Norsk energi sin rolle i dagens geopolitiske situasjon

Kjære alle sammen,

«Vi er trygge sammen». 

Disse ordene ble skrevet med tusj på Troll A-plattformen i Nordsjøen 17. mars i år. Denne plattformen alene leverer 10 prosent av EUs forbruk av gass. 

Når jeg reiser rundt i Europa har jeg med meg to kart – over det arktiske området i nord og et kart over alle gassrørledningene. For er det én ting som representanter for mange land har vært opptatt av i det siste, så er det trygghet når det gjelder gassleveranser.

Rett under ordene i tusj har statsministeren, NATOs generalsekretær og EU-kommisjonens president signert.  

Støre, Stoltenberg og Kommisjonspresident Von der Leyens besøk til Troll plattformen i mars i år understreker at sikkerhet på norsk sokkel ikke lenger er et nasjonalt anliggende – det er i Europas interesse.

Den verden vi står i nå er mer urolig og mer uforutsigbar enn bare for få år siden.

Foruten det endrede sikkerhetspolitiske landskapet i Europa, tror jeg årene framover vil bli preget av tre utviklingstrekk, som gjensidig forsterker hverandre:  

Det ene er energikrisen,  

Det andre er det grønne skiftet  

Og det tredje er endringer i den globale økonomien. 

Kraftprisene begynte å stige allerede i 2021. I koronapandemiens kjølvann så vi en spesielt stor gassetterspørsel. I Europa ble det en lang og kald vinter og lavere tilgang på vindkraft enn vanlig.

Samtidig steg prisen i CO2-kvotemarkedet. Høy gassetterspørsel i Asia påvirket det globale gassmarkedet, og Russland begrenset sin gasseksport til Europa allerede fra sommeren 2021.

I siste kvartal 2021 sank leveransen med 25 prosent sammenlignet med fjoråret. Samlet bidro det til at gassprisene steg, og dermed også kraftprisene.

Ugunstige værforhold forsterket krisen gjennom 2022.

Europa og Norge har hatt rekordhøye priser på strøm, med store konsekvenser for industri, næringsliv og husholdninger. Med Russlands invasjon av Ukraina i februar 2022 så vi en ytterligere destabilisering av energimarkedene.

Den gjennomsnittlige kraftprisen i Sør-Norge har aldri vært så høy som i fjor. I 2022 endte kraftprisen på hhv. 2,12 kroner per kilowatt-time (kWh) i Sørvest-Norge, og 1,94 kroner i Sørøst-Norge og Vest-Norge. Gjennomsnittsprisen i perioden 2010-2020 er på rett i underkant av 30 øre per kilowatt-time i Sør-Norge. 

Krigen i Ukraina har synliggjort vår energisårbarhet, men også akselerert det grønne skiftet.  Stater ønsker ikke å være avhengige av autoritære, uforutsigbare ledere som bruker energitilførsel eller andre økonomiske sårbarheter som pressmiddel. Det ser vi ikke bare i Europa. Når jeg reiser til India, når jeg reiser til Egypt, så ser jeg det samme – de ønsker ikke å være avhengig av energileveranser langt borte fra. Så veldig mye av det grønne skiftet handler også om mer lokal energiproduksjon, i tillegg til at den er klimavennlig.

Russland er ikke lenger den største gasseksportøren til Europa. Raskere grønn omstilling har blitt viktigere for energisikkerheten framover.

Samtidig ser vi en verden som blir mer delt. Ikke bare politisk, men også økonomisk.

Vi ser sterkere polarisering og konkurranse mellom USA og Kina. Kjennetegnet av mer proteksjonisme og mindre frihandel. For Norge, som er en åpen økonomi og veldig avhengig av internasjonalt varebytte er dette et mye mer krevende landskap å navigere i.

Internasjonal handel er inne i et tidsskille. Krig, pandemi og stormaktrivalisering har gitt oss nye begreper som nå brukes veldig aktivt.  «Decoupling» er det mange som snakker om, frakobling: at det ikke er realistisk. Vi er gjensidig avhengig av hverandre. I stedet har vi fått et annet ord som er mye brukt, blant annet på NATO-toppmøtet jeg deltok ved i Vilnius i forrige uke, nemlig «de-risking», det vil si risikoredusering. Det handler om at vi er en åpen økonomi, men vi kan ikke utsettes for tvang fra én leverandør. Vi må ha flere leverandører og ikke gjøre oss selv sårbare. Det er det veldig mye handler om akkurat nå.

