Norge i en ny tid. Folk, kraft og penger

Sjekket mot fremføringen. En serie lysark ble også vist.

Kjære alle sammen,

Gratulerer igjen med fantastiske campus Kristiansund. Gratulerer – ordfører – og til alle andre som har bidratt til dette. Og tusen takk for at jeg fikk være her og møte dere på en fredag ettermiddag. La meg dele det med dere: Det er veldig stort for meg å få være her i dag og få lov til å låne deres ører nå denne timen.

Tre store oppgaver

Jeg skal gå rett på sak. Jeg skal snakke om tre store oppgaver vi står overfor – som fellesskap. Og så håper jeg å få noen spørsmål tilbake fra dere. Da jeg var på Stortinget, så var jeg litt i tvil om jeg kunne si dette, men det er spørsmålene jeg får på sånne samlinger som dette – de kommer jo rett fra ‘levd liv’ her – og det er det jeg satser på nå også.

La meg da gå rett på: Tre store oppgaver som angår oss alle, enten vi er student eller statsminister, uansett alder. La meg si det sånn: Unge mennesker i alle aldre som vi er, samlet her, uansett hva man stemmer, uansett hvor man jobber, i det private eller offentlige, så tror jeg det er tre ting som vi skal tenke grundig gjennom i den tiden som ligger foran oss. Det er ikke noe bedre sted å se fremover nå, enn når vi er samlet her i dette dugnadsløftet som hele Campus Kristiansund er, en fantastisk arena.

Punkt én: Vi må skape mer og dele bedre. Jeg mener at det er en veldig viktig lærdom ifra hva Norge har utviklet seg til å bli – fra hva vi har vært – og hvem vi er. Hvis vi deler dårligere, så skaper vi dårligere. Og det med forståelsen av hva det betyr, tror jeg er veldig viktig.

Punkt to: Vi lever ikke av andres arbeid i vårt land, vi lever av hverandres arbeid. Og vi har mange i arbeid i Norge, men det er også nøkkelen til det vi skaper. Vi snakker mye om Oljefondet og Handlingsregelen og alt det – og det er viktig. Men dere, 70-80 % av all verdien i Norge, det er arbeid, folks arbeid. Så det å få flere i jobb og sørge for at flere kan leve av arbeidet sitt, det er utrolig viktig i en tid hvor vi får flere eldre og færre i arbeidsfør alder. Det er vår oppgave nummer to.

Og oppgave tre – og utrolig viktig er: Vi må kutte utslipp. Og skape jobber. Begge deler hører sammen. Og vi må ha kraft, som er tittelen også på foredraget, til å klare å drive økonomien vår og alle oppgavene fremover. Mye av det som jeg skal snakke om nå, finner dere i denne som dere sikkert har lest, nemlig i Perspektivmeldingen. Perspektivmeldinger er noe regjeringer lager når de ser fremover tid, og nå ser vi frem til 2060. Det er en illustrasjon av hvordan landet vårt utvikler seg. Det er masse interessant å hente der hvis dere vil bla i den.

Skape og dele

Og jeg skal bruke én inngang nå, som er hentet fra oppgave nummer én, om at vi må ta vare på det å skape mer og dele bedre. Denne figuren dere ser nå, har jeg tenkt mye på de siste dagene. Dette er utviklingen i kjøpekraften for vanlige amerikanere, arbeiderklassen – men også det de kaller middelklassen, i USA. Ser dere på den, så ser dere at den ligger helt flatt. Gå tilbake og se på årrekken: Den ligger flatt fra slutten av 60-tallet, slik at timelønnen i 1970 og i 2024 for veldig mange amerikanere er helt lik.

Men er det sånn det har utviklet seg for alle i det amerikanske samfunnet? Nei. – For noen har jo blitt veldig rike. Og jeg skal ikke være skråsikker om dette, men 30 % av amerikanerne sa på valgdagen for tre dager siden, at de var forbannet, skikkelig forbannet. Det er jeg av og til også, men ikke hele tiden. Men veldig mange er forbannet og det har blitt et stort konfliktnivå. Og vi har fulgt den valgkampen. Vi trenger å fordøye den. Det er mange grunner til konfliktnivået, men jeg mener dette er én av de grunnene. Lønnen i dollar, når vi korrigerer for prisvekst, ligger altså helt fast der. Og det betyr at overskuddene fra amerikanske bedrifter er ikke jevnt fordelt. De er blitt igjen hos eiere, aksjeeiere og noen deler av befolkningen; et enormt strekk.

