’Medisinskfaglige utfordringer ved helseforetaksreformen’
av Helseminister Dagfinn Høybråten

Innledning til debatt under Legeforeningens landsstyremøte i Tromsø, onsdag 5. juni kl 1645

President,

ærede landsstyremedlemmer

Innledningsvis vil jeg få takke Legeforeningen for den innsatsen som dere har gjort og gjør i forhold til røyking og tobakk. Dere har også vært gode støttespillere i oppspillet til og gjennomføringen av sykehusreformen.

Fastlegereordningen er på plass, og den fungerer – vi ser også at dette bidrar til en bedre legedekning over store deler av landet, selv om legedekningen ikke er tilfredsstillende, ikke minst i denne landsdelen.

Sykehusreformen er igang. Vi har den ytre del av reformen bak oss i og med den statlige overtakelsen av sykehusene for fem måneder siden. Det som skjedde 1. januar var selvsagt viktig, men kun som en forutsetning for det vi vil oppnå gjennom sykehusreformen. Derfor setter jeg også pris på å få lov til å føre en dialog med dere – fordi vi er helt avhengige av en dialog med aktørene for å lykkes.

Formålet med sykehusreformen er å gi mennesker som trenger det en bedre helsetjeneste. Vi skal ivareta pasientenes tarv og rettigheter på en bedre måte enn hva som er gjort tidligere. Det har Stortinget gjort klart allerede i formålsparagrafen i helseforetaksloven. Mitt mål som helseminister er å sørge for at denne målsettingen blir nådd.

Hva omfatter så sykehusreformen?

Den omfatter en ytre reform i eierskap og organisering som skal gi bedre muligheter for indre reform, for faglig utvikling, bedre utnyttelse av de samlede ressurser til beste for de mennesker helsetjenesten er satt til å tjene:

• den er for det første et skifte i eierskap, fra fylkeskommunalt til statlig eierskap
• dette skjer i form av en helt ny organisasjonsform for sykehusene, i helseforetak – som er regulert gjennom en egen lov. Et av siktemålene med denne organisasjonsformen er å gi rom for økt ansvarliggjøring og myndiggjøring av sykehusene - innen et fortsatt offentlig eierskap. Eierskapet for sykehusene er samlet i fem regionale helseforetak
• helseforetakene er selvstendige rettssubjekter og de er arbeidsgivere. Dvs. at det enkelte helseforetak er medlem i arbeidsgiverorganisasjonen NAVO – med de mulighetene dette kan gi for lokale tilpasninger og avtaler
• et viktig element i sykehusreformen er en endring av hvordan utgifter, og da særlig kapitalutgifter skal synliggjøres. Dette ved å gå over fra kontantprinsippet til at regnskapslovens bestemmelser gjøres gjeldende. Dette kan høres ut som en rent teknisk omlegging, men det er en viktig realforskjell; regnskapsloven forutsetter at det skjer avskrivninger, som altså vil vise hvorvidt de verdiene en har, i bygninger og i utstyr, faktisk blir vedlikeholdt, og også at midler settes av til vedlikehold, oppdatering og utskifting!
• til sist er det viktig å minne om at de forpliktelsene som tidligere gjennom helselovgivningen var lagt på fylkeskommunene som sykehuseiere, nå i hovedsak er overført til de nye sykehuseierne, de regionale helseforetakene
• og at de forpliktelsene i forhold til sykehusene som fylkeskommunene hadde påtatt seg gjennom avtaler og kontrakter, blir videreført av de regionale helseforetakene

En to-delt oppgave; eier og pasient-ivaretaker

Jeg ønsker å trekke frem to forhold som kan synes å være strukturelle, men som inneholder vesentlige strategiske momenter.

• For det første skal de regionale helseforetakene kun konsentrere seg om det som skjer i spesialisthelsetjenestene, i motsetning til de forrige eierne; fylkeskommunene
• og for det andre; "sørge-for-ansvaret"

At sykehuseierne, altså de regionale helseforetakene, har spesialisthelsetjenester som sitt eneste arbeidsområde, bør selvsagt føre til dyktiggjøring. For meg som Helseminister er dette en helt sentral suksessfaktor – fordi denne dyktiggjøringen må omfatte to ulike aspekter: De regionale helseforetakene skal utøve eierskap – de skal være lederskap for sykehusene (helseforetakene) i regionen. Men de skal også sørge for at pasientene blir ivaretatt; de regionale helseforetakene er garantistene som skal sikre retten til nødvendig helsehjelp ! De regionale helseforetakene forvalter innbyggernes tillit, og de forvalter innbyggernes penger. Det er det nødvendig at vi har respekt og ydmykhet i forhold til.

Dette "sørge-for-ansvaret" innebærer to grunnleggende oppgaver. For det første må det regionale helseforetaket ha oversikt over hvilke behov som omfattes av dette ansvaret. For det andre at det må det sikre seg at de aktuelle tjenestene når fram til brukerne, altså pasientene. I dette har de regionale foretakene en viktig samfunnsfunksjon.

Samtidig er en rekke elementer ikke blitt vesentlig endret selv om helseforetaksloven er trådd i kraft:

Det er ikke gjort endringer i prinsippene i Spesialisthelsetjenesteloven som ble vedtatt og trådt i kraft under den forrige Bondevik-regjeringen. Det er gjort en mengde endringer som følge av nytt eierskap og ny organisering for sykehusene. Det samme gjelder for lovbestemmelsene om pasientrettigheter. De ulike opptrappingsplanene er videreført, og i det samme tempo som Stortinget tidligere har forutsatt. Dette gjelder for eksempel Kreftplanen, Utstyrsplanen, og ikke minst Opptrappingsplanen for psykisk helsevern.

Selv om sykehusene er blitt foretak, skal de ikke være butikk. Det stilles krav til ressursforvaltning og budsjettkontroll, men ikke til overskudd. Fokus skal være på å yte kvalitativ god, spesialisert diagnostikk og behandling. Prioriteringer skal styres av alvorlighet i pasientens tilstand. Finansieringen av sykehusene skal være et incentiv til å hjelpe flest mulig pasienter, men ikke til å styre kliniske valg og prioriteringer.

Jeg har tatt initiativ til en full gjennomgang av hele finansieringen av spesialisthelsetjenesten med utgangspunkt i de erfaringer som vi har høstet de senere årene. Utvalget som foretar gjennomgangen skal være ferdig med sitt arbeid ved utgangen av dette året.

Hva er status? Hva har skjedd?

Hva har vi lært så langt, fem måneder inn i sykehusreformen? Fem måneder er kort tid, i en så stor og krevende sammenheng som det sykehusreformen utgjør – men vi kan se noen trekk. Disse er knyttet til at de regionale helseforetakene innen de rammebetingelse de har fått og de helsepolitiske målsettinger de er satt til å oppfylle, har valgt ulike tilnærminger til den konkrete oppgaveløsning;

• de fem regionale helseforetakene har valgt ulike strategiske tilnærminger, fra å gjennomføre formelle samorganiseringer med flere sykehus i samme helseforetak fra dag én, til en videreføring av en tilnærmet uendret sykehusstruktur, men med trinnvise interne prosesser som involverer mange medarbeidere
• de fem regionale helseforetakene har valgt ulikt med hensyn til hvilke administrative funksjoner som skal dekkes sentralt (regionalt), og hvilke som skal legges lokalt.
• det er valgt ulike løsninger i forhold til eventuell samling av psykiatri og somatikk innen samme helseforetak
• det er ulikheter både i utgangspunktet og i den regionale satsingen på å være selvforsynt med hensyn til tjenesteleveranse i egne foretak, eller i stedet kjøp eksternt
• samtlige regionale helseforetak erkjenner at potensialet for samarbeid er klart til stede, administrativt, teknisk og også medisinsk- og helsefaglig – og de griper fatt i det. Jeg skal komme tilbake til det medisinsk- og helsefaglige samarbeidet senere
• det er mye kreativitet i sykehusene – men det trenger delvis hjelp til å bli forløst, slik at oppgavene løses bedre
• de økonomiske utfordringene er ikke blitt borte i og med den statlige overtakelsen. Forventninger om bedre tider med staten ført til skuffelse over at rammene ikke er blitt større enn hva de faktisk er.

