Statsministerens innledning for Studentersamfunnet i Bergen

Innlegget tilnærmet som fremført (skrevet ut etter lydopptak)

Tusen takk, alle sammen. Takk for invitasjonen.

Jeg synes at det er noe av det flotteste jeg gjør som statsminister – det å være ute på oppdrag som dette. Jeg kan ikke gjøre det hele uka, hver dag, men jeg synes det er et utgangspunkt; hvor jeg sier at dere som skal leve lengst i landet, lenge i politikken, vi må høre på dere. Dere må høre på oss, vi som står midt i, og vi må snakke sammen.

Det er noe av det vi klarer i dette landet. Vi prater, vi lytter, mer enn de andre land. – Så snakket vi litt på forhånd nå om hva som ligger foran oss. Jeg merker jo at det er en litt neddempet, kanskje dyster stemning blant unge.

Dere har sett – på listen over de lykkeligste landene i verden: Norge har alltid ligget på topp der – og vi ligger nå på sjuendeplass, så det er jo høyt.

Men det som gjør inntrykk på meg, er at det er stort sett høy tilfredshet blant folk i Norge, men når man kommer til de under 30, så begynner det å se annerledes ut. Og det må vi ta på alvor.

Midtøsten

Og det er riktig, som du sier, en ‘bakkestart’ er egentlig et godt eksempel. Pandemien, klimaet, den verden der ute, vi hører stemmen fra (personen her på) hjørnet om Gaza. Vi har en fullskala krig i Ukraina, og de siste par døgnene, dere – gode venner, de er veldig dramatiske.

Jeg møtte Sidsel Wold, NRK-reporteren i går, som sa: ‘De bildene av raketter fra Iran som flyr over Al-Aqsa-moskeen i Jerusalem. De bildene der. Det er jo ikke lov å fly over Al-Aqsa-moskeen. Det er flyforbud, normalt. Og så kommer det raketter fra Iran!’. Og det er langt fra Iran til Jerusalem. Og i dag står vi og veier, kommer det opptrapping?

Jeg har vært i kontakt med noen av dem som jeg har inngang til på israelsk side, ved å si at tenk dere om – det som skjedde i går, var egentlig det verden på mange måter oppfattet som at Israel klarte å forsvare seg. Det var en type seier. Men det å dra i gang en opptrapping nå med gjengjeldelse og frem og tilbake – det er ikke bra.

Og siden noen av dere er jurister her; om folkeretten – gjelder den? Vi får sikkert spørsmål om det – og særlig når vi ser hva som skjer i Gaza. Og er det forholdsmessig, det folk gjør? – Så vil jeg bare gjenta dette: Hevn er ikke lov etter folkeretten. Hevn er ikke et begrep i folkeretten. Selvforsvar er et begrep i folkeretten. Men ikke hevn. Så det er mange store temaer å ta tak i.

Og jeg tenker også at om en måneds tid så skal vi markere at det er 750 år siden Landsloven. – Kanskje juristene her har vært innom den. Men det var første gang det ble laget en lov for hele Norge, av Magnus, den nye kongen etter Håkon den fjerde, som bygget Håkonshallen og det hele.

Det er mange historiske kapitler. Og det jeg bare vil begynne med å si; at når vi tegner fremover nå, og vi tenker og sier at det er krevende tider foran oss, så må vi minne oss på at det har det også vært før i historien. Veldig krevende tider. Også det å stå i veldig mange sammenhenger, som vi står i nå og ser mot 2030.

Frem mot 2060

Det er sånn innen klima. Vi ser mot 2050. Vi har Parisavtalen, og så videre. Og vi tegner opp forpliktelser over hvor vi skal være. I regjeringen holder vi nå på med å lage en perspektivmelding. Den skal se frem mot 2060. Men tenk dere tilbake, 100 år; at du skulle stå i 1924 og se mot 1960. Ingen kunne da forestille seg – ja, det var det året jeg ble født. Men imellom dette så var det altså en etterkrigstid, mellomkrigstid og annen verdenskrig og en kald krig og alt mulig, så veldig mye kan skje.