Sosial kapital

Robert D. Putnam, en amerikansk akademiker som jeg har hatt gleden av å lese, har skrevet en bok om ‘sosial kapital’, som egentlig er kortdefinisjonen på tilliten hos eller mellom folk. Vi kan regne ut verdien av finanskapital – penger. Vi kan også regne ut verdien av realkapital – bygninger o.l. Og vi kan regne ut verdien av humankapital, verdien av kunnskapen vi har fått. Men vi kan ikke regne ut sosial kapital, for det handler om tilliten vi har oss imellom. Men det som er helt klart fra forskningen, er at et samfunn med store forskjeller har lavere tillit.

Putnam skrev for noen år siden en bok som het "Our kids" eller "Ungene våre". Og sammenlignet sin oppvekst i Chicago på 50-tallet – hvor "our kids" betød ungene i nabolaget, som var med på idretten, musikken og på skolen – mens "our kids" i dag betyr mine to, eller tre, eller ett barn. – Som jeg passer på og som jeg hegner om. Slik blir samfunn som strekkes fra hverandre, hvor du mister det man kan kalle ‘øyehøyden’.

Lav ulikhet

Og hva er grunnene til det? Jeg tror at én av grunnene er at det amerikanske arbeidslivet er mye mer uorganisert enn det vi har i Norge. Det er ulike tradisjoner. Husk på det – typer som Martin Tranmæl og Haakon Lie – de dro til USA for å studere arbeidsmarked og fagforeningsvirksomhet. I dag er bare 10 % av amerikanere i privat sektor organisert. Og jeg tror at dette har noe med det som handler om den norske modellen, hvor vi forhandler om lønn, forhandler om arbeidsvilkår og at det som hører med. I tillegg – innretningen av en velferdsstat, spørsmålet om sikkerhet for helse, og så videre. Men bildet her er at veldig mange amerikanere – om ikke amerikanere flest – har fått dårligere råd.

Hva er så bildet hvis vi går til Norge? – Dette (nytt lysark) er utviklingen av det samme bildet i Norge, altså reallønnen til folk; det du sitter igjen med, fra 1970 og frem til i dag. Det er en jevn vekst. Og delingen mellom arbeid og kapital – når du deler dette etter en bedrifts arbeid – så har det vært sånn at rundt 20 % går til kapitaleierne og rundt 80 % fordeles til folk som jobber der. I USA har det tallet gått i annen retning, slik at arbeidsfolk sitter igjen med mindre. Mens i Norge har det vært rimelig stabilt.

Så her (nytt lysark) er vi altså i Norge. Men legg også merke til utviklingen i Norge fra 2015-16 og frem til i dag; det ligger nesten helt flatt. Reallønnen, det du sitter igjen med når du har fått lønn og skal måle det opp mot pris. Det er ikke et resultat, dette store bildet, av en naturlig utvikling – nei, jeg mener det er et resultat av et organisert arbeidsliv; den norske modellen, med parter som forhandler, og staten er inne. I sum har vi fått økt kjøpekraft, mens amerikanerne har tapt kjøpekraft.

Og som de sier nå – en del forskere, at det er lettere å realisere den amerikanske drømmen i Norden enn i USA. – Nemlig det å kunne gjøre klassereise, kunne komme seg videre, og at det er åpne kanaler for det. Men samtidig – som jeg peker på her (nytt lysark) – de siste ti årene har nordmenn knapt hatt reallønnsvekst. Og da inflasjonen kom tilbake – for jeg ser det er noen generasjoner her i salen som husker inflasjonen sist, men det er også en del her som ikke husker at det har vært inflasjon – for det er så lenge siden. Og så fikk vi krig i Ukraina, og inflasjon, strømprisøkning – og da vi overtok regjeringsansvaret høsten 2021, så tok vi over budsjettet fra Erna Solberg, og der lå det inne forventninger til prisstigning neste år, som Finansdepartementet og andre hadde vurdert. Da antok man at i 2022 ville prisstigningen være 1-2 %, men det ble over 6 %. Alt dette har slått inn og gitt folk en opplevelse av dårligere kjøpekraft, noe jeg skal komme tilbake til.