Den økonomiske situasjonen (jf. St.prp 59)

Før jeg fortsetter med de medisinske og helsefaglige utfordringene, finner jeg det påkrevd kort å si noe om økonomien i helseforetakene:

Regjeringen varslet sist høst en full gjennomgang av helseforetakenes økonomiske situasjon. Denne har bekreftet at helseforetakene er i en betydelig økonomisk ubalanse. Regjeringen la for en måned siden fram et tilleggsforslag for Stortinget, Stortingsproposisjon 59, som et svar på denne situasjonen. Stortinget vil behandle denne om to uker.

Regjeringens forslag innebærer til sammen 1 775 mill. kroner mer til drift og investeringer i helseforetakene i år. Sykehusene kan dermed videreføre aktivitetsnivået fra 2001 og ytterligere øke behandlingen i 2002. Veksten i pasientbehandlingen vil dermed bli over 5 % fra 2000 til 2002. Veksten i poliklinisk behandling alene blir på om lag 8%.

Mitt siktemål er at disse tiltakene skal gi helseforetakene nødvendig økonomisk grunnlag for å ivareta intensjonene bak sykehusreformen. Vi har foreslått å styrke basisbevilgningene, slik at en også styrker de tjenestene som ikke er omfattet av innsatsstyrt finansiering (ISF). I tillegg har vi understreket at Opptrappingsplan for psykisk helse har prioritet, men ikke slik at psykiatrien er skjermet i forhold til omstilling. Vi har derimot satt klare krav om at økte polikliniske inntekter og effektiviseringsgevinster tilbakeføres til psykisk helsevern.

Helseforetakene vil gjennom dette forslaget også få et bedre grunnlag for oppfølging av målsettingen om å redusere ventetider og ventelister.

Det er en klar målsetting å få mer helse for hver krone, og det stilles derfor et krav om å gjennomføre kostnadsreduserende tiltak på ca. 1 300 mill. kroner i løpet av 2 år.

Hvordan møte morgendagens faglige utfordringer?

Som nevnt har de fem regionale helseforetakene valgt ulike tilnærminger til de strategiske og praktiske utfordringer de står overfor. Alle fem er nå i gang med en gjennomgang av funksjoner og oppgaver. Dette er krevende, fordi det ligger ulike forventninger i dette. Det kan fort bli prosesser som også mobiliserer følelser og som setter i gang lokale aksjoner – fordi en føler den lokale tryggheten truet.

Jeg antar at denne forsamlingen innser behovet for en gjennomgang av funksjoner og oppgaver, fordi den medisinske utviklingen gjør at det som var god medisin i går kan være utgått på dato i morgen. I en diskusjon om sammenhengen mellom volum og kvalitet, finner jeg grunn til å understreke det som kanskje burde være en selvfølge; kravet til kvalitet gjelder ikke bare den enkelte helsearbeider, men også for behandlingsteam og for sykehus. Det er ikke tilstrekkelig at hver enkelt lege har riktig kompetanse og får tilstrekkelig erfaring til å opprettholde denne – dersom ikke behandlingsteamet samlet kan opprettholde kompetanse.

Norge er i noen sammenhenger et lite land; med et folketall som en bydel i London. Ett problem er at vi er spredt på et areal som er mer enn 30 % større enn Storbritannia (arealet på Svalbard er ikke regnet inn). Dette er en av grunnene til at vi i Norge har ønsket å holde antallet medisinske hovedspesialiteter og grenspesialiteter på et rimelig nivå, for å unngå en for sterk oppsplitting av den medisinske kunnskap og praksis. Det er viktig også i forhold til kostnadsutviklingen i medisinen og ut fra hensynet til å ha en relativt desentralisert helsetjeneste, med samtidig høy kompetanse. Jeg tror det er en balanse her, mellom hva som kan være den ideelle fordring i forhold til spesialistenes synsvinkel, og hva som er mulig og ønskelig i en helsepolitisk sammenheng.

