Regjeringens rusmiddelpolitikk skal være kunnskapsbasert

Sjekkes mot fremføring

Kjære alle sammen og tusen takk for invitasjonen til denne fagkonferansen på rusmiddelfeltet!

Jeg er veldig glad for å bli invitert til å møte bredden av fagfeltet som er representert her i dag.

Aller først har jeg lyst å takke hver og en av dere for den store innsatsen dere legger ned hver eneste dag!

Jeg møtte TSB-ledere for et par uker siden, og jeg har hatt mange møter med både brukerorganisasjoner og fagmiljøer. Og nå har jeg æren av å møte enda flere av dere for å fortelle mer om regjeringens rusmiddelpolitikk.

Tema for denne konferansen er kunnskapsbasert praksis i rusfeltet – eller tilfeldigheter? Det er i alle fall ingen tilfeldighet at kunnskapsbasert rusmiddelpolitikk står høyt på regjeringens agenda!  

Det kommer jeg tilbake til.

Jeg er klar over at mange av dere venter utålmodig på forebyggings- og behandlingsreformen for rusfeltet.  

Og med god grunn, for det er over 10 år siden forrige samlede melding på dette politikkområdet ble lagt fram. Vi jobber nå med å sette sammen de siste delene av meldingen, og når det er klart skal vi ikke somle!

Vi tar sikte på å legge fram meldingen i løpet av høstsesjonen.

Så skal vi ikke stikke under en stol at både det regjeringen ønsker å oppnå på rusmiddelfeltet i Hurdalsplattformen – og ikke minst vedtak som er fattet i Stortinget, reiser komplekse spørsmål på justissektorens område.

Rushåndhevingsutvalget har levert sin NOU på området, og regjeringen kommer tilbake til hvordan rapporten kan følges opp.

En samlet stortingsmelding om vår rusmiddelpolitikk er viktig og verdt å vente på, men for pasientene haster det.

Men det er jo ikke slik at regjeringen ikke har gjennomført politikk på området, og noen av tiltakene som skal omtales i meldingen er allerede kjent og iverksatt.

Et eksempel er arbeidet mot overdoser. Vi legger om hele innretningen av overdosearbeidet fordi tiltak i de gamle strategiene ikke var godt nok tilpasset den utviklingen vi har sett på dette området.

Før sommeren satt vi i verk flere hastetiltak. Vi opprettet en ny tilskuddsordning slik at flere lavterskeltilbud kan ta imot dem som trenger det. Helsedirektoratet endret retningslinjene slik at legene bes om å vurdere å forskrive nalokson på blå resepter til pasienter som bruker vanedannende legemidler (opioider) og har økt overdoserisiko. Og vi sørget for at nalokson mot overdose er lett tilgjengelig rundt i hele landet.

I tillegg utvikler vi en modell for en helhetlig monitorering av rusmiddelsituasjonen, og innfører en beredskapstenkning på rusmiddelfeltet

Handlingsplanen må være dynamisk for å legge til rette for raske omstillinger og endringer i tiltak for å møte like raske endringer på rusmiddelområdet.

Å kunne følge trender og utvikling på rusmiddelområdet løpende er sentralt, blant annet for å kunne gripe inn for eksempel når det kommer potente rusmidler inn på markedet.

Derfor utvikler vi også en modell for en helhetlig monitorering av rusmiddelsituasjonen, og innfører en beredskapstenkning også på rusmiddelfeltet.

Vi kan ikke ha en rusmiddelpolitikk som baseres på usikkert datagrunnlag, der mer eller mindre kvalifisert gjetning eller subjektive oppfatninger legges til grunn.

Et slikt system vil derfor også være viktig som et kunnskapstilfang for videreutvikling av den langsiktige poltikken på rusmiddelområdet.

I reformen vil vi også jobbe videre med å styrke og utvikle LAR og brukerrom. Det kan også bidra til å forebygge overdoser. Ingen har så langt dødd i brukerrom.

Når vi snakker om rusmiddelpolitikk, havner vi fort i narkotikadebatten. Den er viktig nok – men jeg – som dere – er smertelig klar over at det er alkohol som er rusmiddelet som forårsaker de største problemene – for den enkelte, for pårørende og for samfunnet.

Vi vet også at en stor andel som har behandlingstrengende alkoholbrukslidelser aldri kommer i behandling.

Dette er også en kunnskap som må gjenspeiles i rusmiddelpolitikken – i forebygging – men også når det handler om kompetanseutvikling hos helsepersonell og tilgang til og dimensjonering av behandling.

Så er det viktig for meg å si at regjeringen tar unges bruk av narkotika på største alvor.

En trend der unge – og særlig gutter og unge menn – drar på seg problemer som følge av kokainbruk, må vi motarbeide.

