På en helt annen måte

På en helt annen måte.

Det er tittelen på denne konferansen om utfordringene med å skaffe arbeidskraft og kompetanse i kommunene.

Det er en god tittel.

For hvis vi skal greie å skaffe arbeidskraften og kompetansen som trengs for å løse alle oppgavene i kommunene – må vi gjøre ting på andre måter enn vi har vært vant til.

Det er mye i norsk arbeidsliv vi skal være stolte av.

Faste ansettelser er grunnleggende i arbeidslivsmodellen vår.

Det gir et organisert arbeidsliv med samarbeid og tillit mellom arbeidstakere og arbeidsgivere.

Regjeringen vil at flest mulig skal kunne ha hele og faste stillinger.

Derfor har vi lovfestet at heltid skal være hovedregelen i arbeidslivet.

Derfor har vi styrket deltidsansattes fortrinnsrett til utvidede stillinger.

Derfor har vi strammet inn reglene for innleie.

Det er for tidlig å si med sikkerhet at lovendringene har gitt resultater – men ting kan tyde på det.

Nylig offentliggjorde Fagforbundet tall som viser at det første halvår i år ble utlyst nesten dobbelt så mange heltidsstillinger for helsefagarbeidere som første halvår 2021. 

Dagbladet intervjuet hjelpepleieren Charlotte Lygre om tallene.

- Jeg begynte som hjelpepleier i en helgestilling. Så krøp jeg sakte opp til 73 prosent stilling etter 14 år med ufrivillig deltid, forteller hun.

I 2020 fikk Charlotte sin første fulltidsstilling på Sandsli sykehjem i Bergen der kommunen har bestemt at alle ansatte skal jobbe heltid. 

Og nå – folkens – nå er hun avdelingsleder der.

Faste hele stillinger er ikke bare et gode for arbeidstakerne.

Det er et gode for dere som er arbeidsgivere også.

Faste hele stillinger gjør dere mer attraktive – for arbeidssøkere som ønsker en sikker jobb og lønn til å leve av.

Faste hele stillinger gjør at dere kan gi bedre tjenester – til innbyggere som føler trygghet ved å møte kjente ansikter når de leverer barn i barnehagen og når hjemmesykepleien kommer på besøk.

Faste hele stillinger skaper kontinuitet og faglig fellesskap på arbeidsplassen – for arbeidstakere som ønsker å utvikle seg og bruke kompetansen sin.

Vi snakker mye om hvor viktig det er å få tak i nok arbeidskraft og riktig kompetanse.

Vi må snakke mer om hvordan vi skal beholde arbeidskraften og kompetansen vi allerede har.

Hele, faste stillinger, lønn til å leve av og faglig fellesskap er også viktig for å beholde arbeidstakere.

Regjeringen har satt av en egen pott til forsøk med heltidsarbeid i kommuner og bedrifter.

For å få ned andelen som jobber deltid må vi samle kunnskap gjennom konkrete prosjekter på arbeidsplassene.

Vi har satt av 12,5 millioner kroner i år – og kommer til å gjøre det samme de to kommende årene.

Aldringen i befolkningen svekker tilbudet av arbeidskraft og fører til økt behov for arbeidskraft – spesielt i helse- og omsorgssektoren.

Det er en knapp ressurs vi er nødt til å forvalte på en klokere måte. 

Vi må sørge for at flest mulig kan jobbe.

Vi må sørge for at flest mulig vil jobbe.

Vi må sørge for at flest mulig får mulighet til å jobbe.

La meg begynne med det første av de tre.

At vi må sørge for at flest mulig kan jobbe.

Mer enn 200.000 personer er registrert med nedsatt arbeidsevne hos NAV. Rundt 100.000 unge står utenfor arbeid og utdanning.

De er arbeidskraftreserver vi må ta i bruk!

I løpet av dette året er flere tusen av ukrainerne som har kommet til landet ferdige med introduksjonsprogrammet og klare for arbeidslivet.

