Statsministerens innledning på folkemøte i Sunndal folkebibliotek

Sjekket mot framføring

Kjære alle sammen,

Jeg vil anerkjenne det dere nettopp sa – at biblioteket er et ‘demokratirom’; en samling av ord og holdninger og fellesskap og en anledning for alle, som jeg kunne snakket lenge om – men ordføreren har gitt meg en klar tidsramme – som jeg da må holde meg til. Jeg synes det er stas å være tilbake i Sunndal; jeg har vært her flere ganger, jeg er jo på politisk parti med en ordfører som er gjenvalgt og gjenvalgt – og det er jo inspirerende, for en statsminister. Men det er jo alltid spennende å komme hit, fordi for meg som person så ligger jo en del av mitt ‘politiske DNA’ her og for partiet vårt og bevegelsen vår, men jeg kom også over; i forberedelsene til denne reisen, så leste jeg litt på nett om hva som skjer i Sunndal – ja, det er noe veldig flott med dette stedet, som har 40% av alle Europas aluminiumsproduksjon – det er jo en svær sak hvordan dette verket har utviklet seg – og samtidig, så står det på nettsidene at «… rundt 1. juni vil tekniske tjenester starte med kantklipp på alle kommunale veier. For å ta vare på humler og bier i størst mulig grad, vil vi kun klippe én klippbredde i første omgang. Vi vil prøve å unngå markblomster og vil her løfte opp klippepadden». Jeg syns jo det er kjempekult, da. – At her hvor de prøver å kutte CO2 i tonn, så passer de på humlene langs veien. Det er egentlig livets fortelling!

Leselyst

Så vil jeg bare innom dette med leselyststrategi. Vi har noen veldig nedslående tall, og det er at fra 2015 til i dag faller leseevnen og leselysten til vår ungdom. Det er statistisk, i en stor undersøkelse. Det som er enda mindre oppløftende, er at dette skjer i alle land, men mest i Norge. Jeg mener at det er de tingene vi må sette inn mottiltak mot. Jeg tror at skjermen og det digitale har veldig mye av forklaringen. Det kan vi ikke av-oppfinne. Det skal vi ikke av-oppfinne. For det er en del av verden i dag og det å kunne det digitale er av stor viktighet. Men vi må få opp lesegleden, så det er et positivt budskap.

Ungene på Sellanrå barneskole i Molde, som jeg besøkte i dag tidlig, de har hatt leselyst og -engasjement på dagsordenen. Og der låner førsteklassingene 20 bøker hver fra biblioteket årlig. Det er ganske imponerende. Det er mange voksne som ikke er helt der. Men det er også en leselyststrategi her på biblioteket i Sunndal, hvis jeg nå også har sett riktig, på nettet. – Nettet er jo bra i mange sammenhenger; jeg så: Syv tips for å finne lesegleden, blant annet står det: Les så ofte du kan og vil. Les bøker som du synes er interessante – men vær ikke redd for å prøve noe nytt. Ha bøker tilgjengelig hele tiden. Les høyt sammen med noen eller spør noen å lese for deg.

Nå skal jeg avslutte den saken der, som er en hjertesak for meg, men vi må jobbe med at dere ungdom synes det er meningsfullt å lese. Det har vi som foreldre og besteforeldre et stort ansvar for. Det å bli lest for, gode venner, i smått eller stort, det er viktig. Én av tre elever på den skolen der jeg var i dag tidlig, de blir aldri lest for. Men nå låner de 20 bøker hver på biblioteket, det er bra. Men lesing er inngangen til alt annet vi skal lære. Det har også forskning vist, altså matematikk og naturfag og språk og alt sammen, det springer ut av å lese. – Så vi må lese.

Og så er det flott å være her, jeg ble jo minnet om det da jeg møtte en representant i ungdomsrådet tidligere i dag, som var slektning av Guro Reiten, fikk jeg høre, Pernille. Og her kommer vi jo også fra Ada og Andrine Hegerbergs omgivelser. Og da har jeg bare lyst til å si én ting; for de utøverne er jo fantastiske og de er forbilder for mange. Og da jeg var på Idrettsgallaen i Trondheim i januar og fikk dele ut en pris – da satt jeg i flere timer og hørte på at det kom opp én etter én av dem som har vunnet de største prisene internasjonalt – hele spekteret – alle de aller beste, og det de alle sa; det var at det begynte med nærmiljøet, på laget. Og nå er de blitt verdens beste, Karsten Warholm, og så videre, de er nå på toppen. Og det de sa det var at lokalsamfunnet, fellesskapet, lokallagene, de frivillige; der begynte det. Uten det – ingen topputøvere. Så la oss ta med det, for det kan også være en overføring til der vi står, i andre saker.

