Mer læring med mindre skjermbruk

Vi trenger et krafttak for læringen til barna våre.

Da den første Pisa-undersøkelsen ble lagt frem i 2001 ble resultatene omtalt som et sjokk i Norge. «Dette er skuffende, nesten som å komme hjem fra et vinter-OL uten en eneste norsk medalje», sa Høyres kunnskapsminister den gang, og varslet store reformer av skolen.

Pisa er ikke et verdensmesterskap, men gir viktig informasjon om 15-åringers kompetanse i matematikk, naturfag og lesing. Over tid har norsk skole hatt stabile resultater, men da en ny PISA-undersøkelse kom nå i desember, var resultatene nedslående:

• I matematikk presterer elevenes svakere enn noen gang siden undersøkelsen startet.
• I lesing og naturfag er elevene på samme nivå som i 2006, som da var det laveste nivået som er målt.

Formålsparagrafen til norsk skole sier at skolen skal «åpne dører mot verden og fremtiden og gi elevene historisk og kulturell innsikt og forankring». Selv om mye er bra i norsk skole, står vi i fare for å lukke dørene for mange elever når Pisa-undersøkelsen viser at over 40 prosent nå er lavtpresterende i ett eller flere fagområder.

Kanskje kan noe av forklaringen ligge i at undersøkelsen ble gjennomført rett etter koronapandemien. Men la oss ikke slå oss til ro med det. Flere andre undersøkelser viser at viktige piler peker i feil retning i skolen. Vi vet at elevenes motivasjon for læring faller, samtidig som fraværet øker, både på ungdomsskolen og på videregående skole.

Vi vet også at politikere i flere år har latt digitalisering og skjermbruk få skyte fart, uten å stille kontrollspørsmål rundt hvorfor skolens grunnleggende arbeidsmåter skal endres så raskt. Parallelt med digitaliseringen, leser elevene færre bøker og opplever mindre leseglede.

Vi har alle forutsetninger for å snu denne utviklingen. I norsk skole har vi dyktige og dedikerte ledere, lærere og ansatte, og de har aldri vært bedre utdannet enn nå. Men, som kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun har vært tydelig på, kan vi ikke overlate utfordringene til dem alene. Vi trenger en ny mobilisering rundt læring, konsentrasjon og oppmerksomhet som også inkluderer foreldre og storsamfunnet.  

For det første må vi finne en bedre balanse mellom penn og tastatur – og skjerm og papir. Regjeringen har stoppet den ukritiske digitaliseringen av skolen og fra i år øremerket penger til fysiske lærebøker. Vi jobber med å fjerne forstyrrende elementer fra klasserommet, og i går mottok vi den første delrapporten fra et eget utvalg som skal foreslå tiltak knyttet til barn og unges skjermbruk, søvn, psykiske helse og læringsutfordringer.

For det andre må vi stille krav til elevene om at de møter opp på skolen og gjør det de skal når de er der. Samtidig vet vi at flere sliter med stress, press og mobbing. Derfor skal vi styrke laget rundt eleven og læreren, få inn flere fagfolk med ulik kompetanse i skolen og gjøre opplæringen mer praktisk, variert og virkelighetsnær.

For det tredje må vi hele tiden sikre at elevene utvikler gode nok lese-, skrive- og regneferdigheter. Dersom disse ferdighetene ikke trenes systematisk, vil veien til kunnskap bli lenger og vanskeligere. Vi foreldre og besteforeldre kan alle bidra til å gjøre den veien kortere ved å lese mer for barn og barnebarn. Skoleforskning viser en sterk sammenheng mellom hvor gode elevene er til å lese og hvor gode de blir i andre ferdigheter og fag.

Og det er mer: Evnen til å lese langt, henger også sammen evnen til å gå i dybden, til å konsentrere seg og til å forstå sammenhenger.

Det er mange som har sagt at Pisa-resultatene kommer som følge av feilslått politikk. Det er åpenbart at skolepolitikk kan påvirke skoleresultater. Men det er ikke en eneste norsk elev som blir bedre å lese og regne av at politikere bruker tid på å krangle om hvem som har skylden. Nå må vi se fremover.

Får vi oppmøtet og konsentrasjonen opp, får vi også ferdighetene opp. Dermed har vi kommet et langt stykke på vei mot å ruste barn og unge til å leve, lære og arbeide i en kompleks samtid og til å kunne møte en ukjent fremtid.