De er ressurser vi må bruke!

Sysselsettingsutvalget som utredet hvordan vi kan få flere i arbeid, slår fast at mange av dem som står utenfor arbeidslivet ønsker å jobbe, men er forhindret på grunn av utfordringer med helse, kompetanse eller andre årsaker.

Utvalgets konklusjon er krystallklar: «Trolig vil mange kunne begynne å jobbe relativt raskt om man får løst disse utfordringene».

NAV samarbeider tett med utdanningssektoren om å gi dem som står utenfor arbeidslivet kompetansen de mangler.

NAV samarbeider med helsetjenesten om dem som trenger behandling og arbeidsrettet oppfølging på samme tid.

NAV samarbeider med lokale arbeidsgivere om dem som trenger arbeidstrening.

Som dere hører må NAV samarbeide med veldig mange for å møte utfordringene – ikke minst med dere som sitter her.

Mange av dem som står uten arbeid trenger hjelp fra flere etater for å finne veien inn i arbeidslivet.

For å gi dem helhetlig hjelp må vi samarbeide mer på tvers av skillelinjene. Det gjelder både oss i departementene og direktoratene og dere i kommunene.

Regjeringens ungdomsgaranti handler om dette.  

Den innebærer at unge som står uten arbeid skal få en fast kontaktperson i NAV som skal samarbeide med skole, helsetjeneste og lokale arbeidsgivere for å finne løsninger.

De skal få tidlig, tett og tilpasset oppfølging – så lenge det trengs.

For noen uker siden deltok jeg på et arrangement i Arendal der unge som har falt utenfor fortalte om opplevelsene sine.

Det viktigste budskapet fra dem var dette:

Vi ønsker å jobbe og vi ønsker å bidra i fellesskapet.

Selv om vi ikke er A4.

Selv om vi ikke greier å jobbe 100 prosent.

Selv vi noen ganger beveger oss framover med museskritt.

Så kjære alle sammen.

Gjør plass til unge som ikke er A4 og ikke greier å jobbe 100 prosent.

Gjør plass til unge som noen ganger beveger seg framover med museskritt. De ønsker å jobbe og bidra i fellesskapet!

Så må vi sørge for at flest mulig vil jobbe.

Det siste året har det vært debatt om arbeidslinjen.

Noen har hevdet at den er moralistisk og skaper forskjeller.

Jeg kunne ikke vært mer uenig!

Regjeringen står på arbeidslinjen.

Det betyr slett ikke at vi skal stå stille.  

Vi skal forsterke innsatsen for å få flere i arbeid og styrke arbeidslivets evne til å ta imot folk med de ressursene og den arbeidsevnen de har. I departementet jobber vi nå med en stortingsmelding som omhandler fremtidens arbeidsmarkedspolitikk – hva vi skal gjøre for å dekke behovet for arbeidskraft og inkludere flere i arbeidslivet.

Regjeringens mål om arbeid til alle er også et mål om å gi alle del i godene som arbeid gir.

Arbeid gir deg mulighet til å forsørge deg selv og familien din.

Det er det viktigste verktøyet vi har i verktøykassen for å bekjempe forskjeller og fattigdom. 

Arbeid gir mestring og mening.

Det gir bedre helse og forebygger vår tids folkesykdom, ensomhet.

Arbeidsplassen er en integreringsarena uten sidestykke der arbeidstakere fra andre land lærer språket og samfunnet å kjenne.  

At innbyggerne dine får del i disse godene – er et gode for kommunen på veldig mange vis. Jeg vil tro de færreste av dere takker nei til et lokalsamfunn der helsen er god, integreringen er god, et fåtall er avhengig av stønader og et flertall betaler skatt.

Så har vi dem som må få mulighet til å jobbe.

Vi må ikke bare gjøre ting på nye måter.  

