Om situasjonen og Norges engasjement i Syria og Sør-Sudan

Jeg takker for denne anledningen til å orientere Stortinget om utviklingen i Syria og Sør-Sudan: to konflikter, humanitære kriser og politiske prosesser som har avgjørende betydning for fred og sikkerhet i Midtøsten og Afrikas Horn.

I Syria er Norge den sjette største humanitære giveren.

Norge bidrar – sammen med Danmark – til å transportere kjemiske våpen ut av Syria, for å hindre at våpnene brukes mot sivilbefolkningen igjen, eller blir spredt til nye grupperinger.

I Sør-Sudan er Norge tungt engasjert, både humanitært og politisk.

For tre år siden hadde mange fortsatt håp om at Syrias leder kunne ta landet inn i en reformprosess.

I dag er Syria herjet av en krig som har skapt en av de største humanitære krisene i vår tid. Konflikten truer både regional stabilitet så vel som internasjonal fred og sikkerhet.

For knappe tre år siden var Sør-Sudan preget av optimisme etter å ha vunnet sin uavhengighet. De siste ukene har også dette landet vært herjet av krigshandlinger som splitter befolkningen langs etniske skillelinjer.

Drap på sivile, menneskelig lidelse og internt fordrevne vanskeliggjør forsoning. Store flyktningstrømmer, spredning av våpen og potensialet for mobilisering av nye væpnede grupperinger truer med å destabilisere nabolandene.

Alt dette påvirker også Norge – som giver av utviklingshjelp og humanitær bistand, som tilrettelegger av fredsprosesser og deltaker i fredsoperasjoner, og som sentral bidragsyter til uttransport av masseødeleggelsesvåpen.

Men like viktig: Dette har også direkte betydning for norske nasjonale interesser ved at Midtøsten og Afrikas Horn destabiliseres ytterligere, fremvekst av ekstremisme forsterkes, og det internasjonale systemets troverdighet settes på prøve når det gjelder krisehåndtering og -løsning.

I mars 2011 tok folk til gatene i Syria. Inspirert av den arabiske våren krevde de demokratiske reformer og ytringsfrihet for å oppnå reell politisk innflytelse.

Demonstrantene ble skutt ned. Regimet avviste folkets krav. Regimet hadde ingen andre svar enn vold. Siden har det bare blitt verre: På under tre år er anslagsvis mer enn 130.000 personer drept.

For tre år siden var Syria en trygg havn for flyktninger. Nå er det Syria selv som har utløst en av de største flyktningkatastrofene siden annen verdenskrig.

For tre år siden var Syria et mellominntektsland. Nå er landets bruttonasjonalprodukt halvert.

Det hviler et tungt ansvar på partene, på regionale aktører og på det internasjonale samfunnet for å stanse krigen.

Bare en politisk løsning kan sette en stopper for de enorme lidelsene og ødeleggelsene folk og land utsettes for:

• 9,3 millioner syrere har behov for humanitær hjelp. Halvparten av disse er barn.
• 6,5 millioner mennesker er på flukt i eget land.
• Nesten 2,5 millioner mennesker er registrert som flyktninger i nabolandene – antallet tilsvarer altså halvparten av Norges befolkning.

Det internasjonale samfunnet må bidra langt mer. FN har meldt et behov på 39 milliarder kroner på den humanitære giverlandskonferansen i Kuwait 15. januar fikk man tilsagn fra giverne på ca. en tredjedel – 14,5 milliarder kroner.

Bildet av krigføringen på bakken er uoversiktlig. Det syriske regimet, støttet av Hizbollah-militsen fra Libanon, kontrollerer sentrale deler av landet fra Damaskus til middelhavskysten.

I nord og øst dominerer flere væpnede opposisjonsgrupper. De veksler mellom samarbeid og innbyrdes kamp. Det er islamistiske grupperinger, og det er ekstreme grupper med tilknytning til al Qaida, det er utbrytere fra regjeringshæren og kurdiske grupper.

Flere av aktørene får støtte fra land og krefter som slåss om strategisk innflytelse. Deres kamp om innflytelse og makt i regionene utkjempes på syrisk territorium. Det gjør situasjonen svært komplisert.

Midt i skuddlinjen står sivilbefolkningen. Krigen i Syria føres med brutalitet og uten respekt for humanitær rett og prinsipper.

