Statsministerens åpningsinnlegg under Harstadkonferansen 2024: Tillit din viktigste faktor?

Innlegget som framført (transkribert fra lydopptak)

Tusen takk. – Jeg tenkte at med denne forsamlingen, som sitter i 360 grader rundt meg, så skal jeg ha tillit til det jeg skal si, så jeg dropper manus.

Russland

Og så har jeg lyst til å begynne et sted personlig nå når jeg er i Harstad. Fordi i går – da jeg kom hit – og vi hadde et partimøte litt på utsiden av byen her – så kom jeg tilbake igjen til den opplevelsen jeg hadde da jeg hadde vært utenriksminister i to uker i 2005. – For da var jeg i Harstad. Da var det et møte i Barentsamarbeidet og jeg hadde mitt første møte med den russiske utenriksministeren, Sergej Lavrov. Og jeg skjønte at dette kom til å bli en person jeg ville ha en del å gjøre med, så det var jo snakk om å få kontakt mellom denne erfarne verdensdiplomaten og den nye norske utenriksministeren.

Og jeg spurte ham når det gjaldt delelinjeforhandlingene – som jo hadde vært et tema for Norge og Russland i 40 år: Hvordan ser du for deg, hvis vi skulle komme til en enighet, vil vi da få dette igjennom i parlamentene våre? Og da sa Lavrov til meg at: Unge mann, du kan ta det med ro med vårt parlament, så får du ordne ditt.

Ja, sånn sier de det der. Så gikk det et par år – og det var egentlig stillstand i disse forhandlingene – og så kom de i gang. Og så ble det en intens periode for å forsøke å sluttføre dette at vi hadde 170 000 kvadratkilometer omstridt område med Russland. Det er jo ikke der du vil være. Men det hadde Norge vært, med Sovjetunionen og med Russland etter at Havretten åpnet et kjempeområde i Barentshavet, Norskehavet, som var omstridt. Vi var uenige om vår grense.

Og så, mot slutten, så var det fra høsten 2009 og framover en liten gruppe som jobbet med målet om å komme til enighet, innen det russiske presidentbesøket i april 2010. Og det lyktes, med mye innside-dramatikk, som det skal fortelles om en eller annen gang.

Men det jeg har lyst til å fortelle om her, det var da Medvedev kom til Norge og Lavrov kom med og det ble annonsert, til alles overraskelse, at vi hadde kommet til enighet om delelinje. Den ble delt 50-50 på midten, og det ble trukket en linje i havet som fulgte de mest moderne havrettsprinsipper. Og under middagen på Slottet satt jeg ved siden av Lavrov, som jeg da hadde møtt mye – ja, jeg tror at etter min svenske kollega så var dette den utenriksministerkollegaen som jeg møtte mest mellom 2005 og 2010 – så ja, vi kjenner hverandre godt.

Så sa jeg til ham: Hva er grunnen til at vi kom til enighet? Og så sa Lavrov: Jeg tror det er tre grunner. Punkt én: Det er at de to statene har kontroll over det temaet de skal forhandle om. For oss var jo det ganske klart, for i Norge så har vi, med vekslende regjeringer, hatt kontroll over landet vårt og grensene våre. Det var ikke sånn i Russland, men da hadde de det. Punkt to: Begge land må ha interesse av å finne en enighet. Og slik var det jo en stund, at Russland hadde forferdelig mange andre ting de drev med, og dette var ikke det viktigste. Men så kom det tredje poenget: Det må være tillit mellom de som forhandler. Det gjaldt fagfolkene våre og også mellom ham og meg. 

Og på den måten kunne vi på slutten gjøre slike ting som å si at: Vel, kan vi se for oss en sånn løsning? – Nå tenker vi høyt. Det betyr ikke at vi gifter oss med den. Så hvis vi blir enige, så kan vi tre tilbake og gå videre langs det sporet. Den tilliten må være der.

Jeg tenkte på alt dette i går kveld. Vi kjørte gjennom mørket og jeg tenkte at der satt vi i 2005. Vi ble enige i 2010, og nå er vi der vi er nå.