Vi må også tenke på nye måter for å ta i bruk ressursene i befolkningen. 

I gruppen som står utenfor arbeidslivet er det mange som ikke når opp i den ordinære søknadsprosessen når kommunen din søker etter arbeidskraft.

Fordi de har hull i CV-en.    

Fordi de mangler erfaringen som står beskrevet i stillingsutlysningen.

Fordi de er eldre enn søkeren man så for seg.

Men han som har hull i CV-en fordi han droppet ut fra videregående og drev med gaming på gutterommet har dataekspertise som ingen andre i søkerbunken har.

Hun som mangler erfaring er veldig motivert og vil gjøre en strålende jobb hvis hun får litt opplæring i starten.

Og – kjære venner.

Det er ingen grunn til å la søknader fra seniorer bli liggende i nei-bunken. Før sommeren mottok jeg en rapport som inneholdt en oppsummering av eldre arbeidstakeres helse og funksjonsnivå. Den er nokså oppmuntrende lesning – ikke minst for dem av oss som har flere år bak oss enn foran oss:

Dagens eldre lever ikke bare lenger og har bedre helse enn tidligere eldre. De husker bedre, hører bedre og prosesserer raskere.

Så det er gode grunner til å kalle seniorene inn på jobbintervju! 

Vi må sørge for at de som vokser opp velger en utdanning som gir dem jobb – og at de fullfører den.

Det er altfor mange som faller fra på videregående.

Frafallet er størst innen yrkesfag – noe som er ekstra problematisk fordi vi har stort behov for arbeidstakere med fagbrev.

Vi vil møte disse utfordringene ved hjelp av den nye opplæringsloven.  

Den innebærer at elevene får:

• Rett til videregående opplæring til de har fullført.
• Rett til å bytte utdanning hvis de ombestemmer seg underveis.
• Mulighet til å ta flere fagbrev.

Men – at flere unge fullfører og får etterspurt kompetanse fyller ikke automatisk opp ledige jobber i kommunene.

Så her er det viktig at dere er frampå!  

Radioprogrammet Helgemorgen på NRK hadde for noen uker siden et innslag om at færre vil bli sykepleiere. Der fortalte sykepleierstudenten Amalie at hun valgte denne utdanningen etter å ha deltatt i Aksjon Ungdom i Tromsø. Der tilbyr kommunen ungdommer sommerjobb på sykehjem. Et av målene er å vise de unge hvor givende det kan være å jobbe i helsetjenesten.

- Det fikk meg til å åpne øynene for at dette var noe for meg. Flere bør gjøre som Tromsø, sier Amalie.

Jeg er helt enig. Flere bør gjøre som Tromsø!

I radioprogrammet deltok også KS’ egen Marit Roxrud Leinhardt som kom med gode råd om hvordan unge kan motiveres til å jobbe i kommunene. Hun råder dere til å vise fram mulighetene som finnes og være til stede der ungdommene er.

På utdanningsmesser. I sosiale medier og lokale medier.

Det er ikke bare de unge som må ha den rette kompetansen.

Da jeg – og mange av dere – vokste opp, tok vi en utdanning vi tenkte skulle vare hele yrkeslivet. Slik er det ikke lenger.

Arbeidslivet endrer seg raskt. Det samme gjør kompetansebehovene.

Det betyr at mange arbeidstakere må fornye og videreutvikle kompetansen sin. Arbeidsgivere har plikt til å gi arbeidstakere nødvendig opplæring, men ingen plikt til generell kompetanseheving. Det er likevel en god investering!

Å heve kompetansen til dem som skal gjøre jobben, fører ikke bare til at jobben blir gjort enda bedre. Det gir også arbeidstakerne utviklingsmuligheter og gjør arbeidsplassen til et spennende sted å være!

