Statsministerens innledning på dialogmøte med tros- og livssynssamfunn

Kjersti Toppe og jeg inviterer til dette møtet fordi mange kjenner på uro, på mange nivåer, av en verden som slår inn i de norske dagliglivene, via inntrykk fra mediene, men også inntrykk fra slektskap, familie, venner, bekjente og berørte. Og jeg vil si at vi alle er berørte når vi nå ser på den utviklingen som er i Midtøsten, terrorangrepet mot Israel, det som skjer i krigføringen i Gaza. Selvfølgelig i tillegg til en verden som har uro på andre områder, så er dette noe som opptar oss veldig mye.

Jeg har ønsket å invitere dere hit av tre grunner.
For det første er den åpenheten og dialogen som vi har tradisjon for mellom tros- og livssynssamfunn i Norge. Jeg har alltid ment at styrken ved den, det er ikke noe vi har funnet på fra regjeringens side, men det har vokst frem fra organisasjonene selv. Noen her er veteraner fra det samarbeidet, men det har en uendelig mye større verdi ved at den er kommet fra organisasjonene, miljøene, trossamfunnene selv. Jeg har erfart at sånn har man det ikke i mange andre land. Så dette er en kvalitet vi skal ta vare på her. Så vil jeg understreke at krigen vi nå er vitne til i Midtøsten ikke er en krig mellom religioner. Det er i alle fall mitt prinsipielle syn, selv om vi er i et religiontett område som betyr mye for mennesker med tro. Mange identifiserer seg med brødre og søstre som deler tro og livssyn, og når de lider, så lider også vi. Det er helt naturlig. Og da er jo det viktig for meg å se at vi har grupperinger i Norge som føler seg særlig berørt. Den jødiske befolkningen i Norge er en liten gruppering. Den muslimske befolkningen er større og mer mangfoldig. Det kristne Norge er stort, uensartet i flere ulike forgreninger.

Men disse tre store religionene deler også mye. Det må være et utgangspunkt for at vi kan ha dialog. Abraham er vår stamfar, og de hellige stedene i Midtøsten betyr mye for oss på ulike vis. Men det er egentlig ikke det vi inviterer til samtale om her i dag. Det har vi mange andre gode steder for å diskutere. Men når vi har en full krig i Midtøsten, og frykt for at konflikten kan spre seg, så er det jo dette med at vi skal være tydelige på at dette er ikke en krig som skjer i Norge. Det skal ikke skje i norske gater. Den skal ikke true tryggheten til unge norske, til barn, til folk som er urolig. Alle i Norge skal være trygge, og en del av fellesskapet. Det er helt avgjørende.

For det andre, så vet jeg at mange i deres menigheter og trossamfunn har nære slektninger og venner i de palestinske områdene i Israel og i regionen. Jeg besøkte synagogen her for halvannen uke siden. Jeg besøkte moskeen. Har kontakt med dere innimellom.

Vi kjenner til hvilken stemning som råder. Og det er veldig viktig at dette er steder folk oppsøker for å få trygghet, for å få fellesskap og ikke være alene. Israel-Palestina konflikten er ikke ny. Det er kjernen i mange konflikter i Midtøsten, og vi vet at en stor brann kan antenne branner også andre steder. Men jeg er også opptatt av at vi nå bruker dialogen vi har til å kunne motvirke at det sprer seg brann i vårt land, gir utrygghet til nordmenn. Og at vi kan finne en måte for oss å stå sammen der det er naturlig.

Det gjør jo veldig inntrykk på oss de ganger vi ser at vi strekker en arm ut til hverandre og gir støtte på tvers av de skillelinjer som kanskje folk opplever at er skillelinjer, men som ikke behøver å være det. Så vi motvirker polariseringen.

Og så har jeg lyst til å si til det tredje, og det er at Norge gjør nå alt det vi kan. Og det er en del, men det har også sine begrensninger for å bidra til at lidelsene ikke får utvikle seg slik de gjør nå.

Vi jobber intenst for å få til en humanitær pause slik at livsviktig nødhjelp når fram til folk i Gaza. Og dere kjenner Norges posisjon. Vi fordømte terrorangrepet mot sivile i Israel 7. oktober. En fryktelig dag. Vi har krevet at gislene som holdes blir sluppet fri. Og vi har også forsvart Israels rett til å forsvare seg selv. Samtidig så har vi minnet på det som er folkerettens klare krav til humanitær rett, til beskyttelse av sivile, til forholdsmessighet og disse begrepene som dere hører at vi er nødt til å understreke. Så har jo Norge som det landet vi er, 30 år etter Osloavtalen, hatt dialog i hele Midtøsten. I all min tid som politiker og som utenriksminister og statsminister så er mitt budskap fortsatt at vi snakker med alle. Men vi gjør det på ulik måte, for det må følge en diplomatisk linje. Men vi gjør alt det vi kan nå, for å forsøke å medvirke.

Vi leder giverlandsgruppen for de palestinske selvstyremyndighetene. Vi støtter FNs humanitære arbeid. Vi krever at humanitære hjelpesendinger kan komme inn. Vi vet at før denne krigen så var det 300-400 lastebiler inn til Gaza hver dag. Nå har det vært noen titalls, og den situasjonen begynner å bli desperat. Og så er det viktig å si at all bruk av militær makt må gjøres innen rammen av folkeretten. Det kan man hevde er lett å si rundt et skrivebord eller et spisebord i Oslo når dette raser, men det er verdt å minne om det, fordi denne humanitærretten skal gi oss en veiledning til hvordan vi kan håndtere denne fryktelige vanskelige situasjonen.

Vi hadde Nordisk Råds markering her i byen, og da hadde vi utdeling av priser for litteratur og musikk og film. Og den ble avsluttet, dere som så TV-sendingen, med at Anne Grete Preus sin sang om snø ble sunget. Den har en linje i sangen som sier at verden føles tryggere når himmelen faller ned – i form av snø. Og mitt budskap var å si at i Norge kan jo unge mennesker stort sett tenke at når himmelen faller ned så er det snø. Men der nede nå så har det begrepet at himmelen faller ned et helt annet budskap. Himmelen falt ned 7. oktober over uskyldige sivile som var samlet fredelig. Og himmelen faller ned nå over Gaza på en måte som påfører enorme lidelser.

Så vi må påkalle en empati og medfølelse i den stunden. Så er jeg opptatt av å si at dette ikke er en krig som utspiller seg i Norge. Og vi må gi folk i Norge, i norske gater, trygghet. Derfor er jeg er glad for at dere takket ja til å komme hit og at vi skal lytte til hverandre. Med det gir jeg ordet til deg Ingrid og til Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn.