Oppgaver for Norge i omstilling

Innlegget slik det ble framført (dessuten ble noen lysark vist)

Takk for invitasjonen. Det er veldig flott å være her og jeg gleder meg til å kunne snakke om oppgaver for Norge i dag. Rektor sa til meg – litt om hvor stor denne skolen er – universitetet, et stort universitet. Jeg skal begynne med noe annet – før jeg går løs på dette – for nå skal vi snakke om oppgaver for Norge i omstilling.

Norge – et lite land?

Da skal jeg først ta opp et tema som jeg brukte mye da jeg var utenriksminister og reiste rundt – og som jeg brukte i går og i forgårs da jeg var i Hannover, som norsk statsminister, på verdens største industrimesse. Den er stor – det er enormt mange utstillinger av moderne industri, teknologi, kunstig intelligens – det er mye som skjer. Og på denne messen, som Tyskland arrangerer, så har de ett partnerland. Det har vært India, Indonesia og Kina, og i år var det Norge. Så – da er spørsmålet: Hvem er Norge?

Og da jeg åpnet denne messen, prøvde jeg å gi et bilde av ‘hvem er vi’? Det jeg som utenriksminister var opptatt av å si – og enda mer nå som statsminister – er at jeg aldri skal stå og si at ‘Norge er et lite land’. Vi må vite hva vi mener med ‘lite’ og ‘stort’: Fem og en halv million mennesker, folkens, det er, med respekt å melde, ganske lite. Oslo er omtrent like stort som Hannover by. Men hvis vi går litt inn i det og ser på størrelsen til landet vårt, så må vi være bevisste – vi som nå er midt i Oslo – det er at vi har sju ganger mer hav og havbunn enn land. Så hvis vi ser på Norge, som er ett av 200 land i verden, og Norge er litt over det hundrede største landet i landareal – men hvis vi tar både hav og land, så er vi det 17. største landet i verden, og det er ikke et lite land. Og hvis vi tar med kystlinjen, så har Norge verdens nest lengste kystlinje, den nest lengste med alle øyer. Det er ikke et lite land.

Vi har verdens største pensjonsfond. Vi er verdens nest største eksportør av sjømat. Så det er en del sånne størrelser. Vi har en handelsflåte, og vi er en stor energinasjon. Alt dette gjør at vi må tenke at vi er ikke bare ‘et lite land’. Samtidig er det usympatisk å tenke at man er veldig stor.

Med utgangspunkt i utfordringene våre, så skal vi også ha med oss en identitet om hvem vi er.

Tre store oppgaver

Men jeg ville bruke denne tiden nå, før jeg skal høre på dere, til å snakke om tre store oppgaver for oss i dag – som gir oss både utfordringer og muligheter. Og det er viktig for meg å se på begge deler. For det er aldri slik i livet – for dere som studenter eller som mennesker, fra morgen til kveld – at det bare er utfordringer. På kinesisk så henger utfordringer og muligheter sammen, og sånn må vi også tenke.

Tre oppgaver som vi må løse i fellesskap – sånn helt overordnet – og dette går rett inn i økonomifaget som er deres. Økonomi og teknologi og alle fag begynner og slutter med én ting: mennesker. Så det er jo det det handler om. Hva får menneskene til, hver for seg? Men for meg og for mitt utgangspunkt, fordi det er der jeg kommer fra som sosialdemokrat, er det: Hva får vi til sammen? Det er det avgjørende.

Så – det er tre oppgaver jeg vil dele med dere: Det ene er demografi. Et utrolig spennende og vanskelig fag. Hva er det som avgjør om befolkningen går opp eller ned og hvordan den er sammensatt? Det er knyttet til klima, geografi, de vi er. Og så er det knyttet til energi.

Demografi – flere eldre

Så den første delen jeg vil ta med dere, er knyttet til demografi.

Og det som er gulet ut her (lysarket), det har jeg da gjort litt ‘røft’ i midten, og jeg leser for dere (fra Helsepersonellkommisjonens rapport): For første gang i moderne tid, fra midten av 2030-tallet – ja, da er vel dere ute i arbeid, går jeg ut fra, jeg håper dere er ferdig med studiene – så vil antallet personer i yrkesaktiv alder falle i absolutte tall. Ikke bare i andel, men antallet vil gå ned. Denne utviklingen vil forsterke seg ytterligere etter 2040. Demografiutviklingen betyr altså både en økning i antallet eldre og en reduksjon i antallet i arbeidsfør alder – samtidig.

