Statsministerens åpningsinnlegg på Handelskonferansen til Virke

Er sjekket mot fremføringen

Innledning

Tusen takk, kjære alle sammen, og tusen takk – Bernt (Apeland),

Sist gang jeg var her, det var for et års tid siden; det var Røde Kors sitt årsmøte eller landsmøte. Det var så stort – at de var samlet her – og jeg tenkte på deg nå, Bernt, vi er jo gamle kolleger fra Røde Kors, og på vei hit så tenkte jeg på; hva er ‘likhetene’ mellom Virke og Røde Kors? Det er kanskje ikke dette med at – har du kjøpt lodd? Trenger du førstehjelp?

Men det er noen likheter her, og det vil jeg begynne med å si, det er at dere er organisert, at dere er dere. Dere er hverdagen vi nordmenn møter. Og dere er organisert, dere er talerør, dere sier ifra hva det er behov for, melder fra i vårt samfunn til de som har den dialogen.

Så i dag vil jeg først anerkjenne de av dere som har verv, som tillitsvalgte, som er representanter for virksomhetene deres, som kommer her og bidrar gjennom en hel dag.

Jeg var med på et prosjekt; den første jobben jeg hadde, som het ‘Scenarier for Norge mot år 2000’. Det er så lenge siden at det ikke er så mange som husker det, det var på slutten av 1980-tallet. Men en av konklusjonene i det arbeidet; da vi skulle se frem mot år 2000, det var at tjenestenæringene ikke er representert når vi snakker om økonomi i Norge. – Så det måtte komme ‘et uttrykk’ for det. Vi må vite mer, vi må få kunnskap om varehandelen og tjenestenæringen. Hvor er de, hvor mye betyr de, og hvordan er deres utvikling? Og så er jo dette blitt historie – og dere er her i dag, som en part vi lytter til.

Og så vil jeg vektlegge, før jeg går nærmere inn på det jeg vil si; at veldig mange nordmenn – unge mennesker – har sitt første møte med arbeidslivet et eller annet sted hos dere, i en butikk, i en tjenestenæring. Og sånn sett så er dere på mange måter det jeg vil kalle en ‘inkluderingsmaskin’, og det vil jeg anerkjenne dere for, fordi Norge har et fleksibelt, tilpasningsdyktig arbeidsliv.

Og veivalgene, som dere skal diskutere i dag, er uhyre viktige valg. For noe av det mest fascinerende – vi ser det når vi leser historie; det eneste som er fast og konstant, det er forandring. Det vet dere, der ute i virksomhetene, at ting forandrer seg hele tiden. Så det å trene på å leve med forandring, det er så viktig for hver eneste av oss. Og jammen så skjer det også store forandringer rundt oss nå.

Folk skal få bedre råd

Jeg skal komme inn på tre ting.

Det første er det dere har hørt meg si ved ulike anledninger, at vi er kommet til et vendepunkt i økonomien, at folk vil få bedre råd. – Men noen har også spurt meg, som arbeiderpartipolitiker: Er dette arbeiderpartidiskusjonen? At folk skal få bedre råd, at alt bare handler om kroner og ører? – Jo, det er det. Men det er noe veldig alvorlig som skjer i samfunnet, hvis folk år etter år ikke får igjen for kjøpekraften sin.

Nå skal jeg ikke bruke tid på det, men se på USA, gode venner; siden 70-tallet har ikke arbeiderklassen eller middelklassen fått noen utvikling i kjøpekraften i det hele tatt. Og vi har siden 2015 i Norge knapt hatt noen forbedringer, og de to siste årene har vi hatt forverringer, med høy inflasjon og høy rente.

Og det alvorlige i dette er at folk gjør den samme jobben: I butikken, kjører bussen, på sykehuset, i begravelsesbyråer. Og så får de mindre igjen for den jobben de gjør. Over tid er dette farlig. Og det er en av grunnene, tror jeg, til at man har fått den enorme polariseringen i USA, at en del av befolkningen opplever at de ‘graver seg nedover’, mens de på toppen siger i fra. Da rakner veldig mye i samfunnet.

Derfor har det vært så viktig for oss å komme gjennom denne ekstra krevende tiden, hvor rentene gikk i været, prisene gikk i været på mange varer, strømmen gikk i været. Og krig i Ukraina, pandemien kom tilbake; store utfordringer.

Nå er vi der at vi kan se det vendepunktet. Jeg så at den amerikanske sentralbanksjefen i går brukte det ordet, vendepunkt, ‘turning point’, og satte renten ned en halv prosent i USA, og dette viser et nytt klima.

