Norske spesialstyrker - fra hemmelige til ettertraktede

*Sjekkes mot fremføring*

Kjære alle sammen,

Det er veldig hyggelig å få åpne den første spesialstyrkekonferansen. Jeg mener at Forsvaret generelt, og også spesialstyrkene, har blitt mye flinkere til å vise det de kan vise om hvordan de opererer. Tittelen jeg har fått – «Norske spesialstyrker – fra hemmelige til ettertraktede», må imidlertid korrigeres en smule. De har nemlig alltid vært ettertraktede, noe jeg snart skal komme nærmere inn på.

Vanligvis når jeg snakker om spesialstyrkene og oppdragene deres, er det gjerne i dype, mørke kjellere, som i situasjonssenteret.

Spesialstyrkene – og oppdragene - har tradisjonelt vært omgitt av et slør av hemmelighold og myter. Ofte vil dette for omverdenen være navnløse og ukjente helter. Når navnene og ansiktene blir kjente for offentligheten, er det ofte fordi de ikke lenger er tjenestegjørende eller som følge av at det verst tenkelige har skjedd. Tor Arne Lau-Henriksen og Trond André Bolle er navn som er godt kjente i offentligheten. De var begge spesialsoldater som mistet livet i tjeneste for Norge.

Regjeringen er dypt takknemlig for den profesjonelle jobben dere i spesialstyrkene gjør – på vegne av Norge. Det å være spesialsoldat er risikofylt. Samtidig tar de ikke mer risiko enn nødvendig, og de øver og trener hver dag på det som på veldig kort varsel kan møte dem hjemme eller ute. Jeg vil gjerne også anerkjenne og takke familiene som tar en stor belastning – ofte uten å vite hvor deres kjære er på oppdrag eller hva slags jobb de utfører. Og det er en formaning jeg ofte gir spesialstyrkene: Husk at deres tanke om at «hvis du ikke hører noe, går alt bra» kun fungerer for de som sitter med informasjonen, ikke for familien som er urolig hjemme. Så ring hjem!

En stor takk til Forsvarets spesialstyrker for å ha tatt initiativet til denne konferansen. Jeg oppfatter det som et ønske fra spesialstyrkemiljøet om å bidra til større åpenhet og debatt.

Selv har jeg hatt stor glede og lært mye av mange besøk til både til Haakonsvern, Ramsund, Rena og Vealøs, og ikke minst ute i operasjoner. Jeg har også sett meg nødt til personlig å inspisere en del av utstyret. Jeg er særlig glad for at fallskjermene jeg testet ble funnet i orden.

 

Den sikkerhetspolitiske utviklingen

Norske spesialstyrker har en stolt historie. De første norske avdelingene som drev spesialoperasjoner ble opprettet i Storbritannia høsten 1940. Kompani Linge og Shetlandsgjengen inngikk i den britiske strategien om å utvikle styrker som kunne operere på okkupert territorium.

Fra å ha en helt sentral rolle under andre verdenskrig, fikk spesialstyrker en mer marginal rolle i de vestlige lands forsvar under den kalde krigen. Forsvaret la etter krigen ned avdelinger som hadde tilhørt utefronten, herunder spesialstyrkeavdelingene.

Fordi krigen var slutt, var det ikke lenger behov for styrker som kunne operere i okkuperte områder. De vestlige landene konsentrerte seg om oppbyggingen av moderne, konvensjonelle styrker som kunne forhindre en ny okkupasjon. Samtidig fikk kjernefysiske våpen en tydelig rolle i den vestlige sikkerhetspolitiske tenkningen.

Norske spesialstyrker var under den kalde krigen relativt små. Spesialstyrkene inngikk faktisk heller ikke i de fellesoperative krigsplanene for forsvaret av Norge før mot slutten av 1970-tallet.

Spesialstyrkene fikk fornyet relevans under oppblomstringen av terror på 1970-tallet. Faren for at terrorister kunne slå til mot oljeplattformene i Nordsjøen var den sentrale årsaken til at regjeringen i 1982 bestemte seg for å etablere Forsvarets spesialkommando.