Jeg tror at alle de som er på min alder har sett dette bildet komme: at vi blir færre som arbeider enn de som har pensjoner, og så videre. Og jeg mener at noe av det som er veldig bra, det er at vi blir flere eldre. Og – helt sikkert – så vil spådommene om demografi og befolkningssammensetning som gjøres nå for 2030-tallet og 2040-tallet, de vil komme til å ha masse feil i seg. For det kommer til å skje ting som vi ikke klarer å forutsi.

Men dette er bildet. Og det betyr at fram mot 2060 – og nå lager vi en perspektivmelding i regjeringen, nå frem mot 2060 – så er sannsynligheten stor for at Norge ikke kommer til å mangle penger, men at vi kommer til å mangle folk.

Det er utfordringen, og det er noe helt nytt i et lands historie å tenke at det kan være sånn.

Så vil jeg bare si, når vi ser mot 2030 og 2040 – så vil jeg bare ta en påminnelse: Det er jo utrolig mye som kan skje på disse årene som vi ikke klarer å forutse. Tenk deg om du sto i 1924, for 100 år siden, og skulle spå mot 1960? Hva du så for deg, fremskrive trender, og så videre. Det skjedde jo ganske mye mellom 1924 og 1960. I 1960 ble jeg født. Ingen visste det på den tiden. Det er mye som kan skje.

Men her er regnskapet (lysark) – slik vi vet – for dette vet vi noe om, fordi disse menneskene er født. Så vi har utsikter over det. Fram mot 2060 så vil vi altså få færre mellom 0 og 18 og 18 og 65, omtrent 100 000 færre. Og over 65 år: 730 491. Det er nå veldig presist, men dere ser bildet.

Og her (lysark) er den lange framskrivingen fra 1850-tallet; det var vel da dette universitetet begynte på et eller annet tidspunkt. Men se – dette fiolette feltet i midten er 20-66 år; det er stort sett arbeidsfør alder og det har vokst hele veien. Men fra nå og framover så er den delen der, som nå har blåfarge, den er konstant. Og den begynner å gå litt ned. Og de som vokser er gruppen 67-74 år og 75 år pluss.

Og vi kommer til – etter spådommene – å være der med litt over seks millioner mennesker. Det avhenger av innvandring, utvandring, hva som skjer. Men dette er på en måte det store bildet vi skal møte.

Og hva betyr det? – Dette må vi planlegge for, det vi må utdanne for, rektor, det dere må velge, det er jo et samfunn som pluss-minus kommer til å se sånn ut. Da betyr det at vi må ha en eldreomsorg for en ny tid.

Det er riktig å si til mennesker i min alder at du må forberede alderdommen din mens du er frisk og rørlig. Folk som bor i store hus, kanskje de bør flytte til litt mindre hus. Hvordan bygger vi nye hus hvor folk kan være tett på hverandre? Hvordan kan vi nå målet, som jeg tror alle politiske partier har, at folk skal kunne bo hjemme så lenge de ønsker og kan? Det blir en viktig planlegging.

Arbeidskraft

Når arbeidskraften blir mindre og færre, så er dette med å få folk raskere i utdanning og raskere i jobb viktig – og det handler ikke om å stresse dere, men det er tapte år hvor mennesker blir gående og ikke helt vet hva de vil, bruker tid, ikke kommer gjennom – og det er også et samfunnsøkonomisk tap. Jeg mener at det kan være grunner til at du bruker tid.

Men en av grunnene til at vi nå legger frem meldinger (jfr. opptaksmeldingen) – og der har vi innspill fra et utvalg som har gitt oss gode innspill om hvor mye tilleggspoeng du kan bruke tid på å vente på at du blir eldre. Vi har kuttet det nå veldig ned, fordi vi ønsker at folk skal komme inn i utdanning og komme gjennom utdanning, fordi vi trenger det jo.

Og sannsynligvis – i dag, denne dagen i april, er den dagen i Norges historie hvor flest mennesker jobber, fordi vi har lav ledighet og høy sysselsetting. Men med den befolkningsutviklingen så blir det en utfordring.