Den faglige utviklingen innenfor medisinen er selvsagt ikke avhengig av at det opprettes en egen formell spesialitet eller en grenspesialitet. En for vidtgående spesialisering kan tvert om innebære at tilbudet til mange pasienter svekkes, fordi de har flere eller sammensatte lidelser, med problemer som ikke alltid havner innen rammen til én enkelt spesialitet eller grenspesialitet.

Nasjonalt råd for spesialistutdanning av leger og legefordeling i gang med å vurdere spesialiststrukturen innenfor de indremedisinske og kirurgiske fagområdene. Sekretariatet for dette rådet ligger i Sosial- og helsedirektoratet. Rådet har sendt ut et første høringsnotat om indremedisin, der et av forslagene går ut på å styrke generell indremedisin av hensyn til det store flertallet av eldre pasienter med sammensatte lidelser. Nasjonalt råd vil behandle et første utkast om det kirurgiske fagområdet på sitt møte i september i år. Jeg vil forholde med til de råd jeg får.

Samarbeid og samhandling

Jeg synes det er grunn til å gi honnør til Helse Nord, fordi de prøver ut nye former for samarbeid, for å bedre situasjonen for pasientene.

I min instruks til de regionale helseforetakene, det vil si i styringsdokumentene, har jeg understreket hvor viktig samarbeid og samhandling er for å få gode resultater for pasientene. Dette gjelder selvsagt innen sykehusene, men også overfor primærhelsetjenesten og kommunene. Vi har uttrykt at helseforetakene skal være i førersetet for dette samarbeidet.

Samhandling og kommunikasjon i sykehus på tvers av fagavdelinger og spesialiserte seksjoner er ofte preget av "barrierer" mellom de ulike avdelingene og enhetene. Dette kan hindre god flyt og en helhetlig tilnærming i pasientbehandlingen.

Ny teknologi kan gi oss muligheter for å utføre oppgaver desentralt og samtidig spesialisert.

De regionale helseforetakene skal utnytte det potensialet som ligger i utnytting av den samlede kapasitet, ressurser og kompetanse mellom ulike sykehus/institusjoner under det enkelte foretak, og foretakene imellom og innen den enkelte region. Det er her kjernen i den indre reformen må komme.

Vi hører om barrierer mellom forvaltningsnivåene som til en viss grad preger fordelingen av oppgaver og ansvar mellom 1. og 2. linjetjenesten. Mange pasienter har behov for tilbud basert på samarbeid og samhandling på tvers av forvaltningsnivåene og de ulike fagområder. Her vil jeg bare nevne noen få pasientgrupper innen geriatri, rehabilitering, psykiatri, kreftbehandling, slagpasienter, omsorg ved livets slutt, samt psykisk utviklingshemmede med sammensatte og til dels vanskelig diagnostiserbare tilstander. Bruk av individuelle planer for behandling og oppfølging bør bli et viktig verktøy overfor slike sårbare grupper. Dette er utfordrende – fordi en må ta pasientens ståsted, og se hele mennesket.

Et viktig område er utskriving av ferdigbehandlede pasienter fra sykehusene. Før utskrivning er det av avgjørende betydning at sykehusene har nær kontakt med kommunehelsetjenesten, fastlegene og pleie- og omsorgstjenesten. Gjennom en slik kontakt og veiledning kan en sikre rask utskrivning og god oppfølging av pasienten i kommunen. Som kjent arbeider vi sammen med Sosialdepartementet om en endring av de rammene som lovverket setter i forhold til oppfølging og ivaretakelse av utskrivningsklare pleiepasienter. Det er store forskjeller og variasjoner, noe som gjenspeiler at det også her er store faglige utfordringer.

Siktemålet med samarbeidet er at pasientene skal unngå å oppleve å være kasteball mellom ulike forvaltningsnivåer. De må kunne forvente å møte en helsetjeneste. Spesialisthelsetjenesten skal delta aktivt i utarbeiding av individuelle planer der dette er aktuelt. Spesialisthelsetjenesten har plikt til å gi råd og veiledning til de kommunale helsetjenestene. Dette gjelder også med sikte på helsefremmende og forebyggende arbeid.