Vi har sett bildene av torturerte og lemlestede fanger i syriske fengsler, og de har sjokkert oss alle dypt.

Regimet hindrer konsekvent leveranser av medisinsk utstyr i opprørskontrollerte områder. Begge partene i konflikten utfører målrettede angrep mot humanitære hjelpearbeidere, sykehus og annen sivil infrastruktur.

I Damaskus og byen Homs synes sult og nekt av medisinsk hjelp systematisk å være brukt mot hundretusener av sivile. Dette kan utgjøre en krigsforbrytelse og andre alvorlige internasjonale forbrytelser. De som er skyldige i slike forbrytelser, må bli stilt til ansvar.

I slutten av forrige uke annonserte FN at partene er enige om en tredagers våpenhvile, som nå er forlenget, for å tillate evakuering av kvinner, barn og eldre menn fra gamlebyen i Homs, samt å slippe inn humanitær hjelp. Under svært vanskelige forhold greide FN og syriske Røde Halvmåne i løpet av helgen å evakuere flere hundre personer og bringe en del nødhjelp inn til dem som er igjen.

Forholdene vi ble vitne til i helgen – brudd på våpenhvile, angrep på hjelpearbeidere og selve beleiringen av gamlebyen i Homs – er uakseptable. Det at nødhjelp slippes inn til Homs betyr kun at man etterkommer de forpliktelsene enhver krigførende part har i væpnet konflikt. Likevel er pausene i kamphandlingene for å slippe inn humanitær hjelp viktige tillitsskapende tiltak som må gjentas i Homs og andre deler av landet.

Det er imidlertid langt igjen til partene har gitt sivilbefolkningen den beskyttelse og de krav de har etter den internasjonale humanitærretten. Vi ser fremdeles daglige angrep rettet mot sivilbefolkningen, og i store områder av Syria får de rammede ikke tilgang til nødvendig humanitær bistand.

Samtidig må det understrekes at det å nekte nødhjelp til sivilbefolkningen i opposisjonskontrollerte områder som Homs, har vært en bevisst strategi fra myndighetenes side. Alle partene i konflikten er forpliktet til å respektere internasjonal humanitærrett og til å beskytte humanitære aktører. Partene må tillate at humanitær hjelp blir levert til alle som er i nød, i alle deler av landet, regelmessig.

I oktober i fjor fikk vi en uttalelse fra presidentskapet i FNs sikkerhetsråd om humanitær tilgang. Presidentuttalelsen har ført til enkelte byråkratiske lettelser fra regimets side, men har ikke gitt konkrete resultater på bakken.

Sikkerhetsrådets faste medlemmer må kjenne sitt ansvar og bli enige om en bindende resolusjon. I samtaler med utenriksminister Lavrov har jeg særlig oppfordret Russland til å bidra til dette, og til å bruke sin innflytelse i Damaskus for å sikre en positiv utvikling. Vi har også uttrykt støtte til det arbeidet som Storbritannia så vel som Luxembourg og Australia gjør, som valgte medlemmer av Sikkerhetsrådet, på det humanitære sporet. Vi trenger en bindende sikkerhetsrådsresolusjon som slår fast retten til tilgang for all humanitær hjelp som er nødvendig nå.

Den 22. januar i år møttes partene for første gang siden krigen begynte. Det skjedde i Montreux i Sveits i rammen av den såkalte Genève II-prosessen. Siden har partene fullført første samtalerunde bak lukkede dører under FNs ledelse. I går startet andre runde i forhandlingene.

Fra norsk side har vi støttet spesialrepresentant Brahimis arbeid politisk og økonomisk.

Partene har tatt et første skritt. Nå er det avgjørende å binde dem til en forpliktende fredsprosess. Det er også viktig at flere deler av opposisjonen, særlig den som befinner seg i Syria, trekkes med i den videre prosessen.

Vi skal ikke være naive. Partene står svært langt fra hverandre. Det er en reell fare for at borgerkrigen vil bli langvarig.

Regimet har avvist alle krav om at president Bashar al-Assad må gå. For opposisjonen er det utenkelig at han kan ha en rolle i fremtidens Syria.

Over tid vil det også være viktig å trekke de regionale aktørene inn i arbeidet for å finne en politisk løsning.

