Statsministerens innledning på fremleggelsen av handlingsplan mot antisemittisme 2025-2030

Talen som fremført

Gode venner,

Kjære alle sammen – som er invitert hit til Parkveien 45 i dag.

Det er en glede for meg – sammen med Erling Sande, kommunal- og distriktminister og ansvarlig for dette arbeidet vi nå skal legge frem sammen – å ønske velkommen til presentasjonen av en ny handlingsplan mot antisemittisme.

Jeg synes det er spesielt hyggelig å kunne gjøre det her i Parkveien. Det er et sted hvor vi gjør viktige markeringer. Jeg vil også si velkommen til alle dere som følger dette via strømming – i tillegg til dere som er her.

Det er en viktig markering i dag. Vi har hatt handlingsplaner mot antisemittisme siden 2016, og den vi legger frem i dag – som dere har fersk foran dere – den viser at mange av tiltakene blir videreført – og den inneholder også nye tiltak.

Kunnskap og forskning

Og den er bygget opp rundt tre overgripende mål, hvor jeg vil si at fellesnevneren er: Dyrt erkjent kunnskap.

Det er mål om dialog og demokrati, kunnskap og kompetanse, og trygghet og sikkerhet.

Slik vi har jobbet med dette over tid, så har dette også en tidsplan. Den vil vare ut 2030, og den har 22 tiltak innenfor områder som skole, kultur, kunnskap, informasjon og dialog.

Og dette med kunnskap vil jeg understreke – på følgende måte: Det er forskningen og dialogen med ulike fagmiljøer – i tillegg til kontakten med de ulike jødiske miljøene i landet vårt – som gjør at vi vet en god del om hva som virker.

Dessverre er dette et felt hvor vi ikke vet alt, og vi oppdager også ting som har betydning som vi ikke har forutsett – men dette må være målet hele tiden: Å erkjenne at forskning trengs, forskning nytter – og regjeringen lytter.

Nå må ny forskning fortsette å hjelpe oss med å finne riktige virkemidler.

Det er ikke en sluttstrek vi setter med denne handlingsplanen. Vi skulle ønske at vi ikke trengte en slik plan i dag og ikke trenger den etter 2030, men en del av alvoret er at det gjør vi.

Og til alle dere som jobber med kunnskap og forskning, så vil jeg takke dere og anerkjenne dere for det, og si – ja, egentlig som et budskap fylt også av tro og optimisme – at dette kan vi nyttiggjøre oss av.

Tre refleksjoner fra min side til denne planen:

Antisemittisme øker

For det første, så er det det alvorlige bakteppet – som vi kan reflektere mye over, dette at vi trenger en slik plan – og bakteppet er alvorligere enn på lenge.

Det er antisemittiske holdninger i vårt samfunn. De er ikke statiske. Jeg tror vi må kunne si at de øker.

Da vil jeg samtidig si at hos en del mennesker som får erkjennelse og kunnskap, så kan de avta, men som fenomen i samfunnet så øker de.

Og det er en utvikling vi som fellesskap og vi som regjering vil snu. Men – alle i dette rommet og alle som følger oss – vet at det er ikke noen «quick fix» for dette, det er ikke en enkeltsak, det er ikke en budsjettpost, som ville løse dette, og la meg si: Dessverre.

For dette handler om noe så vanskelig som holdninger – og ikke bare norske, men internasjonale.

I Norge skal vi alle møte hverandre med toleranse og respekt. Det tror jeg vi alle kan stå opp og være enige om. Det ansvaret har vi alle, men vi vet at dette har store brister og mangler utover i samfunnslivet vårt.

Rammer alle

Antisemittisme rammer først og fremst våre jøder i Norge. Men – og dette er et hovedpoeng for meg – og Ervin (Kohn), jeg tror vi har snakket mye om dette, og jeg får si det sånn at du har lært meg mye:

Antisemittisme rammer alle, det rammer samfunnet, tilliten og åpenheten i samfunnsveven.

Og et samfunn der antisemittisme brer om seg – med alt som følger – konspirasjonsteorier, løgn, mobbing, hets, hatytringer og trusler – det er grusomt for de som blir rammet av det – og for meg er det særlig tanken på den ene som står alene i skolegården eller på vei til skolen og opplever det. Det er noe vi må anse som gift for oss alle.

Det skaper uro, polarisering, mistillit og frykt.

Jeg var – tidligere i dag – på åpningen av Politiets Fellesforbunds landsmøte – og der snakket jeg om dette at når den tilliten begynner å brytes – i forhold til uro – og hva det får av betydning for hvordan enkelte mennesker tar sine valg. – Om eldre tar t-banen, om foreldre som sender ungene ut på idrett – ting man tidligere gjorde ganske trygt.

Når det ikke er sånn, så er det noe som er dypt alvorlig for oss alle.

Og aller verst er det egentlig hvis folk blir redd for å vise den de er. Vi har ingen andre å vise frem – enn den vi er. Men når det er frykt forbundet med det, så er det alvorlig. – For ting henger jo også sammen.

Et samfunn som skulle begynne å tolerere hets mot jøder, ville også samtidig tolerere annen hets – muslimhets, hets mot skeive, andre utsatte grupper, og det er et samfunn som ikke er godt for noen. Da senker vi terskelen. Egentlig er antisemittisme litt som denne kanarifuglen i gruven – et varsel.

Vi må ha en konstant, høy bevissthet rundt dette. – Som politikere, medier, institusjoner på ulike nivåer i samfunnet – en bevissthet om begrepsbruk, billedbruk, og fremme god ytringskultur, si ifra ved overtramp og være tydelige på det.

Det er det første.