Nå sier SSB at i år så vil nordmenn få 1,9 % i økt kjøpekraft. Det er mer enn alle de siste ti årene sammen. Det skyldes ansvarlige lønnsoppgjør og at prisstigningen nå er kommet ned. Og dette er bra og det er viktig og det legger grunnlaget for at renten også skal gå ned hos oss.

Mange har bidratt til det. Jeg vil ikke rekke hånda i været og si at det er vi som har fikset alt dette. Fordi renten har virket. Vi har holdt igjen penger på mange områder.

Og så har vi valgt, fra vårt politiske utgangspunkt, å si at velferdsstaten ‘er ikke til pynt’, den er til bruk. Derfor får småbarnsforeldre billigere barnehage. Det merket de 1. august. Og gratis skolefritidsordning. Pensjonistene har fått to gode oppgjør nå. Og studentene får også gode oppgjør for å komme seg videre. Sånn er vi ett lag.

Flere i arbeid

Så – over til arbeid, mitt neste punkt.

Vi har klart å komme igjennom denne krevende tiden med lav ledighet. Jeg minner om at vår nabo Sverige har 600-700 000 ledige, opp mot 8 %. Vi har kommet igjennom dette nå de siste tre årene med å få 145 000 flere i arbeid. Åtte av ti av dem hos dere, i private bedrifter, små og mellomstore; det er hele ‘maskinen’ Norge.

Jeg kan ikke komme og si at jeg personlig er stolt av det, men på vegne av oss alle så skal vi være veldig fornøyd med det. For normalt ‘etter læreboka’ i økonomi så skal jo høy inflasjon og høy ledighet være begrepspar her. Og det at vi har klart å ha høy inflasjon – og nå er den på vei ned – samtidig som ledigheten har vært lav, det er bra. For vi vet at ledighet som biter seg fast, er vondt og vanskelig å få grep på. Så takk til alle dere som har klart å gjøre bra ting på dette området.

Vi har makronivået, selv om vi vet at hverdagen – der dere sitter – er på mikronivået. Men vi er altså inne i et år med overskuddsrekorder, investeringsrekorder og eksportrekorder. Og det skal vi glede oss over.

Det er et godt utgangspunkt for å klare de omstillingene vi står i og skal igjennom. Men det er også helt avgjørende for oss, og jeg ser – bare for å nevne det – for jeg leste denne medlemsundersøkelsen deres fra tredje kvartal i år, som viser at 41 % av medlemmene sier at markedssituasjonen er ‘svært god’ eller ‘ganske god’. Det er halvparten. Den andre halvparten er usikker, men trenden er stigende. Og det er dette vi må se på i denne urolige tiden vi har vært igjennom.

Så – til flere i jobb. Det er jo den store utfordringen. Perspektivmeldingen vår frem mot 2060 sier at Norge kommer antakeligvis ikke til å mangle penger – for vi har et stort pensjonsfond – men vi kommer til å mangle folk, og folk med rett bakgrunn til å gå inn i de jobbene som dere trenger.

Derfor har vi og Tonje Brenna som arbeidsminister sagt at når vi har klart 145 000 i de siste tre årene, så setter vi et mål om 150 000 til inn i arbeid frem mot 2030. Det høres så ‘tilgjengelig’ ut, for det er omtrent like mange. Men det krevende med det er at nå skal vi begynne å rekruttere fra det jeg kaller ‘den andre køen’, nemlig de som står helt utenfor arbeid; blant annet de 110 000 unge menneskene som er utenfor arbeidslivet, og det er en samfunnsoppgave å få dem med. For hvis de menneskene under 30 blir værende utenfor for lenge, så kan det være at de forblir utenfor gjennom hele livet. Det er dårlig for dem, og det er dårlig for oss alle.

Så vårt mål er å øke andelen sysselsatte i økonomien. Det er et tall for dette – fra 80,5 % til 82 % – og det betyr mye å få til dette. Skal vi klare det, så må vi også jobbe på nye måter i arbeidsmarkedspolitikken, som før handlet f.eks. om at hvis et verksted måtte permittere så måtte vi legge til rette for at de permitterte kom tilbake igjen i arbeid – noe det fortsatt er viktig å følge med på – men nå handler det om å legge til rette for at de som er helt utenfor kan komme i arbeid. For det er veldig mye ‘enten 100 % eller 0 %’.

Og her sier jeg, som statsminister, at jeg tror ikke det er forskjell på Erna (Solberg) eller noen andre, for dette er noe av det vi ønsker mest, og regjeringer har forsøkt opp gjennom årene, å løse dette problemet. Men vi må gjøre mer av det som er riktig – og en del nytt. Vi må gjøre mye: Lønnstilskudd, bedre samarbeid mellom helse og arbeid, kombinasjon arbeid og trygd, med videre.

