Ny giv i utviklingspolitikken

Vi trenger en sterk prioritering av FNs bærekraftsmål, bedre samordning av utviklingspolitikken og vi må mobilisere næringslivet i kampen mot fattigdom.

Vi står overfor alvorlige globale trusler som klimaendringer, krig og konflikt. Internasjonalt samarbeid er nødvendig for å løse disse utfordringene. Derfor ble FNs medlemsland enige om nye og ambisiøse bærekraftsmål i 2015. Målene er startskuddet for en global dugnad for å utrydde fattigdom og skape en bærekraftig klode. Regjeringen har fem prioriteringer i utviklingspolitikken: utdanning, klima, miljø og energi, helse, næringsutvikling og humanitær bistand. Disse prioriteringene må gjenspeiles i måten vi arbeider med bærekraftsmålene i utviklingspolitikken. Det betyr at vi skal sette vår politiske tyngde bak saker der vi har et særlig fortrinn, som for eksempel bærekraftsmål 14 om bruk av havet på en måte som fremmer bærekraftig utvikling.

Norge er ingen lettvekter på bistandsfeltet. Det siste tiåret har bistandsbudsjettene våre økt betydelig, fra ca. 19 milliarder kroner til ca. 35 milliarder kroner. I 2015 var lille Norge det niende største giverlandet av bistand, målt i absolutte tall. I 2016 var Norge det landet som gav mest i humanitær bistand som andel av brutto nasjonalinntekt. Vi har med andre ord et godt utgangspunkt når vi skal forbedre samordningen av utviklingspolitikken. Regjeringen vil reformere organiseringen av norsk utviklingspolitikk, og det betyr at vi må se nærmere på rolledelingen mellom Utenriksdepartementet, Norad og andre aktører. Det er en stor oppgave, som jeg ser frem til å ta fatt på.

I regjeringsplattformen slår vi fast at regjeringen vil føre en «samstemt politikk for utvikling der FNs bærekraftsmål legges til grunn og ulike initiativ i størst mulig grad trekker i samme retning». Å gjennomføre en samstemt politikk kan være en utfordring. Bistandsbudsjettet er på 35 milliarder kroner årlig. Norge deltar aktivt på mange internasjonale arenaer.

Målet for regjeringens utviklingspolitikk er å redde liv, bidra til økt demokratisering og realisering av menneskerettighetene, og å bidra til varig fattigdomsbekjempelse. Økonomisk vekst og friere handel er nøkkelen til å løfte folk ut av fattigdom for godt. Etter seks og et halvt år som utviklingsminister, kom SVs Erik Solheim til følgende konklusjon: «Høyresiden har hatt rett når de snakket om økonomisk vekst, og det måtte en sosialist til for å si det». Det er kloke ord fra en klok mann. Dersom bærekraftsmålene skal nås, er det avgjørende å mobilisere næringslivet til innsats.

Verdens bistandsbudsjetter er begrensede. Uansett hvor mange land som når FNs anbefaling om å gi 0,7 prosent av bruttonasjonalinntekt til bistand, vil det ikke være nok til å dekke behovet for investeringer i utviklingsland. Derfor er det avgjørende at vi klarere å mobilisere privat kapital inn i viktige sektorer som landbruk, fornybar energi og infrastruktur. Det er et positivt tegn at bistandens andel av den eksterne finansieringen til Afrika sør for Sahara stadig synker, til tross for at bistanden totalt sett er økt betydelig de siste femten årene. Det betyr at de private kapitalstrømmene har vokst enda raskere enn bistanden.

Klima- og skogsatsingen er et eksempel til etterfølgelse i utviklingspolitikken. Poenget med satsingen er å bevare skog for å unngå utslipp av CO2 . Skog kan bidra med 25-30 prosent av klimaløsningen verden trenger de neste 15 årene. Samtidig vet vi at mennesker som bor i og nær skogen også må ha et levebrød. Derfor har Norge lansert et fond for risikoreduksjon i avskogingsfrie investeringer. Kort sagt skal fondet gjøre det mer lønnsomt å investere i prosjekter med høy miljømessig og sosial standard, som for eksempel avskogingsfritt landbruk. På denne måten kan bistandsmidler utløse privat kapital for å skape nye, miljøvennlige arbeidsplasser i land som Brasil og Indonesia.

Siden 1990 har verdens brutto nasjonalprodukt doblet seg. Verdens befolkning har økt med to milliarder mennesker, men likevel er antallet som lever i ekstrem fattigdom halvert. En større del av befolkningen i Malaysia bruker smarttelefon enn i Polen og Romania. Likevel regnes Malaysia som et utviklingsland, mens Polen og Romania ikke gjør det. Problemstillingene i utviklingspolitikken er annerledes i dag enn for ti år siden. Jeg gleder meg til å ta fatt på arbeidet som utviklingsminister og bidra til en ny giv i norsk bistandspolitikk.