Det er et viktig mål for regjeringen å forebygge bruk av narkotika blant barn og unge.

Det er sagt at Forebyggings- og behandlingsreformen er regjeringens svar på Solberg-regjeringens avkriminaliseringsreform. Og det stemmer at av våre viktigste innvendinger mot rusreformen blant annet var at den la alt for lite vekt på forebygging og behandlingstilbud.

Derfor har vi sagt at med vår reform vil vi forebygge mer og bedre – i tillegg til å komme tidligere inn med god behandling og oppfølging.

Å forebygge skadelig og risikofull rusmiddelbruk er ikke bare er ikke bare bra for den enkelte og for familie og pårørende, men helt nødvendig for å forebygge fremtidig press på helse- og velferdstjenestene som allerede er på strekk.

Men skal vi forebygge bedre, så må vi forebygge med metoder og tiltak som har effekt – vi må forebygge kunnskapsbasert.

Jeg har fått tydelig formidlet at når det gjelder rusmiddelforebygging i Norge, så har vi et forbedringspotensial.

Det er et betydelige innslag av forebyggende tiltak og praksis som er helt sikkert er godt ment – men som ikke tilfredsstiller krav til kvalitet og dokumentert effekt og som i verste fall kan være kontraproduktiv.

Som samfunn har vi heller ikke råd til dette, og det må vi gjøre noe med.

Vi har allerede skaffet oss et godt utgangspunkt for det videre arbeidet på området.  

FNs kontor for narkotika og kriminalitet har – i samarbeid med Korus Oslo –gjennomført en vurdering av Norges rusmiddelforebyggende innsatser.

Dette arbeidet arbeidet skal Yvonne Larsen fra Korus Oslo presentere senere i dag, så jeg skal ikke si så mye om det – annet enn at vi må bli flinkere til å velge mellom hvilke forebyggende tiltak vi skal bruke.

Er de ikke evaluert og kan dokumentere effekt – ja da skal vi ikke bruke dem – og nye tiltak som skal iverksettes må ha en plan for evaluering. Det dyreste vi gjør, er det som ikke virker. Og da mener jeg ikke bare i kroner og øre – for dette handler om folks liv. Og barna og ungene våre. Vi skal være der for dem. Med all den hjelp og støtte som vi vet at gode oppvekstsvilkår, trygge lokalsamfunn og stabile relasjoner bidrar til. Det handler om velferdsstaten vår i stort. Den er ikke til pynt. 

I Hurdalsplattformen skrev vi at vi ville utvikle et Nasjonalt program for rusmiddelforebyggende arbeid blant barn og unge. Dette er Helsedirektoratet godt i gang med, og til dels også i ferd med å iverksette.

Så tar det tid å bringe til veie den kunnskapen som er nødvendig for at programmet faktisk skal være kunnskapsbasert og holde det kvalitetsnivået vi forventer.

Uansett ser jeg med glede og forventning fram til at programmet snart tas ut i praksis.

Forebygging er et tverrsektorielt ansvar og Helsedirektoratet – i samarbeid med andre relevante direktorater – har hatt i oppdrag å identifisere og avklare ansvar, roller, virkemidler og målsettinger ulike aktørene har i det rusforebyggende arbeidet.

Både for å redusere tilgjengelighet og etterspørsel av alkohol og ulovlige rusmidler. 

Premisset for oppdraget var at tverrsektoriell, koordinert og kunnskapsbasert innsats er nødvendig for å få ønsket effekt av den samlede rusforebyggende innsatsen.

Dette arbeidet ses i sammenheng med det nasjonale programmet for rusmiddelforebygging, og vi vil komme tilbake til etatenes anbefalinger for det videre arbeidet om ikke så lenge.

Så vet vi at det som virker aller best for å forebygge psykiske plager og rusmiddelproblemer er å skape gode oppvekst og levekår – for barn og unge – og for alle oss andre.

De brede universelle virkemidlene i folkehelsearbeidet, og som vår velferdsmodell er basert på – inkludert innsats mot sosial ulikhet og fattigdom – er grunnmuren for forebygging av rusmiddelproblemer.

I den sammenhengen er regjeringen også klar på at de regulatoriske virkemidlene i alkoholpolitikken skal ligge fast. Vi noterer oss at flere partier flørter med å utvanne denne modellen, alkoholloven og vinmonopolordningen.

Det vil ikke være god rusmiddelforebygging.

Dette var mye om forebygging. Jeg må også si noe om behandling og oppfølging.

Behandling for rusmiddelproblemer og avhengighet foregår ikke bare i spesialisthelsetjenesten – rusbehandling skjer også i kommunene!

Så vil det likevel fort bli TSB som får fokus, men ha det i bakhodet at jeg er vel så opptatt av hva kommunene står i på rusmiddelfeltet.

