Signalet fra Sverige

For 25 år siden, på Gran skole på Furuset i Oslo, truet en del elever med kniv og banket opp medelever. Skolens forsøk på å sette grenser ble møtt med trusler. Situasjonen kom ut av kontroll, og dette var bare starten. På under ett år ranet ungdommene butikker, bensinstasjoner og kiosker i Groruddalen. De truet med kniv, solgte narkotika og skadet uskyldige innbyggere – og sto senere bak drapsforsøk. Da var de ikke lenger klassekamerater, men en del av gjengen «Furuset Bad Boys».

Nå, mange år senere, vet vi godt bakgrunnen til flere av ungdommene: De bodde i hjem preget av konflikter, de fikk juling av far og opplevde mobbing på skolen. Familien var fattig, språket var dårlig og nettverket begrenset. Skolen kom til kort i møte med det voldsomme sinnet som vokste frem i ungdommene. Familien og samfunnet sviktet som fellesskap. Konsekvensen var at flere av ungdommene søkte andre fellesskap. Gjengen ga dem et positivt bilde av seg selv. De fikk anerkjennelse, og ved å bryte regler og utøve vold, opplevde de makt, og gjennom vinningskriminalitet og ran, kompenserte de for manglende lommepenger.

Slike dyrekjøpte erfaringer har fått stor betydning for norsk innvandrings- og integreringspolitikk. Vi har lært at omfanget av innvandring alltid må stå i forhold til kapasiteten til å integrere de som kommer. Evnen til å regulere innvandring er med på å avgjøre muligheten til vellykket integrering. Klarer vi ikke den balansen, kan konsekvensen bli som på Furuset rundt årtusenskiftet – eller som vi nå ser i Sverige. Ifølge svensk politi er om lag 30 000 personer i eller tilknyttet kriminelle gjenger. Omtrent 1000 nye rekrutteres hvert år. Volden og utryggheten rammer Sverige hardt og gjør sterkt inntrykk på oss alle.

Vi er bedre stilt i Norge. Men politiets siste trusselvurdering sier at svensk voldskriminalitet rykker nærmere. Det tar regjeringen på største alvor, og vi jobber på den måten vi vet virker: Vi skal være tøffe mot kriminaliteten, men også tøffe mot årsakene bak kriminaliteten.

Det første først: Regjeringen har styrket politiets innsats mot gjengkriminalitet i alle våre budsjetter, også i statsbudsjettet vi la frem fredag. Vi etablerer en egen politistasjon på den norsk-svenske grensen, og gjør politiet mer synlig i områder som har hatt gjengproblemer, blant annet med et nytt politikontor på Mortensrud. Vi sender nå forslag på høring om strengere straffereaksjoner for unge lovbrytere og redusert tid mellom lovbrudd og reaksjon.

Samtidig som vi skal være tøffe mot kriminalitet, understreker politiets erfarne folk at vi må forebygge mer og bedre, at vi skal være tøffe mot årsakene som leder til at særlig våre unge faller utenfor fellesskapet. Hvert år av oppveksten teller, derfor inkluderer vi flere barn i barnehagen, gjør skolehverdagen mer praktisk og variert og senker terskelen for å delta i idrett. Vi styrker introduksjonsprogrammet, der innvandrere lærer norsk, får grunnleggende innsikt i norsk samfunnsliv og blir forberedt på arbeid og utdannelse. Og i motsetning til i Sverige bosetter vi flyktninger i hele landet.

Etter altfor mange år med fortielse og tidvis berøringsangst, sier svenske politikere at de ikke har klart å ta tak i sammenhengen mellom en liberal innvandringspolitikk og en svak integreringspolitikk tidlig nok. Det er også lærdommen for oss: Vi må snakke åpent og ærlig om problemene. Og vi må klare balansen mellom å ta imot flyktninger og asylsøkere i tråd med internasjonale forpliktelser, og samtidig ta vare på den norske samfunnsmodellen med små forskjeller, høy tillit og sterke fellesskap. Hvis ikke svekkes også solidariteten vi som samfunn skal vise overfor mennesker på flukt fra krig og forfølgelse, slik vi nå ser gode eksempler på i mottaket av titusenvis av mennesker på flukt fra krigen i Ukraina.