Norge i omstilling. Økonomi, energi og trygghet i en ny tid

Er sjekket mot fremføringen
Det ble også vist en serie lysark under foredraget

Tusen takk, rektor. Tusen takk, Klaus (Mohn). – Ja, det var slik at det første ONS i 1974 visstnok var en ‘modest’ samling. Jeg har vokst opp med at det er veldig uvant å si at noe som er utviklet her i regionen er ‘modest’. I 1974, på denne datoen, da hadde jeg vært 14 år og én dag, for jeg hadde bursdag i går. Og det har jo skjedd mye siden det. Og egentlig, når vi alle steder snakker om omstilling, så tror jeg vi kan bli litt ‘stresset’ av det; som i ‘det er et utrolig mas om omstillinger; kan vi ikke få litt ro’.

Men som historikerne vil si: Det eneste konstante er omstilling. Det er forandringer egentlig hele tiden. Det er en del av den menneskelige eksistensen, slik jeg ser det. Så jeg skal få lov til å snakke litt om omstilling fra tre perspektiver. Det finnes mange flere. Så dette er ikke uttømmende eller fasiten på alt det. Men det er tre ting som jeg i den jobben jeg har nå synes er spennende å snakke med dere om.

Takk for at jeg fikk lov til å komme ved studiestart til dette flotte universitetet, som er så viktig for oss fremover.

Det jeg pleier å gjøre når jeg begynner på denne måten, det er – ja, apropos omstillinger og hvor Norge var før: I 1974 var det 3,9 millioner mennesker. Nå er vi over fem. Det bodde 89 000 mennesker i Stavanger – og i storregionen en del flere. Og ONS var en liten samling av noen selskaper som snakket om hva som skjer i den norske energisektoren. I dag er dette en av verdens største energimesser. Det sier noe om den utviklingen som har vært.

Norge – et lite land?

Mitt spørsmål til dere er: Er Norge et stort eller lite land? (Slide: Kart over Norge og Europa) Da jeg var utenriksminister, bestemte jeg meg for å si at jeg skal aldri si i starten på taler at ‘Norge er et lite land’. Noen ganger er det riktig å si det. Men vi må bli enige om hva vi mener med det. For i noen sammenhenger så er vi åpenbart ikke det.

Da jeg gjennomførte min studietid, så var det i Frankrike. Slik ble livet, med litt tilfeldigheter for meg. Jeg tenkte å gå der ett år og så ble det fire. Og noe av det som irriterte meg som ung nordmann, det var at jeg så på værmeldingen på fransk TV hvor de kuttet av værkartet på 60. breddegrad. Og tar dere 60. breddegrad, så er det den sirkelen rundt jorda som går gjennom Helsingfors, Stockholm, Oslo, Bergen, og så rundt hele veien. Det var verden. Og som 21 år gammel nordmann syntes jeg dette var veldig provoserende, for det var veldig mye viktig nord for det, som var verdt å ta med. Da jeg nylig fikk holde, for første gang, en gjesteforelesning på mitt universitet i Paris, som jeg gikk ut fra for 39 år siden, da fikk jeg vise dette kartet og så sa jeg; ‘hør her, dette, det er sånn det ser ut’.

Og da jeg var utenriksminister, pleide jeg å gjøre det omvendt (slide: kart, Norge og Arktis). Da pleide jeg å lage sentrum i kartet omtrent der hvor Nordpolen er. Og så snudde jeg kartet og så sa jeg – ‘her er verden!’. Og folk så på det og sa ‘hvor er dette?’ Og du så Frankrike som en liten ‘klump’ nederst på kartet. Sånn føltes det å være helt utenfor.

Men dette er jo nord. – En utrolig fascinerende og stor del av kontinentet. Visste dere for eksempel at den 60. breddegrad – som dere kan følge rundt nå; det bor flere mennesker i Tromsø by enn det gjør nord for 60. breddegrad i hele Canada, underforstått at det bor veldig få mennesker der i det enorme området som det nordlige Canada er. Og de fleste menneskene som bor i nord, de bor egentlig på Kola-halvøya i Russland. Og nord i Norge.

Så det som er veldig – ja, ikke den største, men én av tragediene ved det som skjer i Ukraina nå, det er at Russland –Norge, som burde være veldig nære samarbeidsland om Arktis, fordi vi er havnasjoner, vi kan kysten, vi vet hvordan ting skal være der – vi har nå nesten ikke noe kontakt eller noe samarbeid.

Og jeg erfarte, som utenriksminister – da vi forhandlet om delelinje mellom Norge og Russland, grensen i havet – ja, jeg er glad vi har den nå, for å si det sånn, vi har hatt det siden 2010 – da så du hvor sterke fagmiljøer det var på begge sider, i Norge og Russland, og vi samarbeidet om dette.