USA har innført eksportforbud på strategisk viktig teknologi, som for eksempel avanserte halvledere, overfor Kina. Kina har annonsert eksportrestriksjoner på enkelte kritiske mineraler.

EU har igangsatt flere lovgivningsarbeider for å hegne om det de kaller økonomisk sikkerhet, med tydelig – om enn ikke eksplisitt – brodd mot Kina.

Nødvendigheten av det grønne skiftet bidrar videre til en forsterkning av fokuset på forsyningssikkerhet og lokal produksjon. Samtidig har vi fått den amerikanske klimasatsingen i Inflation Reduction Act (IRA). Utgangspunktet er bra, nemlig at USA vil ta del i det grønne skiftet. Men ulempen for oss er at vi kan bli utestengt fra det amerikanske markedet. Her må vi passe på våre interesser.

Varehandelen mellom USA og Kina er fortsatt enorm. I fjor satte den ny rekord, beregnet til 690 milliarder dollar. Det er ikke lenger så stort varebytte på alle områder, men det øker totalt sett.

Vi ønsker ingen todeling, men vi må ta sterkere vare på sikkerhet. Det handler om «de-risking».

Globaliseringen har tjent Norge svært godt.  Men vi ser nå større vilje til å ta grep for å styrke egen økonomi på bekostning av andres. Og større vilje til å bevare og styrke regionalt på bekostning av globalt økonomisk samarbeid. Det vil endre verdikjeder og tilgangen til råvarer og teknologi. Også andre råvarer og annen teknologi enn hva som etterspørres i dag.

Norsk økonomi har nå fått et utenrikspolitisk risikopåslag som er større enn det vi har vært vant med. Men i det store og hele er vi tjent med globalisering.

Endringene vi står overfor har geopolitiske konsekvenser som vi må forstå og håndtere. Dette stiller store krav til Norge og vår utenrikspolitikk.

Norsk energi sin rolle i dagens sikkerhetspolitiske situasjon er også et spørsmål om Europas geopolitiske situasjon.

Russlands krig mot Ukraina har styrket EUs rolle i europeisk sikkerhet. Ikke på bekostning av NATO, men i samarbeid med NATO.

De to organisasjonene utfyller hverandre godt: NATO med hovedansvar for militær avskrekking og territorielt forsvar. EU med sitt brede spekter av politiske og økonomiske virkemidler, i tillegg til stadig sterkere bidrag også på det militære området.

Den kombinerte innsatsen fra EU og allierte land har bidratt til at ukrainske styrker har klart å stanse den russiske offensiven. Og er i gang med en motoffensiv.

Russland begynte å levere gass til Østerrike i 1968. De har brukt 55 år på å bygge sitt energimarked i Europa. President Vladimir Putin la dette i ruiner på mindre enn 50 uker. Og det er ingen automatikk i at Russland kan erstatte kjøpere av gass i Europa med andre. 

Nær en tredjedel av EUs gasstilførsel dekkes nå fra Norge. Det gir både muligheter og ansvar. Russlands invasjon av Ukraina forsterket energikrisen. Norge har klart å øke produksjonen med 8 prosent.

Eksplosjonene og ødeleggelsene av Nord Stream-rørledningene var en vekker. Det viser at energiinfrastruktur kan være et sentralt mål i krig. Vi har trappet opp sikkerheten på sokkelen. 

Etter petroleumsloven er det operatørene på sokkelen som har ansvaret for sikkerhetstiltakene på plattformer og landanlegg. I mars 2023 ble sentrale selskaper som Equinor og Gassco underlagt hele sikkerhetsloven. Det betyr et økt ansvar for objektsikring for selskapene og et enda tettere samarbeid med myndighetene om beredskapen.

Sammen med allierte, som jeg ofte takker dem for, har vi også økt patruljering med fartøy i våre havområder. Norge har etablert et tett samarbeid med Storbritannia og Tyskland for patruljering av viktige havområder utenfor kysten, det amerikanske krigsskipet USS «Gerald R. Ford» har øvd sammen med det norske forsvaret. Det handler om tilstedeværelse i Europa. 