Jeg mener jo at i Norge skal vi være blant de landene som har tro på at mennesker kan påvirke historien. Velge hvilken vei vi går. Der vi har gjort feil, kan vi velge om.

Og jeg bare melder, som tidligere utenriksminister og nåværende statsminister; i alle de land du reiser til og forteller at du er fra Norge, så vil de si: Vi bytter gjerne med dere! Alle ville byttet med oss, med det utgangspunktet som vi har. Og så sier jeg det at – vel, vi kan ikke bytte klær på den måten. Norge har jo et godt utgangspunkt, men vi er jo som kjent et lite land.

Tidligere i dag så hadde vi under ‘One Ocean Week’ i Håkonshallen en diskusjon om hvorfor vi ikke får gjennomført de endringene som er vedtatt i IPCC, Parisavtalen osv. Vi er jo enige om hva som må skje, og så skjer det ikke. Og det litt sånn nedslående svaret på det er at verden er sånn som den er. Vi har ikke én verdensregjering, eller ett parlament som gjennomfører, eller noen som blir holdt ansvarlige og må gå av om de ikke gjør jobben sin i verden. Vi har altså innpå 200 land, og det er det. Og se på Sikkerhetsrådet i FN, de klarer ikke å bli enige. Så da må vi ta utgangspunkt i at vi gjør så godt vi kan.

Nå tok jeg et virkelig stort perspektiv her. Men spørsmålet er om økonomien er – vel, først fikk jeg høre vi skulle ha ‘en guidet tour i norsk økonomi’, men nå ser jeg at det er ‘om den norske økonomien er helt på kjøret’. Det rimer på Støre, så det er litt morsomt. Så jeg skal bare reflektere litt over det, og så får vi samtale og spørsmål.

Og det jeg har tenkt å snakke om, det er verdien av – for norsk økonomi, for den norske modellen, som vi kaller den. Jeg kommer til å snakke litt om arbeid og sysselsetting. – Fordi at frem mot 2060 så kommer trolig ikke Norges store utfordringer til å være at vi mangler penger. Vi kommer til å mangle folk. Og de av dere som leser økonomi, så er jo stort sett det å produsere ting en kombinasjon av penger, ressurser og arbeid. Det blir en stor utfordring for oss fremover om vi kommer til å ha nok i arbeid, nok folk til å arbeide, for å løse de oppgavene vi har. Og så skal jeg snakke om den grønne omstillingen og energi.

Og vi tar gjerne spørsmål om Gaza etterpå.

Forsvar og sikkerhet

Det jeg har lyst til å begynne med å si, er at når vi nå ser fremover – ja, før jeg kom hit, besøkte jeg Haakonsvern. Dere har fått med dere at vi har lagt frem en ny langtidsplan for Forsvaret. Og det sier litt om de årene vi har foran oss; at vi nå har bak oss 20-30 år med en fredsgevinst, hvor vi har brukt mindre på forsvar, bygget det ned. Og så ser vi at vi nå har en verden som gjør at forsikringspremien for at vi skal være et fritt og selvstendig land, den går opp.

Og det har også noe med økonomi å gjøre, om hvordan vi skal prioritere fremover. Og så er det riktig at vi lever i en brutal verden nå. Gaza kommer tett på. Ukraina kom tett på fra 2022. Ettårsdagen for invasjonen markerte vi her sammen på universitetet i fjor.

