Statsministerens tale på Eierkonferansen

Sjekkes mot fremføring

Kjære forsamling,

Takk for at jeg ble invitert. Det er stort å komme hit. En ny konferanse, en viktig forsamling. Jeg begynner med å si: Dere er ryggraden i næringslivet vårt, de private bedriftene som investerer og er til stede i hele landet.

De siste dagene har jeg lest sammenligninger i ulike medier, norske og internasjonale, mellom europeiske land. Forskjellene på europeiske land i den tiden vi står i nå. For et par år siden på NHO-konferansen brukte vi "winter is coming". Vel, jeg håper det når det gjelder meteorologi, men det jeg jo tenker på er at vi er i krevende tider.

Og bildet av det europeiske land når man sammenligner dem, viser jo hvor stort mangfold det er, og sånn er jo Europa.

Jeg vet at skatt er tema. Skatten er mangfoldig satt sammen på ulike områder. Utgangspunktene i landenes naturressurser, hvordan de har utviklet næringsliv, er forskjellig. Ulik politisk utvikling, ikke akkurat overraskende.

Noen mener det er for stort mangfold. Draghi-rapporten og Letta-rapporten viser f.eks. til at i USA er det tre-fire teleselskaper som innoverer og tar markedsandeler. I Europa er det mellom 250 og 300. Hvordan kan Europa klare det med så stort mangfold som det er?

Felles for alle landene vi sammenligner oss med, er at de vil si at de har vært i, og er i, en veldig krevende tid. Og noen av kjennetegnene er felles, som møte med inflasjon, etter mange år med lave renter og lav inflasjon. Men også unike utfordringer for vår tid: Krig i Europa. Vi ser ennå ikke, gode venner, de fulle ringvirkningene av det.

På onsdag skal jeg møte de nordisk-baltiske, og den polske kollegaen min, og jeg kan si at deres opplevelse av alvoret, ringvirkningene, i den krigen er mer intens enn den kanskje er hos oss.

Krig i Midtøsten. Sterkt svekket samarbeid om internasjonal handel. Jeg var sammen med generaldirektøren i WTO på G20-toppmøtet i Rio for én uke siden. Hun kjemper jo en kamp for å beholde og bevare WTO.

Da jeg ble utenriksminister i 2005, var mitt første oppdrag å være med på et siste forsøk til å forhandle en global handelsavtale for hele verden. Det er egentlig bare en drøm fra en annen tid. I dag er det regelverket sterkt utfordret. Ny president i USA, hva kommer av tariffer og tollsatser og handelspolitikk, og de geopolitiske stridighetene. Så er det teknologirevolusjonen som alle møter. Hvordan møter vi den? Reguleringer rundt AI, KI. Hvor lang tid har vi på det? Og så er det klimaendringene som er her og nå.

Det møtet i G20 som vi deltar på i ett år nå, det har vært en - hva skal vi si på engelsk - sobering affair. Det er en edrueliggjørende affære å sitte med de 20 landene og se hva de kan bli enige om, også hvor det er motsetninger, hvem som er på offensiven i det bildet. Jeg tar med det inn når vi nå snakker om hva dere som eiere og vi som nasjon står overfor i det internasjonale økonomiske bildet, hvor vi har en plass.

Og så er det neppe mulig å si når var det eksakte startpunktet for denne historien om hvor vi er i dag. Men jeg tror at mer enn vi har innsett til nå, så knytter det seg store utfordringer til den ekspansive økonomiske politikken, og store spareoverskudd i husholdningene som kom ut av pandemien.

Koblet da med Ukraina-krigen, som fikk store påvirkninger på priser, energi, tilgang på energi og fortetning i de globale verdikjedene. Og for historiens skyld så sammenfalt dette omtrent med da jeg ble statsminister. Så vinteren kom allerede i da, kanskje.

I lys av dette, kjære forsamling, så vil jeg dele en veldig stor del av anerkjennelsen for at vi samlet sett som land er på et godt sted i dag. At vi sammen ser nå ut til å lykkes med en myk landing, som det heter, i norsk økonomi. Og at vi nå ser tegn til at økonomien skyter fart.

For det er slik at lønnsomheten i store deler av norsk næringsliv er god. Næringslivet har de siste årene satt overskuddsrekord. Norske bedrifter eksporterer for mer enn noen gang før og setter eksportrekorder.