Vi må jobbe for å få flere i arbeid og færre på trygd. Vi har over 600 000 nordmenn i dag som er i arbeidsfør alder som ikke jobber. Og veldig mange av dem har en god grunn til ikke å jobbe, og de skal heller ikke jobbe, for de er syke og de skal bli tatt godt vare på. Men veldig mange av dem kan og vil også jobbe, kanskje ikke 100% som det er ute i vårt arbeidsliv, hvor det er veldig høy produktivitet. – Så hvordan legger vi til rette for noe mellom null og 100% i Norge? I Norge i dag er du enten 100% på jobb, hele tiden – og du går aldri fra jobb, fordi du har med deg mobilen hjem og det ringer og du holder på, eller 0. Så det er en utfordring vi må jobbe med som velferdsstat.

Og nå har vi fått 150 000 flere i jobb siden vi kom i regjering. Vi har lav ledighet. Det er veldig bra. Vi har 70% yrkesdeltakelse. Og Tonje Brenna, som er min arbeidsminister, sier at kanskje bør vi si at vi skal ha et mål som er enda høyere enn det. Da må vi jobbe på nye måter for å rekruttere fra det jeg kaller den andre køen, som ikke – dere vet, i gamle dager var det sånn at det var de permitterte verftsarbeiderne som du ønsket å få tilbake i arbeid – men nå er det de som er utenfor arbeid som vi ønsker å få inn i arbeid. Og 100 000 under 30 år er verken i jobb eller opplæring. Det må vi gjøre noe med. Hvis vi ikke får tak i dem, så kan de bli resten av livet igjennom helt på utsiden. Det er dårlig for dem og det er dårlig for samfunnet.

Enormt mye skal skje innen teknologi og digitalisering. På messen jeg gikk på i går der viser jo bedriftene seg frem. – Det som skjer innen digitalisering, automatisering, kunstig intelligens, nye arbeidsprosesser, og alt knyttet til energi, hav og klima, som jo er veldig mye i Norge – det er også knyttet til teknologi. Og da betyr det ikke at du må ha en teknologiutdanning, men det å forstå hvordan vi bruker teknologi og gir mennesker opplæring underveis i arbeidslivet til å mestre teknologi, det blir utrolig viktig. Og så har jeg satt inn (lysarket) ‘hva er ditt forslag’? For det mener jeg vi må ha en diskusjon om, litt i dag, men også senere: Hvordan skal et samfunn ‘rigge seg’ for dette? Det er ingen som har absolutte svar på det.

Klima, natur og miljø

Så er det andre temaet som jeg vil gå inn i – dette at vi har utfordringer knyttet til klima, natur og miljø. Dette er i grunnen et vakkert bilde (lysarket), så jeg legger på her at vi har mye fint å vise til i Norge, men vi har et bakteppe som jeg tar veldig kort. Vi har et alvorlig klimabilde, varmerekorder, tørke. Jeg hørte siste døgn at temperaturen øker mer i de nordlige sfærer. Svalbard slår ut som kanskje det stedet i verden hvor temperaturene øker mest. Ekstremværet Hans i fjor var noe som vi stiftet bekjentskap med i Norge, og vi må statistisk regne med at sånt kommer igjen.

Og så er løsningen på klimakrisen veldig enkel på papiret: Vi må kutte utslipp. Verden har rundt 50 milliarder tonn CO2 som slippes ut hvert år. Det tallet er det verdt å huske, fordi Norge har 50 millioner eller litt under. Og begge de tallene må ned. Og alt vi snakker om på klima, å gjøre ting på den ene eller andre måten, handler om å kutte tonn. Vi må kutte tonn og vi må telle tonn. Det gjør vi. Og jeg mener det er mulig å nå de målene som Norge har satt seg.

Alt det som er industri og fly og den type ting, er med i et stort europeisk kvotesystem. De har kvoter og mulighet til å slippe inn og slippe ut, og de kvotene går ned, og de kommer til å nå sine mål i industrien. Men dette (se lysarket) er det vi kaller ikke-kvotepliktig sektor, altså de delene av økonomien som ikke er en del av det – landbruk, avfall, transport, den type ting. Så, gjennom ulike typer virkemidler, så skal vi gå ned fra der vi er i dag, litt over 20 millioner tonn utslipp, til 2030, hvor vi skal under 15. Og det må vi gjøre på forskjellige måter.

For første gang så la min regjering frem det vi kaller Grønn bok, som teller disse utslippene. Og vi viser at vi kan, med ulike typer politikk; vi klarer å telle oss frem til at vi når det målet. Men det er tøffe ting. CO2-avgiften går opp. Og det skjer ting innen målrettede satsinger for å fase ut fossile utslipp; det er en stor oppgave som vi har og som vi jobber videre med.