Men er Norge et lite land eller et stort land? Lars Korvald, som var statsminister da jeg var tolv år tidlig på 1970-tallet, han snakket om at Norge var ‘et lite land i verden’. Det var innsikten da. Knut Frydenlund, som var utenriksminister fra mitt parti, han skrev en bok på 1980-tallet som var veldig viktig: «Det lille land – hva nå?». Det lille land. Vi er små. Og jeg synes jo at noe av det som er problematisk, er hvis folk gjør seg for små. Det er også usympatisk hvis folk gjør seg for store. Men vi må prøve å finne ut omtrent ‘hvem er vi?’.

I antall innbyggere – det er 200 land i verden – så er Norge, med 5,5 millioner innbyggere blant de mindre landene. Det er veldig mange land som er mindre enn oss også – men vi er blant de små. Men hvis vi tar landarealet – cirka 330 000 kvadratkilometer – så er vi en god del større. Vi kommer på oversiden av midten.

Men hvis vi legger til hav og havbunn – og det skal vi gjøre – så har Norge sju ganger mer hav og havbunn enn land – og da er vi det 17. største landet i verden. Hvis du reiser fra Atlanterhavet og inn over mot Norge – det eneste du møter er kyst – og så en liten landstripe, og så blir det fjell – og på den landstripen så har nordmenn klamret seg til. Men vi er altså landet i verden med verdens nest lengste kystlinje, etter Canada. Så i det perspektivet er vi ikke et lite land.

Vi er det land som i dag er den nest største eksportøren av sjømat. Det å fortelle det til japanere, er viktig. Halvparten av den makrellen vi fisker i Norge, går til Japan. Og tre fjerdedeler av den makrellen japanerne spiser, er norsk. Vi er verdens tredje største gasseksportør. Vi er den største eksportøren av olje og gass til Europa. En tredjedel av Storbritannias gass, en tredjedel av EUs gass. Vi er verdens sjuende største skipsfartsnasjon. Og vi har – fordi vi har forvaltet inntektene våre på den måten – verdens største pensjonsfond.

Så er det veldig mange andre statistikker vi ikke er på. Lederen for IEA, som var på konferansen i dag, rektor; han sa at det er mye bra med Norge, men det var en veldig dårlig ting – og det var det elendige landslaget i fotball. Så der er vi et lite land, det er vi enige om.

Men poenget er, jeg er ikke et lite land i mange sammenhenger. Og vi må da vite hva det betyr for oss. – Fordi det er noen enormt store utfordringer der ute som vi nå skal møte. Vi kommer ikke til å fikse dem alene. Det har vært ett område som har opptatt meg veldig mye – og det vet dere mye om også – hva gjør vi for klimaet, hvordan når vi våre mål? Og jeg har tro på at vi skal klare å nå våre mål.

Det er enormt krevende, i 2030, 2050. Men om vi når våre mål, så vil ikke det spille veldig mye rolle i verden, fordi vi er små. Verden slipper ut rundt 50 milliarder CO2, og vi slipper ut litt under 50 millioner. Men måten vi når våre mål på, det kan få stor betydning. Hvis vi klarer å frembringe teknologier som andre, større land, som har større utslipp, kan bruke; da får det betydning.

Så når dere skal studere og skal ut i arbeidslivet, så er det viktig å kjenne til styrkene og mulighetene og begrensningene som vi har. Vi dekker ikke hele kartet, men det vi har gode på, det er vi faktisk også verdensledende på. Jeg er opptatt av når vi er ute – slik som i forhold til Europa og EU; vi er ikke medlem av EU, men vi har nært samarbeid med EU – at vi fokuserer på de områdene hvor vi virkelig har noe å bidra med. – Å bli kjent for at når vi kommer med det, så har det stor betydning.

Tre områder jeg vil snakke om i dag: Det ene er dette fantastiske, spennende feltet demografi. Det andre er klima; vi skal kutte utslipp, skape jobber og bygge kraft. Det tredje er at vi skal skape trygghet i denne mye mer usikre tiden som vi har rundt oss. Dette mener jeg er viktige forhold som er aktuelle.

Perspektivmeldingen

Vi legger frem, som dere vet, vi regjeringer – den forrige og nåværende, hvert fjerde år – en perspektivmelding som trekker opp perspektivene frem mot 2060. Det er lenge til. Veldig mye kan skje frem mot 2060. – Tenk dere at man sto i 1924 og skulle se mot 1960? Hvem visste da, i 1924, at jeg skulle bli født i 1960? Faren min var ikke født da; han var født i 1925. Det skjedde veldig mye mellom 1924 og 1960. Det kommer til å skje enormt mye mellom 2024 og 2060. Og vi trekker opp noen perspektiver på den veien.

Det er noe av det første jeg skal gå inn i – denne første oppgangen vi har – hvordan vi skal håndtere en aldrende befolkning. La meg si igjen: Det er mye her vi ikke vet. Vi vet mye om alle oss som er her, som er født. Og så kan vi regne sannsynligheten for hvor lenge vi lever, og så vet vi noe om befolkningen. 