Pasienter som er avhengig av at primærhelsetjenesten og sykehusene samarbeider, har krav på at sykehusene tar ansvar for at individuelle planer lages. Helsedepartementet har for øvrig i styringsdokumentet til de regionale helseforetakene lagt særlig vekt på akkurat samarbeid og samvirke.

Bedre og mer kvalifisert ledelse

Helsereformen står og faller med lederskapet, på alle nivåer.

Vi har nettopp satt i gang et arbeid sammen med de regionale helseforetakene, for å vurdere lederutdanning og lederutvikling i sykehusene. Jeg er klar over at de ulike fagforeningene, ikke minst Legeforeningen, opp gjennom årene har også satset på dette feltet, dels ved egne opplegg, dels ved å styrke miljøet i universitetene. Jeg føler imidlertid at det behov for å etablere en egen lederutvikling spesifikt for helseforetakene. Det er viktig å etablere en større grad av felles lederforståelse, krav og verdier tvers gjennom hele spesialisthelsetjenesten.

Overbelegg, korridorpasienter, vilje til å tenke nytt?

Et område som bekymrer meg – og dere, vet jeg, er overbelegg og korridorpasienter i norske sykehus. Det er ikke gitt at løsningen på dette er økning i sengetall i sykehusene, men kanskje heller i hvordan sengene brukes. Jeg oppfatter dette som uttrykk for manglende eller mangelfull styring fra sykehusledelsen og fra de tidligere eierne gjennom år. Dette må det gjøres noe med – og det gripes nå fatt i dette . Flere ulike tilnærminger har vært prøvd og har ført til at en kunne redusere antall korridorpasienter. Dette eksempelvis ved overføring av pasienter til dagenheter og pasienthotell i kombinasjon – også i løpet av akuttopphold. Her må den kreativiteten som vi vet finnes i fagmiljøene må vi klare å kanalisere til en bedre ressursutnyttelse for å kunne behandle flere.

Korridorpasienter er et gjennomgående problem i sykehusene – det er et problem vi skal bli kvitt!

Vi har pekt på betydningen av nettverksløsninger, bruk av moderne IT- løsninger, telemedisin etc. Hele helse-Norge må vurdere tiltak innenfor dette området som kan bedre samarbeidet med andre deler av helsetjenesten, spesielt er dette viktig i forhold til kommunehelsetjenesten. For en uke siden, nettopp her i Tromsø, åpnet Statsministeren "Nord-norsk Helsenett" – som det første heldekkende regionale nettverket; det omfatter alle sykehusene og alle fastlegene i hele landsdelen.

I løpet av 2003 skal vi ha etablert et landsdekkende helsenett basert på dagens regionale helsenett.

Hva skal det ledes etter – hva vil dere bli ledet ut fra? Vi har gjennom lovverk og på annen måte stilt opp forutsetninger og forventninger, men er langt fra ved målet når det gjelder faktisk etterlevelse. Sykehusene skal blant annet sørge for at det skjer forskning, opplæring, utvikling og undervisning. Hvordan skal dette gjennomføres, evalueres og etterprøves? Hvordan står det egentlig til med kvaliteten i norske sykehus? Vi kan selvsagt komme med en standardformulering som "best practice", men hva er det? Dette må konkretiseres, og det er bare mulig med fagmiljøenes medvirkning og innsats. "Best practice" må også etterprøves og utvikles, fordi de medisinske sannhetene er under konstant utvikling – med en gjennomsnittlig levetid som blir stadig kortere.

Våre helsetjenester skal være lærende organisasjoner. En satsing på forskning og utvikling er en viktig forutsetning for å få det til.