Og det som skjedde da jeg ble statsminister i 2021, var at Lavrov bad å få komme til Oslo og besøke meg. Han hadde vært på et nordisk møte i Tromsø og fløy hjem via Oslo. Og i slutten av oktober 2021 så hadde vi et møte som var et slags gjensynsmøte. Så kom krigen i Ukraina og vi har ikke snakket sammen siden.

Så tillit må også begrunnes i handlinger som du kan stole på og som du kan kjenne deg igjen i. Og det er et dramatisk utgangspunkt for hvor vi er i verden i dag.

Omstillinger

På NHO-konferansen i Oslo i forrige uke så siterte jeg de analytikerne som mente at vi nå var i 2024 som de kalte for «the Voldemort of Years». Og for alle som kan sin Harry Potter, så vet vi at det er et litt sånt ‘uklart’ uttrykk. Det er et år som blir bestemt av en situasjon hvor Russland står mot Ukraina, Israel står mot Hamas, og USA står mot USA.

I den situasjonen så er det jo ekstremt viktig at ikke Norge står mot Norge. At vi er i stand til å håndtere de store skiftene som skjer i landet vårt:

Vi har en befolkning som endrer seg, vi blir flere eldre i vårt land, som i andre land. Klarer vi å tilpasse oss det?

Vi står i en enorm energiomstilling. Vi skal få det fossile over i det fornybare på en måte som er en god overgang.

Og vi står i en klimaomstilling. Og klima- og energiomstillinger opp gjennom historien har jo betydd store, dramatiske endringer for samfunnet. Og slik vil det gjøre også for oss.

Og så er det en overgang innen økonomi, med digitalisering og enda en del andre forhold.

Sosial kapital

Jeg er helt sikker på, som et utgangspunkt, at om det er én ting som vil avgjøre hvordan vi kommer til å klare de omstillingene, så er det begrepet tillit.

Og det er riktig, som det ble sagt innledningsvis, at jeg legger mye vekt på dette begrepet sosial kapital. Jeg har lært mye om det. Den amerikanske professoren på Harvard, som heter Robert D. Putnam, er kanskje selve akademikeren for sosial kapital og tillit. Så hva er sosial kapital? Jo, det er i utgangspunktet tillit mellom folk, relasjon mellom folk: Stoler du på den andre?

Og det kan ligge i forklaringen på hvorfor nordmenn har DNT-hytter med nøkler du låser deg inn og ut av, uten noe mer kontroll. Eller at du låner fra biblioteket og leverer tilbake. Alle typer relasjoner. Om du låser døra når du går ut og henter i postkassen. En lang rekke slike små forhold.

Robert D. Putnam har forsket på dette i USA, veldig detaljert, og blant annet kommet til at i de delstatene av USA med skandinavisk innvandring – og det er jo 100-150 år siden – så er det høyere tillit enn i andre delstater. En interessant observasjon. Og han knytter det til at de skandinaviske innvandrerne hadde ganske stor grad av likhetskultur og de hadde mye erfaring fra foreningsliv og frivillighet – slike koblinger. Viktige ingredienser.

Vi kan regne på realkapital, hus og bygninger, finanskapital, penger, og vi kan regne beløp på humankapital, verdien av utdanning. Det kan vi ikke gjøre for sosial kapital, men jeg tror kanskje det er den viktigste kapitalen vi har med oss.

Økonomi

Og til dette skal jeg videre gjøre tre referanser. Det første går på økonomi.

Det er riktig som programlederen sa at det har vært noen tøffe tak å håndtere siden vi tiltrådte høsten 2021. I oktober 2021 så var spådommen fra den utgående regjeringen, Erna Solberg sin, og det var ikke en politisk spådom, men det var det våre beste fagmyndigheter sa høsten 2021; det var at i 2022 så ville prisstigningen i Norge være på 1,3 prosent. Det ble 5,8 prosent. For i løpet av høsten 2021 snudde det. Prisene på strøm skjøt i været. Pandemien kom tilbake og ga oss en ekstra runde.

Og inn på nyåret så fikk vi altså gjensyn med inflasjon. Krigen i Ukraina kom og vi har nå på 70 000 ukrainske flyktninger i Norge som integreres.