Vendepunkt i økonomien

Og det året vi er inne i nå, har veldig mange åpne spørsmål, også for økonomien. For etter pandemien fikk vi inflasjon tilbake, renteøkninger, høyere strømpriser. Vi ser hvordan verden er koblet sammen, og dette har truffet Norge ganske hardt. Vi har vært vant til at mange av våre problemer er løst med pengebruk. Nå handler det om å komme gjennom dette, slik at dere skal ut i arbeid med at økonomi er under kontroll, og at vi holder igjen på pengebruken, og at vi sørger for at prisstigningen avtar, slik at rentene kan gå ned.

Jeg har sett og lest at blant dere studentene så er dette med personlig økonomi og trygghet noe som sju av ti setter som en av de aller viktigste sakene nå. Jeg møtte Norsk studentorganisasjon (NSO) på årsmøtet for noen dager siden og fikk høre det igjen også der.

Slik at det vi gjør nå for å forsøke å nå vendepunktet i norsk økonomi, hvor prisstigningen avtar og rentene går ned, tror jeg blir også veldig viktig for dere som studenter og når dere kommer ut i arbeidslivet.

Men jeg mener vi nærmer oss et vendepunkt nå, hvor rentene kan gå ned. Og da er det en bra start når du skal ut og ta opp lån og bolig og komme i gang med arbeid.

Den norske modellen

Men tilbake igjen til dette med den økonomiske modellen som ligger foran oss, den norske modellen. Den er kjennetegnet av at vi har et nært samarbeid mellom partene i arbeidslivet – arbeidsgiver, arbeidstaker, og at vi har offentlige myndigheter inne, i en trepartsdialog om det.

Lav ledighet, store grupper i jobb, inkludering og små lønnsforskjeller er også kjennetegnene ved den modellen. Den er da slik at ikke hvilket som helst land ute i verden kan si at den tar vi og bruker hos oss. For du må ha noen av disse tingene, dette må stemme for at denne modellen kan virke som den gjør.

Det som ligger i bunnen av dette, er jo egentlig en høy samfunnstillit:

Se for deg en graf, hvor du har inntekter den veien og tillit den veien, så ligger Norge helt oppe i det ene hjørnet, blant alle land. Et land med høy inntekt i gjennomsnitt og med høy tillit. Og så ligger de andre landene bak.

Men måten vi har høy inntekt på, er at vi har det som vi kaller et sammenpresset lønnsnivå, det vil si at vi kan få til store tarifforhandlinger, forhandle lønn i Norge, på en måte som gjør at vi kan sikre full sysselsetting, og at vi kan holde konkurranseevnen for industrien vår, og samtidig ha høy produktivitet.

Det lønnsoppgjøret vi har rett bak oss nå, forteller jo noe om det. Der er det altså slik, som dere vet, at de som konkurrerer i eksportindustrien, forhandler først, og det de kan leve med av lønn, som blir resultatet, setter mønsteret for resten av økonomien som stiller opp bak dem.

Det er ikke gitt at denne modellen klarer å vare og overleve over tid, men den har altså gitt Norge veldig gode resultater, med høy sysselsetting, høy velferd og et spleiselag i økonomien som er ganske unikt for Norge.

Utdanning

Og så satser vi på kompetanse. Da jeg møtte NSO for noen dager siden, så sa jeg det at vi har nesten 300 000 studenter i Norge i dag. For 40 år siden var det i underkant av 100 000, det var da jeg begynte å studere. Og for 60 år siden, ca. 10-20 000 studenter. Så se på den reisen.

Og jeg pleier å sitere en av mine forgjengere, Trygve Bratteli, som var født i 1910, levde til 1984, han var finansminister fra 1951 til 1960 og så var han statsminister på 1970-tallet. Men han vokste opp under brutale omstendigheter, fikk sju års skolegang, før han dro på hvalfangst. Og da han satt i Finansdepartementet – i ni år, så sa han; ‘her i dette departementet kan jeg ha to jobber. Jeg kan være statsråd eller bud. Alt imellom kvalifiserer jeg ikke for’. Sju års utdanning.

