Statsminister Jonas Gahr Støres innledning under Statkraftkonferansen 2023

Talen som fremført (transkribert)

Tusen takk, kjære Christian, kjære alle sammen, god formiddag,

Det var en tid hvor jeg synes det var veldig flott å leve i et land hvor vi hadde både Statoil og Statkraft, og det var ikke fordi at det var spesielt viktig med navnet «stat», men det signaliserte jo fellesskapets satsning på naturressurser. Og jeg er blant dem som lever godt med ordet «Equinor»; jeg har stått på for dette selskapet ute i et turbulent år. Men jeg synes det er godt at vi fortsatt har «Statkraft».

Og jeg har lyst til å si til alle dere, fem tusen tre hundre ansatte i 21 land, at vi er stolte av den jobben dere gjør. Jeg synes det er flott å være statsminister og reise rundt og nå bli møtt med det at Statkraft er Europas fremste fornybar-selskap – og ikke bare i volum og det dere kan vise til – men også i kompetanse; det er svært, svært viktig.

Takk for innledningen, Christian (Rynning-Tønnesen, konsernsjef), og jeg skal gå rett på sak i de tolv minuttene jeg har.

Krigen i Ukraina

Det er ikke mulig å overvurdere utfordringene som er i Europa i dag, med en fullskala krig – og alvoret i det. De sier at vi nå lever med en inflasjon for første gang på en generasjon, men vi har altså en åpen, drepende, ødeleggende krig, for første gang på flere generasjoner, og den følger ikke et script; derfor er det en stor uforutsigbarhet som følger med.

Og det ligger bak, som en ramme rundt alle de andre viktige utfordringene vi nå skal håndtere – at vi har dette, krigen, pågående, på vårt kontinent. Vi går nå mot NATO-toppmøtet i juli. Vi har akkurat hatt et møte på Stortinget i formiddag, hvor et samlet Storting – jeg tror vi er de eneste i Europa som har det slik; står bak Nansen-programmet med femårig hjelp til Ukraina.

Dette er et område hvor også kompetansen til Statkraft vil komme til å trenges, fordi Russland bomber systematisk og ødelegger kraft-infrastruktur. Og på et eller annet tidspunkt så blir jo det den store oppgaven – at landet igjen kan få nok kraft, og ikke være så avhengig av kjernekraften som de er nå. Så her ligger det en stor utfordring for oss.

Så er det riktig, i ettertid å si, at Europa besto en viktig prøve, da denne krisen rammet og en stor andel energi, russisk gass, gikk ut av miksen, og det skulle fylles med noe nytt. Det var et dramatisk år. Samtalene med mine kolleger i Europa gjennom dette året har gjort inntrykk på meg. Og jeg er glad for at Norge var med og bidro til at vi kom igjennom dette på en god måte – inntil videre, for det er riktig, som Christian også sier, det kommer nye vintre, det skal fylles nye lagre, det skal skapes ny forutsigbarhet. Og russisk gass ut, samtidig som kjernekraft var på vei ned, og ikke nok fornybar på vei opp; det var en stor utfordring. Men nå skjer det en massiv satsning på fornybar og det er veldig bra.

Energiomstillingen

De to store utfordringene vi møter politisk framover – som samfunn – er energiomstillingen og demografiomstillingen. Og jeg tror Statkraft kommer til å stå midt i begge to.

Hvordan rekrutterer vi unge mennesker til å ta de utdanningene som gjør at vi fortsatt er ledende på energi? Hvordan klarer vi energiomstillingen, som jo er eksepsjonelt betydningsfullt i historisk sammenheng?

Når sivilisasjoner bytter energiformer, så bytter makt, så flytter makt, så flyttes veldig mye, og vi kommer også til å stå sentralt i dette. Nå skal ikke jeg dra hele listen, men vårt utgangspunkt er godt, med bedrifter, med eksport, med investeringer og med de mulighetene Norge har. Og det er også sterkt å følge kolleger i andre land; hvilke utfordringer har denne energikrisen faktisk gitt dem? Med enormt høye priser, med høy statsgjeld, og med store uløste spørsmål, også på industrifeltet.

Så vi har et godt utgangspunkt for å delta i dette. Vi må alltid sammenligne med andre når vi gjør opp en vurdering av vårt eget utgangspunkt. Det er altså muligheter vi nå står overfor som vi må ta del i.