Men vi vet ikke om innvandringen – egentlig – den kan bli stor eller liten. Jeg kunne ikke stått her for tre år siden og sagt at inn i neste år så kan det hende at vi er oppunder 100 000 ukrainere i Norge. – Store grep for alle norske kommuner. Og så noen store utfordringer nå i forhold til hva det betyr for oss og befolkningen som vokser som følge av det.

Vi kontrollerer heller ikke utvandringen, hvem som reiser ut. Men vi kan ganske mye om hvordan alt dette utvikler seg. Det det regnes med her (ny slide), er at i 2060 vil halvparten av befolkningen være over 65 år. Det er på mange måter et resultat av velferdsstaten vår; folk blir eldre, de lever lengre liv, de lever noen måneder lenger for hvert år som befolkningen utvikler seg. Og, som dere ser, de pilene her; det er altså pluss 730 000 av de over 65 år, og så er det minus i denne kategorien fra 18 til 65 år, den dere er i, og minus i den aller nederste gruppen der.

Så vi vil altså være rundt 100 000 færre under 65 år. Og da får vi noen utfordringer som vi i dag kan se hva vi skal gjøre noe med. Dette er lettere å snakke om, fordi dette er ting vi vet. Det er jo også bra, vi lever lenger, vi lever mer aktivt lenger, vi må stå på lengre, vi som da er aktive eldre.

Generasjonskontrakt

Men det er tre store utfordringer: Vi har ikke nok folk, antageligvis, til å gjøre alle de jobbene vi har. Dette landet kommer trolig ikke til å mangle penger i årene som kommer. Men – til dere som studerer økonomi – vi kommer til å mangle den viktigste realressursen – folk – til å gjøre mange av de jobbene, og med de riktige kvalifikasjonene til å gjøre de jobbene. Vi kan da få problemer med å gi folk den eldreomsorgen de trenger – og flere kommer til å trenge det. Og vi har ikke nødvendigvis nok inntekter til fellesskapet til å finansiere alle utgifter.

Vi har et stort oljefond, men dette er et fond som nå kaster mer av seg gjennom investeringene enn det blir fylt på av nye energiinntekter. Men det alene kan ikke erstatte folk, og glem aldri det: Oljefondet er viktig, men det er ikke i nærheten av så viktig som arbeidskraften i landet. Og det at kvinner jobber i Norge, fra 1970-tallet, at kvinner og menn jobber sammen; betydningen av det hadde lenge en større verdi enn oljeinntektene. – Ja, bare det at norske kvinner jobber mer enn smittet i Europa. Verdien av dette tilsvarte tidligere oljefond – det vil si for noen år siden da oljefondet var noe mindre. Så dette er noen perspektiver på det.

Det jeg er mer opptatt av, er denne generasjonskontrakten, som er et slags regnestykke som gjør ting ‘går opp’. I de tidlige årene av livet så trenger vi fellesskapet; vi trenger barnehageplass, vi trenger skoleplass, vi bidrar ingenting inn i det regnestykket som er Norge. Så, inn i 20-årene så går vi over til å bli arbeidstakere, betaler skatt, arbeider, forsørger oss selv og bidrar til andre. Og så utpå 60-tallet en gang så slutter vi å jobbe og pensjonerer oss, og da blir vi igjen en utgiftspost. Så det er på en måte det løpet, og den balansen her (ny slide) er jo at den karen i midten, i jobb, som begynner å bli litt svett i pannen, han må håndtere de to på begge sider. Men hva skjer når halvparten av befolkningen vil være over 65 år i 2060?

Flere i arbeid

Det viktigste vi da kan gjøre, når vi ser dette, det er å styrke dette arbeidselementet. Finne måter å styrke det at vi jobber på, så vi klarer oss selv. Jeg tror det er det viktigste for egen verdighet, egen identitet, det er å forsørge meg selv, men også det at vi er med og betaler skatt. En som går fra trygd til jobb, vil da ikke motta trygd, vi vil spare på det, han/hun vil være i jobb og gjøre oppgaver for fellesskapet. Det er en generell stor utfordring vi har. Men hvordan gjør vi det? Det er jo det den politiske samtalen i stor grad handler om, bør handle om.

Når partiene lager programmer nå, så prøver vi å se hvordan vi kan bidra til at flere kan jobbe – helst fulltid – det mener jeg også egentlig er en menneskerett. Men for mange mennesker som ikke kan jobbe fulltid, men kan jobbe litt; hvordan legger vi til rette for at de kan jobbe noe. Da er det interessante ting fra statistikken her (ny slide): Vi har satt oss som mål at vi innen 2030 – det er seks år til – skal få 150 000 flere i jobb. Er det mulig å få til? Vel, siden 2021, den tiden vi har sittet i regjering, har det kommet 140 000 flere i jobb. Og ni av ti er kommet ute i private bedrifter. 140 000 flere. Da er det mulig, mener vi, å kunne øke sysselsettingsgraden med 150 000 flere innen 2030. 