Men jeg har også lyst til å vise denne (nytt lysark). Det er et uttrykk for noe av det som gjør Norge til Norge: Vi har hatt høy økonomisk vekst, mange i arbeid, et næringsliv som går godt. – Det ser dere gjennom den ene aksen. Norge ligger helt i toppen, dette er fra 2021. Men: Det er også lav ulikhet. Og det kaller økonomene ‘sammenpresset lønn’. Lav ulikhet, små forskjeller mellom folk, som dere ser her på denne aksen.

Og hva betyr det i praksis? Jo, det betyr at vi baker en kake som blir rimelig stor, og så fordeler vi den rettferdig. Og det betyr at vi skaper store verdier, at det fordeles til det brede lag av befolkningen, og at dette gir lav ulikhet. Jeg tror at det er noe av det viktigste vi må ta vare på fremover. – Fordi vi kommer inn i ganske store omstillinger i forhold til teknologi og andre ting som kreves av oss som befolkning. Ryker dette, lav ulikhet, så vil vi være veldig mye dårligere stilt til å klare de omstillingene som vi skal møte.

Da kommer jeg til oppgave nummer to. Så la oss ta vare på dette; jeg tror det er ganske bred enighet blant nordmenn om dette. Litt ulike innganger til ulike ting her, men jeg mener – etter hva jeg synes og hva jeg ser der ute i samfunnet rundt oss – at dette er viktige verdier vi må ta vare på. Men oppgave nummer to handler om at vi trenger å få flere i jobb.

Flere eldre

Denne figuren (nytt lysark) viser hvordan befolkningen vil utvikle seg frem mot 2060. Det er selvfølgelig ikke et tilfeldig valgt år, for det er det året jeg fyller 100 år. – Så dette er noe å se frem til. Men det viser altså hvordan befolkningen vil utvikle seg i de tre gruppene: 0 til 18 år, 18 til 65 år og over 65 år. – Og se på denne: I 2060 sammenlignet med i dag, så er det 700 000 flere over 65 år. Og jeg er jo 64, så jeg kan ta dette litt ‘avslappet’, men altså: 700 000 flere. Og så er det 47 000 færre i gruppen 18 til 65 år. Det er de årene hvor vi jobber. Og det er 36 000 færre av de unge, 0 til 18 år.

Dette kan endre seg, men trenden er veldig klar. Det kan komme innvandring, og det har noe med fødselstall å gjøre, og så videre. Men det store tallet til høyre her (på lysarket) skyldes de store etterkrigskullene, som er født og som lever nå, og de kommer til å bli eldre – og det er jo bra, det forteller noe om velferdsstaten vår – og det skal vi være stolte av. Vi har bygget opp en velferdsstat, og vi har i grunnen sagt at hvis velferden er god; jo mer det er av den, jo lenger lever vi. Det skal vi være stolte av. Vi ligger i front på forskning og innovasjon innen helse. Vi bidrar til store medisinske fremskritt – tenk på det – helt fra spisskompetansemiljøene, som Moser-miljøet på NTNU – som det har vært fantastisk å besøke.

Men også alt som skjer ute i helsevesenet vårt innen utvikling. Men de yngre som vi ser her (på lysarket), de er altså i en annen utvikling. – Det blir færre av dem. Og så må vi spørre: Er dette et problem? Er det et problem at befolkningen ser sånn ut? Og jeg tenker at når det er sånn det er, så skal ikke vi sånn uten videre si at ja, det er et problem at vi er sånn som vi er. Men vi må ta utgangspunkt i hva det er og hva det betyr for oss.

Arbeidskraft

Men vi må slå fast at vi kan komme i en situasjon der vi ikke får nok folk til å gjøre jobbene i landet. Og mange som sitter her har vært vant til at en av de største utfordringene er at vi får ledighet, ja – høy ledighet eller kanskje masseledighet. Jeg tror at mange av oss som har jobbet i politikk, har da tenkt på hvordan vi setter inn tiltak – lokalt, på arbeidsplassen og i samfunnet.