Men den store renessansen til spesialstyrkene kom i forbindelse med internasjonale operasjoner i perioden etter den kalde krigen. Med oppløsningen av Sovjetunionen kom regionale problemer, terrorisme og opprørsbevegelser i forgrunnen. Politiske myndigheter trengte et militært virkemiddel for å håndtere asymmetriske og ikke-tradisjonelle trusler.

Dagens sikkerhetspolitiske situasjon er preget av at de asymmetriske og ikke-tradisjonelle utfordringene fortsatt er med oss. Mangelen på effektiv myndighetskontroll i Nord-Afrika og Midtøsten er en av vår tids største utfordringer. Svake stater blir brukt som fristeder for internasjonal terrorisme og kriminalitet. Dette bidrar til å destabilisere andre land i regionen, men det er også en trussel mot vår hjemlige sikkerhet. Vi må være forberedt på at en voldelig, ekstremistisk trussel fra denne delen av verden, vil være en del av vårt trusselbilde i mange år fremover.

Samtidig er de symmetriske og konvensjonelle utfordringene kommet tilbake igjen. I vår del av verden ser vi et mer selvhevdende Russland med betydelig økt militær evne. Russland har i senere år også vist en vilje til å benytte militærmakt for å oppnå politiske målsettinger. Effektene av det russiske moderniseringsprogrammet fra 2008 begynner nå å bli godt synlige. Det russiske forsvaret har betydelig bedre kapasitet og mobilitet, og vesentlig kortere reaksjonstider enn før. Samtidig er Russland i ferd med å fase inn en rekke moderne langtrekkende presisjonsvåpen. Selv om vi ikke ser en militær trussel fra Russland mot Norge i dag, følger vi svært nøye med på russisk militær og politisk utvikling fordi intensjoner kan endre seg raskt. Utviklingen kan bidra til å utfordre norsk og alliert handlefrihet i krise og krig.

 

Spesialstyrkene som sikkerhetspolitisk verktøy

Forsvarets spesialstyrker er et sentralt sikkerhetspolitisk virkemiddel. Og relevansen er større enn på lenge. Norske spesialstyrker skal kunne gjennomføre operasjoner i hele konfliktskalaen – fra fred til krise og krig.

I fredstid er spesialstyrkene brukt til å sikre norsk suverenitet og suverene rettigheter i norske jurisdiksjonsområder. Det er viktig at spesialstyrkene er raskt tilgjengelige for å kunne gripe inn i episoder som kan utvikle seg til større kriser. Hurtigheten, ildkraften og profesjonaliteten til spesialstyrkene er nøkkelen til en god episode- og krisehåndtering.

Spesialstyrkene vil være sentrale for gjennomføring av nasjonale og allierte fellesoperasjoner på norsk territorium. De er en viktig styrkemultiplikator for våre konvensjonelle styrker. De bør fortrinnsvis brukes til oppdrag som konvensjonelle styrker ikke kan løse. Dette kan for eksempel være å angripe mål eller innhente informasjon bak fiendens linjer.

Spesialstyrkene har en sentral rolle knyttet til å levere måldata «på dypet». I disse situasjonene er gode måldata vil være en forutsetning for at Forsvaret skal kunne benytte seg av moderne våpensystemer. Styrker på bakken vil være et viktig supplement til å komplettere situasjonsbildet fra eleverte plattformer og andre sensorer.

Spesialstyrkene har en viktig rolle i forbindelse med nasjonal kontraterrorberedskap. Forsvarets spesialstyrker skal innenfor en nærmere definert responstid kunne bistå politiet. Styrkene har et særlig oppdrag om å bistå med bekjempelse av terror på oljeinstallasjoner og fartøyer. Forsvarets spesialstyrker er også en viktig del beredskapen knyttet til Forsvarets selvstendige ansvar ved terroranslag som konstateres å være et væpnet angrep på Norge.