Her (ny slide) er eksempler på tiltak som vil gi økt sysselsetting: Å få eldre til å stå litt lenger i arbeid. Det synes å skje nå. Det har skjedd endringer i pensjon; eldre jobber noe lenger. Øke sysselsetting blant innvandrere; innvandrere har lavere sysselsettingsgrad, avhengig av hva bakgrunnen deres er. Får vi til det, så har vi en reserve. Redusert overgang til uføretrygd – det er ikke noen enkel sak – for de som ligger i grenselandet mellom å være uføre og kunne jobbe, kan neppe jobbe 100 %. Vi må legge til rette for det. Som sagt: Få flere uføre i arbeid.

Redusert frafall fra yrkesfag. Det var det vi gjorde i forrige uke, rektor; ved å sørge for overgang fra yrkesfag til studier; lage et eget løp der. Tidligere fullføring av høyere utdanning. Dere vet jo – mange av dere – at når dere søkte på høyere utdanning, så hadde dere samlet ekstrapoeng. Det har gått i gal retning; du kunne skaffe deg opptil 14 poeng ved å vente litt og ha den ene og den andre kvalifikasjonen. Vi har tatt bort mye av det. – For å gjøre det på mange måter enklere og gjøre at vi kan gjennomføre studiene mest mulig på normert tid. Det er bra for dere og det er også bra for samfunnet.

Så har vi den siste der, redusert sykefravær til svensk nivå. – Hadde vi hatt det samme her, så hadde vi kunnet få 30-40 000 flere ut i jobb. Men husk på at Sverige har i dag 600 000 arbeidsledige, nesten 9 %, og vi har veldig lav arbeidsledighet; det er ganske stor forskjell på økonomiene i våre land. Så – økt yrkesaktivitet blant eldre, dette med innvandrere, få flere i arbeid som kan komme inn. Det er over 600 000 nordmenn som er utenfor arbeid, i arbeidsfør alder. Mange av dem skal ikke komme i arbeid, fordi de er for sjuke eller ikke har muligheten til det. Men veldig mange av dem ønsker å jobbe litt, og vi må legge til rette for det, så de kan få noe arbeidsinntekt fremfor å leve fullt og helt på trygden.

Det er min første utfordring – som jeg tror det blir veldig viktig at vi jobber sammen om, og at vi gjør det på norsk maner med partene i arbeidslivet som det heter; arbeidstakersiden, arbeidsgiversiden; diskuterer hvordan vi kan legge til rette for det, med utdanningssystemet og med yrkeslivet.

Kraftbehov

Så er den andre utfordringen, og det er Norges energiutfordring, og dette er jo et universitet som også jobber mye med det. Overordnet så må vi – som jeg liker å si – kutte utslipp, skape jobber. Jeg velger å si det slik – at det er ikke sånn at det å kutte utslipp automatisk er negativt for arbeid, negativt for arbeidsplasser, negativt for bedrifter. Hvis vi satser riktig, så kan vi få til teknologi som både kutter utslipp og skaper nye jobber, og det er det vi må gjøre.

Her (ny slide) ser dere en oversikt over hva vi har brukt kraft på siden år 2000 og hva vi trenger kraft til frem mot 2040. Egentlig sier figuren én ting veldig klart, og det er at vi vil trenge veldig mye kraft fremover. Eller som det sies: Alt som kan elektrifiseres, vil bli elektrifisert. Og det jo interessant på denne ONS-messen, rektor; der sitter vi og snakker om olje og gass og Norge som en olje- og gassnasjon, og vi bruker jo knapt olje og gass til vår egen økonomi. Vi er vannkraftsnasjonen, og så har vi litt utveksling med landene rundt oss, men der skiller vi oss veldig fra andre land. Tyskland er et eksempel på det motsatte, med enormt behov for import.

Her (ny slide) ser dere at husholdninger og tjenesteyting ligger ganske flatt. Og så ser dere den neste – lyseblå figur – transport. Den øker fordi vi kjører el-biler, og 90 % av nybilsalget i dag er el-biler. Men da må vi ha mer strøm, for å lade de bilene. Og så har vi kraftkrevende industri som bruker strøm; ganske konstant, svakt økende. Her er det muligheter for denne industrien. Batterifabrikker kommer opp, noe vi ikke kjente til før 2020. Jeg åpnet Europas største batterifabrikk i Arendal i forrige uke. Og de produserer ikke batterier til lommelykter eller andre ting som vi er vant med, men det er standardbatterier som kan pakkes til bilbatterier eller til lagring av kraft. For når vi får solkraft og vindkraft – det er ikke vannkraften vår, ligger lagret i vannmagasinene – men solkraft og vindkraft må lagres og fortrinnsvis i batterier.