Men nå videre fremover, så er vi i ferd med å bli et helt annet land. Og når jeg besøker bedrifter i Norge, noe jeg gjør hver eneste uke, og så spør jeg: Nå når jeg skal reise tilbake til Statsministerens kontor; nevn tre ting for meg som jeg må ta med meg tilbake. Og åtte av ti ganger så svarer de: Vi strever med å få tak i nok folk, og folk med riktig utdanning, ikke bare bedrifter, men også innenfor pleie- og omsorgssektoren, helsesektoren. Og vi får jo da, hvis det skjer, ikke gitt den velferden som folk – og spesielt våre eldre – trenger. Og da er summen av dette at vi får ikke skapt de inntekter til fellesskapet vi trenger for å finansiere den velferden.

Generasjonskontrakt

Dette er det jeg kaller generasjonskontrakten. Og det (nytt lysark) er det regnestykket som gjør at Norge går opp økonomisk. I en tidlig fase av livet, så er vi over streken; vi bruker av fellesskapet på å få overføringer fra det vi kaller offentlig forvaltning. Vi er i barnehage, vi er i skole, det er gratis skole, det er billigere barnehage. Vi får helsehjelp. Og vi er unge. Så kommer arbeidsårene, og da er vi bidragsytere. Det varer jo da til ut – her (lysarket). Og så går vi over i den eldre fasen. Da blir vi igjen forbrukere av tjenester fra fellesskapet. Det er sånn det skal være.

Generasjonskontrakten går ikke opp uten at vi gjør reformer som gjør at vi får dette til å balansere. Og dette er viktig for å ha nok penger til å løse oppgavene våre, men også for å ha en opplevelse av at generasjonene står i et rimelig forhold hverandre.

Jeg synes jo at noe av det fine vi har hatt i Norge de siste årene, det er at det ikke er en sånn uttalt konflikt mellom besteforeldre og barnebarn. – Tvert imot så er det litt sånn at vi besteforeldre er mer urolige for barnebarna våre. Vi tenker kanskje at vi burde gjøre mer med dem – og for dem – enten det er klimapolitikk, eller sørge for at de er trygge for skolen, eller at de slipper å ha mobiltelefon inne i klasserommet. Vel, det er det slutt på nå, så det har vi gjort noe med.

Flere i jobb

Men vi kan få store generasjonsspenninger om ikke dette generasjonsregnskapet går opp og vi får flere i arbeid. Siden vi kom inn i regjeringskontorene, så er det kommet 145 000 flere mennesker i jobb. Ni av ti av dem er kommet ute i private bedrifter. Det har også kommet mange inn i det offentlige, politi og helsevesenet, for eksempel. Men hvis vi skal løse oppgavene fremover nå, så ser jeg veldig tydelig at da er det ikke nok bare å si ‘kom og få deg en jobb’. – For veldig mange av de vi nå skal få inn og interessert i arbeid, er folk som i dag er utenfor.

Det er 600 000 i arbeidsfør alder i dag som er utenfor arbeidsmarkedet. Og for dem så kreves det litt ekstra hjelp, tilrettelegging, for å komme inn i jobb. Og det kan vi få til, men da må vi tenke arbeidsmarked på nye måter.

Her (nytt lysark) er eksempler på hva vi ser – som kan gi flere mennesker jobb – beregnet som det står i denne perspektivmeldingen. Får vi økt yrkesdeltakelsen blant eldre, så kan vi få 40 000-50 000 flere i jobb der – og det ser vi skjer. Dette er noe som virkelig lykkes. Så utfordringen med å falle utenfor arbeidslivet, er ikke oss eldre. For vi står nå lenger i jobb.

Vi har en større utfordring med de som er mellom 30 og 40 år som faller fra. Økt sysselsetting blant innvandrere kan gi oss flere. – Her lykkes vi også ganske bra. Det er 85 000 ukrainske flyktninger som har kommet til Norge. Nå kommer stadig flere av dem inn i arbeid. Vi legger til rette for det. Og så har vi redusert overgang til uføretrygd. Det er et kjempepotensial. Og la meg bare si med en gang: Hvis du har en situasjon som gjør at du er ufør, så skal du tas godt vare på – sånn er det.

