Statsministerens tale i regjeringskvartalet 22. juli 2023

Er sjekket mot framføringen

Tolv år – det er mye og lite på samme tid, tenker jeg, når vi nærmer oss denne dagen i juli.

Vi blir minnet på 22. juli hver dag i Regjeringskvartalet.

Nå er nye bygg i ferd med å reise seg. Det har tatt tid, men det skjer.

 

Jeg vil gjenta det vi markerte så sterkt på 10-årsdagen: Vi skal snakke sant om 22. juli.

Terrorhandlingen den dagen i 2011 var et målrettet, politisk angrep mot Arbeiderpartiet og AUF.

Og i forlengelsen av det, hele det norske demokratiet og regjeringen, da sentraladministrasjonen ble rammet.

Så har de siste årene gjort oss klokere – og vi har forstått mer av hvor holdningene til de grufulle handlingene kom fra. Og som Astrid godt sa, de oppsto ikke her da det skjedde, de kom fra et sted.

Men nå forstår vi også noe mer. Vi forstår mer av hvordan både holdninger og handlinger fra den dagen skulle peke framover, på det som skulle komme etter 2011.

Det vi håpet ikke skulle skje; at vi har opplevd mer hets og hatefulle ytringer, både i åpne rom og på nett. At vi har erfart nye terrorhandlinger rundt om i verden, men også i vårt land, som angrepet på moskéen i Bærum i 2019. Eller mot Pride her i fjor, 25. juni.

Så er det en trass blant oss, som jeg vil anerkjenne: Tidligere i sommer har vi hatt store pridemarkeringer landet rundt. Folk har strømmet til, fra fjell og by. De har gjort det mot et trist og uakseptabelt bakgrunnsteppe av uro, trakassering og hatefulle ytringer.

Men sammen så har vi vist kraften i både samhold og mangfold.

Så la oss i dag på denne tolvte årsdagen hente styrke i kraften fra mangfoldene våre, med uredde organisasjoner i spissen, hundrevis av frivillige, titusener i gatene.

Og så hadde vi altså her, før sommeren begynte, det mest fargerike og inspirerende pridearrangementet i Oslo noensinne, godt beskyttet av politiet og gode vakter.

 

Så er det sånn, kjære venner, at bakgrunnsteppet internasjonalt for denne markeringen, er mer dramatisk i år. Russlands fullskala angrepskrig på Ukraina er nå inne i det andre året. 514 dager.

Vi er vitne til at menneskeverdet krenkes på de aller groveste måter og på de grusomste.

Det er ekstra alvorlig fordi det skjer i vårt Europa, der Russland er vår nærmeste nabo.

Så la meg si i dag – det hører med på en dag som denne: Vi støtter Ukrainas forsvarskamp.

Alle partiene på Stortinget står sammen om et fem års støtteprogram til Ukrainas kamp for selvstendighet, for å hjelpe dem i denne nødens stund.

Vi tar imot flere titusen flyktninger fra Ukraina, som nå har blitt en del av det norske samfunnet. Med sine fortellinger, med sin uro, med sitt savn, og med sine mange verdifulle bidrag.

I dag forstår vi mer av hva som ledet til terroren 22. juli: Det var holdninger som bygget seg opp over tid, uten at terroristen ble stoppet, da han gikk til handling.

Nå skjønner vi mer, også av grunnlaget for krigen. Grunnlaget for en krig bygget seg også opp over tid, slik alle ekstreme bevegelser, tankesett og handlinger gjør.

Denne gangen ved at autoritære ledere gir seg selv rett til å invadere, bombe og ødelegge. Og skrive en helt egen versjon av historien.

Derfor hører det også med i dag å si: Vi skal og må styrke vårt eget forsvar. Stå sammen med våre allierte i Nato.

Og ikke minst, stå opp, inne i oss selv, mot holdninger som bryter ned demokratiet.

 

Vi må slå ring om de åpne demokratiene, fordi de gir seg ikke selv.

Husk det: Demokratiet er ikke en naturkraft.

Demokratiet er menneskeskapt. Derfor kan det også av mennesker trues.