Og rentene begynte å stige. Jeg tror den begynte to uker etter at jeg tiltrådte. Så hva er det med Norges Bank og meg? Og så har renten steget 14 ganger siden det. Men jeg har vært med lenge nok til å vite at sånt skjer, og da er det de tre t-ene som gjelder ofte – det er at ‘ting tar tid’. Det er ikke mulig å komme seg gjennom og ut av det sånn uten videre. Da må du tåle, tror jeg, å stå i det og ta trøkken.

Og når jeg nå sier at jeg tror vi er ved et vendepunkt, så er ikke det bare et ‘lønnlig håp’ og noe jeg bare sier. Det er jo fordi at nå sier Norges Bank og Statistisk Sentralbyrå at de mener at prisstigningen har nådd toppen og er på vei ned. Hadde vi hatt kurver her, så ville jeg ha vist dette. Kurvene viser at den går ned. Og Norges Bank sier at rentetoppen er nådd og den skal ned i løpet av året, og markedet tror den kommer fortere ned enn det Banken sier.

Så skjer det mye ute i verden. Krig i Midtøsten er aldri et godt utgangspunkt for stabilitet i noens økonomi, men vi kan komme til det vendepunktet, og da er det tre ting som er viktige for min regjerings politikk på det området:

Vi må gjøre vårt for at prisstigningen skal gå fortere ned. Det er å ha troen på folks økonomi. Det er negativ kjøpekraft i landet vårt nå. Og negativ kjøpekraft – at du får mindre igjen for arbeidsinnsatsen din fra år til annet – det er et farlig trekk over tid og for tilliten. I USA så har ikke middelklassen og arbeiderklassen hatt kjøpekraftforbedringer siden 1970-tallet, og ett av resultatene er da at de mister tillit til hele systemet. Det tror jeg er én forklaring på det kompliserte bildet av hvorfor amerikansk politikk er slik den er.

Så det er viktig å komme tilbake til dette – økonomien – at det er slik at det er noe igjen for det å arbeide ekstra. Renholderen, sykehusarbeideren, helsefagarbeideren - de gjør den samme jobben – men de får i dag mindre igjen.

Jeg tror vi kan være ved det vendepunktet, og både Banken og Byrået anslår at vi i 2024 vil få et pluss, litt under 1 prosent – men et pluss på det. Jeg tror det er utrolig viktig for tilliten til at dette systemet fungerer.

Og så sier Marianne, ordføreren, ‘at det går så det griner’ her i denne regionen. Så det rare i norsk økonomi er at økonomien vår er på mange måter ganske sterk, selv om folk opplever – og dette er også en kontrast for tilliten – og ser en økonomi som går bra, men selv sitter de igjen med mindre. Det er det viktig å komme ut av.

Vi har altså 6 000 nye bedrifter hver måned i fjor. Investeringene fra fastlands-Norge er 20 prosent høyere enn 2019, før pandemien. Vi har rekordhøy eksport fra Norge.

Og det aller mest gledelige er at vi har fått 130-140 000 flere i jobb i de siste to årene. Det er ikke jeg som har gjort, men det er ni av ti i private bedrifter – veldig, veldig gledelig. All anerkjennelse til dem. Og det aller gledeligste er at nå rekrutterer vi også fra det jeg kaller ‘den andre køen’. De 100 000 under 30 år som er utenfor utdanning og arbeid – nå begynner bedriftene å rekruttere fra dem og det er veldig bra. Og det er flere hundre tusen til som ønsker å jobbe, men trenger litt mer tilrettelegging, slik at vi i samarbeid med NAV og andre kan få til det.

Så dermed kan vi stå ved det vendepunktet som jeg tror er viktig for økonomien.

Skole

Og da er det tre ting, som jeg sier igjen, som er viktige for oss, og det er å bidra til det – punkt én. Punkt to – det er at vi nå gjør et krafttak for at ungene våre lærer mer i skolen. Det er helt nødvendig å gå inn og gjøre reformer i våre skoler etter at vi nå ser de siste ti årene at ungene våre leser dårligere. Det betyr at vi kommer til å ta tak i ett av temaene som jeg tror bidrar til det: Det er å få et mye mer bevisst forhold og regulert forhold til skjerm i skolen.