Gisselredning i utlandet er også en del av spesialstyrkenes oppgaveportefølje.

Spesialstyrkene har gitt uvurderlige bidrag til norsk sikkerhet i utenlandsoperasjoner. Utfordringene i disse konfliktene har gjerne vært knyttet til å gjennomføre mottiltak mot trusselaktører som opererer skjult blant sivilbefolkningen. Spesialstyrkene kan gjennomføre operasjoner med høy presisjon. De har derfor ofte vært politikernes og militære sjefers foretrukne verktøy i slike begrensede konflikter.

Med et lavt befolkningstall i Norge, vil andre stater relativt sett ha bedre forutsetninger for å kunne stille store volum av styrker. En høyteknologisk stat med liten befolkning må satse på kvalitet fremfor kvantitet. Spesialstyrkene har i senere år stilt betydelige bidrag utenfor landets grenser. Gjennom dette har spesialstyrkene bidratt til at Norge har kunnet ivareta våre internasjonale forpliktelser, vist solidaritet med andre land og bidratt til byrdefordeling.

Ikke minst er spesialstyrkenes evne til å gjennomføre komplekse militære operasjoner høyt verdsatt blant våre viktigste allierte i NATO. Jeg møter jevnlig kollegaer og militære sjefer i NATO som skryter uhemmet av spesialstyrkene våre. De trekker ofte frem operasjonene i Afghanistan. I Afghanistan har vi levert og leverer vi militære bidrag – både konvensjonelle og spesialstyrkebidrag – som har vært langt over den evnen som noen har kunnet forvente av oss. Dette har vært svært viktig for å styrke våre bånd til våre nærmeste allierte.

Forholdet til USA og Storbritannia har hatt stor betydning for oppbyggingen og utviklingen av norske spesialstyrker. Trening og øving med allierte spesialstyrker sikrer evnen til operativt samvirke og utvikler vår operative evne. Når dette foregår i Norge støtter det også opp under vår sikkerhetspolitiske målsetting om å bidra til mer alliert tilstedeværelse i våre nærområder. Tett samarbeid med nære allierte er en forutsetning for god felles krisehåndtering.

 

Den videre utviklingen av styrkene

For at Norge skal opprettholde spesialstyrkene som et relevant og effektivt sikkerhetspolitisk virkemiddel er vi avhengige av å videreutvikle og forbedre styrkene. Spesialstyrkene er imidlertid bare ett element som må inngå sammen med Forsvarets øvrige avdelinger. Forsvarets operative evne er mer enn summen av de enkelte kapasiteter. Hele poenget er å sette sammen Forsvaret på en måte som gjør at de enkelte kapasitetene virker sammen på best mulig måte og forsterker hverandre. Et balansert forsvar handler derfor ikke om en nøyaktig matematisk fordeling mellom enkeltkapasiteter, men om samvirke og indre avhengigheter for å optimalisere den operative evnen.

Selv om spesialstyrkene har gitt uvurderlige bidrag i internasjonale operasjoner i senere år, må vi ikke glemme at spesialstyrkene og Forsvarets viktigste oppgave er knyttet til forsvaret av Norge og norske interesser hjemme og ute. Den sikkerhetspolitiske utviklingen i våre nærområder gjør at spesialstyrkene igjen vil bli mer sentrale for gjennomføring av nasjonale og allierte fellesoperasjoner. I fortsettelsen blir det viktig at spesialstyrkenes evne til operativt samvirke med konvensjonelle styrker videreutvikles. Det er også nødvending å opprettholde evnen til å operere sammen med sivile aktører, både i nasjonale kriser og internasjonale operasjoner.

I en krise eller før utbruddet av en eventuell konflikt, må det forventes at en motstanders spesialstyrker vil operere på norsk territorium. Moderne konsepter for hybridkrigføring understreker dette. Norske spesialstyrker vil derfor kunne tenkes brukt for å imøtegå en hybridtrussel, herunder i en kontra-spesialstyrkerolle. Spesialstyrkene kan bidra til å styrke Forsvarets forståelse av og mottiltak mot hybride trusler.

