Norge trenger en prinsipiell utenrikspolitikk

Hva skal Norges rolle i en turbulent verden være? Russland truer europeisk sikkerhet. Israels brutale krigføring har bidratt til historisk mistillit mot Vesten, som ses på som Israels støttespiller.

FN er preget av tillitskrise. Samtidig står utfordringene i kø. Klimakrisen vil forsterke seg. Atom- og biovåpen blir stadig vanskeligere å kontrollere. Nye pandemier vil oppstå. Kunstig intelligens vil få enorme samfunnsmessige konsekvenser.

Hva bør være Norges rolle?

På viktige områder er det heldigvis tverrpolitisk enighet: Vi skal styrke båndene til våre allierte og Nato, ruste opp militært og bekjempe Russland i Ukraina. Regjeringen har tatt viktige grep på alle disse områdene.

Men så oppstår uenigheten. Sylvi Listhaug (Frp) og Erna Solberg (H) tar til orde for at utenrikspolitikken skal flyttes «hjemover». De vil sette av færre ressurser til Midtøsten, internasjonal fredsbygging og bistand. Målet er å «vinne krigen og freden».

En slik omlegging vil imidlertid ha motsatt effekt: Den vil gi mindre sikkerhet og innflytelse. Den vitner dessuten om manglende forståelse av hvordan verden i dag fungerer.

Alt henger sammen

For å ta misforståelsen først: Det er ikke slik at ensidig oppmerksomhet om Ukraina, nordområdene eller øvrige norske kjernesaker gir Norge mer troverdighet på disse områdene. Snarere tvert imot. Det er nettopp regjeringens konsekvente forsvar for FN-pakten og folkeretten som gjør at Norge blir lyttet til.

Mange land har valgt en annen linje. Flere av Russlands hardeste kritikere har vært langt mindre fordømmende overfor israelske folkerettsbrudd. Dette har redusert støtten til Ukraina og folkeretten. Norges konsekvente linje bidrar til å motvirke dette.

Få land er like avhengig av folkeretten som Norge. Vår fisk, olje og gass er vernet av havretten og FN-pakten. Vi grenser mot Russland, som holdes tilbake av folkeretten. Og vi har en åpen økonomi basert på internasjonale regler.

Få ting er derfor viktigere for Norge enn å styrke folkeretten, noe vårt engasjement i Midtøsten har bidratt til. Her viser vi at vi mener alvor med prinsippene, og at disse ikke bare er fikenblad for maktpolitikk.

Fredsengasjementet gir politisk kapital

Norsk fredsengasjement, der vi med relativt små ressurser har bidratt til å løse konflikter i Midtøsten, Øst-Asia og Latin-Amerika, vil Solberg og Listhaug også rulle tilbake. Det er særdeles uklokt. Norge har brukt årtier på å etablere det kontaktnettet og den legitimiteten som er nødvendig for en slik global rolle.

Mange stater ønsker å overta, men norsk engasjement forblir ettertraktet. Foruten å bidra til en mer stabil verden gir Norges rolle utenrikspolitisk kapital. Invitasjoner fra Brasil og nå Sør-Afrika om å delta i G20 (forum for internasjonalt økonomisk samarbeid) er et direkte resultat av vårt globale engasjement. I møter i Washington og Brussel er vårt fredsengasjement ofte det våre motparter først vil diskutere.

At Høyre og Frp vil gi fra seg denne rollen av maktpolitiske grunner, er nesten ikke til å tro.

Solberg hevder at vi har spilt oss utover sidelinjen i Midtøsten. Uttalelsen falt samtidig med at Norge ledet et møte om tostatsløsningen i Oslo. 84 land og organisasjoner deltok, blant annet alle EU-landene, USA og Canada. Fra alle hold fikk Norge berømmelse for sitt prinsipielle lederskap. Jeg tror ingen norske representanter følte seg særlig isolert.

Det har også vært hevdet at vår vektlegging av å snakke med «alle», er passé. Dette er også galt. Vi lever i en tid der store globale utfordringer må løses i fellesskap. Ingen aktører er dominerende nok til å diktere utfallet.

Norge er godt rustet

En langt mer alvorlig pandemi enn koronapandemien, terrororganisasjoner som får tak i masseødeleggelsesvåpen, kunstig intelligens som løper løpsk – dette er mulige konsekvenser dersom verden ikke klarer å samarbeide. Dette samarbeidet må finne sted innenfor et reformert FN, noe Norge leder an for.

Med dagens utenrikspolitikk er Norge godt rustet i møte med en uoversiktlig verden. Høyre og Frps utenrikspolitikk er i stedet innadvendt, tilbakeskuende og reduserer norsk innflytelse og sikkerhet.

Norge må fortsette å prioritere et konsekvent forsvar av folkeretten, internasjonal konfliktløsning og globalt samarbeid. Bare slik kan vi føre en interessebasert og prinsippfast utenrikspolitikk.