Mange av dere er opptatt av hva som skjer innenfor for anskaffelser av døgnplasser i TSB.

Regjeringens krav til helseforetakene om kvalitet, ressursbruk og ventetider ligger fast, og så må helseforetakene løse sitt oppdrag innenfor sine rammer.

Rusbehandling skal aldri være en salderingspost.

De regionale helseforetakene har et ansvar for å sørge for tilstrekkelig kapasitet slik at pasientenes rett til nødvendig helsehjelp og forsvarlig behandling sikres – også den døgnkapasiteten som det til enhver tid er behov for.

Dette vil i fremtiden fremdeles måtte løses gjennom tilbud i egne helseforetak og avtaler med private og ideelle leverandører.

Hva som er god behandling, er imidlertid ikke et politisk, men et faglig spørsmål.

Det skal aldri være tvil om at det er pasientens individuelle behov som skal ligge til grunn for hjelpen som gis – og behandling skal gis så lenge pasienten har behov og nytte av den. På samme måte som for alle andre pasientgrupper 

Langvarig, sammenhengende, og koordinerte behandlingsforløp – og relasjoner – for pasienter med rusmiddellidelser er en kunnskapsbasert tilnærming.  Hvor den behandlingen skal skje er et annet – og viktig – spørsmål.

Tema for konferansen er altså kunnskapsbasert praksis i rusfeltet – eller tilfeldigheter. Av programmet ser jeg at ulike metoder og i tilnærminger skal presenteres – metoder som hver for seg bygger på kunnskap.

Bedre resultater av behandlingen i TSB og i kommunene, og samhandling og oppgavedeling mellom disse aktørene, er det viktigste vi kan jobbe for når vi må prioritere ressursene i helsetjenesten hardere.

Det er også det viktigste for pasientene.

Vi må aldri glemme at dette handler om enkeltmennesker. Jeg er opptatt av at vi må gjøre mer av det som virker – og som på forebyggingsområdet – helst slutte med det som ikke gir effekt.

Dette bringer meg over til et tiltak jeg lanserte under TSB-lederkonferansen for et par uker siden.

I tråd med en kunnskapsbasert rusmiddelpolitikk, vil jeg sette ned et offentlig utvalg som skal utrede hvilke tjenester som fremover er å anse som spesialisert behandling for rusmiddellidelser og som derfor bør tilbys som spesialisthelsetjenester, og hvilken behandling som bør gis av andre deler av helsetjenesten vår.

Utredningen skal også følge opp Hurdalsplattformen om å sikre at legemiddelassistert rehabilitering (LAR) gir et helhetlig og kunnskaps­basert tilbud for rusmiddelavhengige.

Jeg har fått noen reaksjoner på at reformen kommer før utredningen, men jeg tror dette skal stå seg godt likevel.

I arbeidet med reformen har det blitt klart at det ikke alltid er tydelig hva som er å anse som spesialisthelsetjeneste, og hvilken behandling som bør kunne tilbys i de kommunale helse- og omsorgstjenestene. 

Mye har skjedd på rusmiddelfeltet etter rusreformen i 2004 når det handler om fagutvikling og kompetanse – både i TSB og kommunene.

Men det mangler fortsatt kunnskap om hvor virksom ulike behandlinger er og hvilke metoder som er mest virksomme for ulike tilstander eller pasientgrupper.

Flere av anbefalingene i de nasjonale faglige retningslinjene er også basert på et svakt kunnskapsgrunnlag.

Jeg mener derfor det er behov for en samlet gjennomgang og vurdering av det faglige grunnlaget for behandling av rusmiddellidelser.  

LAR trenger også fornyelse. Det har mange vært helt klare på over tid. Det har vært gjort et stort og viktig arbeid knyttet til revidering og implementering av retningslinjen.

Jeg mener likevel vi må se på mulige grep for å bedre tilgang til medikamentell behandling av rusmiddellidelser i og utenfor spesialisthelsetjenesten og kanskje nå pasientgrupper vi ikke når i dag. Jeg har registrert at styrelederen deres tenker de samme tankene.

Utredningen skal ha som formål å sikre god kvalitet i tjenestene, rask tilgang på riktig behandling på rett sted, og et bedre system for å understøtte nytten av behandlingen som gis.

Et grundig utredningsarbeid med bred involvering av relevante aktører kan bidra til en mer omforent situasjonsforståelse, og bredere oppslutning om veivalg og tiltak. En offentlig utredning er godt egnet til å svare på krevende spørsmål som preger den offentlige debatten om TSB.

Jeg kunne snakket mye mer om konkrete tiltak regjeringen har satt i gang og vil sette i gang på rusmiddelfeltet. Jeg nøyer meg med dette i dag.

Tusen takk for at jeg fikk komme hit, og lykke til med en viktig konferanse!