Og jeg ser jo – når jeg reiser rundt i landet – eksempler på at dette skjer. Bare ta ett eksempel: Jeg brukte dette i nyttårstalen min, da jeg var langt oppe i Nord-Odal i Innlandet: Mapei, en italiensk-eiet bedrift som driver med sementteknologi: De har utviklet en teknologi, de blander inn i sementen, som kan få utslippene fra sement, som er 10% av verdens industriutslipp, kanskje ned i null. Så det skjer masse spennende på det området. Og det må vi heie på og være med og løfte videre.

For første gang nå så vil vi i Norge være det landet som klarer å fange CO2 fra gass og ta CO2 og deponere den under havbunnen, 2 000 meter under havbunnen, og der kommer den til å bli, for aldri å komme ut igjen. Norge har antakeligvis i Nordsjøen nok plass til å lagre all CO2 fra Europa gjennom flere tiår. For fem til ti år siden så var dette ‘science fiction’, men nå skjer det.

Så jeg legger an et perspektiv på klima om at det er krevende – men mulig. Og det at Norge når sine klimamål, gode venner, på vind – vi er et lite/stort land – det vi får til, men det kommer ikke til å endre verdens klima. Vi slipper ut 50 millioner tonn og hele verden 50 milliarder. Men måten vi gjør det på, de teknologiene vi utvikler, de kan få enorm effekt hvis land som Indonesia, India, Senegal og Brasil bruker dem.

Energi

Og da er vi over på en annen del av det som er oss – energi. Og her (lysarket) ser dere ulike eksempler på det. Vi snakker ofte om at vi er i oljealderen. Jeg har aldri likt det ordet – jeg bruker energialderen.

Og den begynner egentlig på slutten av 1800-tallet hvor Norge temmer fossene. Det de gjorde da, det var at de fant ut – Sam Eyde og Kristian Birkeland og disse her – at når fossefallet faller, så kan det utløse en enorm mengde energi. Og den kan vi fange og lage strøm av. Da kan vi få lys i husene. Men den fanger enormt mye mer energi enn det som skal til for å ha lys i husene i Årdal og der hvor fossene kommer ned, på Vestlandet. Så da lagrer vi den ekstra kraften i metaller, som krever masse energi, stål, aluminium, silisium og slike tykkmetaller. Og det har gjort Norge til en produsent av disse produktene.

Så gikk det 70-80 år, og så fant vi olje. Vi ble en oljenasjon. Så gikk det over i gass. Nå er olje og gass på vei mot toppen og ned (se lysarket). Oljen snudde rundt 2000 og er på vei ned. Gass kommer fra 2030 til å gå ned. Og nå er vi på vei inn i vind på land, vind til havs, hydrogen, havvind – stor ny næring som ligger foran oss.

Poenget er at fram mot 2040 og 2060 så kommer vi til – i alt vi skal gjøre – å trenge mer kraft. I dag har vi et overskudd på kraft i Norge av det vi produserer fra vannkraften vår. Og dere ser her hvor forbruket av kraft er. Men opp mot 80-90% av den kraften vi bruker i Norge er jo ren, den kommer fra vannkraften. Men framover kommer vi til omtrent å leve slik at alt som kan elektrifiseres, vil bli elektrifisert. Nå er det bilparken, så kommer lastebilene, skipsfarten, etter hvert kommer flyene.

Og tenk dere, på én ting: Kunstig intelligens, det sitter sikkert teknologer her; jeg skal bare nevne ett tall for dere. Som Kari Anne Tung nevnte for meg, digitaliseringsministeren vår, hun sa det at hvis du gjør et Google-søk – det gjør dere sikkert mange ganger om dagen – så bruker den mobilen eller Ipaden deres på det – 0,5 energienheter. Hvis du gjør et AI-søk, altså går inn i det store, så bruker du 15. Fra 0,5 til 15. Det er bare ett uttrykk for at kunstig intelligens, datakraften, er enormt kraftkrevende.

