Oljepengene skal komme det norske folk til gode

Petroleumsinntektene vil være mer enn en episode i norsk historie, skrev den daværende regjeringen Bratteli i en stortingsmelding fra 1974. Meldingen ble den første av mange som omhandlet hvordan vi best skulle håndtere den enorme formuen vi nettopp hadde oppdaget.

Målet var å unngå det som senere har fått navnet «hollandsk syke», men samtidig sørge for at befolkningen skulle få ta del i den velstandsveksten naturressursene våre la grunnlag for. Eller for å sitere direkte fra meldingen: «benytte de nye muligheter til å utvikle et kvalitativt bedre samfunn.»

I løpet av disse 50 årene har velstandsnivået økt raskere enn noen kunne drømme om, uten at formuen forsvant på veien. Dette skal naturligvis ikke Bratteli og hans regjering ha ansvar for alene.

Kloke mekanismer

På veien fra 1974 er det skrevet mange stortingsmeldinger, fattet mange vedtak og ytret ikke rent få bekymringer. Det er dessuten ikke til å stikke under stol at vi har hatt en god porsjon flaks også. Likevel skal vi være ganske stolte over at velbegrunnede bekymringer jevnt over er blitt håndtert på en klok måte.

Høy, men potensielt svært varierende inntjening samt frykt for å tømme andre bransjer for folk og investeringer resulterte for eksempel i at oljeinntektene etter hvert ble faset inn på et fond. Slik kunne kloke mekanismer sørge for et forutsigbart og fornuftig innfasingstempo inn i økonomien.

Med dette fondet ble vi ikke bare en oljenasjon, vi ble også en investorstat. I dag eier vi i gjennomsnitt 1,5 prosent av alle børsnoterte selskap i verden. Ved å plassere sparepengene i utlandet har vi spredt risikoen utover og vekk fra bare oljepris.

Fondet og med tiden også handlingsregelen ble resultater av en tydelig målsetting om at nordmenn skulle få velstandsvekst uten at formuen forsvant på veien.

Bedre hverdag her og nå

Uavhengig av farge kritiseres regjeringer ofte for å bruke mye oljepenger. I iveren etter nærmest å moralisere over politikere som noen politiske kommentatorer hevder ikke evner å prioritere, og som for hver ny utfordring bare forsyner seg fra sparegrisen, kan det noen ganger virke som om oljepenger er et slags onde.

Dette er av flere årsaker litt merkverdig.

Både fordi det siden 2005 kun er to år der oljepengebruken har vært høyere enn den langsiktige rettesnoren, begge årene under koronapandemien, slik at man gjennomgående bruker mindre enn forventet avkastning.

Men også fordi det kan virke som man helt har glemt hva som var poenget fra start: at inntektene fra fellesskapsressursene er der for å gjøre hverdagen for folk og bedrifter i Norge bedre.

Det kan derfor være verdt å minne om hva oljefondet og oljeinntektene er. Nemlig grunnrenteskatteinntekter fra fellesskapets naturressurser. Utformet på lignende måte som beskatningen av vannkraft og havbruk og etter hvert vindkraft, og med samme motivasjon: sikre fellesskapet en del av kaken.

Det er dine, mine og våre naturressurser som generasjoner av folkevalgte har sørget for at fortsatt tjener det norske samfunnet godt.

Avkastningen har langt overgått innskuddene

Oljefondet er en konstruksjon for å flytte petroleumsreservene fra under bakken og inn på bankkonto.

Det er en omplassering av fellesskapets formue som gir bedre risikospredning, verner offentlige budsjetter fra store svingninger i oljeprisen og bidrar til å skjerme økonomien for press. Dette gjør det også enklere for andre eksportnæringer å utvikle seg.

Men poenget var ikke å ta formuen vekk fra befolkningen eller å holde skatteinntektene fra petroleum permanent unna statsbudsjettet. Fondet er tvert imot et middel for å nyttiggjøre oss best og smartest mulig av de etter hvert enorme inntektene på en bærekraftig og langsiktige måte. Derfor er bruken av fondsmidler knyttet til avkastningen og ikke selve fondskapitalen.

Det er riktig at det å ha en stor formue i utlandet gjør oss mer sårbare for svingninger på børsen enn vi ellers ville vært. Uten den store formuen ville selvsagt denne sårbarheten vært mindre, men vi ville også vært mye fattigere som nasjon.

Risikoen i finansmarkedene har også et motstykke, nemlig avkastning. Over tid må vi forvente at pengene vi investerer ute, gir avkastning. Hittil har avkastningen vært god, faktisk så god at avkastningen har vært den viktigste kilden til vekst i fondskapitalen.

Selvsagt kan ingen spå fremtiden med visshet, men fravær av risiko vil trolig fremdeles også innebære fravær av særlig avkastning.

Det at tilførselen av oljepenger er høy, er et uttrykk for at staten er rik og blir rikere raskt. Rikest mulig stat er ikke et mål i seg selv. Dersom vi mente at oljeformuen ikke skulle komme innbyggerne til gode, kunne den på mange måter blitt liggende under bakken. Men de som tar til orde for akkurat det, argumenterer sjelden med at offentlige budsjetter er blitt for store.

Handlingsregelen er generasjonskontrakten

Rammeverket rundt oljeformuen har tjent oss godt og bør vernes om. Handlingsregelen sørger for at fondet også kommer kommende generasjoner til gode, altså at vi ikke tømmer formuen vår for kortsiktig vinning.

Det er en viktig del av generasjonskontrakten, nettopp fordi vi som lever nå, ikke har mer krav på disse pengene enn det fremtidige innbyggere har. Ved å begrense det årlige fondsuttaket til forventet realavkastning eller gjerne også litt under vil fondsverdien bestå eller øke.

Det er en fin tanke å spare til dem som kommer etter oss. Det er så forankret i oss alle at man nesten mister av syne hvor mye oljefondet har vokst og dermed hvor mye vi faktisk sparer.

I år ligger vi for eksempel an til å bruke 372 milliarder oljekroner på budsjettet. Statens inntekter fra petroleumssektoren anslås til 900 milliarder kroner, og oljefondet hadde en avkastning på 1500 milliarder kroner i første halvår i 2023.

Vi sparer med andre ord mye, både til kommende generasjoner og til kommende kriser. Det er også lurt å fase inn i et tempo som ikke øker risiko for store feilinvesteringer og ineffektiv ressursallokering, eller sløsing, som nok er et mer allment begrep.

Man må også passe på at innfasingen ikke skjer så raskt at det i neste omgang kan legge ytterligere press på renten og gjøre hverdagen krevende for folk.

Disse hensynene må ses opp imot at målsettingen aldri bør bli at staten skal bli rikest mulig uten at innbyggerne ser noen velstandsøkning. Det ville rokket ved hele legitimiteten.

Velstandsvekst tjener oss alle

Hvordan denne økte velstanden bør og kan materialisere seg, er en stor og viktig debatt. Altså hvordan oljepengene brukes.

Her vil ulike partifarger prioritere ulikt. Denne regjeringen har som mål at hverdagen skal bli bedre for folk i Norge. Vi prioriterer grep som skal gi folk en bedre hverdagsøkonomi, bedre velferden for folk i hele landet og styrke beredskapen og tryggheten til folk i en urolig tid.

Det gjør vi innenfor økonomiske ansvarlige rammer.

Dette ble mulig fordi petroleumsinntektene ble mye mer enn en episode i norsk historie. Og på reisen fra 1974 har vi heldigvis fått et kvalitativt (langt) bedre samfunn med en velstandsvekst som tjener oss alle godt.