Statsministerens åpningstale på en internasjonal konferanse om Ukraina

Det siste året har gitt oss anledning til å fylle det begrepet med inntrykk, ord og stadig klarere konklusjoner om hva dette betyr, i hverdagen og for fremtiden.

Jeg kan ikke se for meg et bedre sted å markere denne årsdagen enn på universitetet. Og som rektor ganske riktig sier; universitetet er en gammel institusjon, det er et uttrykk for sivilisasjon, det er et uttrykk for søken etter sannhet og forståelse. Vi trenger den frie tanken. Vi trenger universitetets utforskende kraft for å forstå den tiden vi er i.

Så berømmer jeg de ukrainske studentene som er her og som klarer å oppta studier i en tid hvor de utsettes for angrep og ødeleggelse i sitt eget land.

Jeg vil gjøre tre refleksjoner rundt dagen i dag.

Den første er knyttet til Ukraina, den neste er knyttet til Norge og den siste er knyttet til fremtiden.

En angrepskrig – en erobringskrig

Ukraina opplever en angrepskrig som vi må kunne kalle ved sitt rette navn – det er en imperialistisk, væpnet, fullskala erobringskrig. Den er bygget på en fortelling fra en russisk president, som helt åpenbart skiller seg fra det grunnleggende charteret til FN, fra folkeretten og fra det som er sivilisasjon i Europa. Vladimir Putin fremstiller Ukraina som en abstraksjon, som et land som egentlig ikke eksisterer og som tilhører Russland.

Det første klare tegnet på at det ble en invasjon, kom tidlig i denne uken for ett år siden, da Vladimir Putin leste sin historiefortelling og forståelsen av dette. Det var et narrativ som ikke ville bestått noen prøve på et fritt universitet. Derfor er jeg glad for at også de som søker etter sannhet – ja, sannhet er krevende i forhold til historien – avdekker det. Putin går helt tilbake til 1000 år siden og sier at Russland egentlig oppsto i områdene rundt det som i dag er Kyiv og derfor tilhører det også Russland å ta de valgene som de nå tar.

Jeg var i en kirke i Kyiv da jeg besøkte byen i slutten av juni, hvor altså norske vikinger var og hvor norsk historie også har forankring. Putins historie fra russisk side er en villedelse, men villedelsen leder altså til en enorm tragedie i et europeisk land i det 21. århundre.

Ukraina utsettes for en ødeleggelse, for en våpenbruk og for et overgrep, som vi ikke har sett i Europa siden den andre verdenskrigen.

Og derfor er dette dagen for å minnes alle om har opplevet denne lidelsen.

Jeg kan ikke tenke meg en sterkere illustrasjon enn den vi fikk i trappen på vei opp til denne salen, med en utstilling av bilder av ukrainske studenter drept i løpet av dette året. Studenter så fulle av håp, søken etter kunnskap, håp om hva fremtiden skulle bringe, og som er drept i skyttergraver, på vei til universitetet, eller på annen måte.

Dette er sterke møter med Ukraina. Og i mine egne personlige erfaringer, i samtaler med ukrainske ledere og besøk i Ukraina, ser vi den enorme motstandskraften som bor i det folket.

Det er mye som har gått feil i den russiske planen for denne krigen. Tanken om en seiersparade i Ukraina i Kyiv tre uker etter invasjonen, viser jo en militær planlegging som har gått helt feil. Men kanskje den største feilen og mangelen på etterretning er forståelsen av hva dette gjorde med det ukrainske folk.

Alle folk har spenninger, men noen eksterne hendelser overgår disse spenningene og samler. Det er jo et paradoks at Ukraina vel aldri har vært mer samlet om sine ledere, om motstandskampen, enn det de er nå. Og etter inntrykkene jeg fikk fra mitt besøk, så skjønner jeg på en måte litt mer av hvordan det kan skje. Det er blant annet fordi alternativet, nemlig å la seg ta og la seg okkupere, fremstår både prinsipielt – men også fysisk – som en så stor grusomhet at folk sier at det kommer ikke til å skje. Og ut av den kraften bygges det en motstandskraft og vilje til å stå imot, som jeg er nødt til å uttrykke anerkjennelse og beundring for.

Ingen har skriptet for en krig, den følger ingen plan, og sannheten er det første offeret når krigen skjer. Ingen kan derfor stå i dag og spå: hva er utfallet, hvor lenge vil krigen vare, hvor vil den ende?

Og vi må ikke trå feil ved å stå selv på et universitet og fortelle hvordan denne krigen skal slutte. For det som skjer i dag er motstandskamp mot invasjon. Og de som står imot invasjon, de fortjener all den støtten de kan få i den kampen. De som går til ro på slutten av en dag, enten de bor i øst, midt i eller vest i Ukraina, og som kan frykte for at de kan utsettes for missilangrep i løpet av natten som kommer. Den frykten som ligger i det, og allikevel er motstandskraften der.

Jeg vil bruke dette som en overgang til å ta skrittet til Norge.

Norsk militær støtte

For dagene som fulgte den 24. februar blir også historiske i norsk sammenheng. Norge endret eller videreutviklet et prinsipp for vårt forhold til verden rundt oss ved at vi åpnet opp for å gi militær støtte inn i et konfliktområde. Og her på universitetet så har jeg behov for å si litt om det.

Jeg var utenriksminister i syv år, og da har du ansvaret for eksportlisenser for eksport av norsk militært materiell. 80-90 prosent av dette militære materiellet går til NATO-land og ganske uproblematisk. Dersom det skal selges til andre land, så kreves det lisens, hvor det står at du ikke selger våpen til land der det er krig eller der krig truer.

Ukraina var i krig og krigen ikke bare truet – den var der. Hva var det da riktig å gjøre?

Det prinsippet var egentlig ment som en veiledning til ikke selge kommersielt våpen inn i en krigssituasjon, men dette var noe helt annet. Dette handlet om en sikkerhetspolitisk, en utenrikspolitisk utfordring, knyttet til angrep på et land fra et av våre naboland. Og da er det sikkerhetspolitikk dette handler om. Hvilken kamp er dette? Hvordan berører det Norge? Og i løpet av de dagene så tror jeg det var en ganske likelydende tankegang som gikk igjennom lederne både i Norge, Sverige, Finland, Tyskland og Nederland, land vi normalt tenker likt med.

Og igjennom den helgen så tok altså Norge skrittet til først å gi militært utstyr, og så kom mandagen etter med å gi det første klarsignalet til å donere M72, som er et anti-stridsvogn kampmiddel. Min kollega, Marte Mjøs Persen her i salen, Bergens tidligere ordfører, har sittet sammen med meg i timevis rundt dette. Det har vært en uhyre tungtveiende og prinsipiell reise, men det har vært en viktig reise.

FN-pakten gir to grunner til å bruke militærmakt. Den ene er hvis FNs sikkerhetsråd har autorisert det. Den andre er hvis det er selvforsvar. Det er ikke mulig å definere Ukrainas kamp som noe annet enn selvforsvar, mot en stat som er permanent medlem av Sikkerhetsrådet. Det er jo den dype tragedien, at et av de permanente medlemmene med vetorett krenker FNs charter.

Og da er vi over på eksistensielle spørsmål også for Norge. Derfor har det vært riktig, i flere omganger, at vi bidrar til Ukrainas selvforsvar. Vi må aldri relativisere det. Ukraina har rett til å forsvare seg selv, og vi har rett til å hjelpe dem i sitt selvforsvar.

Jeg setter pris på at et bredt flertall i Stortinget kom til den konklusjonen. Det er noen som gjenstår og jeg håper også de kan ta til fornuften, men la oss respektere at det er ulike meninger. Det er et bredt flertall som står der bak den støtten. Den har vi gitt, og den kommer vi fortsatt til å gi til Ukrainas kamp.

Ukrainske flyktninger i Norge

Det andre jeg vil si her er at vi aldri i etterkrigstiden har tatt i mot flere flyktninger fra noe land enn hva vi har gjort fra Ukraina.

Her tjener det norske kommuner til heder at de har gjort dette på en veldig god måte, en fleksibel måte. Fylker og kommuner har stilt opp. Marte har kontakt med dem ukentlig. Den aller minste og den aller største kommunen har tatt imot, hele spekteret har gjort det. Det er imponerende og det har skjedd med et veldig lavt konfliktnivå. Jeg har besøkt Bergen flere ganger, møtt flyktninger her, særlig barn og unge, og jeg er glad for at de fleste kan fortelle at de har blitt tatt godt imot. Nå er vi i år 2, og prognosene kan tyde på at vi får omtrent like mange hit i år 2. Men år 2 er mer krevende enn år 1. Det er mer krevende med boliger og det er mer krevende med kapasitet.

Men, gode venner, la meg minne dere om en realitet: På fredag hadde jeg et møte med Polens president, i München. Han fortalte meg ganske lavmælt om at Polen har tatt i mot 1,4 millioner, antakeligvis så er det 2, men 1,4 millioner har altså fulle rettigheter i Polen. Polen er et større land enn Norge – 37 millioner mennesker – men regn litt på det og så ser vi at det er enormt.

Vi skal klare dette og ukrainere som kommer til Norge skal tas i mot med verdighet og orden. Det betyr jo utfordringer med bosetting, men det betyr at også du kan møte noen foran deg i køen hos fastlegen, eller at barnet ditt har en ukrainsk lekekamerat i barnehagen eller i skoleklassen. Men dette skal vi klare.

Ukraina-programmet

Så er jeg også glad for at norsk politikk har vist en side av seg selv ved at vi legger forskjeller til side og samler oss om noe som er felles. Jeg er glad for at de politiske lederne i Stortinget, med ett unntak, sluttet opp om Regjeringens invitasjon til et fem års giverprogram til Ukraina. Vi skal altså i fem år bevilge 15 milliarder kroner hvert år til Ukraina, fordelt både på støtte til selvforsvar – men håpet er jo at det skal bli mindre behov for det etter hvert – og slik at det kan være penger til gjenoppbygging. Jeg er redd for at det nå i år handler om støtte til selvforsvar og til reparasjon; reparere vannanlegg, kraftanlegg, sykehus som ødelegges av vilkårlig bombing fra russisk side.

Vilkårlig er et mildt ord, for veldig mye av det er altså målrettet ødeleggelse av infrastruktur.

Norge stiller opp med mer ressurser enn mange land fordi vi har kapasitet til det. Det viktige budskapet til Ukraina er dette: Fem år – vi stiller opp i fem år – et lengre perspektiv. Dette er ikke hjelp bare for neste kvartal eller neste halvår – og president Zelensky sier til meg at dette er et budskap som de som er på slagmarkene og i skyttergravene forstår, at de er ikke alene, men vi er der, på utsiden.

Ringvirkningene

Så skal jeg løfte blikket til slutt for å se hva dette betyr for fremtiden.

Når vi er engasjert i alt dette så er det jo ut fra solidaritet med et land vi kan forstå, for det er på vårt kontinent, de kjemper mot invasjon utenfra. Det er en solidarisk handling.

Men det ligger også en god porsjon egennytte-vurdering i dette, en egeninteresse, og det er at hvis dette får skje uten motstand, så vil verden bli et langt mer alvorlig sted å være også for oss. Derfor er det et verdigrunnlag som står på spill i Ukraina i disse dager. Det skal ikke være mulig, i Europa, som har en verktøykasse full til å kunne løse spørsmål mellom land – og de kan være mange, og de kan være legitime, og de kan være kompliserte – men svaret kan ikke være en fullskala, erobrings-imperialistisk krig. Svaret på det må være nei. For hvis det ikke er det, så er alle andre land flere hakk mer utrygge.