Mer blir det nå, når vi også har inngått handelsavtaler med verdens største voksende økonomi, India. Det har vi hatt god dialog med NHO om. Det er en helt ny type handelsavtale hvor vi engasjerer oss for å komme inn. Jeg hadde en lang samtale med Indias statsminister om dette for en uke siden.

Og hva skjer når næringslivet går opp? Jo, de ansetter flere. 145 000 flere inn i jobb. Åtte av ti i privat sektor. Og fortsatt er det 100 000 ubesatte stillinger i Norge. Når jeg møter dere rundt om i landet, er dette oppe som det første punktet: Vi mangler folk, og vi mangler de rette folkene.

I dag tidlig satt jeg i møte med en del som ikke er vårt næringsliv, kriminalomsorgen. Kriminalomsorgen mangler folk. Og det vil jeg tro alle er opptatt av, at de skal ha nok folk, for å gjøre jobben. Det sier noe om hele samfunnet vårt.

I tillegg: Overskudd og gode fremtidsutsikter gjør også at vi setter investeringsrekorder i Norge hvor fjoråret var, sånn sett, på toppnivå. Det gjelder selv om vi korrigerer for prisvekst.

I fjor investerte norske fastlandsbedrifter for over 420 mrd. kr. Investeringsnivået i fjor var 25 prosent høyere enn gjennomsnittet for 2013 til 2019, for å velge noen år.

Så ventes investeringene å falle noe i år, og det er jo i tråd med at vi har hatt høye renter. Men de ventes å holde seg på høye nivåer i årene som kommer. Både Norges Bank og SSB er tydelige. De venter investeringsvekst. Og SSB peker i sine siste tall på at produktivitetsveksten har vært sterkere i Norge enn tidligere antatt. Norsk økonomi går bedre enn det SSB var klar over.

Og det betyr jo, når det er investeringer - jeg vet at dere kommer til å fokusere på hva mangler for bedre investeringer, for å gjøre klimaet bedre, det er naturlig - men når det er investeringsrekord, så betyr det jo at det er mange som satser, ikke på nåtiden i Norge, men på fremtiden i Norge. Dere har med andre ord mestret denne tiden godt.

Mitt mål som statsminister er jo å styre økonomien, forholdet til verden rundt oss, slik at vi er konkurransedyktige, nyskapende, og ha bedrifter i front for å sysselsette, skape verdier og legge grunnlaget for nye satsinger som samfunn. Et veldig viktig mandat og oppdrag for meg.

Så har det vært noen bratte bakker også hos oss, som energisjokket etter Ukraina-krigen. Presset vi opplevde da den krigen kom og energiprisene gikk opp, om å gripe inn i vår energisektor som et slags resultat av at det var høyere energipriser. Det der skal jeg skrive grundig om en dag, hva det egentlig handlet om, hvordan vi kunne forsvare Norges posisjon. Store utfordringer i statsbudsjettet for å sikre at vi fungerer stabilt og trygt i en tid med store omskiftninger, mer penger til Forsvaret, store utgifter til flyktninger som kommer inn til Norge. Og møtet med svekket kjøpekraft for folk som følge av økte priser, særlig på varer som er viktigst for dem: matvareprisen, matkurven, og de høye rentene.

Vi kommer ut av en generasjon som er vant til lave renter, nærmest nullrente. Og så får vi høye renter. Har du et vanlig boliglån, ligger du på en sånn 3-4 millioner i lån - 100 000 kroner ut i renteutgifter. Det vi erfarer, mener jeg, er at få land har så gode forutsetninger for å komme ut og videre av dette som oss.

Vi er et rikt land, vi har solide reserver, vi har orden i nasjonaløkonomien, og vi har et produktivitetsnivå som tross alt ligger godt oppe i liga med de andre. At produktivitetsnivået går ned i mange land, skyldes store historiske endringer i måten økonomien er sammensatt på. Men Norge ligger der godt posisjonert.

Vi skaper flere verdier enn andre land, og vi deler dem rettferdig. Med andre ord så er vi ikke maktesløse. I denne forsamlingen finnes det ledere fra ansatte i bedrifter over hele landet som løfter blikket i vanskelige tider og som oppnår gode resultater. Det vil jeg gjerne få anerkjenne.