I Montreux tok jeg på vegne av regjeringen til orde for en full gjennomføring av Genève-kommunikeet. Det innebærer at partene må bli enige om et overgangsstyre, der Assad ikke lenger kan spille en rolle. Den må ha fullmakt til å forberede etablering av demokratiske institusjoner og frie valg.

Jeg understreket betydning av å bevare Syrias suverenitet og territorielle integritet, og la vekt på at rettighetene til alle syriske borgere må forsvares. Det inkluderer kvinner, minoriteter og religiøse samfunn.

Vi kan heller ikke overse betydningen av ekstremister og utenlandske krigere. Deres sak gagner ikke det syriske folk, og er i strid med målsettingen om toleranse og sameksistens.

Videre oppfordrer jeg partene til øyeblikkelig å inngå vedvarende våpenhvile, stanse angrep mot ikke-militære mål og løslate fanger som blir holdt uten rettslig grunnlag.

Erfaringer fra tidligere konflikter har lært oss at en bør beholde og reformere fungerende statsinstitusjoner i stedet for å oppløse dem.

Men president Bashar al-Assad har mistet sin legitimitet.

Kvinner og sivilsamfunnet må få en reell mulighet til å påvirke forhandlingene. Det vil gi hele prosessen større legitimitet og bredere forankring. Norge er i dialog med syriske kvinner for å se hvordan vi kan legge til rette for at deres krav og forventninger blir hørt.

Krigen i Syria skaper uro i hele regionen. Særlig i Libanon og Irak, der vi ser ustabilitet og konflikt, bilbomber og vold. Også andre land i regionen påvirkes, som Jordan og Tyrkia.

Flyktningstrømmen ut av Syria er påført nabolandene en stor byrde. Ifølge Verdensbanken har usikkerheten redusert Libanons økonomiske vekst med nesten 3 pst. årlig. Inntoget av syriske flyktninger i Jordan koster landet ni milliarder kroner.

I 2014 har Norge allerede bevilget 460 millioner kroner til ofrene for konflikten i Syria. Omtrent halvparten av dette bidraget vil gå til humanitære tiltak inne i Syria. Den andre halvparten vil gå til syriske flyktninger i nabolandene. Libanon er høyt prioritert fordi vi der finner mange av de samme konfliktlinjene som preger Syria. Hver fjerde innbygger i Libanon er nå syrer.

Norge vil med dette ha bidratt med 1,3 milliarder kroner i humanitær støtte siden konflikten startet våren 2011. Og som jeg sa innledningsvis, er vi nå den sjette største giveren i området.

Norge vil fortsette å trappe opp bistanden til Jordan, Libanon og Syria i tiden fremover. Norge tilbyr seg også å ta imot 1 000 særlig utsatte syriske flyktninger inneværende år gjennom en utvidelse av kvoten for overføringsflyktninger. Norge vil i 2014 ta imot flere overføringsflyktninger enn Tyskland, Finland og Danmark målt i forhold til folketall.

FNs sikkerhetsråds resolusjon 2118 pålegger Syria å destruere sitt kjemiske våpenprogram innen utgangen av juni i år. FN og Organisasjonen for forbud mot kjemiske våpen, OPCW, leder og koordinerer dette arbeidet. Resolusjon 2118 er også viktig for å tilrettelegge for en prosess med sikte på en politisk løsning på konflikten.

En sentral del av oppgaven med å destruere Syrias kjemiske våpenprogram er å transportere kjemiske stridsmidler og andre giftige kjemiske substanser ut av Syria.

Norge og Danmark har stilt nødvendige maritime ressurser til rådighet for FN og OPCW. Norge bidrar med fregatten KNM «Helge Ingstad», et sivilt lasteskip og andre mindre militære kapasiteter.

Arbeidet med å transportere stridsmidlene ut av Syria er i gang. Den maritime styrken har så langt gjort tre havneanløp til Latakia, det siste så sent som i går. Så langt er 31 av 260 containere hentet ut. De forsinkelser som har vært, skyldes i første rekke sikkerhetssituasjonen inne i Syria og enkelte logistiske utfordringer knyttet til landtransport av containere. Fra norsk side har vi fremholdt betydningen av å holde tidsplanen lagt av FN og OPCW. Vi opplever at det, etter behandlingen av spørsmålet i Sikkerhetsrådet forrige uke, er bred enighet om dette. Det har vært viktig for regjeringen å være fleksibel i gjennomføringen av dette oppdraget. De kjemiske våpnene skal ut, og de skal ødelegges. Samtidig vil regjeringen se nærmere på konsekvensene av eventuelle ytterligere forsinkelser.

