Min fordømte plikt å si fra

Jeg tror ikke på samtaleboikott og isolasjon. Men jeg synes det er naivt av Listhaug å tro at hvis Norge slutter å snakke med land vi er uenig med, blir situasjonen der bedre. Som utenriksminister er det min fordømte plikt å møte iranske myndigheter og å ta opp menneskerettighetsbruddene som skjer i Iran. Å forholde seg taus og passiv og ikke bruke muligheten til å snakke direkte med iranske myndigheter, ville vært feigt.

På møtet i Genève gjentok jeg det jeg nettopp hadde sagt på talerstolen – at Norge fordømmer hvordan iranske myndigheter behandler demonstrantene. Jeg sa at vi forventer at Iran lever opp til sine internasjonale menneskerettighetsforpliktelser, jeg sa at henrettelsene i kjølvannet av demonstrasjonene må stanse, og at de fengslede må få rettferdig rettergang. Jeg tok også opp at Iran har forsynt Russland med droner som blir brukt i angrepskrigen mot Ukraina.

Det stemmer ikke, slik det har blitt hevdet, at det bare var de polske og ungarske utenriksministrene og jeg som møtte Irans utenriksminister i Genève forrige uke. Også de finske og belgiske utenriksministrene møtte Irans utenriksminister i Genève.

I motsetning til Listhaug jobber jeg og mine medarbeidere i Utenriksdepartementet jevnlig for å bedre rettighetene for iranske kvinner -  i FN, i møter med iranske myndigheter og i samråd med andre lands myndigheter. Det skal vi fortsette med, for situasjonen for iranske kvinner må bli bedre. Og selv om det fører til at jeg får kunnskapsløs kritikk fra Sylvi Listhaug.