Og jeg vil gjerne gi en anerkjennelse til alle dere og til ordføreren: Det er veldig mye flott å se i Sunndal. Vi har sett arbeidet dere gjorde med integrering etter den forrige flyktningerunden. Jeg har sett at dere nå har tatt imot over 450 ukrainske flyktninger. Er det noen her? – Ja? – En særlig hilsen til dere! Og vi følger tett med på det dere står i her.

Dere har skolemat på ungdomsskolen. I den byen jeg går i, i Oslo, så har byrådet nå senket eiendomsskatten og kuttet ut skolematen. Det forklarer seg selv. Det er jo sånn, man må prioritere. Men jeg mener at dette at du har ett skolemåltid hvor du spiser sammen, rydder sammen, er sammen, det bygger opp.

Jeg mener at fellesskap skaper trygghet. Og det jeg skal si noe om nå – kort, det er at trygghet er det viktigste vi har i livet, det å oppleve trygghet. Se ut i verden i dag og vi ser at trygghet er mangelvare, mange steder. Hvis du bor i et flyktningetelt i Rafah, så kan du oppleve alt det grusomme som har skjedd der det siste døgnet, og morgenbildene fra Ukraina hvor russiske glidebomber har truffet handlesentre, listen er så lang; og alle de glemte konfliktene, Sudan, og så videre, all lidelse vi ikke får opp på skjermen.

Så trygghet er viktig.

Økonomi

Tre ting jeg har tenkt å være innom: Det ene er knyttet til vår hverdag, hver og en av oss. Økonomi. – Det vi står i som ungdom, midt i livet, pensjonister. Så er det dimensjonen klima og energi, og så er det sikkerhet i en urolig verden.

Og til det med økonomi vil jeg bare si at for en regjering så vil det alltid være et mål å sørge for at folk har økonomi til å klare seg og til å gå videre i livet. Og jeg vil begynne med å si at sammenlignet med nesten alle andre land i verden, så har vi et veldig godt utgangspunkt for det. Hvis vi sammenligner oss med andre land, så har Norge et godt utgangspunkt.

Men når jeg står som statsminister og sier at det er et mål at folk skal få bedre råd, så skal jeg presisere hva jeg mener med det: For noen vil jo si til meg – og særlig noen som er kommet langt ut i livet, hvor de begynner å reflektere og sier: Er det det viktigste i livet? Å få bedre råd? Har vi ikke god nok råd som vi har det i dette landet? Og det er en diskusjon vi kan ta.

Men mitt budskap til det er at de som arbeider og går på jobb, de fortjener å sitte igjen med et pluss i kjøpekraft for den jobben de gjør. Og det vi har i vårt land, er en tradisjon om at cirka 80% av inntjeningen går til arbeidet og 20% går til kapitalen. Nå begynner det å bikke nedover på arbeid. Og mange på jobb i Norge har fått negativ kjøpekraft, de har ikke forbedret kjøpekraften siden 2015. Det begynner å bli ti år siden. Det er feil. Og hvis vi går til USA, så ser vi at arbeiderklassen i USA og store deler av middelklassen har ikke hatt kjøpekraftforbedringer siden 1970-tallet. Mens de på toppen bare har skutt ifra. Jeg tror at det er en av grunnene til at du får denne veldige polariseringen i USA. Og du mister i grunnen dette at det er noe som heter fellesskap.

Og det flotte i Norge er at vi kan møtes, og være ulike partier, ulike holdninger, men vi snakker stort sett om den samme virkeligheten. Og dette begrepet – ‘vi har hverandre i øyehøyde’. Og så kan vi være enige og uenige.

Derfor er det som vi opplevde – og det vil jeg som statsminister ikke beklage, for sånn er verden, du må ta den verden du får – men da vi kom i regjering, så gikk det to uker – og da hadde strømprisene begynt å øke på grunn av at det ble gassmangel i Europa, pandemien kom tilbake, for den var ikke borte, og renten begynte å gå. Renten var null, gode venner. Og nordmenn kunne nesten ikke gå inn i en bank uten at de fikk tilbud om et lån. Og renten skulle opp. Men det er klart at nå har den kommet så langt opp at hvis du har 3,5 millioner i lån – og det er det mange som har – så har du 100 000 kroner som du må betale ekstra i renter. Og strømprisene har vært høye, og vi har måttet gjøre ting med det.