Vi må ikke bare skaffe kompetansen vi trenger – vi må også bruke den klokere. Det er et viktig budskap i helsepersonellkommisjonens rapport som kom i fjor. Bedre bruk av fagfolkenes tid og kompetanse blir et viktig tema i helse- og samhandlingsplanen som min statsrådkollega Ingvild Kjerkol legger fram før jul.

Det er akkurat dette dere i KS har tatt tak i med Tørn!

Her prøver dere ut nye arbeids- og organisasjonsformer som skal øke andelen ansatte som jobber heltid og andelen ansatte med formell kompetanse i kommunene.

Jeg er imponert over jobben dere gjør her!

Dere er ikke bare på ballen.

Dere har spilt flere omganger og scoret flere mål!

Regjeringen ga 30 millioner kroner til prosjektet i revidert nasjonalbudsjett i vår.

Det omfatter nå hele helse- og omsorgstjenesten og er et samarbeid mellom KS, Helsedirektoratet og de regionale helseforetakene.

Regjeringen tar de overordnede grepene.

Gjennom lover og regler.

Gjennom statsbudsjetter.

Gjennom politiske føringer.

Men vi kommer ingen vei uten dere i kommunene.

Dere ser ressursene og behovene i nærmiljøet.

Dere ser mulighetene og utfordringene i lokalsamfunnet.

Dette er ikke bare en erkjennelse fra en statsråd som en gang iblant drikker kaffe latte i hovedstaden.

Det er en erkjennelse fra en tidligere kommunepolitiker som har gått rundt i nøyaktig de samme skoene som dere har på.

Og – det er ikke minst en erkjennelse basert på besøk i mange kommuner som jobber målrettet for å skaffe arbeidskraften de trenger på kort og lang sikt og som gjør en stor innsats for å få innbyggere som står på utsiden av arbeidslivet på innsiden.

Men – jeg må likevel få utfordre dere på to områder.

Jeg ser at nabokommuner rett som det er konkurrerer med hverandre om kompetanse de trenger.

Er det mulig å samle den attraktive kompetansen og dele på den i stedet for å konkurrere om den?

Det kan gjøre det lettere å få tak i fagfolk som ønsker å jobbe i et større miljø framfor å være alene om jobben i en liten kommune.   

Så vil jeg utfordre dere til å ta tak i sykefraværet som er for høyt i mange kommuner. Det er en belastning på de ansatte, det går ut over trivselen og det kan føre til at kvaliteten på tjenestene blir dårligere.

Å få ned sykefraværet er viktig både for å beholde og rekruttere arbeidskraft. 

Vi må gjøre mye på en helt annen måte.

Men det er noe vi skal – og må – fortsette med.

Noe som er helt avgjørende for å møte utfordringene med knapphet på arbeidskraft. Det er trepartssamarbeidet.

Forholdet mellom partene i kommunene er godt.

Fafo har slått fast at kommunal sektor skiller seg ut på dette området.

Arbeidstakerne er godt representert og har medbestemmelse og medvirkning. Det er en styrke når ledere, tillitsvalgte og ansatte sammen skal finne fram til hvordan den knappe ressursen kan brukes på en bedre måte.

Fafo har også laget en rapport om ny oppgavefordeling i kommunene på oppdrag fra arbeidstakerorganisasjonen Delta. 

Den slår fast at det er avgjørende å involvere de ansatte hvis man skal lykkes.

- Begynn alltid nederst på stigen og jobb oppover. Ikke én gang, men hver gang noe skal endres. Medarbeiderdrevet innovasjon er et lovord, sa forskerne da de la fram rapporten, ifølge Sykepleien.

Jeg vil starte der jeg begynte – på Sandsli sykehjem der kommunen bestemte at alle skulle jobbe heltid og hjelpepleieren Charlotte fikk full stilling etter mange år på ufrivillig deltid.

Hjelpepleieren var en ressurs som ikke ble brukt godt nok.

Men nå – kjære venner – nå får hun brukt ressursene sine fordi kommunen bestemte seg for å gjøre ting på en helt annen måte.