Statsministerens tale til pridefestivalen FjellFri

Jeg har sagt ja til å komme hit for lenge siden, men det er spesielt at vi i dag – før 25. juni – hvor vi skal markere ett år etter at terror rammet Pride, så tar vi gata tilbake, vi tar fjellet tilbake, vi tar retten til å elske den vi vil tilbake, og vi gjør det sammen, og vi gir hverandre trygghet – så jeg sier bare: Gratulerer med dagen – for en opplevelse!

Og jeg kan si til dere det at denne kampen – for den retten og for tryggheten til å ha den retten – den skal vi kjempe, hele veien og alltid, for den vil aldri bli ferdig kjempet, og skal man da tenke – er ikke det deprimerende at vi ikke kan sette et punktum for det? – men sånn er det, tror jeg, at vi er nødt til å gjøre dette sammen.

Politiet vårt og PST og alle tjenestene – de skal gjøre sin jobb, men vi må gjøre vår jobb, stille opp for hverandre, kreve denne retten, og det betyr også at vi er gode medmennesker, brødre og søstre med hverandre.

I bunnen av dette, gode venner, så ligger jo fordommer, hets og dårlig omtale av folk, det begynner gjerne der. Og det begynner i de halvlukkede rommene, at folk ikke tør å være den de er. – Slik at det å forebygge alt det vi ikke vil skal skje, det begynner med oss.

Så derfor tenker jeg, på en dag som denne, når vi går i Pride – det kommer mange arrangementer nå utover denne måneden – så la oss ha med oss det, i kjernen av det vi gjør, så det er oss, du og jeg, så må ta denne kampen, som vi har vist i dag, med så mye glede og så mye fest. Er vi enig om det?

 

Så er det selvfølgelig spesielt å kunne gjøre det her på Tynset og være i fjellet, og jeg vil berømme deg, Ina (Hyttemoen Haugland, lederen i FjellFri) – som tok imot meg og er initiativtakeren og fortalte at «FjellFri ble startet fordi dere så et behov her i Fjellregionen for en markering der vi feirer kjærligheten»! – og det er veldig godt sagt.

Og det er klart at i mange samfunn rundt om i vårt land så må det være noen som går foran og tar det initiativet, åpner de dørene, lager de arrangementene, samler den gleden og den musikken.

Jeg ser de skeives livskamp og livsrom som en frihetskamp, det er en rettighetskamp – ikke bare for de skeive, men for oss alle. For når den rettigheten holdes nede for noen, så er alle andre mindre fri. Derfor er det en dag for alle og derfor så er Pride en så herlig fest for alle.

Og så er det sånn – vi må bruke dette bakteppet – vi har hatt denne debatten tidligere i uka, dere har fulgt med på dette – det som skjedde i fjor, dramaet som det var. Det skal være trygt. Det er ikke ytringsfrihet å brenne andres flagg, det mener jeg er skadeverk, det er en type hatkriminalitet.

Og der ute i verden mens vi kjemper denne kampen, så skjer det enda verre og farligere ting, og nok en gang så minnes vi på det at vi er nødt til å se utover vårt eget land. I Uganda fremmes lovgivning nå som i verste fall kan innføre dødsstraff for skeive – og fengsling og undertrykking. Og så lenge det er sånn, så lenge de er ufri der ute, så begrenser det også vår frihet her hjemme, fordi kjærligheten må kunne være grenseløs når vi føler den.

Derfor er det en solidaritetssak, i Norge, mellom våre samfunn, i by og bygd, fjord og fjell, men det er også det i hele den store verden, med alle de som er undertrykket der ute, de er med oss når vi feirer og gleder oss over Pride.

 

Så – på en dag som denne, så skal jeg også si litt om det arbeidet vi skal gjøre når vi ruller tilbake igjen diskriminering og undertrykking; da må vi ta tak i mange sider i samfunnet som er basert på kunnskap. Forskning viser at skeive sliter mer med psykisk helse og egen livskvalitet enn resten av befolkningen, og opplever fordommer og diskriminering, og transpersoner er særlig utsatt. Jeg vil være med i et fellesskap og jeg vil være leder av en regjering som sier at vi skal ikke ha det sånn, og de skal få trygghet og oppfølgning. Og igjen er det sånn, så lenge ikke alle har den tilgangen, så har egentlig ikke jeg den heller. Vi er i et solidaritetsprosjekt, og derfor så er det så inspirerende å være her og kunne markere det i dag.

La meg så si til slutt, dette er andre gangen jeg er i Innlandet – som det jo heter – i denne uka. Den første var på mandag da vi markerte at nå kommer det nytt sykehus i Moelv. Denne saken, den har vart lenge; da jeg var helseminister i 2012-13, så måtte vi kjempe en kamp for å beholde sykehus nettopp her på Tynset, og i den planen vi la fram på mandag så kan dere være trygge på det; sykehuset her oppe på Tynset består, det skal være sterkt, det skal være godt, det skal utvikles videre, og også det handler om trygghet.

Så – jeg vil si til dere: Fjellfri er godt og modig og viktig, og til dere som har arrangert det, dere som har følt på litt, eller mer, eller mye uro og frykt, og som likevel har kommet ut og gått – takk for at dere har gjort det, takk til arrangørene, takk til en sabla god discjockey – det å gå bak den bussen var bra – og la meg da avslutte med det jeg ofte sier; at vi kan vedta alle mulige ting og alle mulige strukturer, men i bunn av det som er så bra i Norge og som vi ser her i Fri, er frivilligheten, og frivillighet det er et ord vi kan dele i to – og jeg tror det passer bra på en dag som denne: fri og villig. Gratulerer med dagen – og tusen takk for meg.