Minneord over Toralv Maurstad

Vi tar farvel med en av de største fra norsk teaterkunst. 

Vi hedrer en livsgjerning som var grensesprengende og uforglemmelig.

Toralv Maurstad; alltid gnistrende levende – på teaterscenen, på lerretet og i livet.

Øyeblikkene og sporene han etterlater seg i oss er mange.

Og de vil bli stående.

 

Mange år før Toralv Maurstads bortgang, ble han omtalt som «en legende».

Dette med legende skal han ha humret av selv. En legende i levende live, går det an? «Jeg er da ikke død», sa han.

Nå er vi samlet her – ved hans bortgang – og vi hedrer hans minne. Og vi kan trygt si, og vi kan omtale ham som, en legende.

 

Syv år gammel sto Toralv Maurstad på Nationaltheatrets scene for første gang.

92 år gammel trollbandt han oss som Peer Gynt – en rolle han tolket alle nyanser av så mange ganger, gjennom det meste av teaterlivet – på uforglemmelig vis. 

Kanskje kjente han seg igjen i flere sider av den uutgrunnelige Peer Gynt.

Kanskje var det dette som gjorde tolkningen så nær, så gripende og så rørende.

Han var en skuespiller som satte varige spor i vårt land. En teater-leder som tok teatret videre. Visjonær, men også stridbar. En kunstner som tolket sin samtid, ga den mening, gjennom så mange tiår.

Toralv Maurstad var et usedvanlig talent. Han var en usedvanlig stor og levende personlighet som kunne utfordre oss fra scenen, og som aldri sluttet å utfordre seg selv, en som nødig ga opp eller ville gå utenom, selv når han møtte motstand. 

Og han gjorde det – alt sammen – med en helt egen livslyst, en helt egen utstråling, sjarme og varme.

 

I dag er vi en hel nasjon som takker for opplevelsene – hans unike tolkninger av alt fra Ibsen og Shakespeare – og så mye mer – liketil stemmen, som jeg har på øret, fra Ludvig i Flåklypa.

Han snakket og spilte seg inn i våre liv. Inn i vår samtid. 

Selv vil jeg jeg huske mitt siste møte med ham på scenen. Toralv Maurstad sto alene og fremførte «Sokrates forsvarstale» på Nationaltheatrets amfiscene.

Det er en tale som handler om ytringsfrihet – om selve kjernen av demokratiet. Teksten er nesten 2.500 år gammel. 

Toralv Maurstad sto der alene, som Sokrates, og ga de eldgamle ordene styrke. Aktualitet. Puls. 

Og mest av alt; i en samtid med «fake news»: Relevans.

Han viste kunstens helt unike formidling. Og han viste igjen dette vi alltid vil huske: At Toralv Maurstad var en mesterlig historieforteller.

 

I dag går mine varmeste tanker til Beate, til Peder, til Mari, resten av familien og de mange gode vennene – i så mange generasjoner, i så mange deler av landet.

På vegne av regjeringen – i dyp takknemlighet – lyser jeg fred over Toralv Maurstads minne.