eneste håpet vi har for å oppnå fred og en levelig fremtid er forsoning og tilgivelse.

For oss. For Norge. Så har vårt engasjement en humanitær dimensjon. Å få slutt på menneskelige lidelser og nød. Gjennom å skape fred. Men det handler også om noe mer. Noe bakenfor freden.

Fordi fred er en forutsetning for et demokratisk styresett.

***

Og det leder meg til det neste jeg vil snakke om. Demokratiet.

For demokratiet er ingen selvfølge.

Vi deler planeten med autoritære regimer. Det er ikke gitt at de vil bli borte med tiden. Akkurat som det ikke er gitt at våre demokratier vil fortsette å eksistere.

Demokratier utgjør i dag et mindretall av verdens befolkning, men står for mer enn halvparten av rikdommen.

Nå er demokratiene under press. Autoritære og illiberale regimer har fått vokse. Ledet av sterke menn med tilsynelatende suksess.

Vi har sett det en stund. Særlig i Russland. Over tid har grepet blitt strammet inn. Ytringsfriheten ble innskrenket. Den frie presse forsvant. I dag er det ren sensur.

Det som fantes av russisk demokrati, er bygget systematisk ned. En ekstrem ensretting. En knebling av kritiske røster. For kort tid siden ble nobelprisvinner Dmitrij Muratov og avisen Novaja Gazeta brakt til taushet. Årets nobelprisvinner, organisasjonen Memorial, er nå forbudt i Russland.

Også i Kina strammes det til. I stedet for et kollektivt lederskap, med tross alt en viss mulighet for korrigeringer, har Kina gått i ytterligere autoritær retning. Ingen er nå i nærheten av å kunne utfordre Xi Jinping. Og han kan i praksis fortsette som president så lenge han selv vil. 

I Putins og andre såkalte sterke menn sitt verdenbilde er vestlige liberale demokratier svake. De mener vi ikke har noen fremtid.

At vi er uten ryggrad og uten moral. Allerede i 2019 sa Putin at den liberale idé har utspilt sin rolle.

Hos mange går dette budskapet hjem. Også i land som er nære oss. Politikere i og utenfor regjering i land som Frankrike, Ungarn, Italia og USA har alle uttrykt sympati for Putin. De ser en sterk mann. En modell de selv ønsker å være.

Europa er et kontinentet som preges av sterkere polarisering.  I noen land har den politiske pendelen svingt langt ut til de politiske ytterfløyene. Vi ser tendenser til illiberale trekk i flere land. Og når demokratier svekkes er ofte kvinner og skeive folk de første som rammes. De såkalte sterke mennene mener at hvilket kjønn, eller hvilken legning du har, skal avgjøre hvilke muligheter du har i livet. Kampen for deres rettigheter, er også utenrikspolitikk.

Men demokratiet har vist seg motstandsdyktig. Gang på gang gjennom historien har liberale ideer og demokratiske institusjoner møtt kraftig motstand. Blitt satt tilbake. Forsøkt ødelagt. Som under fremveksten av kommunismen og fascismen på 1920 og -30 tallet.

Eller under militærkuppene og oljekrisene på 1960 og -70 tallet. Men det liberale demokratiet har klart seg. Og gang på gang kommet tilbake.

Ikke fordi demokratiene er feilfrie. Eller spesielt effektive. Men fordi alternativene til demokratiet er så mye verre. Mennesker på tvers av alle kulturer og geografisk tilhørighet ønsker ikke å leve i et diktatur. De ønsker frihet. Muligheten til selv å bestemme over egne liv.

Menneskets iboende trang til frihet er demokratiets iboende styrke. Mens autoritære stater har store iboende svakheter.

For det første skaper Putin og andre autoritære ledere et system rundt seg som ikke gir dem riktig informasjon. Et styresett preget av frykt.

Husker dere tv-bildene av Putin som irettesetter sin egen etterretningssjef foran åpent tv-kamera? Tenk det. Han vil ikke høre på hva sjefen for etterretningstjenesten sa! Folk som gir lederen beskjed om hva som ikke fungerer, blir irettesatt. Et godt bilde på et autoritært lederskap.