Men den generasjonen politikere de brant for én ting: Det var at deres barn og barnebarn skulle få den muligheten. Altså en reise fra rundt 10 000 studenter i Norge til 300 000 i dag.

Og det har også skjedd som følge av den norske modellen. At vi gradvis hele veien har investert i kunnskap.

Det lønnsoppgjøret som var nå, havnet på 5,2%, og som dere fikk med dere, så hadde det også en komponent av at jeg skrev et brev til partene som sa at vi sammen skulle jobbe med en etter- og videreutdanningsreform. Som gjør at folk i industrien, når de er i arbeid, skal få påplussing til å klare alt det som nå kommer med det grønne skiftet, ny teknologi, kunstig intelligens. Det er en del av måten den modellen fungerer på. Så den må vi ta godt vare på.

Arbeidsliv

Det andre hovedbudskapet jeg har, er altså dette: At arbeidet er nøkkelen i tiden fremover. Antakeligvis kan vi si at i dag, 15. april, så har det aldri tidligere i norsk historie vært så mange i arbeid her i Norge. Det tror jeg vi kan si hver dag fremover nå.

For vi har lav ledighet, og vi har kommet opp på 70% yrkesdeltakelse i Norge, 7 av 10 i arbeidsfør alder jobber. Og det er mye høyere enn i andre land. Og den kvinnelige arbeidsdeltakelsen er høyere i Norge også enn i andre land. Det at vi har klart å holde lav ledighet gjennom den vanskelige økonomiske tiden etter pandemien, er av stor betydning.

Men fremover kommer vi til å trenge flere i jobb. Vi kommer til å trenge flere som velger å gå inn i Forsvaret, flere som går inn i helse og omsorg, flere som går inn i mange av de nye næringene som skal vokse frem.

Det at vi har fått 150 000 flere i jobb de siste to-tre årene, det er veldig bra. Men det gledeligste av dette er at vi begynner å rekruttere fra det jeg kaller ‘den andre køen’, og det er de som står utenfor arbeid, men som ønsker seg inn i arbeid: 100 000 under 30 år er enten ikke i opplæring, altså mellom 18 og 30 år/16 og 30 år; de er ikke i opplæring eller arbeid. 

Det å få tak i dem og tilby dem opplæring eller arbeid, er en veldig viktig oppgave vi må gjøre som fellesskap. Og det er også en viktig del av det den modellen vår vi må håndtere. Så det å bekjempe utenforskapet og sørge for at de som kanskje ikke kan jobbe 100%, at også de kan komme inn og få delta i arbeidslivet, det blir vår store oppgave fremover.

Som sagt, fremover er det grunn til å tro at det ikke er penger Norge kommer til å mangle, men det er folk i arbeid, kvalifikasjoner og kompetanse.

Vi ser 30 år frem i tid, da ser vi at hele befolkningsveksten kommer i gruppen over 67 år. Og de kommer til å bidra lenger, jobbe lenger og være mer aktivt med.

Omstillinger

Men vi kommer til å få en oppmerksomhet der om at vi må løse oppgaver på nye måter. Dere kommer til å gå inn i et arbeidsliv – hvor jeg ikke tror at arbeid blir den store utfordringen – det vil si å finne arbeid, men dere kommer til å være i arbeid i en stor omstilling. Stort sett veldig spennende; ta i bruk ny teknologi, løse oppgaver på nye måter.

Og store utfordringer innenfor helse. Når befolkningen blir eldre, så endrer helsevesenets oppgaver seg. Og vi må løse dem på nye måter. Men det er også noe med den norske modellen, at vi har tilliten til at vi klarer å gjøre det. – At de som jobber i helsesektoren, at noe av det legene gjorde, kan overtas av sykepleierne, og noe av det sykepleierne gjorde, kan overtas av helsefagarbeidere, fordi kompetansen til alle stiger. Det er viktig.