Jeg sier nå at vi kan se et vendepunkt i økonomien – vi er omtrent oppunder det – hvor prisstigningen kommer ned. Den gikk opp, veldig fort, men den har også kommet ned, ganske fort. Og med det lønnsoppgjøret vi har hatt i år, for folk i jobb, så blir det et pluss i kjøpekraft. Det mener jeg er et viktig prinsipp – at det er sånn. Og nå sier man at rentetoppen er nådd. Akkurat når den skal begynne å gå ned, det skal ikke jeg spekulere i nå, det er det Norges Bank som gjør, men det er det vi kan se for oss.

Samtidig, fordi vi er denne regjeringen vi er – med vårt verdigrunnlag – så har vi valgt å bruke ressurser på å styrke velferden rett. Barnehageprisene går ned, mens barnetrygden har gått opp. Nå har den også gått fortere ned her fordi ordføreren har fått hjelp fra kommunen. Men nå skal den altså alle steder gå fra 3000 og ned til 2000 kroner i måneden fra 1. august. I denne kommunen, som ligger der den gjør her i landet, som går den helt ned til 1500 kroner, og det er den allerede. Og har du flere barn, så begynner dette å bety noe.

Pensjonistene har opplevet at pensjonene går opp, mens inntektsskattene har gått ned. Det var 8,5% økning for pensjonene i fjor. Og vi har laget et pensjonssystem som nå er slik at pensjonistene kan aldri gå i minus hvis andre lønnstakere går i pluss. Studiestøtten har gått opp, mens SFO-prisen, skolefritidsordningen, AKS, har gått ned. Flere deltar, prisen har gått ned.

Arbeidslinja

Men for de fleste er det aller viktigste at folk er i jobb; det er kommet 150 000 flere i jobb på to år. Og vi har en ledighet på sånn litt under 2%. Det skal vi hele tiden jobbe med, men i Sverige har det gått opp. 

Det å ha gått igjennom en tid med høy prisstigning og usikkerhet, men klart å holde folk i jobb, er viktig. Det viktige for meg er at vi klarer å få inn det jeg kaller folk fra den andre køen. Det er 100 000 mellom 18 og 30 år som ikke er i opplæring eller i arbeid. De må vi jobbe med å få tak i, få dem inn i jobb. Her gjøres det mye flott i denne kommunen og borte på verket. Nå er det sommervikarer som skal jobbe på verket. For dem er det mange ganger inngangen til arbeid.

Mens man i gamle dager – med arbeidsmarkedspolitikk, og dette kan vi godt i arbeiderbevegelsen – så var det for de permitterte på verftet fordi det var nedgangstider. Så fikk de hjelp i nedgangstidene, så kom konjunkturene opp igjen, og så fikk de jobb. Men det som er arbeidsmarkedets oppgave i dag, det er å nå de menneskene som ønsker å jobbe, men ikke kanskje kan jobbe 100%, sånn som alle andre gjør. Det er mye mer krevende, for du må se hvert enkelt menneske.

Derfor har vi en ungdomsgaranti, som vi har brukt store penger på for å nå disse under 30 år. La meg bare si en ting om samfunnsdebatten: Vi er veldig opptatt av at flere skal jobbe lenger, stå lenger i arbeid, og svaret er at det gjør folk. Folk jobber lenger i livet. Det er høy ytelse hos de fleste. Det er egentlig ikke problemet. Problemet er at vi mister for mange menn mellom 30 og 50. Og vi får altfor få inn av de unge i arbeidslivet. Det må vi jobbe med, for det handler om trygghet. – Trygg økonomi, at du får et pluss i kjøpekraften din, og du kan klare deg selv, planlegge det du gjør. Folk gjør den samme jobben, men de opplever at dette treffer dem hardt. Nå er vi på rett kurs.

Klima og energi

Det andre – er omstillingen som vi må igjennom – trygghet – og gjøre det på en god måte om klima og energi.

I valgkampen ble det spøkt med meg, for jeg var den eneste som rakk opp hånden og sa at vi når klimamålene. Jeg kommer til å gjøre det fortsatt.