Et demokrati skal være grunnlovsfestet, levende, basert på tillit.

Og et demokrati må være terskelfri.

Majoriteten må lytte til minoriteten.

Folkevalgte må evne å finne kompromisser, felles løsninger og gode forlik.

Og folk må respektere uenighet og mangfold. – Ikke til og fra, nå og da, men hele tiden.

 

Så vil jeg si, i dag, at jeg er imponert og glad for at mange av de unge som var på Utøya, har klart å finne veien tilbake til politikk, organisasjoner og tillitsverv.

Det har vært tøft, og det er fortsatt tøft, for mange.

Og som én av de som opplevde 22. juli, skrev i en avis i dag: Mellom det å lykkes og det å oppleve dyp sorg, er det også et stort rom av vonde dager.

Jeg er stolt – og det er symboltungt – at to av de som overlevde Utøya, er statsråder i min regjering. Vi har flere statssekretærer og politiske rådgivere med samme dramatiske livserfaring. Og mange andre med politiske verv i fylker, kommuner og organisasjoner.

Mange stiller til valg i september. En særlig anerkjennelse går til dem.

 

Og så vet vi at i starten av mai så tok Tonje Brenna, vår kunnskapsminister, det første spadetaket til et permanent 22. juli-senter – til minne og læring – her ved høyblokka.

Takk til alle som har kjempet for det.

Det har heller ikke vært rett fram. Men nå er vi altså der.

Og i tillegg så kommer det et varig minnested ved inngangen.

Det er et materielt uttrykk for det som er så viktig, at vi skal aldri tie, aldri glemme.

 

Jeg er imponert over ungdommen vår; AUF som har klart å bygge organisasjonen videre, med årene, ved hjelp av en ny generasjon.

Terroristen visste det inderlig godt. Han sa det og skrev det: hvilken viktig stemme AUF er, i arbeiderbevegelsen og i norsk politikk.

Og takk for at dere tar det arbeidet videre. Nå er det nye generasjoner som gradvis kommer i posisjon. Stiller spørsmål ved rådende oppfatninger. Tar demokratiet i bruk. Tar demokratiet på alvor, og får gjennomslag.

Og så vil jeg igjen takke Den nasjonale støttegruppen for den jobben dere gjør – og har gjort – for så mange overlevende og etterlatte, og for oss alle andre.

La meg si hjemme og ute. – For dere blir nå en internasjonal stemme. Dere har, som du sier Lisbeth, en høyst ufrivillig, men samtidig unik erfaring og kompetanse.

Vi kan ikke la den gå til spille.

Om hvordan man driver aktivt likemannsarbeid, støtte til mennesker i vanskelige livssituasjoner, og alle dilemmaene det er for et menneske som skal reise seg etter det traumatisk terrorangrep.

I går fikk Trond Blattmann og Lisbeth Røyneland tildelt Kongens fortjenestemedalje for innsatsen, som første og nåværende leder av støttegruppen.

Det gjør meg dypt rørt. Det er meget vel fortjent. Og det er vakkert å se at du bærer den medaljen, Lisbeth, i dag.

Dere og alt for mange andre opplevde å miste det aller kjæreste her i Regjeringskvartalet og på Utøya. Likevel tok dere ansvar for å hjelpe andre.

Det krever tålmodighet og styrke. Og på vegne av oss alle – tusen hjertelig takk!

Så, kjære venner – til slutt – så skal vi ta sporene fra 22. juli, med åpenhet og kunnskap om terrorangrepet, så nye generasjoner kan være bedre rustet til å ta til motmæle mot ekstremt tankegods, radikalisering og konspirasjonsteorier.

Veien å gå er demokratiets.

Med åpenhet og kunnskap så blir vi bevisste på hvordan holdningene blir til. – Og det er jo der vi må være, i tide. Om hvordan holdninger leder til handlinger, like til terror og krig.

I dag minnes vi de drepte.

Vi støtter de etterlatte.

Og vi tenker på alle dem som fikk en svært tung bør å bære videre i sine liv etter 22. juli.

Tusen takk for oppmerksomheten.