I forrige uke deltok jeg på NATO-toppmøtet i Vilnius. Der ble det besluttet å etablere et eget senter i kommandostrukturen for undersjøisk infrastruktur.

Samarbeidet med privat sektor blir en viktig faktor i senterets arbeid. Undersjøisk infrastruktur er blant annet rør og kabler som frakter olje og gass, elektrisitet og datatrafikk.

Undersjøisk infrastruktur mellom land er egentlig ikke noe nytt. Vår første - en telegrafkabel mellom Egersund og Skottland - ble lagt i 1869.

I dag er det et enormt nettverk, som også gjøre oss sårbare. Derfor må vi styrke sikkerheten. Som største leverandør av gass til Europa har Norge et særskilt ansvar. Nettopp derfor har Norge sammen med Tyskland vært en pådriver for å styrke NATOs rolle i beskyttelsen av undersjøisk infrastruktur.

Når Norge er en pålitelig og langsiktig leverandør av energi til Europa, så er det ikke for å drive en solidaritetsaksjon. Det handler også om å ta vare på norske interesser.

Det vil ikke være en fordel for norsk økonomi om det går dårlig for våre handelspartnere i Europa. Heller ikke om det skulle gå dårlig fordi de må betale for høy pris på noe vi har å selge. Tvert imot er europeisk sikkerhet, stabilitet og lønnsomhet noe som gir direkte overslag til norsk sikkerhet og økonomi. 

Energikrisen akselererer Europas overgang vekk fra olje og gass, noe som igjen endrer handelsmønstre og avhengighet. Det er en dobbel utfordring for Norge.  

For å oppfylle Parisavtalens mål om å begrense global oppvarming til 1,5 grader celsius må produksjonen av fornybar energi vokse med 1000 gigawatt i gjennomsnitt per år, noe som er tre ganger dagens veksthastighet.

Vi må bygge ut ny energi samtidig som vi produserer så mye gass vi kan. Det nytter ikke å legge ned norsk olje- og gassproduksjon. Vi må etablere den nye industrien på skuldrene til det vi kan godt i Norge: olje, gass og vannkraft. 

Grønn omstilling er regjeringens prioritet nr. 1. Vi er også en del av European Green Deal, som er et sentral veikart for EU. Målet er å kutte klimautslipp med minst 55 prosent innen 2030 og få et klimanøytralt samfunn i 2050.

Norge er en pådriver for det grønne skiftet. Vi har en viktig rolle å spille.

Det internasjonale energibyråets (IEA) rapport fra mai i år viser at vi beveger oss i riktig retning: investeringer i rene energiteknologier hittil i år er vesentlig større enn investeringer i fossil energi. For hver dollar som investeres i fossil energi i 2023 vil det bli investert 1,7 dollar i ren energi. Investeringer i solenergi er forventet å overgå investeringer i olje for første gang.

Dette er forhåpentligvis bare begynnelsen. 

I en tid med internasjonale spenninger, ustabile energimarkeder og klimaendringer, trenger vi internasjonalt samarbeid for å finne løsninger på energiomstillingen.

Norge har mye å tilføre i samarbeidet med EU og EUs medlemsland, særlig innen industrisektorer som batterier, mineraler, havvind, karbonfangst og -lagring og hydrogen. Våre næringer er tett integrert i europeiske verdikjeder. 

Hydrogen har potensial til å kunne bli en viktig byggestein i fremtidens lavutslippssamfunn. I Norge har vi konkurransedyktige og kompetente miljøer som kan bidra i utviklingen av et framtidig hydrogenmarked. Vi har også et godt ressursgrunnlag som kan utvikles i et framtidig hydrogenmarked.  

Vi vil videreutvikle samarbeidet med EU innenfor klima, miljø, energi og industri for å få til grønn omstilling.

Det er bakgrunnen for at vi inngikk en grønn allianse med EU 24. april. 

Den grønne alliansen mellom Norge og EU er den andre av sitt slag. Det er kun Japan som har en tilsvarende erklæring.  

