Et skarpt søkelys på Qatar

Qatarske myndigheter anklages for å bruke fotball-VM til sportsvasking. Jeg er ikke sikker på om sportsvasking er en vellykket strategi for å avlede vår oppmerksomhet fra kritikkverdige forhold i et land. 

For det første: Hvis sportsvasking handler om å tilsløre, bidrar det også til å avsløre. Aldri har vel søkelyset på Qatar vært kraftigere, fra internasjonal presse, sosiale medier, sivilsamfunnet, andre lands myndigheter, idrettsmiljøer og publikum. Ingen andre land i Midtøsten har hatt en slik lyskaster rettet mot seg de siste ti årene som Qatar. 

For det andre: Hva avdekkes? Det er vanskelig å lage reportasjer fra et land som Qatar. Landet er på 119. plass på Reporters Without Borders’ pressefrihetsindeks. Samtidig har medier og menneskerettighetsorganisasjoner offentliggjort et stort antall rapporter om kritikkverdige forhold. Situasjonen for migrantarbeidere og skeive er satt i sentrum for verdens oppmerksomhet. Vi har sett spektakulære stadioner, hoteller og annen skinnende infrastruktur reise seg, men vi har også fått gransket medaljens bakside. 

For det tredje: Hva er riktig? Det er vanskelig å vurdere. Den internasjonale arbeidsorganisasjonens (ILO) siste rapporter peker på at etter at Qatar i 2021, som det første landet i Gulfen, innførte minstelønn for alle arbeidere, har 13 prosent av arbeidsstyrken fått hevet sin lønn til dette nivået. ILO viser dessuten til resultater på andre prioriterte områder, men konkluderer med «at det er en universell erkjennelse av at mer må gjøres for fullt ut å kunne anvende og håndheve arbeidsreformene». Amnesty International viser i sin siste rapport til at tusener av dødsfall blant arbeidere fortsatt ikke er etterforsket, og at et stort antall arbeidere «fortsetter å ha problemer med å få utbetalt lønn, å få innfridd hviledager de har krav på, og trygge arbeidsforhold». Det er langt igjen. 

For det fjerde: Hva hjelper? Det er Qatars myndigheter selv som har ansvaret for interne forhold i sitt eget land. Noen menneskerettighetsorganisasjoner kritiserer oss i regjeringen for ikke å gjøre noe. Kritikken bommer på mål. Arbeidstakerrettigheter har vært på agendaen i våre samtaler med Qatars myndigheter i mange år, ikke minst på grunn av fotball-VM. Det er ikke bare det som høres utad som kan påvirke den andre parten. Myndigheter, media, sivilsamfunn og idretten har ulike roller.

Som myndigheter kan vi påvirke på arenaer der vi deltar. Vi kan ikke alltid rope ut om det vi gjør innen menneskerettigheter. Da kan det bli vanskeligere å nå fram med budskapet. Det betyr ikke at vi skygger banen. Fremme av de universelle menneskerettighetene er høyt prioritert av regjeringen. Det gjelder for arbeidet i internasjonale organisasjoner som FN i Genève og i New York, i Europarådet i Strasbourg, ved våre ambassader og i UD. 

Vi vet ikke alltid hva som virker best. Jeg er likevel ikke i tvil om at når arbeidstakerrettigheter er satt høyt på dagsorden over lang tid i samtaler med Qatars myndigheter, av mange aktører, så har vi sammen skapt bevisstgjøring og grunnlag for endringer. Vi har vist at sportsvasking gjennomskues. 

Vi trenger modige stemmer i åpne og lukkede rom. Jeg ble grepet da Fotballforbundets president Lise Klaveness fortalte Fifa-kongressen i Doha om da hun som jente tok med seg fotballen på puta da hun skulle sove. “Vår idrett kan skape drømmer og bryte barrierer".

Samtidig sa Klaveness at “Det er ingen plass for arbeidsgivere som ikke sikrer VM-arbeidernes frihet og trygghet. Det er heller ingen plass for ledere som ikke kan stå som vertskap for kvinner som spiller». Det var en kraftig takling.

Jeg tror ikke sportsvasking er til fordel for land som tar dette kostbare verktøyet i bruk for å vise fram sin beste side. Publikum gjennomskuer en gigantstadion bygget på rekordtid i rekordvarme. Media finner baksiden av medaljene. Myndigheter i mange land vet at her må vi stille kritiske spørsmål om internasjonale standarder og forpliktelser. Reformer må følges opp i praksis, utenfor gressmatta.

Qatar vil derfor bli målt, ikke bare på et vellykket mesterskap hvor alle er velkomne. Men målt også etter turneringen, på hvordan menneskerettighetene respekteres, når VM-ballene er samlet inn, premiene delt ut, flomlysene slukket og oppmerksomheten flyttet til andre land.