Så, her (ny slide) ser dere på mange måter en veldig viktig utvikling fremover som er en utfordring for oss. Vi har et godt utgangspunkt. Vi sier mer kraft, mer nett – det skal transporteres dette – og mer enøk. Enøk bruker energien mer effektivt og det er i seg selv en veldig stor bidragsyter om vi kan lykkes med det. Så dette er den store dugnaden vi skal igjennom. Vi har hatt styring med energien i Norge i 100 år. Det er stort sett eiet av fellesskapet, alt dette vi har av kraftressurser. – Fra vannkraft via olje og gass til sol, vind til havs og på land og hydrogen.

Vi snakker ofte om oljeeventyret og at vi lever i oljealderen. Jeg mener det er riktigere å si at vi lever i energialderen. – Tenk så heldig at vi hadde vannkraftutviklingen i 70-80 år før vi fant olje. Vi var totalt på bar bakke innen olje på starten av 1970-tallet. På slutten av 1950-tallet sa noen forskere – geologer; de skrev en sånn famøs setning: Vi kan utelukke at det finnes hydrokarboner på norsk sokkel. Og ti år etterpå så fant man hydrokarboner på norsk sokkel. Vi hadde ingen kompetanse, ingen oljearbeidere, ingen oljeselskaper. Men vi hadde en administrasjon, et byråkrati, en regjering som var vant til energi fra vannkraften – og kunne lage skattesystem og regler for det. Mange land som finner energi, finner store ressurser, de går det galt med fordi de ikke klarer å håndtere den store ressursen.

Fornybar energi

Vi jobber nå videre for å kunne ta kloke valg og ha styringen, i et nytt kapittel – for å få mer kraft fra vann – og spesielt vind. Og så vet vi at vind på land er kontroversielt. Kommunene må bestemme mer over dette. Det er jo særlig vind til havs som er en stor mulighet for oss. – Vi har verdens nest lengste kystlinje. Og da må vi gjøre det på en måte slik det er ved oppstart av alle nye energiformer: Det gir seg ikke selv sånn over natten. Det kommer til å møte motkrefter, det kommer til å møte flaskehalser, det kommer til å bli dyrere på noen områder, noe som gir forsinkelser. Men vi mener at havvind er en enorm mulighet for Norge.

Rundt Nordsjøen, når vi flyr inn til Europa, da ser dere alle havvindmøllene. Disse er skrudd fast i havbunnen. Men det meste av mulig havvind ute i verden er flytende havvind, noe som er mye mer komplisert, og der (ny slide) ser dere Hywind Tampen.

Vi har begynt i Norge nå og det er dette som kommer til å bli det store og spennende. Vi har hatt den første havvindauksjonen i de sørlige delene. Den er bunnfast. Og så jobber vi med å komme i gang med store områder for utlysninger opp langs kysten. Den kommer fra flytende. Vi har også gjenopprettet konsesjonsbehandling av vindkraftsaker rundt om i kommunene, på land. – Fordi vi kommer til å trenge mer kraft den veien.

Så skal vi også utvikle nye teknologier, slik som fangst og lagring av CO2 (ny slide). Jeg vil si – at etter bare tre år som statsminister – så har Europa fullstendig snudd når det gjelder dette. – Norge snakket lenge om at vi kunne fange CO2 og lagre det under havbunnen. Det var noe vi gjorde fordi vi ville ha en avgift på CO2 ute på oljeplattformene. Da tok man noe av den CO2 man fikk ut da gassen kom opp – og så ‘kjørte’ man den ned igjen. Og så skjønte man at dette blir jo der nede. – Kunne det være en lagringsmulighet? Norge argumenterte for det.

Lenge fikk vi høre at ‘dette er noe dere argumenterer med for å forlenge oljen’. – Ja, det kan hende at det gjør det, men poenget er at det er ikke gassen i seg selv som er problemet – det er utslippet. Og hvis vi kan fange utslippet, og trygt lagre det 2 000 meter under bakken, slik at det ikke slipper ut, så har vi jo litt av svaret på det.

Klimamålene

Og nå snur Europa i dette spørsmålet. EU satser på det, Tyskland satser på det, Danmark satser på det. Og Norge har gjort det i 30 år. – Det er et eksempel igjen på at måten vi kan teste ut teknologier på, kan få stor betydning. Og dette prosjektet vi har her i Øygarden (ny slide), som er fullt utviklet; det kommer CO2 inn, blir lagret i store tanker, og så tatt i en ledning ut til sokkelen, og så deponert 2 000 meter under bakken. Det er sånn sett et stort og viktig eksempel som verden kommer til å følge med på.

For vi skal nå våre klimamål. Her (ny slide) er eksempler på veier til 2030 hvor vi skal kutte utslippene. Her er tiltak som må gjennomføres for å nå klimamålene. For første gang så legger vi nå frem – vi, denne regjeringen – det vi kaller en klimastatus og klimaplan, som forsøker å vise veien til 2030, hva som skal til.