Vi så også bilder av Putin ved enden av et langt bord, seks meter unna sin forsvarsminister og utenriksminister.

Angivelig fordi han var redd for covid. Men også et godt bilde på hvor isolert han er. Så isolert at ingen turte å fortelle ham hvor militært sterke og motiverte Ukraina var, etter åtte års krig i Donbass. Eller hvor korrupte og inkompetente hans egne militære styrker var.

For det andre har historien vist at styresett som dette kan være skjøre. Putin og andre autoritære ledere har en uskreven sosial kontrakt med folket. Som sier at i bytte mot stabilitet og økt velstand så skal folket forholde seg passive. Men når den kontrakten brytes, som Putin har gjort nå ved å mobilisere hundretusener av sivile, så kan det få konsekvenser.

***

Også Iran ledes av sterke menn. Iran har nå i flere uker blitt rystet av protester. Etter at Mahsa Amini ble drept av moralpolitiet for ikke å ha brukt hijaben riktig.

Iran er et autoritært regime hvor svakhetene blir stadig tydeligere.

De står overfor en bankkrise, de er i ferd med å gå tom for vann – som rammer landbruket og matsikkerheten. Og internasjonale sanksjoner og isolasjon lammer alle sektorer.

Iran har en velutdannet befolkning. Hvor kvinner utgjør flertallet av de med universitetsutdanning. Likevel ledes regimet av en liten gruppe menn. Et sterkt kvinneundertrykkende regime. Med sterke personlige økonomiske og politiske interesser. Som ikke skyr noen midler for å beholde makten. Og med et verdensbilde og med holdninger som var utdatert for mange generasjoner siden. Også blant iranere, som med stort mot nå viser hva de synes om dette.  

***

Men selv om demokratiet som styresett har vist seg robust. Så vil det forvitre hvis ikke folk er villige til å kjempe for det.

Mange som oss, som har vokst opp i fredelige, velstående liberale demokratier, tar denne styreformen for gitt. 

Og fordi vi aldri har opplevd et diktatur, forestiller mange seg at de faktisk demokratisk valgte regjeringene de lever under, selv har onde hensikter. At de prøver å ta fra dem rettighetene deres. Og har en eller annen skjult agenda.

Enten det er EU-administrasjonen i Brussel, eller Biden-administrasjonen i Washington. Et bilde som Putins Russland gjør hva de kan for å bygge opp under.

Putins krig minner de mange som tar demokratiet for gitt, om hva som faktisk står på spill.  

Det er først og fremst ukrainerne som kjemper. De kjemper for sin egen frihet. Men de kjemper også en større kamp for demokratiet, på våre vegne.

Og i den kampen, må vi alle bidra.

***

Jon Lilletun siterte ofte Olav H. Hauge-diktet «Det er den draumen me ber på». En gang han var i Sør-Afrika hadde han oversatt diktet til engelsk. Og fremførte det til stor applaus. Der forklarte han også hvordan innholdet i diktet hang sammen med Norges internasjonale engasjement.

At det er i den drømmen vi bærer på at inspirasjonen til å skape fremtiden ligger, mente Jon. En fremtid som gir folk troen på at de kan seile inn på sin våg. Ta sine egne valg.

***

Norge har siden Nato-garantien i 1949 hatt muligheten til å ta våre egne valg. Vi vil at alle skal ha muligheten til å ta egne valg.

Fra den 16. september i år var ikke Russland lenger part i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. Den som ble undertegnet i Roma for 72 år siden i dag. Det har Den europeiske menneskerettighetsdomstolen bestemt. Det er talende for demokratiets utvikling i Russland under Putin.

Det Putin frykter mest av alt er demokratiet.

For demokrati gir håp. Det gir frihet. Det gir tro på at samfunn kan korrigeres og endres. Til det beste for hvert enkelt menneske.

Og det er det utenrikspolitikk til syvende og sist handler om. Det handler om mennesker. 

Takk for oppmerksomheten.