Grønne skiftet

Og det tredje budskapet mitt da, det er å si at med et arbeidsliv som er produktivt, har kompetanse, har dyktige utdanningsinstitusjoner som Universitetet i Bergen, som er gode på hav, som er gode på samfunnsfag, som er gode på det samfunnet står i, en uavhengig akademisk institusjon, så er den viktigste omstillingen nå at vi klarer den grønne omstillingen. – At vi klarer det skiftet på norsk maner. Og det er forskjellig om du er Norge eller Brasil eller Vietnam. For Norge, der vi er nå, så vil det handle om den store overgangen ut av det fossile og inn i det fornybare.

Kraften vår, det som tenner lyset i denne salen, er jo sannsynligvis 90% fra vannkraft. Det vi produserer av olje og gass, går stort sett 100% ut av landet til Europa. Men det kommer til å bli en bratt nedgang fra 2030.

Og oppgaven vår som politikere er å sørge for at med den bratte nedgangen, så må det komme en oppgang av ny, fornybar kraft i Norge for å løse de oppgavene vi har, uten utslipp.

Så sier noen at økonomisk uro, krig og det som skjer ute i verden, blir klimataperen. Jeg mener at det kan vi ikke tenke. Vi må prioritere dette. – Også fordi at der ligger mange av de mest interessante jobbene og det som skal til for å skape et godt samfunn fremover. Nå er jo natur og miljø og klima, som før ble sett på som to ulike saksfelt, mye mer tett sammenkoblet.

På havkonferansen i dag så snakket vi om klima og natur egentlig i de samme sammenhengene. Det som er bra for natur, vil også kunne påvirke klimaet. Det er ikke én-til-én, men det henger altså sammen.

Vi lever ikke – og jeg skal avslutte med det – i oljealderen, pleier jeg å si. Vi lever i energialderen. Norge oppdaget vannkraften på slutten av 1800-tallet, vi klarte å temme fossene, skape elektrisitet. Og på den måten bygget vi metaller. Vi lagret elektrisitet i metallene.

Og det at vi hadde vannkraften og dette kapitlet ved starten på 1900-tallet, gjorde at vi også fikk kontrollen da vi fant olje og så gass.

Kapitlene går jo sånn – vannkraft, olje, gass. Og nå er vi på vei inn i de nye kapitlene, som handler om vind på land, vind til havs, sol, nye energiformer. Og vi kan gjøre det fordi vi har stor kompetanse. Vi kan gjøre det på skuldrene av det som var de forrige kapitlene.

CCS, hydrogen og fornybar

Og hele veien her så er det jo sånn, at Norges bånd til Europa er det avgjørende. Europa er vår energipartner. I dag er Norge den viktigste leverandøren av gass til Europa. Det var helt kritisk nødvendig da krigen i Ukraina kom, men vi skal videre og ut av det fossile og inn i det fornybare.

Vi har nå et samarbeid om å løfte hydrogen sammen med Tyskland. Og dette med å fange og lagre CO2, som er helt avgjørende for å nå klimamålene – ikke bare i Norge, men i verden for øvrig – der får vi nå Europa med oss til å forstå betydningen av. Og her i Norge vet vi hva vi snakker om, for vi har gjort det i 20-30 år allerede i Nordsjøen og i Barentshavet.

Dette klimapartnerskapet jeg har undertegnet med EU på vegne av Norge, har nå fangst og lagring av CO2 som en av hovedblokkene. Og dette er ikke noen liten sak, folkens, for i veldig mange år så var det noe som andre land vendte ryggen til. De sa at dette er ikke nødvendig, det bryr ikke oss, vi vet ikke hvordan vi skal gjøre det.

Men nå ser alle at det finnes, og jeg hører ingen som jobber med klima – som ser at verden skal nå klimamålene – si at vi ikke vil klare det uten også å fange CO2 og lagre det. Og det vi kan gjøre i Nordsjøen, 2 000 meter under havbunnen, der blir det, det blir borte. Uten det så kommer vi ikke til å nå målene.