Som statsminister kan jeg si at vi ser ikke en militær trussel mot Norge i dag. Veldig mye av de russiske bakkekapasitetene lengst nord er sendt til Ukraina. Og den dramatiske virkeligheten er at veldig mange av dem kommer aldri tilbake fordi de ikke lever mer.

Men det betyr ikke at vi da har en nabo som er mer forutsigbar. Tvert imot, uforutsigbarheten kan øke. Jeg skal senere i dag besøke Haakonsvern og den norske marinen. De er viktige i disse dager, for å passe på vår infrastruktur og være med på å passe på Norges grenser.

Både kampen for prinsippene og kampen for friheten og samholdet vi har nå i NATO, er av eksistensiell betydning for Norge. Derfor er det aktualisert fram mot et NATO-toppmøte som er i juli. Derfor må vi styrke det forsvaret vi har, vi må bruke ressurser på å støtte Ukraina, vi skal ta imot ukrainske flyktninger.

Og som politiker, som ble valgt i en tid hvor dette overhodet ikke var på dagsorden, så kan jeg gjenta det min kollega finansministeren sa, at vi bruker i dag mer penger som konsekvens av krigen enn på alle våre valgløfter til sammen. Og det er et uttrykk for at de valgløftene må da enten tones ned, settes på vent, fordi noe annet er blitt viktigere.

Det er et krevende budskap i en tid hvor du skal stå i ansvaret, med høye strømpriser, høy inflasjon, for ringvirkningene av denne krigen merkes på nær sagt alle områder – det er ikke noe samfunnsområde som ikke preges. Når strømprisene er høye, så er det fordi mye gass fra Russland er blitt borte. Når inflasjonen er tilbake, så er det fordi krig bidrar til inflasjon. Og når vi må bruke mer penger på forsvaret, så er det fordi at vi har et mer utrygt Europa.

En av kjennerne av Ukraina og den totalitære trusselen er den amerikanske professoren Timothy D. Snyder, ved Yale-universitetet. Han har skrevet flere bøker om 1930-årene i Europa, han har også skrevet en bok knyttet til Ukraina, men den boken som har gjort mest inntrykk på meg, er en bok som heter On Tyranny eller Om tyranni. Og nå kommer jeg tilbake til universitetets betydning, fordi Snyders bok har som undertittel, 20 ting vi kan lære av det 20. århundre. Jeg har kjøpt et stort antall av denne lille boken, for den er veldig liten, de tjue leksjonene, og jeg gir den til alle mine medarbeidere og til dem jeg mener jeg kan få sjansen til å samtale med. Den forteller nemlig historien om at kampen mot det totalitære, og kampen mot dem som tar seg til rette, er ikke bare en regjeringskamp eller en forsvarskamp, den begynner her, din egen integritet, ditt eget ansvar, språket du bruker, å kjenne igjen falske nyheter, troen på det demokratiske engasjementet. Det er tjue læresetninger, jeg anbefaler alle å titte på den, boken er også oversatt til norsk.

Men jeg sier det som en påminnelse til slutt når jeg er ved universitetet: 24. februar 2022 er et tidsskille. Vi er ulike generasjoner i denne salen, alle preget av 1989, Berlin-murens fall, håpet som lå rundt det – det er jo ikke blitt borte. Så jeg vil jo avslutte med å si at det tillegger også universitetet og oss som er her, å løfte blikket, både ett og to og tre hakk og ha håp knyttet til menneskene.

Det å være optimist i dagens situasjon er ikke lett, men det å ha håp om at menneskene kan bedre, og at krigen må slutte, og at små og store land kan leve i fred, det må vi aldri gi opp.

Takk til universitetet – og Slava Ukraini!

***

• Mer informasjon om konferansen og videoopptak av statsministerens tale, se: – Universitetet er en viktig ramme for motstand | Aktuelt | UiB