Men det er veldig mange som faller i kategorien mellom 0 og 100 % i jobb: Og vårt arbeidsliv er sånn, at enten er du 100 % på jobb og jobber veldig mye og intenst, og da er det ofte vanskelig å få livet og hverdagen til å gå opp. – Eller så er det 0. Men det er veldig mange folk imellom, som sier at de har 40-50-60-70 % evne. Da sier noen at hvis du kan jobbe 50 %, ja – da er jo det et enkelt regnestykke, for da kan du for eksempel jobbe tre dager i uka og ha fri resten. Men det er jo ikke sånn det er. Hvis du har 50 % evne, så kan du jobbe 50 % når du jobber. Og det å jobbe 50 % mens alle de andre jobber 100 % eller mer, det er ikke alltid like lett. Men det er dette vi må begynne å lykkes med.

Heltid

Og jeg er veldig for heltidsjobber. Det er det vi skal stå for – heltid. Får vi heltid i hele helse- og omsorgssektoren, så kan vi løse veldig mye av behovet der for arbeidskraft. Men vi kommer i tillegg til det å ha behov for organisert deltid. – Nemlig hun eller han som kan jobbe 50 %. Eller kanskje 40 eller 60 %.

Helsefagarbeideren som jeg møtte på sykehuset i Stavanger, hun var en nylig utdannet psykiatrisk helsefagarbeider. Hun sa til meg; ‘Jonas, vet du at jeg har fire 18 % - stillinger.’ Og selv jeg skjønner at 4 ganger 18 ikke er 100 – ja, nemlig. Og hvis du ikke har 100 %, så får du ikke lån. Så hun må jo ha en heltidsjobb.

Men så finnes det andre som sier at hvis jeg kan få et organisert opplegg med 40 %, som gir meg trygghet; en kombinasjon av noe i trygd og noe med egen lønn, så går det opp. Så er det flere nedover her (på lysarket); jeg går ikke nærmere inn på alt; redusert avtale i yrkesfag, redusert ufrivillig deltid – det var det jeg snakket om, ufrivillig deltid – det er henne med fire ganger 18 % men hun ønsker å jobbe 100 %. Og klarer hun å jobbe 100 %, så løser vi veldig mange behov. Og redusert sykefravær, på ‘svensk nivå’. – Noen ganger får du inntrykk av at sykefraværet gjennom samfunnsdebatten nå er selve problemet over alle problemer. – Ja, det er et problem at det går opp, men denne tabellen (nytt lysark) viser at det er flere sider av dette.

Så dette var noen eksempler som vi omtaler i den meldingen, for å få flere ut i jobb. Vi trenger flere i jobb. Vi har satt som ambisjon frem mot 2030, at vi skal øke yrkesdeltakelsen fra 80 til 82,5 %. – Hva i all verden betyr det? Veldig abstrakte tall. Jo, det betyr 150 000 flere i jobb frem til 2030. – Klarer vi det? Kan vi si, at når vi klarte 145 000 fra 2021 til 2024, så må vi kunne klare 150 000 fra 2024 til 2030?

Men som sagt, de skal rekrutteres fra ‘den andre køen’. Og det er ikke så lett, men det er mulig. Og det er ikke noe som imponerer meg mer: La meg gi en versjon av det: Det er når jeg ser hun medarbeideren i Nav, på min alder, som får en ung gutt på 22 år som er utenfor jobb, til å finne veien og hjelper ham inn til å begynne i en jobb. Eller han gutten som begynner i snekkerfirma, ikke har fagbrev, men får på fire år fagbrev ved å jobbe i det snekkerfirmaet, tilrettelagt i en kombinasjon av Nav og bedriften i samarbeid, og da fungerer dette.

Men det krever arbeid, og det krever å arbeide på nye måter. Vi har planer om det, vi satser på det, på nye måter. Vi har en ungdomsgaranti, slik at alle under 30 år skal enten få tilbud om opplæring eller arbeid, og vi setter inn store ressurser på det. – Så å få flere i jobb er en veldig viktig oppgave.

Klimaendringer

Og så kommer jeg til den tredje oppgaven, nemlig: Vi må kutte utslipp og bygge kraft.