Og jeg er, som dere vet, for fulle, hele stillinger. Klarer vi det i helse- og omsorgssektoren, så kan vi dekke opp mye av arbeidskraftbehovet vi har fremover. Men for noen mennesker så vil det handle om mer, om tilpasninger. For noen vil f.eks. klare å jobbe ‘bare’ 30-40 % og de må vi også ha med. Og dette er oppgaven vår framover nå, og jeg vet at statssekretær Hofsøe (AID) kommer for å snakke mer om det i dag. Dette er veldig viktig.

Hele 600 000 står utenfor jobb og utdanning. 110 000 av dem er unge. Mange av de 600 000 ‘skal’ være utenfor, de har gode grunner for det – helse, og så videre – og de skal vi ta godt vare på, men veldig mange av dem kan jobbe. Jeg har vært på noen av arbeidsplassene som rekrutterer folk med psykisk utviklingshemming – og jeg ser hvilken betydning dette har. Jeg oppfordrer dere alle til å være på leting etter alle muligheter og bidra her. 

Organisert, omstillingsdyktig arbeidsliv

Så har vi alt dette omkring sykefravær, arbeidsmiljø – det er veldig viktig. Det er ikke korttidssykefraværet som er utfordringen i Norge, det er det over litt lenger tid. Dere som jobber ute i virksomhetene, vet hvor viktig arbeidsmiljøet er, jeg skal ikke gå nærmere inn på det.

Det jeg vil nevne nå, i anerkjennelsen av dere, det er å understreke betydningen av et organisert arbeidsliv. Bernt Apeland sitter rundt mitt bord i Kontaktutvalget, som jeg som statsminister møter noen ganger i året for å diskutere økonomi – men også drøfte utfordringene. – Hva møter dere fremover? Og da er han et talerør for dere inn der. Og jeg heier på alle arbeidstakere som organiserer seg og alle bedrifter som organiserer seg. På den måten blir Norge også omstillingsdyktig.

Jeg er utdannet fra et annet land, fra Frankrike, hvor det er lav organisasjonsgrad og mye konflikt. Noen tenker at hvis fagorganisasjonene er svake, så blir det ‘orden’ på ting, men det er de representative organisasjonene på arbeidstaker- og arbeidsgiversiden som gjør at vi kan inngå avtaler. At vi kan stå ved dem, og at vi kan stole på hverandre.

Men der har vi en utfordring ved at kun 25 % av arbeidstakerne i varehandelen er fagforeningsmedlemmer og kun 36 % av Virke-bedriftene har tariffavtale. Og jeg vil sitere Virkes leder, Apeland, som sier – ja, jeg har lest deg, Bernt – du sa i et intervju tidligere i år; at «Arbeidslivet blir mer fleksibelt fordi man løser problemer med dialog og forhandlinger. Tillit er viktig i det norske samfunnet, og trepartssamarbeidets mekanismer, med faste spilleregler, bygger tillit». – Ja, det er nettopp det, dette er helt rett!

Rammevilkår

Så dette må vi jobbe med sammen. Og det å få flere i jobb handler også om å styrke rammevilkårene i næringslivet. Og dere må ikke være i tvil; vi gjennomfører mange tiltak basert på det vi får av innspill fra dere, som f.eks. i forenklingsarbeidet. Cecilie (Myrseth) kommer hit i løpet av konferansen og skal snakke mer om det. Det er milliarder å spare.

I det grønne industriløftet skal vi igjennom en stor transformasjon, hvor klimaavtrykket til varer og tjenester er helt avgjørende. Det må vi også samarbeide om, for å få mer grønne produkter.

Og så har vi inngått industripartnerskap med Tyskland, Frankrike og flere land, og Grønn allianse med EU. Det er det vi klarer å levere, av varer og tjenester, og viser at Norge gjør spennende ting, som også kan sette eksempler.

I forrige uke så var jeg tre dager i Kina. – Der er det ikke mye ‘deltid’, for å si det sånn, og det erfarer jo dere, det er stor internasjonale konkurranse i varehandelen. Da jeg var utenriksminister så hadde vi visjonen å få til én stor global verdensavtale for all handel. Som skulle omfatte tjenester, landbruk, industri, med mer. Det gikk ikke. Nå har alt dette gått i ulike retninger; nå har vi det vi kan kalle en ‘spagettibolle’ av ulike avtaler.

For meg er det vondt å bruke ordet ‘krig’ om handelsforhold. Men det er nesten det vi ser på visse områder. Og her klarer ikke Norge å vende dette i riktig retning, men vi må iallfall være best mulig forberedt og ha et ordnet arbeidsliv.