Dette er mulig, gode venner. Det er ikke lett, men det er mulig. Og jeg ikke vet i dag – nå i 2024 – er om vi kan få teknologiske gjennombrudd på noen områder i 2026-27-28; hvor fort vi klarer å få kystflåten vår til å begynne å bruke fornybare energikilder; om vi klarer å få elbil-suksessen til å gå over til å bli en tungtransport-suksess; om vi klarer – ta for eksempel; Yara i Porsgrunn kan kutte 800 000 tonn CO2 om de erstatter gass med hydrogen i produksjonen sin. Problemet er at de ikke har elektrisitet nok til å gjøre det. Men hvis de får det, så kan de gjøre det.

Og da er dette veien de må gå. – Virkemidler som er vedtatt og målrettede satsinger. Her (ny slide) ser dere en kombinasjon; av jordbruk, biodrivstoff, klima- og miljøavgifter og andre veier frem. Industrien vår er med på den store europeiske dugnaden gjennom kvotene som de bruker. Er det enkelt? – Nei. Er det mulig? – Jeg mener at svaret på det er ja.

Langt oppe i skogene, i Innlandet, i Nord-Odal, så er det en bedrift som heter Mapei, italiensk eid, virkelig langt inn i skogene. De forsker på en ny type sement, som kan kutte og til slutt fjerne CO2 fra sement. 10 % av CO2-utslippene fra industrien i verden kommer fra sement. Det er grunnen til at det å for eksempel bygge nye toglinjer, for eksempel; det kommer til å være såpass CO2-tungt at man vil måtte bruke 70 år – eller veldig mange år, i alle fall – på å ‘nulle det ut’, for all svillene er laget av sement og sementproduksjon gir veldig mye CO2. Men der på Mapei forsker de nå seg frem til vesentlig lavere – kanskje null CO2 knyttet til sement. Og hvorfor gjør de det langt oppe i Nord-Odal, med italienske eiere i Milano? Jo, fordi de har de beste forskerne som har vist at det er mulig. Dette er et eksempel på det.

Jeg tror den første grønne aluminiumen – altså aluminium uten CO2 – kan komme fra Norge. Og det første grønne stålet kan komme fra Sverige – for eksempel. Så igjen: Hva Norge gjør her, på dette området, har betydning. Her er ikke vi et lite land. – Om vi lykkes med det, hvis vi har kompetansen, og det vi trenger for det.

Dette er et blikk på det store bildet. Vi kommer fortsatt til å være en energinasjon. Vi har gått gjennom vannkraft, olje, gass, og nå er vi på vei over i sol, vind, hydrogen, CCS – mange nye spennende ting å jobbe med videre.

Sikkerhet og forsvar

Så, til slutt, noe av det aller viktigste: sikkerhet og beredskap. Her (ny slide) ser dere – for å gå rett til ‘pengesekken’, holdt jeg på å si – forsvarsbudsjettet som andel av statsbudsjettet og som andel av BNP. Her ser dere – den røde er jo det som diskuteres mye: I 2014 ble NATO-landene enige om at alle skulle bruke 2 % av BNP på forsvar. Da lå Norge omtrent på 1,5 %. Og da vi kom i regjering, så var det en del land som hadde nådd 2 %, og det var en del land som ikke hadde nådd det – men som hadde en plan for å nå det, og så var det en del land som ikke hadde noen plan. Vi var da i den siste kategorien. Så mitt første poeng var at vi må ha en plan for å nå det målet; forpliktelsen var å nå 2 % innen 2024.

Og så er det dette: Dette er egentlig ganske upresis vitenskap, for BNP i Norge går mye opp og ned, på grunn av energiprisene. – Så det å ha et forsvar som skal være en prosentandel av noe som går opp og ned, er ikke særlig stabilt å planlegge ut fra. Men det viktige for meg var å si at vi har en plan for å nå 2 %. Og så har vi gjennom det som har skjedd de siste årene – en alvorlig utvikling, det som skjer rundt oss –sagt at nå skal vi nå 2 %, og nå når vi 2 %, for første gang siden 2002.

Denne ‘prosentmagien’ er ikke det viktigste, men det dette betyr, gode venner, det er at når vårt naboland Russland går til fullskala krig mot et annet naboland, så forandrer det totalt situasjonen i Europa som vi er en del av. Og jeg tror ikke at det er en militær trussel som står overfor Norge nå fordi vi er naboer med Russland – som har mange naboer, med mange ulike historier – men det er tross alt en ny sikkerhetspolitisk situasjon som har oppstått på vårt kontinent. Og det må vi altså svare på, ved å ha et forsvar slik at ingen kan komme på tanken å true oss. – Vi truer ingen. Men ingen skal komme på tanken å true oss.