Etter besøket på Hydro gjør det meg enda mer sikker på at det kan vi klare. Det var som en sa der borte, Ståle (Refstie, ordfører) – jeg spurte hvor mye CO2 som slippes ut per tonn aluminium? Og det var et tall på det. Og så – men hva var det for 15-20 år siden? Men da snakket vi ikke om det. Det var ikke et tema. Nå er det et tema og Hydro viser hva man kan få til. Jeg tror det første ‘grønne stålet’, altså ‘stål uten utslipp’, kommer kanskje i Sverige. Og det første ‘aluminium uten utslipp’ kommer kanskje fra Norge. Og industrien sitter med mye av nøkkelen, har kompetanse og teknologi, på energi og klima.

Men vi skal gjennom en stor overgang, ut av det fossile og inn i det fornybare. Og vi er en energinasjon, som i over 100 år har hatt politisk styring over energien. Jeg kan stå opp i hvilken debatt, hvor som helst, når jeg får høre fra deltakere i politikken – gjerne til venstre for meg – som sier at vi ikke har demokratisk politisk styring over energipolitikken. – Det har vi, folkens. Alt som er av vedtak her som sikrer at vi har kraft til å drive denne bedriften, er jo veldig modige, politiske vedtak. Og med et lite unntak, og Hydro er vel så vidt inne på det, så er kraften felleseie. Og vi klarer å få enormt mye ut av den.

Men det er klart at når det er en energikrise i Europa, hvor all russisk gass blir borte, så er vi også påvirket av det. Men nå har vi altså en strømstøtteordning, og vi har arbeidet for å få energiøkonomisert, slik at vi skal møte de utfordringene. Og da er det tre ord, for meg: Vi kommer til å trenge mer kraft, mer nett og mer energiøkonomisering. Den lettest tilgjengelige, nye energien er den vi ikke bruker, hvis vi kan spare.

Så vi har et stort potensial, og det forteller de oss også på store bedrifter som Hydro, men også i våre egne hjem, og rundt forbi så kan vi energi-økonomisere. Men vi må produsere mer grønn energi, og vi er inne i et temposkifte, og det må vi drive fram videre. Derfor sier jeg til Hydro – som jeg gjorde til propellfabrikken i Molde i dag tidlig – at dere må være en stemme i samfunnsdebatten for hvorfor vi kommer til å trenge mer kraft, for den nye industrien. Da er det muligheter for vind på land; det er krevende, men det må kunne gå an å finne løsninger på det i et så stort land som vårt. Sol har et stort potensial, det tar også plass. Men husk på det: Se på takene bortover her. Er det allerede bygget, så er det allerede muligheter for å få sol på tak. Og så er det den store ressursen vind til havs. Og der mener jeg at vi har en enorm mulighet for Norge, for norsk leverandørindustri. Og vår visjon er at vi kan produsere like ny kraft fra havet, vind; nesten like mye som vi får av vannkraften i dag, de neste årene. Og så må vi gjennom det jeg kaller et Grønt industriløft, som Hydro er eksempel på. Og det vil vi også få til ved veldig mange andre bedrifter; at vi klarer å kutte utslipp og skaffe jobber; at vi ser at dette ikke er en motsetning. 

Internasjonalt

Det tredje, gode venner, er trygghet knyttet til landet vårt, i denne urolige tiden vi er i. Og den er jammen urolig – det ser vi alle. Jeg satt i ungdomsrådet her i dag og de spurte om jeg var på TikTok som statsminister. Å svare på det er litt ‘halvveis’, fordi nå har Arbeiderpartiet kommet seg på TikTok, men jeg er ikke der sånn helt alene. Men det de unge har fortalt oss – nå sitter dere der, noen av dere – er at hele verden kommer inn på den skjermen. Det kommer jo bilder i sann tid fra det som skjer i Ukraina når bombene faller, eller når de faller i Gaza, eller fra terrorangrepet mot Israel 7. oktober – det er jo også ute på video, tilgjengelig for alle, fryktelige bilder.

Og vi er nabo med et land som vi har levet med i 1000 år i fred – Russland. Vi er den eneste naboen med hvem Russland aldri har vært i krig, det er verdt å nevne. Som har gått til fullskala angrep på et annet land – Ukraina. Så vi må ta det ansvaret, og jeg sier det sånn: Lenge høstet vi en fredsgevinst, etter 1990. Nå må vi betale en forsikringspremie. Sånn er det. Derfor har vi lagt fram en plan for Forsvaret de neste tolv årene, hvor vi i alle grener, til sjøs, i lufta, på bakken og i cyber, må ha kapasitet til å ta vare på Norge. Og jeg sier til alle: Norge truer ingen. Norden truer ingen. Men det er vårt ansvar å innrette oss slik at ingen truer oss.