Jeg har sagt på konferanser som dette før: Vi lever ikke i oljealderen i Norge, vi lever i energialderen. Og det betyr at den lange historien må med. Når vi ser perspektivene fra vannkraften – i alle disse årene, til oljen kom: Vi hadde ikke oljekompetanse, men vi hadde kraftkompetanse og forvaltningskompetanse. Vi fikk oljen, vi fikk gassen, og nå er vi altså på vei inn i det fornybare for alvor i Norge, og vi må se på det som en stor mulighet for oss: Kombinasjonen av teknologi, kompetent arbeidskraft, utdanning, alt det vi har av eksportledende industri, det vi har av dyktige selskaper; alt dette er en styrke i den omstillingen vi skal inn i. Vi har faktisk muligheten til å lede an i det som blir et nytt kapittel i energifortellingen om Norge.

Tre store utfordringer

Tre store utfordringer – og jeg er enig med Christian i at det er handlekraft det handler om. Men handlekraft, gode venner, er ikke en én-aktørs oppgave. Jeg tror handlekraften kommer til å bli bestemt utfra hva vi klarer sammen, for det vil regjeringer av ulike formasjoner merke, at dette er ikke en én-regjerings stortingsflertalls vedtak sak; hele samfunnet må være med på det vi nå skal igjennom. Tre utfordringer:

Kraftutbygging

Vi må snakke om kraftutbygging. Alle steder jeg reiser i Norge og får spørsmål om utfordringene, så er svaret gitt: Mer kraft, mer nett, mer enøk. Og det som Energikommisjonen sa, ja – det var jo et ganske «drøyt» ordtak – det er ikke akkurat det lærer barna dine: «Mer av alt, raskere». Men det er jo en måte å beskrive det på. Det var vel omtrent også slik jeg oppfattet Forsvarskommisjonen og Totalberedskapskommisjonen og NSM og alle som har noe å melde i dag, de sier: «Mer av alt, raskere». Det er i seg selv en demokratisk spennende oppgave.

Men det er altså en utfordring for oss; å finne ut hva, hvor og hvordan vi gjør dette. Og jeg vil si i min første sak her, at vi skal få til mer kraftutbygging, det utfordrer nettopp dette. Vi skal og må løse denne Fosen-saken; den er vi jo egentlig sammen om, Statkraft og vi og reindriften og industriaktørene. Den illustrerer jo utfordringene vi har med unike vindkraftressurser – men samtidig så har vi beite og urfolk og forpliktelser. Der ligger utfordringen i et nøtteskall. Ingen enkeltaktør kommer til å klare dette alene. Vi er nødt til å få det til sammen.

Vi skal realisere kraftutbygging i et land som har unike vindkraftressurser på land, og vind på land er åpenbart den lavest hengende frukten vi kan ta tak i. Men det å få til kombinasjonen mellom kommunen, aktørene og befolkningen, og det i en tid hvor mye av stemningen har vendt, krever at vi trekker lærdommer av hvordan den første vindkraftfasen var.

Og det er klart at når vi reiser rundt i et lokalsamfunn, så sa vi ja til én type vindmøller. Men på den samme konsesjonen så står det nå dobbelt så store som det vi så. Og hvor blir det av de lokale ringvirkningene – ja, alle disse spørsmålene som følger av industriutbygging. Det må vi lære av, men jeg mener at forholdene ligger til rette for at vi kan klare det. Vi skal gjøre dette i samarbeid med kommunene, med industrien, og med de store mulighetene som er, fra lengst i nord – Sigurd, hos deg, oppe i Lebesby, til lenger sør, så har Norge forutsetningene til dette, på land.

Kostnader

Punkt to – vi må snakke om havet, og vi må derfor også snakke om kostnader. Vi har unike havvindmuligheter. Her kommer jo Norge etter resten av Europa, fordi vi har holdt på med olje og gass, men så har de jo – ja, vi ser det når vi flyr inn til Europa – bygget havvindmøller i mange, mange år. Nå kommer vi etter, og det er nødvendig.

Dere kjenner ambisjonen; det er at vi skal kunne bygge like mye kraft fra havvind fram mot 2040 som omtrent det vi har fra vannkraften i dag. Det er heller ingen enkel sak, når nesten alle i vår del av Europa vil det samme samtidig; for så blir det utfordringer på kostnader, og behovet for å skalere opp og behovet for å utvikle og levere på teknologi.

Jeg er fast bestemt på at det skal vi klare. Men det å sette dette på pause nå, vil være historisk feil, for da blir vi hengende etter det som kan bli en unik mulighet. Og det er den flytende havvinden i framtiden som er muligheten. Det er det minst modne, men det er der vi har kommet lengst. Vi kommer ikke til å kunne konkurrere med den bunnfaste havvinden, som tyskere og nederlendere og belgiere og andre har utviklet, men på den flytende havvinden så kan vi det, og det er det som i stor grad verden vil etterspørre.

Men da er det altså en stor oppgave at kostnadene er som de er. Og det kommer ikke til å være en rett-frem-vei dette, men når vi skal lykkes med denne energiomstillingen, så tror jeg at vi politikere og dere i næringslivet må erkjenne at vi også kan komme til å møte brå svinger på den veien, noe kommer til å stoppe opp, noe kommer til å bli utsatt, noe kommer til å akselerere, og det er bra.

