Solamøtet 2024: En skole for framtidens arbeidsliv

Kjære alle sammen,

Så utrolig kjekt å se dere. Og så utrolig kjekt å møte så mange dyktige og driftige folk her hjemme i Rogaland.  

Jeg håper dagen deres har vært bra så langt.

Jeg har jo vært så heldig å få være med på Solamøtet i noen år nå.

Men det skal sies at jeg som ordfører aldri ble spurt om å få snakke her alene fra scenen.

Så da Jonas ringte i høst og spurte om jeg ville bli statsråd…ja, jeg skal ikke si at dèt var grunnen til at jeg takket ja…

Men jeg så nå mitt snitt. Så takk for invitasjonen – spesielt fordi det vi snakker om i dag er så viktig.

 

For,

Det er mye vi ikke vet om det samfunnet ungene våre skal ut i de neste årene.

Men noen ting kan vi si med ganske stor sikkerhet.

Dagens unge vil møte et Norge i omstilling. Der vi innen 2035, vil trenge 90.000 flere fagarbeidere.

De vil møte et samfunn der vi får stadig flere eldre og stadig færre yngre. Der vi allerede nå merker mangelen på folk i nesten alle bransjer.

Ikke minst, vil de møte et høykompetent arbeidsliv.

Der de må tilpasse seg endringer raskt. Der det å tilegne seg ny kompetanse gjennom hele livet bare blir viktigere og viktigere.

Hvordan ruster vi dem for alt dette?

Hvordan ruster vi ungene våre for framtidens arbeidsliv, voksenliv og samfunnsliv? 

Og nei, vi skal ikke bare holde mobilene ute av klasserommene.

Vi skal det også, som dere vet. Men jeg lover at vi skal gjøre veldig mye mer.

For fra spøk til alvor – dette er ikke enkle spørsmål.

Jeg tror ikke det overrasker noen, når jeg sier at det vil kreve mye av oss alle.

Det vil kreve mye av oss i dette rommet. Av dere næringslivledere og oss politikere.

Av skolene våre, bedriftene våre, næringene, fylkeskommunene og kommunene.

Heldigvis er vi gode til å gjøre det som må til i dette landet – spesielt her i Rogaland.

 

Flere ting blir viktigere fremover.

Norge trenger god og riktig kompetanse. Men vi trenger også en mye hardere prioritering av den.

Det betyr kompetanse som først og fremst bidrar til et høyproduktivt og konkurransedyktig næringsliv.

Til det grønne skiftet.

Og til gode velferdstjenester.

Samtidig skal vi få flere av de som står utenfor arbeidslivet inn igjen.

 

For det andre – så øker vi innsatsen i å få ungene våre fra start til mål i skoleløpet.

Neste år bruker vi over en milliard kroner på at flere fullfører og kvalifiseres til arbeidslivet.

Vi gir mer penger til å sikre flere læreplasser - noe vi vet er helt avgjørende for at flere til slutt sitter med et fagbrev i hånden. 

Vi er gode på læreplasser, spesielt her i Rogaland. Men vi trenger flere av dem. Her må dere alle bidra.

Og til dere som er gode på det; si det høyt og tydelig når dere er ute blant folk.

Si det høyt og tydelig til konkurrentene deres – at de også må ta sitt ansvar.

 

Vi gir også mer penger til at flere får ta fagbrev på jobb.

En ordning som gjør at flere får lære hele livet - som er bra for den enkelte og bra for bedriftene.

 

Og vi sørger for lovendringer, som gjør at du nå kan ta flere fagbrev - og bruke den tiden du faktisk trenger for å fullføre videregående.

 

Jeg tror på konkret og praktisk politikk, for det er først da det gjør en forskjell i folk sine liv.  

Men selv ikke gode tiltak som dette, fungerer med mindre de jobbes med fra flere kanter samtidig.

Vi må løfte sammen.

For når fylkeskommuner og kommuner jobber godt med lokalt næringsliv - da får vi læreplasser der det trengs som mest i regionen vår.

Når industri og næringsliv setter gode rammer og gir utviklingsmuligheter – da får vi unge som er motiverte for arbeidslivet.

Og når vi lar unge få lære av det som er alltid har vært et av Norges største konkurransefortrinn

– den dyktige, grundige og effektive fagarbeideren –

ja, da får vi flere av dem.

 

Kjære alle sammen,

Det krever samarbeid for å ruste ungene våre på det som kommer.

Men det viktigste grunnlaget legges nå likevel i skolene våre.