Så her (lysark) ser dere – vi er omtrent i 2025 nå. Nett-tap følger oss hele veien. Kraft blir borte i nettet. Her ser dere andre næringer som kommer opp, fra 2000, og trenger kraft. Her ser dere datasentrene bruke kraft. Petroleumsnæringen kom her, bruker kraft fordi de elektrifiserer på sokkelen for å kutte utslipp. I dag er oljeplattformene drevet av gassturbiner, men drives de av strøm, så trenger de strøm. Så her kommer batterifabrikkene, fordi du må lagre kraft fra vinden. Vannkraften er lagret i store vannmagasiner. Vindkraft som kommer fra vindmøllene, det må du lagre et sted, i store batterier.

Og så ser du her (lysark) – hydrogenproduksjon – som er en ny, stor energikilde, som skal erstatte kull og olje og gass. Tyskland bygger nå en hel industri, teknologi på hydrogen. Den krever masse kraft for å lage her. Og så har du den kraftkrevende industrien som du ser her. Og transport – her begynte vi å elektrifisere biler. Og vi ser at det også kommer til å kreve kraft. Så vi må produsere mer grønn energi i Norge. Det er en stor oppgave som skal tas i årene som kommer.

Så skal jeg da avslutte med: Dette er noen oppgaver, det finnes selvfølgelig mange flere. Jeg kunne snakket om utfordringer knyttet til helse, psykisk helse, andre ting som er viktige i samfunnet vårt, som dere kommer til å både se, erfare og studere. Men jeg vil etterlate hos dere noen punkter som jeg mener er spesielt viktig å ha med.

Den norske modellen, sosial kapital og tillit

Og det første er det jeg kaller den norske modellen.

Nå vet ikke jeg, rektor, hvordan det er i undervisningen her, men jeg hørte det ble påpekt for en tid tilbake at veldig mye av økonomilitteratur, ledelseslitteratur, management-litteratur, er amerikansk. Det er ikke noe kritikkverdig, men den er det. Og et av de forholdene som man ser, når du leser amerikansk litteratur, er at veldig viktige temaer i norsk økonomi, tarifforhandlinger, hovedavtale, samarbeid mellom parter i næringslivet, en veldig norsk tradisjon, det står det ikke om i de lærebøkene. Og jeg tror det var lederen på Indøk på NTNU i Trondheim som sa at vi utdanner egentlig folk til lederstillinger i norsk arbeidsliv uten å ha med hvordan norsk arbeidsliv fungerer. Og så tror jeg at hun prøvde å gjøre noe med, hun som hadde ansvaret.

Men dette her er for meg en av de viktigste årsakene til at jeg har det politiske synet jeg har – og noe av det vi bør snakke om. Dette her er et uttrykk for sosial kapital. Og hva er sosial kapital? Vi vet hva realkapital er – det er f.eks. bygninger. Det kan du måle verdien på. Finanskapital er penger. Verdien av aksjer kan du måle verdien på. Human kapital. Verdien av kunnskap. Det kan du måle.

Men den viktigste kapitalen for et samfunns evne til å løse oppgaver, det er den sosiale kapitalen, forholdet mellom mennesker, at de stoler på hverandre. Tilliten som er i det norske samfunnet – for eksempel hvis noe skjer, hvor du trenger å få en forsikringspremie, det er et eksempel som ofte blir brukt. I andre land hvor det er lite tillit, må det enormt mye inspeksjon og kontroll til for å få de forsikringspengene. I Norge er det mye mer basert på tillit. Det er bra for deg.

Men det er også utrolig bra for økonomien at det er lite byråkrati og plunder med det. Denne tabellen (lysark) viser ulikhet. Og det handler om avstanden mellom de som tjener mest og de som tjener minst. Der den avstanden er minst, det er her på høyre side av denne aksen. Og her ser vi at Norge ligger sammen med land vi kjenner igjen, Sverige, Finland, Canada, med land med små økonomiske forskjeller. Og samtidig så er det land med høyest produktivitet. Det er altså hvor mange timer de bruker for å produsere det BNP de har.

Og jeg mener dette er en utrolig viktig ressurs å ha. Hvis vi får for stor spredning her – se på land som ligger den veien, USA – som jo gjør det bra på mange måter – vi ser at de har store forskjeller. Enormt produktivt næringsliv på mange områder. Men store deler av befolkningen er utenfor arbeid, de er ikke med.

Så dette er en viktig del av det som er den norske modellen. Og hva er den norske modellen? Jo, det er det vi ser i disse dager. Vi har lønnsforhandlinger mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. Vi har frontfagmodellen hvor det konkurranseutsatte næringslivet forhandler først. Det de klarer av lønnsnivå – 5,2% – det blir en slags mal for resten av samfunnet.