Avstandsleverte presisjonsvåpen og langtrekkende luftvern i våre nærområder gjør at andre nasjoner kan utfordre norsk handle- og operasjonsfrihet i krise og krig. Norske spesialstyrker kan ha en viktig rolle i å redusere en potensiell fiendes operasjonsfrihet eller øke vår egen. Særlig er dette tilfellet når spesialstyrker ses i sammenheng med egne langtrekkende missilsystemer. Spesialstyrkene vil på en god måte utfylle våre nye kampfly når disse fases inn i Forsvaret.

Forsvarsrettet sikkerhetssektorreform og kapasitetsbygging vil bare bli enda viktigere i tiden som kommer. Spesialstyrkene har opparbeidet seg lang og god erfaring fra kapasitetsbygging i Afghanistan. Måten norske spesialstyrker har bygget opp den afghanske CRUen (Crisis Response Unit) i Kabul er et veldig godt eksempel. Metoden blir nå gjerne referert til som «The Norwegian Way». I tillegg til trening av afghanske soldaters basisferdigheter, har man også klarte å bygge en avdelingskultur og et velfungerende støtteapparat. Det gjør at avdelingen kan fungere selv etter at vestlige styrker har forlatt Afghanistan. Det er denne kompetansen vi bygger på når vi forsterker kampen mot ISIL. I dagens verden står vi sjelden – om noen gang – overfor valget mellom ideelle eller enkle opsjoner. Det er mange dilemmaer, stor kompleksitet og alltid risiko. Men det er samtidig like klart at det å ikke gjøre noe også er et valg som har konsekvenser.

FNs sikkerhetsråd har flere ganger slått fast at situasjonen i Sahel og deler av Vest-Afrika utgjør en trussel mot internasjonal fred og sikkerhet. Norske spesialstyrker har i senere år deltatt på øvelser i regionen rettet mot å trene lokale sikkerhetsstyrker. Dette er et godt eksempel på at bruken av norske spesialstyrker får strategiske effekter. Slik deltakelse er også viktig for at norske styrker skal få operativ erfaring og miljøtrening. Ikke minst er det viktig å bidra til at vi har et godt nettverk i regionen i forbindelse med eventuelle kriser.

Spesialstyrkene har lenge støttet oppbygging av spesialstyrker i Baltikum. Det har vært et viktig bidrag til NATOs operative evne. Spesialstyrkenes øving i regionen har i senere år vært en del av alliansens beroligelsestiltak overfør østlige allierte.

Jeg vil også trekke frem spesialstyrkenes bidrag til kapasitetsbygging i Georgia i en nordisk-baltisk ramme. Det er en kostnadseffektiv og lavprofilert måte å styrke motstandskraften til alliansens naboland overfor interne og transnasjonale trusler. Vi ser at når vi bruker spesialstyrkene til dette får vi en effekt som er langt større enn størrelsen på innsatsfaktoren skulle tilsi.

Trusselen fra organisasjoner som Svart september, IRA og Baader Meinhof var sentrale for utviklingen av vestlige spesialstyrker. Fremveksten av organisasjoner som ISIL, Al-Qaida og Al-Shabaab gjør at terrortrusselen i dag er – om mulig – enda mer brutal. Angrepene vi har sett i Mumbai, Istanbul, Paris og Brussel er noen av de mange alvorlige påminnelsene om dette. Spesialstyrkene må utvikle konsepter som tar innover seg den endrede terrortrusselen.

Det er viktig å utvikle en terrorberedskap nasjonalt som er proaktiv og best mulig utnytter det vi har av nasjonale ressurser. Vi bør unngå dupliserende kapasiteter uten at vi får en økt effekt. Politiets beredskapstropp har bygget opp en betydelig kontraterrorkapasitet, særlig på landjorden. Samtidig vil politiet ha behov for enkelte av Forsvarets støtteressurser også i fremtiden.