(Sør-Sudan)

For mindre enn tre år siden var gatene i Juba i Sør-Sudan fylt av jubel. Verdens yngste stat – Sør-Sudan – var født. Fredsavtalen fra 2005 hadde ført frem.

I over 30 år har Norge hatt tette bånd til Sør-Sudan. Takket være innsatsen fra tidligere regjeringer, og ikke minst gjennom Kirkens Nødhjelp og Norsk Folkehjelps engasjement, har Norge en spesiell posisjon i Sør-Sudan.

Vi og resten av det internasjonale samfunnet hadde store forventninger til den nye staten og stilte opp med politisk støtte og utviklingshjelp.

Sør-Sudan var en svært uferdig og sårbar stat fra første dag – på størrelse med Frankrike og veldig begrenset utbygd både med veier, sykehus og skoler. Utfordringene for regjeringen i Juba var formidable.

Korrupsjon var og er fortsatt et stort problem.

Mye ble oppnådd i løpet av de første årene. Aller viktigst var fred i et land der krig hadde herjet i over tre tiår.

I dag er gleden og optimismen fra 2011 borte. Byer og landsbyer er brent ned. Tusener er drept og såret, ifølge FN. Jorder er lagt brakk. Lagre med mat og medisiner er plyndret. Alt som var oppnådd, er satt på spill. Arbeidet med å bygge en samlet nasjon må starte på nytt.

Begge parter i konflikten er ansvarlige for alvorlige overgrep og brudd på humanitærretten.

Krisen som brøt ut i midten av desember, har sine røtter langt tilbake i tid. De springer ut av politiske motsetninger internt i regjeringspartiet Sudan People's Liberation Movement, SPLM, og er forsterket av etniske spenninger i regjeringshæren, SPLA. Det dreier seg om en maktkamp om kontrollen over partiet, hæren, staten og oljeøkonomien.

Det har vært bred politisk oppslutning om det norske engasjementet for å forsøke å sikre utviklingen i det sårbare og nyetablerte landet.

Norge har gjennom samarbeidet med Storbritannia og USA i den såkalte troikaen og med andre internasjonale partnere engasjert seg i en dialog med regjeringen og SPLM. Vi har vært med og fremføre tydelige og ofte kritiske budskap om den politiske og økonomiske utviklingen. Vi har fulgt det som skjedde i regjeringspartiet SPLM, og vi så spenningen stige. Allikevel var det få som fullt ut forutså omfanget og styrken av den krisen som rammet i desember.

I denne kampen blir det også mobilisert langs etniske skillelinjer. Det gjør konflikten mer brutal og har både gjenåpnet gamle og skapt nye sår som vil trenge tid for å gro. Men først og fremst er dette en politisk konflikt som må løses politisk.

Den regionale samarbeidsorganisasjonen Intergovernmental Authority on Development, Igad, med ryggdekning fra Den afrikanske union, AU, fikk partene raskt til forhandlingsbordet og en avtale om våpenstillstand.

Samtidig ble Afrikas egen fredsmekling støttet aktivt av den nevnte troikaen som Norge er en del av. Våpenstillstanden viser hvor viktig dette samarbeidet er. Vi vil også delta aktivt i oppfølgingsarbeidet av avtalen.

Jeg har overfor president Salva Kiir understreket at partene nå må ta fullt ansvar, respektere avtalen og slippe humanitær bistand uhindret frem til sivilbefolkningen. Det internasjonale samfunnet må samlet legge press på partene for at de etterlever avtalen om våpenstillstand.

Den humanitære situasjonen i Sør-Sudan er svært alvorlig. Det fikk jeg selv bekreftet da jeg besøkte Sør-Sudan for to uker siden. Noen få ukers konflikt har drevet nærmere en million mennesker på flukt, ifølge FN. Av disse har mer enn 130.000 personer flyktet til nabolandene.

Før krisen brøt ut, hadde en million sør-sudanere behov for humanitær hjelp, ifølge FN. Dette tallet er nå økt til 3,7 millioner og forventes å stige ytterligere.

FNs humanitære organisasjoner har, sammen med Det internasjonale Røde Kors og frivillige organisasjoner, vært til stede og gitt effektiv beskyttelse og lindring til sivilbefolkningen.