Derfor har vi også et stort støtteprogram til Ukraina, Nansen-programmet, hvor vi støtter dem i å forsvare seg selv, men vi støtter dem også til å bygge ut kraft når de blir rammet av ødeleggelser. Og vi støtter dem også til å kunne finansiere lærere, helsepersonell, og til å kunne drive samfunnet under vanskelige forhold.

Vi velger ikke vår geografi, kjære venner. Da jeg var utenriksminister, hadde jeg en egen liten lapp på pulten min, foran meg, hvor det sto at utenrikspolitikkens mål – det er å gjøre innenrikspolitikk mulig. Vi må innrette oss slik at vi kan utvikle vårt samfunn. I Ukraina kan de ikke det, få utviklet sitt eget samfunn nå, fordi de er under angrep, og i palestinere kan heller ikke få utviklet sitt samfunn fordi de er under angrep.

Så vi må ta godt vare på det – evnen til å forsvare oss. Vi må også kunne tenke totalberedskap fordi vi har mye ekstremvær i endringene, klimaforandringene. De som best kan møte en ekstremsituasjon innen vær, er de som best møter en normal situasjon. Så kommunens adgang til samarbeid med frivilligheten, redningsetatene og Forsvaret – det er totalforsvaret, totalberedskapen. Og her i Sunndal så er det en viktig side når dere har storindustrien og store installasjoner, så dere er kanskje mer bevisst på dette enn andre steder. Vi har lagt fram både en forsvarskommisjon og en forsvarsmelding. Så har vi hatt en totalberedskapskommisjon, og så kommer vi med en melding senere, om hvordan vi kan jobbe bedre sammen.

Og så vil jeg til slutt si at for en uke siden annonserte jeg at Norge vil anerkjenne Palestina som stat. Det skjer fra og med i dag, 28. mai, samtidig med Spania og Irland, og jeg tror det kommer til å komme flere land med. Dette er først og fremst et uttrykk for at vi gir palestinerne håp – om at de er sett, om at de har rett til det å være omfattet av en stat, som egentlig lå i kortene helt siden 1947, 1948, 1949, da Israel ble en stat og anerkjent. Det kan ikke være slik at Israel – som vi forsvarer retten til at de kan forsvare seg selv, det har alle land – men de kan ikke ha monopol på å bestemme hva vi kan gjøre når vi snakker om og med Palestina. Vi er opptatt av å støtte folk i nød. Vi krever at gislene må slippes fri, kampene må stoppe, begge partene må kunne leve side om side, i fred. Og vi kommer til å være engasjert – for etter denne fryktelige krigen, så må det komme en prosess, som gjør at dette ikke skjer annethvert år fremover. Jeg ser at noen som har fulgt denne prosessen over mange år, sier at vi kan gi opp, det finnes egentlig ingen løsning. Men det mener jeg at – nettopp derfor, vi må være samfunnsengasjerte mennesker, vi må være med å ta ansvar.

Trygghet er altså helt grunnleggende. Men trygghet begynner et sted, nær deg, i lokalsamfunnet. Ansvaret vi har – og tar – for hverandre. Derfor er det veldig flott å være her. Jeg tenker på – det er utrolig mye kapital på dette stedet vi er nå; det er realkapital, industrikapital, humankapital, finanskapital; alt dette kan man regne på. Men den aller viktigste kapitalen, mener jeg, er det som kalles sosial kapital. Og det er forkortelsen for tillit; tillit som er mellom mennesker. Og det at vi har et høyt tillitsnivå i Norge, er en enorm ressurs, sammenlignet med andre land hvor det er stor mistenksomhet mellom mennesker. Biblioteket er egentlig et uttrykk for tillit; vi låner bøker og går ut igjen. Og så legger vi alle til grunn at de bøkene kommer tilbake. Hvis du får nøkkelen til en DNT-hytte, så er den åpen. Vi tar det som en selvfølge, og det tenker jeg er fint. Men vi burde ikke ta det som en selvfølge. Derfor, dere, trygghet er det viktigste politikken kan bidra til. Det er det viktigste vi har ansvaret for å få til. Takk for oppmerksomheten.