Derfor har vi lagt frem, i min regjering – vi har jobbet frem; det første vi gjorde da vi kom i regjering var å nedsette en forsvarskommisjon, etter råd fra forsvarssjefen. Og så la vi frem en forsvarsplan som skal gå frem til 2036. Og så gikk vi til Stortinget og sa at dette ønsker vi et bredt forlik om. – Hva mener dere, partiene? Vi hørte på alle partiene. Og jeg tror at alle partiene fikk sagt sitt, noe som også ble lagt merke til. Og jeg tror vi er det eneste landet i Europa som har lagt frem en forsvarsplan som alle partiene står bak. Det ble vi enige om – altså med utgangspunkt i vår plan ble Stortinget enige om et vedtak som alle står bak.

Russland

Og tilsvarende – så er alle partier på Stortinget enige om støtten vi gir til Ukraina. Og det at vi står sammen om det, tror jeg er en utrolig styrke for et lite land som vårt. Jeg har opplevd helt andre tider – for meg, personlig. En av de tingene som har gjort mest inntrykk på meg – da jeg var utenriksminister fra 2005 til 2012; her en dag gikk jeg gjennom min møteplan og så at den utenriksministeren jeg da møtte oftest, etter den svenske – det er jo naturlig en vi møter ofte – det var den russiske, og han er fortsatt utenriksminister i Russland i dag.

Da jeg ble statsminister i oktober 2021, så sa han – Sergej Lavrov – at jeg kommer innom i Oslo for å hilse på deg; vi var gamle, ganske nære kolleger, vi hadde forhandlet delelinjen i nord. Vi hadde en times prat. Dette var i november 2021. – Hva han visste da, vet jeg ikke, men tre måneder etterpå gikk Russland til invasjon, og siden det har vi ikke hatt politisk kontakt.

Jeg mener jo det er utrolig nedslående – og personlig så synes jeg det er trist. Fordi Europa er det kontinentet i verden som har den største verktøykassen til å løse politiske problemer og strid, politisk – ikke med krig. Vi har hatt så mange århundrer med erfaring med krig. Men nå har vi diplomater og avtaler og konvensjoner og traktater og organisasjoner til å kunne sette oss ned og snakke om alle saker. Og så får vi i stedet 200 000 soldater som rykker over grensen og det forferdelige som skjer der nede nå.

Det er realiteten – og det kan vi egentlig ikke gjøre noe med. Jeg pleier å bruke et eksempel; Norge er det eneste landet av Russlands naboer som de ikke har vært i krig med. Og hva det sier mest om – Norge og Russland – det vet ikke jeg, men alle land har jo sin historie. Det ser du når du for eksempel snakker med Finland og våre gode finske venner, de har en helt annen historie. De har en enormt lang landegrense (ny slide, kart). De har vært i en blodig krig som man fortsatt i en del generasjoner husker.

Men la meg ta et annet land – Estland, rett over bukten der. Hun som var statsminister i Estland inntil nylig, Kaja Kallas – og som så ble EUs utenrikssjef – hun fortalte meg historien om sin familie, om sin bestemor; i 1946 ble hun satt på toget til Sibir av Stalins styrker. De tok folk ut av Estland – da var Estland en del av Sovjetunionen, bare lagt innunder. Og sendt til Sibir, og hun hadde med seg en liten baby i armene. Det var Kajas mor. Og fordi de på en stasjon på den togturen fikk en bøtte melk av noen mennesker som møtte dem, så overlevde de den turen.

Og mange år senere kom de tilbake igjen til Estland, etablerte seg der og begynte å finne seg til rette igjen. Og så ble Estland selvstendig etter at Sovjetunionen falt sammen. – Så hun har jo en helt annen historie; opplevelser i forhold til hva det vil si å være nabo med Russland. Hun sa til meg; vet du hva, Jonas, jeg våkner klokken fem om morgenen og er redd for at de kan stå her. Og da må jeg si at; Kaja, det gjør ikke jeg. Det hender jeg våkner klokken fem om morgenen, men jeg har ikke den frykten.

Men jeg er klar over at Norge har den lange kysten, vi har de store havområdene, og vi har Russland som nabo, og om lag 10 mil fra norskegrensen så har vi Russlands strategiske atomvåpenarsenal. Alt dette er en del av våre omgivelser som gjør at vi skal ha et forsvar. Igjen: Vi truer ingen – men det er mitt ansvar å sørge for at ingen kommer på tanken å true oss.

Dette (ny slide) er opptrappingen som vi skal legge oss på, nå fremover mot 2036; dere ser at vi er her ved starten nå. Vi har passert 100 milliarder til Forsvaret og i 2024-kroner så skal vi opp til omtrent 160 milliarder. Det betyr et nytt sjøforsvar. Det betyr at vi skal ha mye nytt utstyr og flere folk. Og dette skal skje over en tolvårsperiode. Det kan virke som det er en viss tid, men det er egentlig bare tiden og veien.

Omstillinger og den norske modellen

Nå har jeg snakket om de tre store omstillinger som vi står midt oppe i – og som jeg tror kommer til å bli sterkere fremover: demografi, klima og energi, og tryggheten vår.