Så skal vi diskutere alle oppgavene som tiden er for kort til å gå inn i: Hvordan vi lager lagringsløsninger for energi, den fornybare. Hvordan vi får den fornybare energien, som er uregulerbar, til å fungere med den regulerbare vannkraften. Men igjen så mener jeg vi har forvaltnings- og reguleringskompetanse i Norge som er unik, og dette skal vi altså klare.

Det kommer nå et nett rundt Nordsjøen, et Nordsjø-nett, hvor vi kanskje, litt ned i bakken, kommer til å få en situasjon med ganske god tilgang på kraft, men den skal organiseres og fordeles og samarbeides om, og min ambisjon er at norsk leverandørindustri skal være i fremste rekke. – Alt fra verftene våre til den digitale delen av dette, som jo er svært, svært viktig.

Klima

For det tredje, vi må snakke om klima. Vi skal nå våre klimamål. Det er en stor og krevende oppgave, og den er knyttet til kraft. Skal vi nå disse målene, så må vi altså ha tilgang til den kraften som skaper økonomisk aktivitet og den må ikke belaste klimaet. Og derfor så kommer vi til å få en diskusjon framover som blir mer skarp i forhold til hva prioriterer vi i bruk av kraft; det kommer ikke til å være sånn at enhver som rekker opp hånda i været får en «kontakt» å sette den inn i og at det er «fritt fram».

Jeg tror det kommer til å melde seg en mer avansert diskusjon om hva vi kan prioritere og i hvilken sammenheng. Industrien vår er en del av kvotesystemet i Europa. Det er et effektivt system, og det skjerpes. Nå kommer nye sektorer, som skipsfart og luftfart, for fullt inn i kvotesystemet, men det er den ikke-kvotepliktige sektoren, transport, avfall, landbruk, som er vår store oppgave og utfordring, og vi må sørge for at det er kraft nok for den. Så det vi har av overskudd må vi virkelig prioritere for å gå den veien.

Vi har muligheter innenfor CO2-håndtering. Krigen i Ukraina har jo på en paradoksal måte skjøvet på skiftet, og det er sterkt å oppleve i samtaler med tyske kolleger, som inntil for et par år siden kjempet mot CCS; den tyske næringsministeren, lederen for De grønne i Tyskland, han sa til meg at «en del av min politisk identitet var å være mot CCS», men nå er han for. Og ikke bare litt, men veldig, fordi CCS også er veien til hydrogen. Norge har en stor mulighet her. Vi må være i førersetet.

Den 15. mai ble den første kommersielle avtalen for permanent lagring av CO2 i Norge inngått mellom Ørsted og Northern Lights. Og det er jo spennende og ikke «science fiction», og jeg skal ikke trekke noen konklusjoner, men nå diskuterer jo Equinor med sine partnere mulighetene for at man kan få hydrogen i rør fra Norge til Europa og muligheten for at vi kan få CO2 i rør fra Europa og opp til kysten og til lagring i Nordsjøen.

Samarbeid

Så, gode venner, og dette er mitt siste punkt: Vi kommer ikke til å lykkes med dette om vi ikke opprettholder en langsiktig linje i åpenhet med verden rundt oss; samarbeid med kapitalen, teknologien, politikken, og det er Europa det handler om. Vi har nå inngått en grønn allianse med EU. Det er den første avtalen EU inngår av det formatet etter at de inngikk en med Japan. Og det er en omfattende avtale, som legger grunnlaget for samarbeid på disse områdene; dette vil gi store muligheter for oss. Vi bygger opp industrisamarbeid med store enkeltland, Tyskland er i fremste rekke, men mitt siste poeng er – og tilbake igjen til det vi må få til sammen i Norge:

Jeg mener at vårt arbeid med helhetlige forvaltningsplaner, tradisjonen med å se næringer i sammenheng med hverandre, og nå også å ta innover oss ansvaret vi har og respekten vi skal ha for samiske rettigheter, for reindriften – som et eksempel på de avveininger vi må gjøre. Og da går denne forpliktelsen til dialog begge veier. Den går i retning av å si at Norge bør ha land nok, og ressurser nok, til å få dette til å balansere, og at vi får mer kraft, men at vi bygger og utvikler dette på en måte i sameksistens med de viktige hensynene som er der ute.

Og hvis det er noe land som kan klare det, i lys av vår energihistorie, som ikke er en oljealder, men en energialder, så er det Norge. Derfor så går vi inn i den mest spennende tid, tror jeg, noen gang i historien, og vi kan komme til å være på vinnersiden av den om vi gjør det sammen.

Takk for meg!