Den er en viljeserklæring for felles handling, også på områder som ikke er dekket av EØS-avtalen, men der Norge og EU har gjensidig interesse av samarbeid. Alliansen gir en overbygning for partnerskap om viktige verdikjeder, som batteriverdikjeden, og for samarbeid på andre områder som klima, energi, transport, bærekraftig finansiering og forskning.

Den vektlegger blant annet raskere omstilling til ren energi, med fokus på hydrogen og fornybar offshore-energi.

Det grønne skiftet må gjennomføres på en slik måte at vi styrker vår konkurranseevne, i møte med tøff global konkurranse. Det gjør vi best i samarbeid med andre. Noen eksempler:

• Samarbeidet med Tyskland utvikler seg svært raskt. Tyskland er vår viktigste partner i Europa og norsk industri er nært integrert i tyske verdikjeder. Vi ser nå på mulighetene for å etablere et samarbeid med Tyskland om storskala verdikjeder og infrastruktur for hydrogen og karbonfangst og -lagring. 
• Det er også viktig for å legge til rette for at norsk industri kan ta del i det internasjonale havvindmarkedet. 

På toppmøtet i belgiske Oostende i april ble Norge, Danmark, Belgia, Nederland, Tyskland, Irland, Frankrike, Luxemburg og Storbritannia enige om å styrke samarbeidet om fornybar energi mellom landene rundt Nordsjøen. Målet er i fellesskap å gjøre Nordsjøbassenget til Europas grønne kraftverk. Det er ambisiøst, men mulig – absolutt.

Derfor har vi fra Utenriksdepartementets side bidratt til å forsterke vår felles innsats for at Norge skal kunne eksportere mer innenfor disse områdene. Jeg har lagt ned noen ambassader for å styrke fokuset på områder som er viktige for Norge, som grønn energieksport og sikkerhetspolitikk. Utenriksstasjoner har fått klar marsjordre om at dette er områder der de må bistå norsk næringsliv i årene som kommer.

Kjære alle sammen,

Fra Troll A-plattformen kan man se langt, også inn i fremtiden. Store deler av Europas karbonutslipp vil kunne lagres i formasjoner under havbunnen.

Jens Stoltenberg lanserte «månelandingen» i en nyttårstale for noen år tilbake. Mange gjorde narr av det, men nå er vi der. Det er viktig at vi tør å tenke langt, også når det gjelder havvind. Vi må ta noen sjanser. Det er nå toget går, og Norge må satse.

Trollavtalen om salg av gass fra Troll og Sleipner til en rekke europeiske land ble fremforhandlet på 1980-tallet. Prisene på olje og gass var den gang i kjøpers favør. Norge ble sett på som den svake part i forhandlingene.

Frankrike satte avtalen på hold, og krevde en motkjøpsavtale som forpliktet Norge til å kjøpe franske varer og tjenester til et betydelig beløp.

Det ble starten på en krevende forhandling og mye sto på spill. Men vi fikk det til – gjennom diplomati, gjennom politikk, gjennom gode forhandlinger.

I stedet for en diktert motkjøpsavtale ble det lagt til rette for et samarbeid og fransk nærvær på norsk sokkel som lå innenfor rammene av norsk konsesjonspolitikk.

Og da avtalen ble signert i 1986 ble det samtidig signert en avtale om samarbeid innenfor utdanning, forskning, innovasjon, næringsliv og kultur.

Jeg forteller denne historien for å illustrere noe jeg tror vil prege også den tiden vi er på vei inn i:

Ganske lenge, kanskje særlig fra Berlinmurens fall til og langt inn i 2000-tallet, stod prinsippene godt på egne ben. Selvsagt ikke uten unntak, men vi kunne ofte stole på at en internasjonal rettsorden, regler, forpliktelser og prinsipper, stort sett ville ligge til grunn.

Reglene og prinsippene er ikke borte i dag. De utfordres, ja. I noen tilfeller, ikke minst Russlands krigføring i Ukraina, brytes de på verst tenkelige vis.

Vi har dem likevel fortsatt. Men de er ikke nok i seg selv.

Diplomati – og politisk engasjement og involvering - blir viktigere – ikke bare for norsk sikkerhet, men for norsk økonomi og norske bredere interesser.

Med tusj på Troll A, og i norsk utenrikspolitikk i ord og handling gjelder det samme:

«Vi er tryggere sammen».

Takk for meg.