Omstillinger

Og det vi kommer til å møte framover, er noen veldig store omstillinger som vi skal gjennom, ja – veivalg også.

Det ene er demografi – selvsagt. Vi blir flere eldre, 700 000 flere eldre over 65 i 2060 og 100 000 færre av de unge. Og så skal vi glede oss over at vi blir eldre. Det er veldig vanskelig å spå om utviklingen i en befolkning – eller hvordan dette kommer til å bli på lang sikt. Men vi vil komme til å måtte organisere oss på helt nye måter.

Klima kommer til å være en permanent omstillingskraft. Vi trenger mer kraft, mer nett, mer enøk, i hver enkelt virksomhet, for å få utslippene våre ned. Og vi skal være tydelige på at miljø- og klimamålene og -kravene også er muligheter; kutte utslipp, skape jobber.

Her vet jeg at dere har ledet an, i produktivitetsveksten i økonomien. Og da er spørsmålet; hvordan klarer vi det samme – å gjøre økonomien mer bærekraftig? Sirkulærøkonomi, gode venner, har gått fra at det er fint å ha kjøpt en brukt genser til å bli en kjerneøkonomi, for vi har ikke råd til å kaste alt det vi kaster, vi må bruke pånytt. Og dere der ute, i varehandelen, i tjenestesektoren, dere er ‘vekslingspunkter’ og helt avgjørende for å få til en sirkulær økonomi, noe vi alle også skal bidra til sammen.

Og så er det digitaliseringen. La meg avslutte med det. Neste uke så legger Karianne Tung og jeg – ja, jeg er stolt av at vi har en egen digitaliseringsminister og digitaliseringsdepartement – fram en egen digitaliseringsstrategi, for dette er både nåtiden og fremtiden.

Hadde vi hatt en Virke-konferanse for noen få år siden og snakket om kunstig intelligens, så hadde det vært ‘science fiction’. Mens Yuval Harari, den israelske forfatteren, sier at vi er i ferd med å ‘ødelegge oss selv’, for det er så omfattende det som skjer. – Men jeg svarer alltid på dette kjente spørsmålet; er du redd for ny teknologi? Mange kan si at det er vi litt urolige for, for det kan komme mange nye måter å løse arbeidsoppgavene på. Men svaret mitt er ‘nei, jeg er ikke redd for ny teknologi, jeg er redd for gammel’; for det å bli sittende igjen med gammel teknologi, da vil man etter hvert ikke komme til å klare seg.

Men grunnen til at vi kan være positive til ny teknologi – slik som nå, i varehandelen, i ‘kassa’, man betaler for alle varene selv, og i Kina, hvor jeg var på et supermarked for å lansere norsk laks, og alt var superdigitalisert; det fantes ikke ‘fysiske penger’ i økonomien, de har virkelig kommet langt.

Så – vi klarer omstillinger, hvis vi tar godt vare på hverandre, hvis vi tilbyr medarbeiderne våre opplæring, utdanning, inkludering. Og her er også nordmenn egentlig superfleksible. Jeg tror det var i fjor at 280 000 jobber ble borte, og 310 000 nye jobber som kom. Vi bytter jobb i Norge veldig mye, og det er bra. Men det er fordi det også er trygge forhold for å gjøre det, at lønningene er på stell, og at vi har et velferdssystem som vi kan stole på.

Vi vil ha et land med små forskjeller, høy tillit og sterke fellesskap. For denne regjeringen er det viktig å sørge for at forskjellene mellom folk er små.

Vi er, gode venner, kanskje Europas åpneste økonomi. Europas åpneste økonomi, og kanskje er vi verdens mest digitaliserte samfunn. Det gir oss noen fantastiske muligheter, men også noen sårbarheter. Nå skal ikke jeg avslutte med en sånn ‘nedtonet’ setning, men vi lever i en usikker verden. Dette tror jeg er forskjellen for denne regjeringen ifra den forrige regjeringen; at antallet timer som statsminister brukt på sikkerhet, beredskap, forsvar, er stort. Jeg er stolt over at et samlet Stortinget står bak en ny, stor forsvarsplan. Det er ikke noe land i Europa som har alle partier i et demokrati bak et spørsmål som det, så det sier noe om oss.

Og fremover så må vi også samle oss når det gjelder omstillingskraft og drivkraft, og Virke-bedriftene er helt sentrale. Derfor takker jeg dere og ønsker dere en god konferanse i dag – og så sier jeg igjen; fortsett med å være den ‘inkluderingsmaskinen’ dere er! Tusen takk for meg.