Så er spørsmålet: Hvordan blir vi bedre? Og det blir diskusjonen her i dag. Jeg vet mange er opptatt av skatt, jeg kommer tilbake til det, men også: Hvordan holder vi fokus og retning på omstillingen i økonomien, det digitale, det teknologiske og det grønne. Der vi bidrar til å nå klimamålene våre. Det at vi fikk klimaavtale fra Baku er utrolig viktig, at ikke det brøt sammen. Det var en avtale som sikkert mange kunne ønsket mer fra, men vi skal ikke undervurdere betydningen av at 200 land kommer til enighet, tross alt, i en tid med så store spenninger.

Først skal vi altså satse på gode rammevilkår for næringslivet vårt, og i god historisk ånd fortsette kompaniskap, lytte til hverandre, få innspill til næringspolitikken, som næringsministeren var inne på tidligere i dag.

Jeg ser at noen der ute i debatten, og de som flyr høyt på meningsmålingene, mener at aktiv næringspolitikk er bortkastet. Ja, at det er sløsing. Det er jeg uenig i. Men det jeg er enig i, er at grunnlaget for lønnsomt næringsliv er og skal være privat kapital og de private bedriftene som er ryggraden. Historien har vist at en aktiv næringspolitikk med offentlig-privat samarbeid er fornuftig og lønnsomt.

Vi bruker noe av fellesskapets verdier på å skape nye verdier, særlig når vi står i teknologiske skifter. Og én ting er de teknologiske skiftene som drives av teknologien selv, men når vi har politisk bestemt teknologisk skifte, da mener jeg det er et ansvar for fellesskapet å stille opp i noe av det. Som å avlaste risiko og til å støtte opp under den endringen. Privat kapital vurderer risiko best.

Offentlig engasjement handler om å bidra til å løse oppgaver som ikke umiddelbart løses der tilbud og etterspørsel møter hverandre, slik det skal være i et normalt marked.

Når noen sier at vi burde la være å støtte utviklingen av havvind og heller bruke penger på flere sykehjem, så mener jeg det er en falsk motsetning. Vi kommer til å trenge betydelig mer kraft i dette landet vårt, som kan skape lønnsomme bedrifter. Som i sin tur bidrar til spleiselaget, og så kan det bygges enda flere sykehjem. Derfor er den måten å stille opp på, riktig, mener jeg. Og vi må prioritere ressurser for det.

Vi har et utgangspunkt med en velutdannet befolkning. Vi trenger enda flere i jobb.

Vi har små forskjeller. Jeg mener vi er tjent med å hindre at de blir større.

Vi har et velorganisert arbeidsliv. La oss ta vare på det viktige og investere i det.

Og vi har tillit til hverandre. Den sosiale kapitalen. La oss ta vare på det.

Og så har vi dere, dyktige bedriftseiere og ansatte, som skaper verdier i en tøff internasjonal konkurranse.

Så noen ord om skatt. Det blir flere ord om det så fort jeg er ute av døren, har jeg skjønt. Tillat meg først å si, de som sier at vi har utsatt dette næringslivet for et skattesjokk, de tar feil.

Næringslivet har samlet sett fått en skatteøkning de siste tre årene på 0,2 milliarder kroner. Det er stabilitet som er hovedinntrykket.

Det har vært midlertidige, situasjonsbestemte tiltak, høyprisbidraget på kraftselskapene og ekstra arbeidsgiveravgift. Men la meg bare si: Høyprisbidraget var noe jeg tror alle i norsk politikk mente var rimelig. Med så store inntekter til kraftselskapene at de delte på noe av det som følge av krig og flyktninger. Men det var midlertidig, og vi holdt ord. Det er nå avskaffet.

Det samme gjaldt den midlertidige arbeidsgiveravgiften: Nødvendig for at spleiselaget skulle klare seg uten å skape ustabilitet, særlig i forhold til alle flyktningene som kom, kostnadene ved det, og det første taket for å ruste opp Forsvaret. Men den er også midlertidig og bortfaller 1.januar. Vi holdt ord.

Og grunnrenteskatten står jeg veldig på. Det er en del av norsk tradisjon for å dele rettferdig av fellesskapets ressurser. Innrettet riktig, skader det ikke investeringsviljen. Og oppdrettsnæringen i Norge går godt.