Spesialstyrkene har et særskilt behov for innovasjon og kontinuerlig modernisering. For å sikre spesialstyrkenes komparative fortrinn må de ligge i forkant av utviklingen. Dette gjelder særlig for utvikling, anskaffelse og implementering av teknologi og materiell, men også konsepter og planer. Her er det viktig at vi har forskningsaktiviteter som understøtter denne virksomheten, slik som det allerede etablerte forskningssamarbeidet mellom Forsvarets spesialstyrker og FFI. Og innovasjonen på taktisk nivå er minst like spennende, og to viktige eksempler er det internasjonalt anerkjente prosjektet «Blood Far Forward» og nye entringsteknikker.

Nasjonalt bør vi undersøke mulighetene for i større grad å benytte oss av asymmetriske konsepter og kapasiteter mot en konvensjonelt overlegen utfordrer. Her vil spesialstyrkene kunne ha en viktig rolle.

Strategisk kommunikasjon og informasjonskrigføring har blitt en vesentlig del av moderne konflikter. Dette har økt viktigheten av nøyaktige målutvelgelsesprosesser. Det er flere konsepter og kapabiliteter som nå utvikles i NATO myntet på å gjøre etterretnings- og målutvelgelsesprosesser mer pålitelige og effektive. Dette knytter seg i stor grad til bruk av biometri og andre tiltak for å motvirke at trusselaktører bruker anonymitet for å oppnå en fordel i planleggingen eller gjennomføringen av angrep.

Et annet viktig aspekt i utviklingen av spesialstyrkene er en videreutvikling av Luftforsvarets kapasitet og evne til å støtte spesialstyrkene i deres oppdragsløsning. Dette gjelder spesielt innenfor taktisk og strategisk mobilitet, samt informasjons- og overvåkingsplattformer (ISR).

Men hvis vi et øyeblikk ser bort fra all verdens høyteknologiske plattformer: Spesialstyrkenes rekruttering og seleksjon legger vekt på å finne kreative, selvstendige, samarbeidsvillige og løsningsorienterte soldater. De menneskelige ressursene spesialsoldatene utgjør, er deres fremste suksesskriterium. Deres fremste våpen er hodet. I den fremtidige utviklingen av spesialstyrkene vil fortsatt vil de grunnleggende ferdighetene til spesialsoldaten være den viktigste ressursen.

Evnen til å respondere effektivt på oppdukkende utfordringer blir spesielt viktig fremover. En organisasjonskultur preget av grundighet, fleksibilitet, initiativ, handlefrihet og endringsvilje, gjør at grunnlaget ligger godt til rette for dette. Vi utvikler spesialstyrkene for å kunne hele spekteret av spesialoperasjoner. Spesialstyrkene er et av regjeringens viktigste sikkerhetspolitiske verktøy, og vi må sammen bidra til at de forblir det også i fremtiden.

 

Avslutning

Norske spesialstyrker har vært gjennom en rivende utvikling siden de første avdelingene ble opprettet i 1940. I dag er MJK og FSK samlet under en felles ledelse. Styrkene har hatt en evne til å tilpasse seg endrede trusler og operasjonsmiljøer. Samtidig har de tatt vare på og videreført arven fra spesialoperasjonsavdelingene under andre verdenskrig. Et eksempel på dette er CRU Task Force i Kabul, som har brukt agentnummeret til Gunnar Sønsteby – nummer 24. Dette er et viktig ledd i å ta vare på vår historie.

I fjor var jeg sammen med noen av vår eldste veteraner fra spesialstyrkenes begynnelse og noen av dagens operatører i forbindelse med en markering i Special Operations Executive i London. Og det er nettopp i sånne sammenhenger jeg tenker mye på den ubrutte linja som går mellom de to generasjonene av soldater: Det er ikke tilfeldig at det ble dem. At det var akkurat dem som tok et skritt fram da det gjaldt som mest. Det var og er noe spesielt med dem.

Takk for oppmerksomheten!