Dette bildet (nytt lysark) tror jeg nesten at jeg har tatt selv, det er fra et helikopter over Nesbyen; det er ikke Valencia i Spania, men det er jo forferdelig mange slike bilder om dagen. Dette er klimaendringene. De er her, og det skjer på denne måten. Vi får mer våtere og villere vær i Norge. Dere som bor her, vet jo dette også. Langs kysten, nedbør og ekstremvær som presser statistikken.

Jeg skal ikke dvele mer ved det, men jeg tror at mange nordmenn opplever eksempler på klimaendringene i betydelig grad. 1,5-gradersmålet som vi har satt i FN – noen sier at det kommer til å ryke, at det kan holde hardt – men jeg er veldig opptatt av at vi holder fast ved det. Av at det vi har blitt enige om i Parisavtalen, om hva vi skal kutte av utslipp selv, det skal vi nå.

Bare la meg ta et par eksempler: Det er mange fordeler med 1,5 fremfor 2 grader. Og det vet forskningen noe om: 50 % færre mennesker vil være utsatt for vannmangel om vi klarer 1,5 og ikke 2. 10 millioner færre mennesker mister hjemmene sine på grunn av havnivåstigning. Og 2 millioner kvadratkilometer mer permafrost – altså som er frosset hele året – forblir frosset i bakken. Så vi må gjøre det vi kan for å nå de klimamålene, og det har vi også satt oss mål for.

Min regjering er den første regjeringen som legger frem en gul bok om hvordan vi skal bruke pengene våre. Men vi legger også frem en grønn bok som viser hvordan vi skal kutte utslippene for å komme til målet vårt. Og her (nytt lysark) er det vi må kutte av utslipp i det vi før kalte ikke-kvotepliktig sektor – det er det vi må ordne selv og som ikke er en del av det europeiske samarbeidet.

Her (lysarket) ser vi eksempler på det – altså hvor vi er på vei. Dette viser at det er fullt mulig å komme ned – til 2030. Og vi er på vei nedover. Og vi lærer hvert år hvordan vi har klart å kutte – og effekten av det vi har kuttet. I fjor hadde vi en veldig stor satsing på noe som heter klimahemmere, som var for til kuene som produserer melk. Kuene har utslipp av metan, en viktig klimagass. Og disse klimahemmerne vil redusere utslipp av metan. Det har de gjort, men litt mindre enn vi trodde.

Elbiler

Og vi kommer til å prøve nye ting. Nå satser vi veldig tungt på at elbilerfaringen skal overføres til tunge kjøretøy, altså at lastebiler skal gå over til elektrisitet også. Og vi satser på hurtigbåter og ferger som bruker el, det er eksempler på det.

Og noe annet er jo da viktig, for å nå dette målet, at det skal koste med klimagassutslipp. Forurenser skal betale. Over 80 % av alle utslippene i Norge i dag har enten en avgift på seg – at det koster – eller at det er en del av dette europeiske systemet med kvoter. Det betyr at for hvert tonn klimagass bedriftene slipper ut, så må de ha en kvote for det som de må kjøpe. Og antall kvoter går ned, og prisen går opp. Da betyr det at bedriftene etter hvert vil se at det er lønnsomt å kutte de utslippene. Og at det er lønnsomt å gå blant annet fra fossil kraft til fornybar kraft.

Og vi hjelper bedrifter og privatpersoner på mange måter. Vi har det som heter virkemiddelapparatet vårt. Jeg så det oppe i etasjene her. Siva og Innovasjon Norge hadde et informasjonsmøte om det grønne industriløftet her forleden dag. Og hvordan vi kan bidra – med Enova, med lån, risiko, for at selskap går hjem og satser på nye ting.

Jeg vil gjerne fortelle en historie om et fantastisk eksempel jeg så i forrige uke, i Fredrikstad. Siden vi har mange elbiler i Norge – vi har vært først ute med elbiler blant mange land – i september var det for første gang flere elbiler enn ikke-elbiler på veiene. Og nybilsalget er nesten på 95 %.