Denne modellen holder sammen. Men det er ikke gitt at den holder sammen. Det er fordi vi har representative fagforeninger og representative arbeidsgiverforeninger. Høy deltakelse – både av dem som melder bedriften inn i en organisasjon, og arbeidstakerne i en organisasjon – det er bra.

Og her er grunnen – oversatt til tillit: Her (lysark) har vi begrepet tillit til offentlige myndigheter. Dette er målinger som gjøres på litt ulikt vis. Og her – inntekter til folk. Så ser vi igjen at Norge ligger høyt – på at vi har disponible inntekter og vi ligger høyt på tillit. Og vi gjenkjenner land – Sverige, Finland, Sveits. Ulik kultur, forhold til religion, forhold til mange, mange ting. Men dette er viktige forhold å ha med.

Og jeg håper at dere i økonomiundervisningen også vektlegger disse perspektivene. Hva vil det si å være et fellesskap med tillit? Og ikke minst: Hva vil det si når den tilliten rakner?

Jeg tror at en del av de årsakene vi ser når vi følger amerikansk politikk, med en enorm polarisering; de er ikke i øyehøyde, de er i helt ulike virkeligheter. Det er fordi forskjellene er blitt så store at folk ikke kjenner seg igjen i hverandres liv. Arbeidstakere og arbeiderklassen i USA har ikke hatt reallønnsforbedringer siden 1970-tallet. På et tidspunkt mister du da tilliten til politikken og hvordan ting henger sammen. Så dette er det jeg ville bruke – som et innspill og oppspill.

Kunnskap

La meg bare avslutte med å si at det å satse på kompetanse, satse på kunnskap, er nøkkelen til å klare dette. Det må være relevant kunnskap. Vi må komme igjennom den, vi må få den, men to kommentarer til slutt: Nå har vi nesten 300 000 studenter i Norge. For 40 år siden, da jeg studerte, da var vi ca. 100 000. Så det er en ganske kraftig økning på få år. For 60 år siden var vi 20 000 og i 1950 så hadde Norge 7 500 studenter.

Og da pleier jeg å fortelle en historie som noen av dere har hørt før, jeg ser noen av dere her i salen. Trygve Bratteli var statsminister i Norge på 1970-tallet. Men på 1950-tallet var han finansminister. Han hadde sju års utdanning, kom fra en fattig familie i Tønsberg, dro på hvalfangst i Sør-Ishavet for å klare seg som ung gutt, satt i konsentrasjonsleir under krigen. Men han var finansminister på 1950-tallet, i mange år. Og Trygve Bratteli sa det på følgende måte: ‘Her i Finansdepartementet så kan jeg ha to jobber. Jeg kan være statsråd eller bud. Alt annet imellom er jeg ikke utdannet for’, sa han. Han kunne ha det politiske tillitsvervet med å være minister og bruke alle fagfolkene eller han kunne gå rundt med posten. Det var å sette det på spissen. Men det denne generasjonen brant for, det var at deres barn og barnebarn og oldebarn, at de skulle få den muligheten de ikke fikk.

Derfor har det norske samfunnet virkelig satset på at vi får utdanning tilgjengelig. At vi har gratis utdanning, at vi har lånekasse, selv om jeg også vet at dere kunne ønske bedre studiefinansiering. – Vi kommer til å jobbe fortsatt med det. Slik at dere kanskje har tilleggsjobb, men kommer gjennom studiene. Men det er altså ekstremt viktig at vi lykkes med dette.

Og så, til sist: Etter- og videreutdanning. Det kommer til å bli en av de store oppgavene framover. Det skjer så mye gjennom et helt arbeidsliv, hvor du trenger å plusse på kompetanse. Det er interessant at det lønnsoppgjøret vi har bak oss nå, og som partene ble enige om, det har to deler: 5,2% men også et kapittel om at man skal legge til rette for etter- og videreutdanning av de som jobber i industrien.

Og igjen – da jeg så den messen i Hannover i går, med all den teknologien som skjer, så skal Norge fortsatt ha de beste fagarbeiderne i verden. – Så skal vi sørge for at de kunne få etter- og videreutdanning underveis i jobben for å ta vare på alt det flotte som er.

Med disse ord: Takk for oppmerksomheten.