Etter våpenstillstanden må partene innlede en inkluderende politisk prosess. I denne prosessen må det sivile samfunn få en sentral rolle, særlig kirkenettverket og kvinnegrupper. I Sør-Sudan, som i Syria, er det avgjørende at kvinner får delta i beslutningsprosessene og utformingen av landets fremtid i tråd med FNs sikkerhetsråds resolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet.

De fleste fordrevne og flyktninger i Sør-Sudan er nemlig kvinner og barn. Seksualisert vold er økende. Dette har store humanitære og sikkerhetsmessige konsekvenser som svekker mulighetene for fred, stabilitet og forsoning.

Det er også nødvendig for å ta tak i de underliggende årsakene til konflikten. Ofrene for menneskerettighetsbrudd og andre overgrep må bli fulgt opp. De skyldige må bli stilt til ansvar.

Dette er vanskelig og vil kreve tid. Men det er helt nødvendig for at Sør-Sudan skal bli en levedyktig stat.

Norge sto sentralt i arbeidet som førte frem til fredsavtalen mellom nord og sør i Sudan i 2005, og til dannelsen av det uavhengige Sør-Sudan i 2011.

Det norske engasjementet fortsetter, og vi har et langsiktig perspektiv.

Jeg har helt fra utbruddet av denne siste krisen hatt tett kontakt med mine kolleger i troikaen i London og Washington. Vi har delt informasjon og utviklet felles posisjoner.

Jeg har også vært i løpende kontakt med utenriksministre og statsledere i Etiopia, Kenya og Uganda. Jeg har snakket direkte med partene på begge sider av konflikten i Sør-Sudan, president Salva Kiir og Riek Machar.

Norge deltar med militært personell, politi og annet sivilt personell i FN-operasjonen Unmiss, som er ledet av tidligere utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson. FNs sikkerhetsråd vedtok 24. desember 2013 å styrke Unmiss for å håndtere urolighetene. Norge bidrar til å legge til rette for en forsterkning av Unmiss ved å stille lufttransportstøtte til disposisjon for FN. Bidraget har så langt bestått i å fly inn materiell til FN-leirene der sivile har søkt tilflukt, og ble gjennomført i samarbeid med Sverige, Storbritannia og Finland.

Unmiss har gjort en god jobb under svært krevende omstendigheter.

I mine samtaler i Juba for to uker siden understreket jeg betydningen av at myndighetene i Sør-Sudan må spille på lag med Unmiss. Det er uakseptabelt at myndighetene har forsøkt å hindre FN-operasjonens arbeid.

Sammen med andre utviklingspartnere gir vi nå økt humanitær bistand og nødhjelp. Imidlertid ser vi at FN har store problemer med å få tilstrekkelig finansiering av sin appell. Dette bekymrer meg.

Så langt har Norge bevilget 100 millioner kroner på toppen av vår langsiktige bistand. Dette er viktig for å sikre beskyttelse og hjelp til et stort antall sivile både i og utenfor leire, blant dem mange kvinner, barn og eldre.

Vi vurderer nå på nytt innretningen av utviklingssamarbeidet med Sør-Sudan. Det er viktig å finne en god balanse mellom kortsiktig humanitær bistand og langsiktig innsats for stabilisering og gjenoppbygging av landet. Langsiktig bistand er nødvendig for å unngå ytterligere svekkelse av den unge staten.

Krisen i Sør-Sudan er en tragedie for et nytt og sårbart land. Her – som i Syria – blir utviklingen satt langt tilbake. Vi engasjerte oss i konflikten i Sudan for å få slutt på en borgerkrig og de humanitære lidelsene sivilbefolkningen ble utsatt for. Dagens konfliktbilde er ikke det samme, men konsekvensene for vanlige folk er de samme.

Sør-Sudan har ressurser. Dersom det finnes politisk vilje, finnes det også en politisk løsning på konflikten. Det skal vi fra norsk side bidra til.

De store menneskelige lidelsene i Syria og Sør-Sudan angår oss som medmennesker. Vi har en moralsk forpliktelse til å bry oss. Vårt humanitære engasjement henger sammen med våre sikkerhetspolitiske interesser. Økt uro i Midtøsten og på Afrikas Horn berører også vår nasjonale sikkerhet. Derfor må vi engasjere oss for å finne varige og stabile løsninger.