Dokumentert kvalitet – som utgangspunkt også for fritt sykehusvalg

Vi vet for lite om kvaliteten på det som skjer i norske sykehus, derfor er Sosial- og helsedirektoratet nå i gang med å definere og prøve ut ulike kvalitetsindikatorer, som skal brukes til å fortelle både fagmiljøene, eierne – altså de regionale helseforetakene, det politiske miljøet og ikke minst pasientene hva som oppnås i sykehusene. Vi har lovfestet en rett for pasientene til fritt sykehusvalg, men hva skal pasientene velge ut fra; kvaliteten på behandlingen er i alle fall ikke kjent på en slik måte at det gir grunnlag for å velge. Dermed blir det i stedet et valg ut fra kjente størrelser, som servicenivå, miljø eller rett og slett ventetid – en velger der det er kortest ventetid, uten å vite om dette har sammenheng med for eksempel langtidsresultater. For å dokumentere kvalitet trengs det at data blir registrert på en adekvat måte. Gjennom det arbeidet som nå pågår med kvalitetsindikatorer kombinert med oppfølgning av handlingsplanen "Si@" for videre IKT-satsing i helsesektoren, inklusive bruken av elektronisk journal, har jeg tro på at vi kommer noen skritt videre, ved at kvalitetsdata blir produsert og brukt, i det enkelte sykehus og i sammenlignende kvalitetsregistre; i det enkelte fagfelt, regionalt og nasjonalt.

Lange ventetider er et av de største ankepunktene mot den offentlige spesialisthelsetjenesten i dag. Reduksjon av ventetid til et akseptabelt nivå og fjerning av unødige helsekøer er et nødvendig suksesskriterium for den offentlige helsetjenesten.

Jeg er så vidt mye til optimist at jeg forventer en aktiv medvirken fra det ulike fagmiljøene i dette arbeidet, og at data rapporteres på en måte som gjør resultatene sammenliknbare. Det videre løftet i kvalitetsarbeidet vil bli å omsette erfaringene til praktisk handling, dvs. at når en får frem data som viser at en er bedre enn gjennomsnittet, så er dette en spore til ytterligere forbedring, mens de som ligger under gjennomsnittet må lære av de som er bedre enn en selv. Det er bare gjennom en aktiv innsats i fagmiljøene at en kan oppnå reell og varig forbedring.

Gjennom mer enn 10 år har vi hatt fokus på ventelister i norske sykehus. De seneste ventelistetallene fra Norsk Pasientregister viser en positiv utvikling. Dette er gledelig, ikke bare fordi det forteller at færre venter og ikke minst kortere ventetider, men også fordi denne reduksjonen i antall som venter, tillater oss å rette fokus mot det som egentlig er mye viktigere, den tiden som pasientene må vente. Ventetid er en kvalitetsfaktor i seg selv, og unødig venting før innleggelse er bør unngås. Jeg venter at sykehuseierne og sykehusene nå går aktivt inn, og jobber videre med en videre reduksjon både i ventelister og i ventetider.

Like problematisk som venting før innleggelse er unødig intern-venting, altså venting i løpet av sykehusopphold. Som helseminister får jeg svært ofte henvendelser fra pasienter og pårørende som er oppgitt og fortvilt over at så mye tid går med til å vente – uten at noe skjer. Pasientene opplever at de ikke blir tatt på alvor. Fortellingene fra pasienter og pårørende er så mange, at det ikke kan være tilfeldig; det synes å være et skjemmende fellestrekk – som vi vil ha bort. Jeg venter at sykehusene benytter moderne planleggingsverktøy, kunnskap fra logistikk og fra ledelse av andre komplekse virksomheter – til å forbedre de interne prosessene. Dette er først og fremst et ledelsesansvar som ledere på alle nivåer i helsetjenestene må gripe fatt i; dette gjelder ikke minst for den medisinsk-faglige og helsefaglige aktiviteten i sykehus.

Hvorfor er det så store forskjeller i type poliklinisk virksomhet?

Den tekniske og den teknologiske utviklingen skjer stadig raskere. Dette fører til muligheter for driftsomlegginger i sykehusene – og vi har signalisert at vi ønsker dette. Det faglige innholdet er det dere som kan sikre, men Helsedepartementet vil følge utviklingen, både som eier og i forhold til den politiske siden. De resultatene dere oppnår og de aktivitetstallene som dere presenterer, vil bli brukt – mot dere, eller til fordel for dere, avhengig av hva tallene faktisk viser. Her vil jeg reise en utfordring, som et eksempel: Enkelte sykehus rapporterer om at mer halvparten av alle pasienter i poliklinikkene er nyhenvisninger. På landsbasis er tallet omkring 25 prosent. Om alle sykehus hadde 40 prosent nyhenvisninger, ville vi ikke hatt ventelister til poliklinikkene med dagens antall henvisninger. Hvorfor legges ikke praksis om – dere har kolleger i Norge som viser at det går an? Dette er en felles utfordring å gripe fatt i.