Og jeg mener vi har et godt utgangspunkt for det, for Norge er gode på omstillinger. Igjen: Det eneste konstante i livet er egentlig at ting omstiller seg. En av grunnene til at jeg er sosialdemokrat – nå holder jeg egentlig ikke et politisk innlegg her – men det er at jeg tror på at det er små forskjeller mellom folk og like muligheter. Det mener jeg er viktig og bra. Samfunn med de kvalitetene har mye lettere for å omstille seg. Og samfunn med store forskjeller, og hvor noen bor i områder bak høye gjerder og ikke har samme opplevelse av virkeligheten, de omstiller seg mindre. Det er så enkelt og så komplisert som det.

Vi har et omstillingsdyktig arbeidsmarked. Cirka 270 000 jobber blir borte årlig og 320 000 jobber skapes årlig. Det var en svensk, tidligere statsminister og fagforeningsleder som fikk spørsmålet – Stefan Løfven het han; om han frykter ny teknologi? Og siden han var fagforeningsleder for metallarbeiderne, så kunne han godt ha en viss grunn til å si at – ja, vi er redd for ny teknologi, for da mister vi jobbene våre. Men Stefans svar var at – nei, jeg frykter gammel teknologi. Og det kunne han si fordi at hvis du ikke tar i bruk ny teknologi, så vil du over tid tape alt. Noen ville kunne miste jobben på grunn av ny teknologi. Men hvis samfunnet er godt organisert, så får de nye jobber, i stort. De får opplæring, trening, de får kommet seg inn i nye jobber, og da klarer de omstillingene. Om lag en tiendedel av alle jobber skiftes ut hvert år, og det er et ganske interessant å tenke på.

Så to ting til slutt om den norske modellen, som jeg mener er suksess. Dette (ny slide) er en sammenheng mellom ‘sammenpressede lønninger’, dvs. disse her som ligger i det nederste sjiktet – og de som ligger i det øverste. Det som gjør at forskjellene øker i Norge, er at de stikker ifra, de aller øverste, de med de aller høyeste lønningene. Men her ser dere, nederst, ulikhetene som andel av laveste inntektene, snittet. Dette er litt komplisert å se – men så er det produktiviteten.

Poenget er bare at det viser at Norge er et land med lav ulikhet og høy produktivitet. – Det henger sammen. Sammenlignet med andre land. Øker ulikhetene, så er sjansen stor for at produktiviteten går ned. – Så mens det i andre land kan være langt opp til sjefen, så sitter ofte sjefen og medarbeiderne rundt samme bord i Norge. Det er veldig artig når man besøker store bedrifter langs norskekysten som er eid av utlendinger, så sier de at det er omtrent det samme som skjer her som det skjer i bedriftene i Frankrike og Italia. Men det som ikke er likt, det er at plassjefen går ute blant de som jobber i bedriften og snakker med dem hele tiden. Mindre avstand. Det gjør at vi jobber bedre, tror jeg.

Og tillit og små forskjeller er også viktig. Tillit til offentlige myndigheter. Dette er de siste tilgjengelige tallene (ny slide); her på høyre siden så er det høyere tillit. Og så har vi spørsmålet om inntekt, på den andre siden. I Norge er det sammenheng mellom høy inntekt og høy tillit. Og vi ser at vi er i familie med Sverige og Finland, og at Sveits er oppe i hjørnet der.

Så dette er egentlig, gode venner, i sum; vi skal omstille oss og samtidig ta vare på noe av det viktigste som gjør Norge til Norge. Den aller viktigste ressursen vi har; det er mennesker i jobb, mennesker som jobber sammen, finner ut av ting sammen, og blir enige om hva som er riktig sammen.

Da skal jeg si en ting helt til slutt, i sommer var jeg i USA på NATO-toppmøtet, og snakket blant annet med europeiske kolleger, og da sa min danske kollega Mette Fredrikssen til meg at ved neste valg i Danmark – og i Norge, så håper og tror hun at vi skal vinne valget. Det skulle jo bare mangle, at hun sa det? Men poenget var det at om de andre skulle vinne, så tror vi ikke at alt faller sammen og at landet går fullstendig i oppløsning. Men det er det land du er i – sånn som USA nå – så tror de det om hverandre. Tenk hva det har å si for tilliten, i et hjemland, når de nå går til valg.

Vi vet litt om fremtiden, men ikke alt. Dette (ny slide) trodde man altså i 1958; jeg nevnte dette sitatet før; at man kunne se bort fra muligheten at det skulle finnes kull, olje eller svovel på kontinentalsokkelen langs norskekysten. Og dere som bor her, dere vet alt om at det var ikke helt slik. – Og nå skal vi sammen finne ut av hvordan det skal bli. Tusen takk.

***

En tilpasset versjon av dette foredraget ble holdt av statsministeren på besøk også ved hhv. Norges handelshøyskole, Bergen 22. mai 2024 og ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU), Ås 3. september 2024.