Jeg besøkte en skole i Rennesøy i Rogaland tidligere denne uken, hvor de altså nå ikke har mobil hele dagen på ungdomsskolen. Og det er et helt annet forhold til læring, og ni av ti elever sier at dette er bra – at de får den pausen.

Og leseferdighetene som går ned. Jeg har ikke interesse av å rette noen skyld bakover i tid om det – nå må vi stå her og se framover. Men lesing er inngangen til læring i alle andre fag. Og som læreren sa på denne skolen til meg, at kanskje det viktigste lesefaget å lære å lese, er egentlig engelsk. Og det er norsk, engelsk, samfunnsfag, realfag. Lesing må opp – derfor så ønsker vi å bevilge mer penger til nye lærebøker, altså nye, skriftlige ting, inn i skolen. Og så er det ikke så enkelt som at alt skjerm må ut. For det må være en god balanse; selvfølgelig må ungene våre få lære det digitale også.

Helse

Og for det tredje, så må vi sørge for at velferdstjenestene våre svarer på det at befolkningen endrer seg. Og hvem vet mer om det nå enn dere i nord? Stikkordet er Helse Nord. Ja – men her skal jeg være litt mer politisk og si at jeg mener at det har fått gå alt for langt, i for mange år, i en utvikling i retning av en situasjon som gjør at vi ikke kan klare å tilby den samme tryggheten og helsetjenestene til folk i nord som vi vil ha i hele landet.

Det å tilby likeverdige helsetjenester i hele Norge har også med tillit til å gjøre, men det er en veldig krevende oppgave å ha likeverdige tjenester både midt i en storby og et langstrakt kystland. Og det vet Statsforvalteren her i nord veldig godt. Det er krevende. Men da må vi altså ha styring og ‘ordning og reda’ på det, og når vi har hatt denne utviklingen i Helse Nord, sykehusøkonomien har gått i gal retning, tusen ubesatte stillinger, mange vikarer, økte ventetider, så kan ikke en regjering sitte og si at ‘vel, vel – går det, så går det’. Det kan vi ikke ha. Og derfor så har vi et arbeid på gang som sikrer oss at vi i nord også kan ha gode sykehustjenester, gode rekrutteringstjenester.

Et av dilemmaene her er jo det at hvis vi utdanner flere, innen sykehus som eget fag – men om alle så reiser sørover for spesialisering – så kommer de jo kanskje ikke tilbake for å jobbe her. Så det er et sammensatt bilde av hva som skal til for å lykkes med dette.

Nå har vi, tidligere denne uka, lagt fram, i Helseministerens sykehustale, hvor vi nå endrer på sykehusfinansieringen. Det er egentlig den store nyheten som har kommet litt i skyggen av debattene. Til nå så har vi sagt at sykehusene får 80 prosent av det som trengs for å møte demografien. Og det betyr at 20 prosent må effektiviseres hvert år, det er det aller viktigste for å komme til veis ende. Så prinsippet er nå at kommunen får 100 prosent kompensasjon for demografi, og nå skal også sykehusene få. Det gir en tryggere ramme for sykehusøkonomien. – Som gjorde det mulig å si at for Gravdal i Lofoten så skal tilbudet videreføres. Narvik videreføres i samarbeid med Forsvaret. Det er en del av den nye tiden – vi må ha beredskap på det.

Så mitt første poeng er at trygghet for økonomi er en grunnleggende ting for at samfunnet vårt og tilliten fungerer på andre områder også.

Og da har jeg, som politiker og statsminister, et lønnlig håp om at mye av det andre vi har gjort i disse to årene blir mer synlig, når dette med økonomien kommer mer i balanse.

Som at nå er pensjonen fra første krone for alle. Før så måtte du jobbe opp til 100 000 kroner før ‘taksameteret’ for pensjonen begynte å gå.

At det er tryggere ute i arbeidslivet med ansettelsesforhold hele tiden. Og at det er gjort en lang rekke andre ting også.

Lokalsamfunn og tilhørighet

Det andre forholdet om tillit, som Robert D. Putnam skriver mye om, er om det som skal til for at et lokalsamfunn opplever at det er tilhørighet, at du hører hjemme der.

Han skrev en bok for noen år siden som heter «Our Kids». Og det var med utgangspunkt i at han så at i hans oppvekst på 1950-tallet så het det i lokalsamfunnet «Our kids». Men nå heter det «My kids». Og det var en måte å fortelle om hvordan ansvaret i et lokalsamfunn spilte inn på tilliten til folk og den tillitten som var mellom folk. Og han sa at da han vokste opp, så var han ingen dyktig musiker – men han var med i skolekorpset, for alle skulle jo være med. Men nå i hans oppvekstområde så var det slik at bare de som var aller dyktigst og hadde råd til å kjøpe disse instrumentene, var med i korpset, og de andre var ikke med.

Og konsekvensene når han reiste hjem til det området han vokste opp i Chicago, så var det vaktselskaper og høye murer og veldig lite deltakelse og gjensidighet.

Tilliten og deltakelsen oppstår egentlig nedenfra, i hverdagen.

Jeg var på Idrettsgallaen her for to uker siden og feiret alle de norske idrettsprestasjonene. Og det var fascinerende å høre hvordan alle på scenen og rundt bordene sa ‘at det begynte jo for meg på laget’. Det begynte i lokalidretten.

Den mest fantastiske til å forklare dette er treneren til Karsten Warholm som snakker om hva var det som motiverte denne gutten til å ville trene og delta videre.

Og derfor så er det så viktig i et samfunn som vårt at vi har inkludering og deltakelse for ungene våre fra tidlig av. Mister vi det, så får vi oppskriften på utenforskap.

Mister vi de 100 000 under 30 år som er utenfor jobb og utdanning, så blir jo de med oss gjennom livet – men på utsiden. Og da har jo de selvfølgelig et helt annet forhold til det å ta ansvar. – Så på en lang rekke områder må vi – etter min mening – i politikken tenke på hva er det som bidrar til deltakelse og inkludering. Hvordan kan vi investere det? Jeg tror idretten spiller en veldig stor rolle, idretten i form av deltakelse.

Men også en lang rekke andre ordninger, hvordan velferden vår er orientert slik at det er trygghet for at du er med og deltar. I det ligger veldig mye av den tilliten som skal til for at vi løser disse andre omstillingene.

Jeg har lest at hvert år mister 10 prosent i Norge jobben. Men de får jobb igjen. Slik at dette er jo egentlig et godt tegn på at det er omskiftning. Og min svenske tidligere kollega, Stefan Löfven, han hadde et uttrykk som jeg har brukt mange ganger selv, hvor han, som var tidligere leder for metallarbeiderne i Sverige, fikk ofte spørsmålet: ‘Frykter du ny teknologi?’ Og det er et godt spørsmål til en fagforeningsleder som opplever at teknologi skifter og folk mister jobben. Men Stefans svar var at ‘Nei – jeg frykter gammel’.

Men han sa utgangspunktet for å kunne si det, at vi vil ha ny teknologi, er jo at de som mister jobben på grunn av ny teknologi; de har en forventning om at de får opplæring og at de får tilpasning til å kunne gå inn i det nye. Det er også en tillitsfaktor. Og derfor så er vi åpne for forandringer.

Derfor er jeg så opptatt av at klimaomstillingen som vi skal igjennom, hvor mange jobber skal endre seg, må ikke ende opp med å oppleves å være en urettferdig omstilling, hvor noen grupper skal betale en pris for at dette går rundt som ikke er rettferdig fordelt. Det er et tema som jeg tenker vi egentlig er bredt enige om i norsk politikk. Det skal vi egentlig være glade for. Og så er det uenighet i synet på virkemidler, men det er ikke debatten vi har her nå.

Men tillitsfaktoren er knyttet til deltakelse. Jeg blir sett, jeg blir ikke latt alene, for det ligger også i det et ansvar for å bidra, jeg må stille opp, jeg må delta.

Sikkerhet og forsvar

Og så det tredje poenget – etter økonomi, tillit i samfunnet – det tredje poenget er det internasjonale, det som er rundt oss.

Hva gjør vi med det, slik som situasjonen er nå. Vi har et naboland som har gått til fullskala angrepskrig på et annet land. Vi har en europeisk sikkerhetspolitisk situasjon som jeg mener er på ‘den skarpe siden’. Sikkerhetspolitikk i Norge har jo til nå vært et tema som har engasjert mange i utenrikspolitikken, men det har ikke vært på ‘den skarpe siden’ som det er nå. Churchill sa at et jernteppe hadde senket seg over Europa etter den andre verdenskrig. Jeg vil si det sånn at et dypt sikkerhetspolitisk alvor har senket seg over Europa nå.

For det er veldig mange spørsmål knyttet til den orden vi har bygget. Europa har jo verdens rikeste verktøykasse til å håndtere uenigheter, selv de vanskeligste, med minoriteter og med grenser og alt som skulle håndteres. Og hvordan kunne vi med den verktøykassen ende opp med at 150 000 soldater marsjerer opp langs grensen til et annen land?

Jeg var i USA i januar 2022, og jeg satt inne alene sammen med den amerikanske presidenten. Og vi diskuterte – er det virkelig mulig, kan det komme en invasjon? – og amerikanerne tror jeg da konkluderte med at det er det som er i ferd med å skje. Men det er likevel ganske uvirkelig å tenke på at de kunne ha den ideen at det ville virke. Og så kom det – og nå sier etterretningsinformasjon på litt ulikt vis at russerne kan ha mistet 300 000 på de to årene, drept, ødelagt eller satt utenfor. Dette er en del av vårt Europa, og det tester jo tilliten veldig kraftig, tilliten mellom land.

Land har ingen venner, bare interesser. Det er en gammel ‘setning’ i statsvitenskapen. Men også interesser er jo bygget på tillit. Jeg husker i mine diskusjoner med Lavrov noen ganger, så sa jeg til ham at det fascinerer meg at i russisk tenkning er det hele tiden et nullsum-spill. Hvis jeg skal vinne, så må du tape. Og politikken tjener våre interesser, så da må det gå utover andre. Mens den nordiske erfaringen, gjennom de siste ti årene, er jo i og for seg at vi kan vinne begge. Hele den europeiske tankegangen rundt Den europeiske unionen og EU er jo også sånn at vi bygger ut noe som er felles. Det er satt på spill nå. Og det er det alvorlige.

Og derfor skal vi avslutte med å si at det som nå skjer, har utrolig stor betydning for denne regionen. Harstad, Ofoten, regionen her, som er viktig for alliert mottak, er nå i endring. Og tilliten vi må ha til folk og næringsliv og forsvar at det skal bli klare, på en gjenkjennbar, forutsigbar og langsiktig måte. Ingen skal bli overrasket over oss når det gjelder det.

Det er litt forskjell på vårt naboland Sverige, som nå skal ha måtte tilpasse seg, på vei inn i NATO, en ny situasjon, opplever et annet trusselbilde. Jeg mener at vi har en mer ‘testet måte’ å se den omverdenen på. Og jeg gjentar her: Vi ser ingen militær direkte trussel rettet mot Norge. Men vi leser verden slik at det er en mer usikker situasjon som vi må være en del av og tilpasse oss.

Da vi var i regjering sist, jeg var utenriksminister og Espen Barth Eide var i forsvar, så tok vi initiativet i NATO til noe vi kalte nærområdeinitiativet. Det gikk da ut på at militært personell i NATO kunne mer om afghanske fjell enn om norske fjorder, for å si det på den måten. Vi måtte altså få NATO til å kunne sin kjerneoppgave. Med pluss og minus, og der gjorde også regjeringen til Erna Solberg en god jobb med dette i de årene, så har vi oppnådd det. På NATO-toppmøtet i fjor sommer så ble det vedtatt nye kommandostrukturer og nye regionale planer som gjør at nå har vi alt det veldig godt på stell. Ikke skjedd sånn over natten med dramatikk, men utviklet gjennom de årene.

Norges oppgave blir da fortsatt å være veldig havorientert. Jeg er glad vi har beholdt Kystjegerne her oppe i Harstad, en veldig viktig del for Kystforsvaret vårt. Det betyr at vi fortsatt er havorientert, maritimt orientert og prinsippet om alliert øving og alliert mottak blir veldig viktig.