Den siste tiden har vi sett undersøkelser i skolen som bekymrer meg - PISA-tallene sist ut i rekken.  

Læringsresultater som skulle gått opp, går ned.

Motivasjonen faller, og fraværet øker.

Ungene våre leser både mindre og dårligere enn før.

Det er en utvikling vi må snu og skal snu.

Forutsetningene er der. Er det noe vi har i norsk skole, så er det dyktige lærere og andre ansatte.

Men vi må gjøre flere ting annerledes fremover.

 

Vi skal få bedre kontroll på digitaliseringen i skolen.

Jeg tror på teknologi som en positiv kraft for ungene våre, men vi må bruke den med stor bevissthet og oppdatert kunnskap.

Når det gjelder skjermbruk er jeg redd vi politikere har fått dure på, uten å ha stilt de riktige kontrollspørsmålene i for mange år.

Vi må derfor få en bedre balanse mellom skjerm og bok, mellom penn og tastatur.

 

Vi skal også i enda større grad legge vekt på økt konsentrasjon i klasserommet.

Det betyr at vi skal legge bort forstyrrende elementer, som ja, mobiltelefonen.

 

Vi skal ha et leseløft.

Som betyr flere fysiske lærebøker og mer penger til skolebibliotekene. Vi skal ha en satsing på lesesentrene og en leselyststrategi.

 

Og ikke minst, er vi i full gang med å gjøre norsk skole mer praktisk og variert.

Der ungene våre får bruke mer av hele seg – både hode og hender gjennom skoledagen.

Der de får sette teoretisk kunnskap inn i sammenhenger de kjenner igjen.

Et stort arbeid på dette legges fram for Stortinget nå i år.

Og allerede i årets statsbudsjett, er det inne 1 milliard kroner til praktiske læringslokaler til skolene.

Dette er gjennom en rentekompensasjonsordning på totalt åtte milliarder kroner, fordelt over de neste åtte årene.

I tillegg har vi satt av mer penger til utstyr og verktøy til praktisk læring i en tilskuddsordning til kommunene.

 

Vi skal altså bruke både hode og hender i norsk skole.

Men vi skal også ha med oss noe annet.

For skal ungene våre rustes for det som kommer, så må vi faktisk forberede dem på det arbeidslivet som venter.

Dette arbeidslivet er i endring.

Minouche Shafik, rektor ved Columbia University i USA, sier det på denne måten:

«Før handlet jobbene våre om muskler.

I dag handler de om hjernen.

I morgen vil de handle om hjertet».

Hennes poeng er at når teknologi og maskiner i stadig større grad avlaster oss - vil jobbene våre handle mer og mer om det unike ved oss mennesker, nemlig det som skjer mellom deg og meg. 

Hvordan vi forholder oss til hverandre. Vår evne til samarbeid. Og vår evne til å tilpasse oss og takle motgang.

Dette må ha betydning for utdannelsen til ungene våre.

For det betyr at noe av den aller viktigste læringen i skolen skjer i relasjonen mellom eleven, læreren og medelevene deres.

Det som skjer i klasserommet og i skolegården mellom ungene våre, klassekameratene deres og de voksne på skolen.

 

Derfor er det så viktig at vi fortsetter å styrke en skole - der ungene våre møter hverandre i klasserom på tvers av bakgrunn, på tvers av interesser og på tvers av foreldrenes lommebok.

Dette er Norges største konkurransefortrinn.

 

Derfor er det så viktig med en skole der vi har tillit til fagpersonenes kompetanse og erfaring.

At læreren får ha en autoritet i klasserommet og kan være trygg på det.

 

Og derfor er det så viktig med en skole der vi stiller krav til ungene våre.

Der vi har klare forventninger om at de møter opp. At de møter i tide og at de holder deadlines. Og at de gjør det de skal når de er på skolen.

Selvfølgelig alltid med en forståelse i bunn om at den enkelte har ulike forutsetninger og behov.

Norsk skole skal være en plass der ungene våre lærer at det ikke alltid er egne behov som kommer først.

Men at det å bidra til fellesskapet og de rundt deg, er vel så viktig.

 

Hode, hjertet og hender. I norsk skole skal vi ha med oss alle tre.

Sånn skal vi utdanne framtidens problemløsere.

Sånn skal vi utdanne bevisste samfunnsborgere – som blir stilt krav til og lærer å ta ansvar – både for seg selv og andre.

Og sånn skal vi utdanne trygge, hele mennesker. Som står støtt i omskiftelige omgivelser og det som måtte ligge foran oss.

Tusen takk for meg.