Men vi er også nødt til å gå tungt inn overfor de landene som nå skal velge sin energiutvikling, og det blir mitt siste innspill her: 600 millioner mennesker har ikke elektrisitet i det hele tatt. Og 3-4 milliarder har veldig ustabil tilgang til elektrisitet. De skal ta valg.

For å ta et eksempel: Et land som Vietnam, som er et land hvor økonomien opp og befolkningen går opp. De vurderer nå om de skal investere i 50 nye kullkraftverk, som de vet hvordan de skal gjøre – kinesisk eller russisk teknologi. Eller skal de høste av de mulighetene de har innen havvind, sol, som de har veldig mye av, og som til og med er billigere enn olje og gass?

Men de kommer til å trenge noe støtte, i kunnskap, teknologi, og ikke minst kommer de til å trenge støtte i batteri, for å få mer fornybar elektrisitet så må du kunne lagre det, slik at du har kraft de dagene det ikke blåser eller ikke er sol.

Mitt poeng er at Norge – som har kunnskaper innenfor energi – vi skal nå våre klimamål. Det skal vi arbeide for, men vi skal gjøre det på en måte; hvis Norge når sine klimamål, så er det fint, og vi skal gjøre det. Men måten vi gjør det på, blir helt avgjørende. For hvis vi klarer å gjøre det på en måte slik at disse teknologiene kan brukes også av land som er i denne utviklingsfasen, så får det større betydning.

Og alle de fagene som dere leser her, og mange til, kommer til å trengs for det skiftet i Norge og for det vi kan gjøre ute. – Så kunnskap, kompetanse og mennesker, hva vi kan få til sammen, hvordan vi kan bruke den norske modellen, hvor det er høy tillit, det er det vi må satse på.

Utenriks, Ukraina, Gaza

Så la meg bare avslutte, til spørsmålet som kom opp tidligere. Det er ingen sak som opptar oss mer nå egentlig, enn de to store krigssituasjonene vi har tett på oss: Midtøsten og Ukraina.

Ukraina er i Europa, angrepet av vårt eget naboland. Dette er en ‘skarp side’ av sikkerhetspolitikken i vår tid. Og det kommer ikke til å gå over for heller, for dette er det nabolaget vi har. Men vi skal sikre vår trygghet i den perioden.

Og det er tragedien – at ingen sikkerhet kommer til å bli bedre av det som skjer i Gaza. Det er en forferdelig humanitær katastrofe. Og vi bruker alle de mulighetene vi har, som et lite land i utkanten, til å kunne påvirke for at det blir våpenhvile, kommer humanitær hjelp inn, og at det kommer en dag etter, som tegner bilde av noe som ikke går krigens vei.

Men det som har skjedd de siste to døgnene, med Iran og det hele, viser bare hvor enormt stort og farlig dette er. Og vi må være med på å møte det og gjøre vårt for å finne løsninger.

Avrunding

Så, gode venner, takk for invitasjonen. Jeg tror fremtiden deres ligger i kunnskap, men i kunnskap som vi kan anvende i en norsk modell hvor vi har høy tillit og små forskjeller.

Og så er det store oppgaver som ligger foran oss, og hvert år er på en måte ukjent, når vi går inn i det. Jeg kan bevitne det; da jeg ble statsminister i oktober 2021, så var vi egentlig opplest og ferdig med pandemien. Det var null i rente. Strømprisene var 20 øre kilowatt/timen. Og Russland var et annet sted.

Så gikk det noen uker, og så fikk vi altså strømprisene som begynte å gå, pandemien kom tilbake, ganske kraftfullt. Og vi kom inn i den første og store krigen i Europa siden andre verdenskrig. – Så sånn er det egentlig, en uforutsigbarhet. Og vi må være rustet til å møte dette også i årene som kommer.

Takk for oppmerksomheten.