Det betyr også at vi er det første landet som opplever at elbilene kommer til levetids-ende. De skal kondemneres. Det er noe av det mektigste – å se en sånn bil gå ned i en sånn kondemneringsmaskin, og de knas til ingenting. Det kan vi ikke gjøre med en elbil. For elbiler har et kjempestort brett med batteri. Og inntil i dag så har de batteriene blitt tatt ut og brent, men bedriften Hydrovolt i Fredrikstad, som eies av Hydro og Northvolt i Sverige, de plukker disse batteriene fra hverandre, deler dem opp, slik at 95 % av batteri-restene ligger der og kan brukes til noe annet. Det er blant annet Enova og Innovasjon Norge med på.

Og fordi vi nå får inn ganske mange elbiler som skal kondemneres, så har vi et verdensprodukt for denne håndteringen. Det er ingen som har kommet så langt. Og denne bedriften skal nå også åpne kontorer i Frankrike – det er utrolig spennende. Dette er sirkulærøkonomi, folkens. – Så det var flott å møte en av dere i sted, hvis du er her nå, da vi snakket om sirkulærøkonomi. Det betyr at vi kan ikke bare hive alle ting. Vi må gjøre noe med det, vi må gjenbruke det. Både for miljøets skyld – men også fordi det er økonomisk sløseri å ikke gjøre noe med det.

Så her har vi mange gode historier om hva som skjer i Norge. Jeg skal ikke bruke mye mer tid på det, jeg kunne ha brukt hele ettermiddagen. Men det skjer masse spennende forskning.

Ett eksempel jeg har nevnt en gang, nå sist i nyttårstalen. Oppe i Nord-Odal, i Innlandet, så er det en fabrikk som heter Mapei. De har en italiensk eier, men der sitter det nordmenn med doktorgrader som forsker i hvordan man kan produsere sement uten CO2. 10 % av verdens industriproduksjon er sement, og CO2 kommer i stor grad derfra. Her er altså nordmenn i ferd med å finne frem ved hjelp av forskning, metoder som kan produsere sement uten CO2.

Så vi kommer til å se store teknologiske gjennombrudd fremover, og det er spennende. Derfor skal vi fortsette å kutte utslipp og skape jobber.

Mer kraft

Men vi kommer altså til å trenge mer kraft. Og derfor drar ikke jeg noe sted uten at jeg sier: Vi kommer til å trenge mer kraft, mer nett og mer enøk. Og se på denne figuren her (nytt lysark). Fra 2000 og frem til i dag – se på toppen, det er nivået av terawatt-timer, årlig – og nå har vi kommet frem til 2020-tallet, der vi er omtrent nå i dag, og der skyter det fart. Vi kommer til å trenge mer kraft, fordi alt som kan elektrifiseres, vil trolig bli elektrifisert. Og tar jeg ikke feil, gode venner; enten det er den elektriske tannbørsten, eller laderen til mobiltelefonen eller PC-en: Summen av alt det er behov for veldig mye kraft.

Nå skal jeg si et tall til dere som jeg ennå ikke har tatt helt innover meg. Hvis du gjør et Google-søk – det gjør vi jo mange ganger – og Karianne Tung, min digitaliseringsminister, fortalte meg dette: Hvis du tar et Google-søk, så bruker du en halv ‘enhet’ energi – glem benevnelsen – men hvis du gjør et AI-søk, kunstig intelligens, så bruker du 15 enheter energi, altså 30 ganger så mye.

Så hele denne kunstig intelligens-revolusjonen som kommer nå, den kommer til å bruke enormt mye mer kraft. Og så kommer det tekniske løsninger på dette, helt sikkert, men utviklingen ser dere fremover her (lysarket). Kraftkrevende industri, datasentre, petroleumsnæringen, bruker kraft fordi de går over fra å bruke olje og gass til å drive plattformene til å bruke strøm. For olje, gass og utslipp blir dyrt.

Så vi trenger mye kraft fremover, og kraften må komme fra fornybare energikilder. Nå skal jeg ikke gå inn på det, men en av de mulighetene vi har, er jo at vi kan utvikle kraft fra havet, fra havvind. Det er ikke en enkel start. Det er aldri enkelt å starte opp slike nye næringer.

