Menneskene bak tallene

I mai åpnet Oslos byrådsleder Raymond Johansen en ny «landsby» på Lille Tøyen. Her finner man kafé, kultursal, butikk, frisør og mikrobryggeri. Boligene er moderne småhus i ulike farger. Man kan sette seg på torget, gå en tur i hagen eller i parken.

Selv om området er bygget med utgangspunkt i kvalitetene til en hvilken som helst Oslo-bydel, er det likevel en viktig forskjell: Dette er en demenslandsby – en hageby for demente – altså for dem vi for ti og tyve år siden ville bygget et sykehjem til. Man kan jo spørre seg hva som er best for våre eldre: tilpassede hagebyer eller sykehjem?

Sykehjem er sammensatt av to ord – syke og hjem – og opp gjennom tiden har sykehjemmene blitt bygget med utgangspunkt i det første ordet. Det er kanskje ikke så rart. Nesten 85 prosent av beboere på sykehjem er demente, og demens er en fellesbetegnelse for flere hjernesykdommer. Skjermede sykehjem har derfor vært svaret på hvordan vi skal ta vare på mennesker som lever i den siste fasen av sykdommen.

Forskning viser at mange sykehjemsbeboere med demens opplever at de ikke blir tatt på alvor. At de til tider føler seg umyndiggjort og lengter hjem. Mange kjeder seg. Andre er på kontinuerlig vandring. Kanskje er det et uttrykk for at vi har satt sykdommen over personen?

I den nye landsbyen har byrådet og kommunen tenkt nytt: Kvalitetene ved byen, hjemmet og hverdagslivet er overført til sykehjemmet – eller Dronning Ingrids hage som det heter. I små boliggrupper bor personer med felles interesser, og de kan vandre fritt rundt uten å bli «borte». De gjør det de klarer av dagligdagse gjøremål, som å lage mat og stelle i hagen. De får selvfølgelig også pleie og omsorg. Likevel skjer det nå et oppmerksomhetsskifte i Oslos eldreomsorg, der personer med demens får bestemme mer over egen hverdag og leve mer etter egne ideer og verdier.

Den nye landsbyen er et av mange eksempler på hvordan vi kan tenke nytt i eldreomsorgen. Et annet eksempel er «Demenskoret», som viser den positive effekten musikk kan ha på personer med demens. Etter NRK-serien har det blitt startet demenskor over hele landet. I flere kommuner tilbys hjemmeboende eldre nå egne dør-til-dør-transportløsninger, slik at de ikke trenger egen bil eller kollektivtransport for å være aktive.

Selv om Norge har blant verdens beste helsevesen, vil fremtidens 80- og 90-åringer ha andre og nye behov enn tidligere generasjoner. Det blir dessuten mange flere av oss: Etterkrigsbarna er i ferd med å bli våre eldre. Vi har nå passert en million pensjonister, og frem mot 2040 vil antallet over 65 år øke med rundt 450 000. Samtidig vil befolkningen under 65 år være omtrent uendret, skal vi tro Statistisk sentralbyrås befolkningsfremskrivninger.

Konsekvensene av en aldrende befolkning er ingen «bølge» som trekker seg tilbake. Det er en utvikling som vil prege det norske samfunnet i lang tid, og som vi må ruste landet for. I den nye eldrereformen, som regjeringen nylig la frem, skal vi gjøre samfunnet mer «aldersvennlig» og tilpasset behovene til fremtidens 80- og 90-åringer. Det skal bli enklere å få hjelp til å gjøre tilpasninger i egen bolig og ta i bruk velferdsteknologi, slik at man kan bo hjemme lenger. Vi vil bygge omsorgsboliger og sykehjem på nye måter, slik Dronning Ingrids hage er et eksempel på.

I politikken ender eldreomsorg ofte med å bli en debatt om tjenesten skal drives i offentlig eller privat regi. Det er et viktig spørsmål, men tre forhold er kanskje enda viktigere:

For det første vil den kraftige veksten i antall eldre, kreve bedre ledelse, mer kompetanse og nye måter å organisere arbeidet på. Oppsplitting og pulverisering av ansvar på mange aktører er ikke veien å gå. Vi bør samle i stedet for å splitte. Eldreomsorg bør fortsatt være et hovedansvar for kommunene. Så vil Arbeiderpartiet at også private aktører skal spille en rolle. Ikke minst ideelle aktører som Haraldsplass, Lovisenberg og Diakonhjemmet, som begynte med eldreomsorg lenge før vi i det hele tatt hadde en velferdsstat.

For det andre må vi løse rekrutteringsproblemene i eldreomsorgen. Arbeidsgivermonitoren til KS viser at nesten alle kommuner har utfordringer med å rekruttere og beholde personell. Årsakene er sammensatte, men ifølge helsepersonellkommisjonen er mangel på heltidsstillinger vesentlig. Derfor er det gledelig at både Oslo og Bergen nå driver sykehjem med bare heltidsstillinger. Flere kommunale sykehjem har dessuten gjort at lønns- og arbeidsvilkårene er blitt bedre, og at det dermed blir mer attraktivt å velge denne yrkesveien.

For det tredje må vi fornye synet vi har på eldre med hjelpebehov. De eldre er like forskjellige – om ikke mer – som de unge i vårt samfunn. Vi må i større grad sette personen og det friske foran sykdommen. Eldreomsorgen må bli mindre institusjonsbasert, slik demenslandsbyene er et eksempel på. Det handler i bunn og grunn om å la hverdagslivet få fortsette mest mulig, selv om helsen skranter.