Mitt skatteløfte til dere er at vi skal ha stabilitet, vi kan vurdere justeringer i det samlede opplegget, men nivået skal være stabilt.

Så er det debatten om formuesskatten, igjen en ærlig sak. Jeg ser at borgerlige partier ønsker å legge inn en økning i selskapsskatten for å kompensere og finansiere for at man kutter i formuesskatten.

Det kommer vi ikke til å gå inn for. Vi vil holde selskapsskatten stabilt på 22 prosent.

Økt selskapsskatt treffer alle 200 000 bedrifter i Norge som får beholde mindre overskudd, mindre penger til investeringer og omstilling. Her er jeg uenig med Menon, men det får vi ta en fagdebatt på. Det er denne skatten som ifølge Skatteutvalget har størst betydning for investeringer og arbeidsplasser.

Så er det selvfølgelig slik at hver siste krone du betaler i skatt enten du er person eller en bedrift, er en kjip krone, man skulle gjerne beholdt den selv.

Men Skatteutvalget peker på at det er en lite som tyder på at formuesskatten svekker mulighetene for å gjennomføre lønnsomme investeringer i Norge, og den gjør det heller ikke mindre lønnsomt å investere i Norge enn i andre land.

Men den har betydning for fordeling i landet vårt. Fjerner man formuesskatten for aksjer og driftsmidler, vil over 80 prosent av det kuttet gå til de 1 prosent mest formuende i landet vårt.

Her kan vi være uenige om politikk, men vi mener at rettferdig fordeling er en viktig del av målsettingen også for politikken.

Så heldigvis, må man si, handler rammebetingelser og næringspolitikk om mye mer enn skatten. F.eks. EØS-avtalen, beskyttelse mot nye tollmurer, eller handelsavtalene, som vi nå utvider til nye land, bl.a. India.

Så vil jeg avslutningsvis, gode venner, være innom, jeg mener det hører med i det vi står overfor nå: Vi skal fortsette arbeidet for å omstille oss til en ny klimavirkelighet. 

Det at det nå i opinionen sies at det er økt klimaskepsis, økt spørsmål til om dette egentlig har noen poeng, og om det virker: Vi kan ikke gå ned den veien. Det kommer til å være dårlig investering i oss i fremtiden.

Drivkraften, også her, skal være et lønnsomt næringsliv, privat kapital, men myndighetene kan og vil bidra til å støtte omstillingen. Jeg mener vi gir gode insentiver, som opptrapping forutsigbart av CO2-avgiften, deltakelse i EUs kvotesystem, enighet om CO2-kompensasjon, som legger inn et betydelig element av energieffektivitet. Et styrket Enova, som støtter opp om de beste prosjektene. Og så inngår vi nå industripartnerskap med ledende land som EU, en egen grønn klimaallianse med UK, Frankrike, Tyskland og USA. Og formålet igjen er å kutte utslipp og skape jobber, bidra til verdiskaping. 

Men så krever dette, en stor oppgave for oss, det mener jeg dere som eiere må være tydelige på i kommunene deres i nasjonaldebatten: Vi må ha mer kraft, mer nett og mer enøk.

Det kan ikke være slik at det bare er de politiske myndighetene som sier det, fordi vi ser utsikten til at kraftoverskudd går mot balanse og kanskje underskudd. Dere må være med å sette ord på det når kommuner skal ta viktige avgjørelser. For det er i kommunene de viktigste avgjørelsene her ligger.

Vi skal ha et temposkifte i utviklingen av havvind. Vi er i gang med nye søknader på landvind, men det er også mye strid rundt dette, og på den striden må vi altså møte sammen.

Vi møter disse utfordringene best når myndigheter, offentlig virkemiddelapparat og dere bedrifter diskuterer dem sammen.

Jeg setter stor pris på å bli invitert til konferansen. Statsrådene mine er her, kommer til å delta, og kommer til å lytte.

Og så sier jeg igjen: Vi har et utgangspunkt som jeg tror de aller fleste der ute ville byttet med oss, men det er ingen sovepute, tvert imot, det er bare en stor oppmuntring til å stå på og gå videre.

Tusen takk for oppmerksomheten.