Vi har nå åpnet igjen for konsesjonssøknader for landvind. Kommunene sitter igjen med mer om de satser på landvind. Vi får nå inn flere søknader. Vi tror at langs norskekysten så har vi potensial for å utvikle havvind. Det er nok plass der, hvis vi gjør det på riktig måte, og det har vi altså satt i gang. Og håper på at vi skal få inn – rundt år 2040 – pluss, minus, det er vanskelig å spå – nesten like mye kraft som vi får fra vannkraften i dag. Og vi kommer altså med stor sannsynlighet til å trenge det.

Er Norge et lite land?

Så gode venner i sum:

Vi har altså store oppgaver foran oss. Vi må skape mer og dele bedre. Få flere i jobb. Kutte utslipp. Og så er spørsmålet som jeg skal avslutte med: Klarer vi dette?

Og da er jeg over på dette spørsmålet, poenget, jeg sa da vi åpnet campus tidligere i dag: Norge er jo et lite land, er vi ikke? Eller?

Da jeg studerte i Frankrike, så ble jeg veldig ‘fortørnet’ som nordmann, fordi den franske værmeldingen på TV tegnet et europakart hvor kartet sluttet på 60. breddegrad. Og hvis du tar 60. breddegrad, så har du Helsingfors, Stockholm, Oslo, Bergen og så rundt kloden. Men ikke Kristiansund.

Og jeg følte – som nordmann – at det er utrolig mye nord for dette – som er spennende, og det er jo det. Og dette kartet her (nytt lysark) er jo et talende eksempel på det. Da jeg var tolv år, så hadde vi en statsminister som het Lars Korvald, som skrev at Norge er «et lite land i verden». Ti år senere, da jeg var 22 år, da skrev Knut Frydenlund, som da var utenriksminister, en bok som het «Lille land, hva nå?»

Men da jeg var utenriksminister, så var jeg i tvil om det var riktig å si at Norge er et lite land. Det avhenger jo av hva vi snakker om. Hvilken selvtillit skal vi ha? Det usympatiske er jo nordmenn som vet alt og har løsninger på alt og skryter av alt, det er jo noen sånne. Og så er det de som tror at vi betyr ingenting fordi vi er så små.

Sannheten er et sted imellom, men dere, i antall innbyggere er vi blant de små, i landareal blant de litt større, men om vi legger til hav og havbunn, så er vi det 17. største land, og vi har verdens nest lengste kystlinje, og vi er den tredje største gassimportør, syvende største skipsfartsnasjon, og vi har verdens største pensjonsfond – og 50 % er investert i USA, vi eier 1 % av alle aksjene i verden. Vi har altså noe å vise frem.

Hvis vi snur på kartet (nytt lysark) og ser Norge og Europa fra nord, så er det Frankrike man nesten ikke ser.

Jeg vil ønske dere alle en god reise videre. Her er det mange områder, utrolig spennende, som nå utvikler seg videre. Vi vet litt om fremtiden, men ikke alt. Igjen: Hvorfor utvandret folk når de hadde alle de mulighetene som gjorde Norge til et rikt land? De visste ikke.

Og nå får vi Campus Kristiansund og vi kommer til å få vite mye mer om hva som ligger foran oss. Og jeg synes at dette sitatet her (lysark) er interessant; jeg nevnte det tidligere: I 1958 sa man at man kunne se helt bort fra muligheten at det skulle finnes hydrokarboner på kontinentalsokkelen langs norskekysten. Det var i 1958. Det ble noe helt annet.

Dere som er yngst her i dag og som studerer – hva kommer dere til å fortelle oss om tiden videre? Vi må nærme oss dette med Kristiansunds utgangspunkt. En stund var det slik, som jeg sa, at det var kapital og hender som skapte verdier. Etter hvert ble det mer kunnskap. Og nå kommer det til å bli evnen til å være sammen om å ha arbeid, kapital, kunnskap, god fordeling og naturressurser. Og da, dere, har ingen land bedre utgangspunkt enn oss.

Tusen takk for oppmerksomheten. Takk til alle sammen. 

• Mer informasjon om Campus Kristiansund og åpningen: Campus Kristiansund

En tilpasset versjon av dette foredraget ble holdt av statsministeren på besøk også ved Norges handelshøyskole (NHH), Bergen 22. mai 2024, Universitetet i Stavanger (UiS) 26. august 2024, og Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU), Ås 3. september 2024.