Norden

Men nå må vi ta en ny dimensjon inn. Det er ikke bare alliert mottak til oss. Det gjelder også Sverige og Finland. – Slik at de som skal komme Sverige og Finland til unnsetning i en krise, kommer gjennom Norge. Så når vi lager Nasjonal transportplan, så må vi tenke på hvordan vi transporterer fra Værnes, fra Evenes, fra mottak langs ved kysten og videre.

Jeg gjentar her: Norge og Norden truer ingen. Vi har ikke gjort det på noen hundre år. Men vi tar vare på vår egen sikkerhet og vi gjør det alle sammen.

Det er altså et tillitsforhold. Nå kan vi bruke mindre ressurser, vi må dessverre bruke mindre ressurser, på Barentsamarbeidet. Da må vi i mellomtiden, inntil det kan komme en utvikling, bruke den tiden på sterkere samarbeid med våre nordiske naboer i nord. Vi har mye vi kan gjøre innen energi og klima og industri og utvikling.

Så skal vi sette oss ned med partiene i Stortinget. Jeg tok et initiativ for Ukraina-støtten vår, ved å si at her burde vi gå sammen, alle partier. Norge tror jeg er det eneste landet nå i Europa der alle partiene i parlamentet står bak støtten, ja alle. Det er en femårig plan for hvordan vi støtter Ukraina, med prinsippene for hvorfor vi gjør det, og i neste uke skal vi legge frem en stortingsmelding om dette.

Når vi nå skal lage en ny langtidsplan for Forsvaret, så ønsker jeg den samme tilnærming. Vi har invitert alle partiene til å sitte ned, og så får vi se om alle blir med helt inn. Men vi må være enige om hva er utfordringen, hva er svarene, og hvordan vi sammen skal levere på det. Og da igjen, skal det være sånn; våre russiske naboer kan forvente at vi er gjenkjennelige, langsiktige og forutsigbare.

Men vi kommer til å styrke Forsvaret, og det kommer til å bety i et land som må prioritere, at vi må bruke mer ressurser på det. Og da blir det unektelig slik at vi må forklare at det må være mindre på noe annet. Og jeg ønsker at vi kan ha en så bred, felles forståelse om det som mulig.

Avslutning

Så dermed, gode venner; tillitsfaktoren er utrolig viktig for det rent mellommenneskelige når man er i en utsatt situasjon. Det er viktig at folk stoler på at økonomien leverer. At når jeg går på jobb så får jeg igjen for det, at det er rettferdig fordeling. Noe som uroer meg nå, er den utviklingen at av de som er på jobb – den andelen av den kaka vi lager sammen – den går ned. Det er urettferdig. Og det må vi passe på, for det betyr at vi får en urettferdig fordeling, som også påvirker tilliten.

Og så er tillit utrolig viktig for inkludering og deltakelse og følelse at vi er ett fellesskap – selve ideen med et fellesskap.

Og så tror jeg vi skal være opptatt av at også tillit mellom land ikke er et nullsumspill. Hvis vi investerer riktig, så kan det bety at det også er mer trygghet.

Men det er et røffere klima, et vanskeligere vær, og de store omstillingene vi skal igjennom, knyttet til energi, mer kraft, mer nett, mer enøk. Vi skal fase inn, i dette landet som har så mye vannkraft, fornybar kraft fra vind, fra sol, fra hydrogen. Det krever en helt ny måte å styre det på, nye utfordringer. Men også det klarer vi når det er tillit.

Og la meg avslutte med dette – da pandemien kom: Så viste jo vi nordmenn en veldig stor tillit til våre myndigheter. Slik at de veldig inngripende rådene som kom fra Folkehelseinstituttet og Helsedirektoratet og som Regjeringen formidlet – det skjedde jo på den forrige regjeringens vakt – men vi fikk en runde vi også. Det var ikke ting folk likte, men det var veldig få som sa at vi stoler ikke på det de sier.

Det mener jeg var en veldig god test på at vi er godt rustet. Men vi må ta vare på det, for det er en kapital som også kan forsvinne.

Tusen takk for oppmerksomheten. 

 

• Mer informasjon om Harstadkonferansen