Meldesystemene fungerer ikke, validering mangler

Sist vinter fikk det politiske systemet en påminning om en virkelighet som berører mange av dere; pasienter skades som følge av at utstyr og/eller metoder ikke holder mål. Jeg tenker her på den såkalte Dent-O-Sept-saken. Den ble som dere vet også gjenstand for redegjørelse og debatt i Stortinget. De innspillene og tilbakemeldingene vi fikk fra sykehusene var her til stor nytte. Hovedansvaret i denne saken ligger helt klart hos en produsent som ikke oppfylte de forutsetningene som var stilt. Men denne saken har i tillegg ført til at vi stiller noen nye spørsmål. I forhold til sykehusene er kanskje disse de viktigste to;

1. Disse munnpenslene ble sendt tilbake til produsenten på grunn av misfarging, trolig uten at noen fant det for godt å sikre at melding også ble gitt til sykehusets eget kvalitetsutvalg slik at det kunne vært fanget opp der. Hvorfor?
2. Disse penslene ble benyttet uten noen forutgående validering eller noen kritisk gjennomgang i forhold til funksjon. Er dette allment? Blir utstyr og metoder virkelig tatt i bruk, uten noen kritisk gjennomgang i forkant?

Fokus på alt arbeid vi gjør innen helsetjenestene bør være i møtepunktet med den enkelte pasienten. For å få dette til, er en systematisk brukermedvirkning påkrevd.

Sluttord

Sykehusreformen er ikke et mål i seg selv; loven om helseforetak og eierskiftet er kun virkemidler. Formålet med sykehusreformen er at pasientrettighetene skal bli skikkelig ivaretatt. Dette formålet er det viktig at vi aldri glemmer!

Kjernen i en kvalitativt god spesialisthelsetjeneste, er den medisinske tjenestens faglighet og ide. Alle regionale helseforetak har lagt vekt på det ved å utpeke en medisinsk fagdirektør sentralt i sin toppledelse. Vi har gjort det samme i departementets eieravdeling. Gjennom nyorganiseringen av den sentrale helseforvaltning og etableringen av Nasjonalt råd for prioritering vil vi understøtte fagutviklingen som en del av de indre reformer i sykehusene framover. Jeg forventer at legene og deres organisasjon er aktive pådrivere i denne faglige utvikling. Denne helsereformen er ikke et teknisk grep for teknokrater. Den er selve grunnlaget for en bedre utnyttelse av de fantastiske muligheter vi har for en å utvikle en bedre spesialisthelsetjeneste med faglig god kvalitet – i diagnostikk og behandling, pleie og rehabilitering. Og tjenesten skal preges av de beste verdier helsetjenesten representerer. Vi skal forebygge og helbrede, lindre og trøste – og i det hele formidle kjærlighet og barmhjertighet fra menneske til menneske.

Jeg vil avslutte der jeg startet; sykehusreformen er bare så vidt startet. Det er nå den praktiske utformingen og konkretiseringen skjer. Det er avgjørende at vi makter å utnytte det potensialet som helsetjenestene utgjør, og ikke minst benytte det momentum som reformen i seg selv innebærer. Dere har muligheten til å være med og gi innspill, i forhold til organisasjon, i forhold til ledelse, men ikke minst i forhold til hvilke faglige kriterier som skal gjelde og hvilke parametre sykehusene skal måles og styres etter. Som fagforening og som yrkesforening har Legeforeningen tradisjonelt vært svært aktiv både i debatten og i realiseringen av de faktiske tiltakene. Jeg ser fram til en spennende debatt – og ikke minst til et spennende samarbeid, med videre gjennomføring av sykehusreformen.