Norge på sitt beste

Mandag morgen sto jeg på toppen av en trapp i skolegården på Brynseng skole i Oslo sammen med rektor Vibeke Saltnes Olsen. Det var første skoledag for en bukett førsteklassinger og deres foreldre. Jeg kan knapt tenke meg en mer rørende seanse. Barnebokkarakteren Albert Åberg ga en gang ansikt til fenomenet å «gruglede» seg. Den følelsen kan vi alle kjenne på. På Brynseng tror jeg seansen, trygt ledet av en dyktig skoleledelse, endte med opptur på første skoledag.

Samtidig åpnet et nytt kapittel i disse ungenes liv – og i nasjonens liv. Men enda så rørende første skoledag er, blir det stadig færre skolestartere i Norge. Fra rundt 60.000 fødsler per år til langt ut på 2000-tallet, så er vi nå nede i litt over 50.000.

I motsatt ende, blant de eldre, blir vi som kjent mange flere. Med det vi vet om anslag for 2060, så vil halvparten av befolkningen da være over 67 år, målt som andel av befolkningen i yrkesaktiv alder. Det betyr en vekst på rundt 700.000 flere over 67 år, og en liten nedgang i antallet under 67 år.

Med så mange flere eldre i kombinasjon med færre yngre, utfordres det vi kaller «generasjonskontrakten», altså at vi har nok arbeidstagere til å finansiere skole, eldreomsorg og annen velferd for barn, unge og eldre. Uten reformer kan en befolkningssammensetning på vei ut av balanse gjøre det vanskelig å løse de store oppgavene vi har foran oss og å finansiere vår felles velferd.

De samlede fruktbarhetstallet i Norge har aldri vært lavere enn nå, og vi kan selvsagt velge å håpe på større fødselskull. Undersøkelser tyder på at nordmenn får færre barn enn de ønsker seg, og regjeringen gjennomfører mange tiltak for barnefamiliene, slik som kutt i barnehage- og SFO-priser fra 1. august og økt barnetrygd fra 1. september. Større barnekull vil imidlertid gi større forsørgerbyrde på kort sikt og ikke flere arbeidstagere. Vi må med andre ord finne andre tiltak om vi skal få flere i arbeid, og nettopp det var hovedsaken da regjeringen la frem perspektivmeldingen tidligere i august.

I meldingen setter regjeringen et tydelig sysselsettingsmål: Vi vil øke antallet sysselsatte med 150.000 flere innen 2030, fra 80,5 prosent i dag til 82 prosent i 2030. Dette er et ambisiøst mål fordi Norge allerede er blant landene med høyest sysselsetting i Europa. Samtidig mener vi at det er realistisk. Hele 140.000 flere har kommet i arbeid i Norge de siste tre årene.

Jeg tror det er bred politisk enighet om at vi trenger å få flere i arbeid i Norge, men løsningene er ulike. Det er påfallende at partiene på høyresiden synes å ha ett svar som er viktigere enn alt annet: Omfattende skattekutt til de med mest fra før. MDG og SV på sin side foreslår kortere arbeidsdager. Jeg tror hverken store endringer i skattesystemet eller i arbeidstiden, er riktige svar på utfordringen. Regjeringens plan er heller å utdanne raskere og riktigere, færre på trygd og mer digitalisering:

Utdanne raskere og riktigere: I dag bruker unge unødvendig lang tid på å komme i gang med studiene. Tidligere i år ryddet regjeringen kraftig opp i opptakssystemet til høyere utdanning, og resultatet er at unge fremover vil kunne begynne raskere på utdanningene og dermed også bli raskere ferdige.

Videre legger vi nå føringer om at utdanningssystemet skal dimensjoneres slik at kapasiteten i større grad følger behov og etterspørsel etter arbeidskraft i Norge, og vi har også satt ned et utvalg som systematisk leverer den best mulige faglige vurderingen av Norges fremtidige kompetansebehov.

Færre på trygt: I Norge har vi en «reservestyrke» på nesten 700.000 i arbeidsfør alder som står utenfor arbeid og utdanning. Vi skal stille opp for de som ikke kan arbeide. Men vi kan også bli langt bedre på å stille opp for de som vil kombinere arbeid og trygd. Regjeringen har de siste årene styrket arbeidslinjen og innført ungdomsgarantien, som gjør det lettere å komme i jobb for unge som har falt utenfor. Vi ser nå tegn til at den kraftige økningen i antallet unge uføre på 2000-tallet er i ferd med å snu.

Mer digitalisering: Om lag ti prosent av alle jobber i Norge skiftes ut årlig. Samtidig øker sysselsettingen. Det kan tilsi at det norske arbeidsmarkedet vil kunne håndtere at flere av dagens arbeidsoppgaver automatiseres. Senere i høst legger regjeringen frem en omfattende digitaliseringsstrategi i Norge, som vil legge til rette for at både bedrifter og offentlige etater kan bruke digitalisering og kunstig intelligens til å frigjøre arbeidskraft.

Som det heter: Vi lever ikke av «andres arbeid» her i landet, men av «hverandres arbeid». I høst følger vi opp sysselsettingsmålet med reformer, stortingsmeldinger og strategier for fremtidens arbeidsmarked, fremtidens grunnskole og fremtidens digitalisering av Norge. Vi vil også ha samtaler med arbeidsgivere og arbeidstagere om hvordan vi kan redusere sykefraværet og mobilisere mer arbeidskraft.

Å få generasjonskontrakten til å gå opp, er et politisk ansvar. Samtidig vet vi: Det er summen av handlingene til hver og en av oss som avgjør hvor godt vi lykkes. Det ligger i selve begrepet generasjonskontrakten at vi alle skal gjøre vår plikt før vi krever vår rett. Det er solidaritet i praksis. Og potensielt Norge på sitt beste.

--

Korrigert 28. august 2024: Lagt til "målt som andel av befolkningen i yrkesaktiv alder" i slutten av fjerde avsnitt.