Historien

Og for det andre, så vet vi at antisemittisme – dessverre – ikke er noe nytt her i landet – ei heller i andre land.

I Grunnloven av 1814 fikk jødene fortsatt ikke adgang til riket. – Det var ikke noe som ble vedtatt i Grunnloven; det lå der fra dansketiden og det ble bekreftet i 1814.

Holocaust fikk katastrofalt ødeleggende konsekvenser for jødene i Norge. – En liten befolkning som forholdsmessig ble rammet mer enn andre befolkninger i antall som ble drept og rammet.

Vi ble minnet om dette mørke kapitlet under markeringen av Krystallnatten for to dager siden, og vi minnes også på dette når vi markerer skipet Donaus utseiling fra Oslo nå i november.

Og det minner oss også om det brede ansvaret; for det var altså en nazistisk ideologi som lå bak, men jeg finner grunn til å minne om at det også var nordmenn som førte lister, nordmenn som kjørte biler, nordmenn som gjorde det grusomste mulig.

Så skulle vi kanskje tro – i tiden etter holocaust – at det norske samfunnet og andre land ble varig ‘vaksinert’ mot noe så tydelig, noe som fryktelig, med så grusomme konsekvenser, som antisemittisme?

At strømningene og ytringene nærmest ville normert forsvinne, fordi det var ‘utenfor’. Men det skjedde ikke. Det er en tung kjensgjerning: Jødehatet finnes fortsatt, også i vårt samfunn.

Det er brutalt å si det, men vi må være ærlige om det. Antisemittisme dukker opp igjen, og det er vår jobb og vårt ansvar å ta tak i det.

Kanskje er det det – ordet ‘virus’ er brukt – at det er et fenomen som tilpasser seg ulike samfunnsutfordringer, ulike samfunnssituasjoner, ulike kritiske situasjoner, hvor det er mangler, og hvor man altså trekker inn dette med å gi skylden på folk og sette stempler på folk.

Midtøsten

I dag er det klart at den brutale konflikten som pågår i Midtøsten påvirker omfanget av antisemittisme i Norge – og generelt sett ytringsklimaet, følelsene og stemningen i Norge. Det har hardnet til.

Jeg tror at alle som sitter rundt bordene her i dag – og de som følger oss – har erfaring med det, som samfunnsfenomen. Og jeg har det også som statsminister – personlig – i noen ganske brutale møter jeg har hatt der ute.

Trusler rettet mot jødiske institusjoner har økt. Jeg har regelmessige samtaler med representanter for jødiske miljøer i Norge – jeg takker dere for det, jeg takker for at dere er ærlige og tydelige i tilbakemeldingene – hvor jeg får høre nettopp dette.

Så er det slik at for en drøy måned siden endret PST sin vurdering av terrortrusselnivået i Norge – fra moderat til høyt. Det er også en ærlig sak, men det er jo ikke der vi vil det skal være i Norge. Det ble vist til at det først og fremst var trusselen mot jødiske og israelske interesser som var forhøyet. Det var da omtrent ett år siden terrorangrepet mot Israel, det mest ødeleggende siden holocaust.

Dette er en nasjonal ramme, men handlingsplanen omtaler også Norges innsats mot antisemittisme internasjonalt. I mange land har det vært en kraftig økning de siste månedene og det siste året. – Noe som bare bekrefter at dette er et globalt fenomen og hvorfor det er viktig å ha økt internasjonalt samarbeid om disse temaene, presist – men også generelt, som vi har i FN.

Og med denne handlingsplanen så følger vi for vår del også opp internasjonale anbefalinger som Norge mottok i FNs menneskerettighetsråd nylig. Der må landene stå opp og få tilbakemeldinger, råd og krav.

Barn og unge

Og så, for det tredje, og la meg henvende meg til den jødiske minoriteten, som består av rundt 1 500 personer – en liten og ekstra utsatt gruppe når antisemittisme brer om seg igjen.

Dette er jo det unike ved Norge: Jødene våre er så få. Og derfor så er det bare enda viktigere å understreke at vi har et felles ansvar – vi, som er mange – for å verne om jødene i Norge. Det fortjener de – og jeg sier det igjen slik – at på den måten verner vi om oss selv og det som er viktigst i landet vårt.

Det er vårt felles ansvar at jøder – og spesielt barn og unge – skal føle seg trygge og inkluderte. Ingen i dette landet skal føle seg utrygge på grunn av sin etnisitet eller tro.

Og det å være en liten minoritet som den jødiske, betyr for eksempel at man kan være den eneste jødiske eleven på vei til skolen – eller på skolen – og opplever, som noen gjør nå, å bli stilt til ansvar for politiske handlinger fra myndigheter langt fra oss, i en brutal og komplisert krigssituasjon. Slik skal det ikke være.

Det å være den eneste jøden på sin skole og høre at den du er brukes som skjellsord; det er en påkjenning for den enkelte, og det er uakseptabelt og ikke til å tolerere i landet vårt.

I arbeidet med å motvirke hets og fordommer, så setter denne planen spesielt tiltak rettet mot barn og unge i søkelyset. De skal leve lengst i landet. Det er mange grunner til det, men det er uttrykk for et syn på hvordan livene våre utvikler seg – at vi har stor oppmerksomhet i den retningen.

I dag la Skjermutvalget frem sin rapport om sosiale mediers betydning for holdningsdannelse og meningsdannelse, og dette henger også sammen med planen; det er enorme inntrykk fra de digitale mediene som treffer oss og som skaper holdninger.

Vi ønsker blant annet å styrke undervisningsopplegget som kalles ‘Demokratisk beredskap mot rasisme, antisemittisme og udemokratiske holdninger’, forkortet til Dembra, i skolen.

Og da er det slik at når jødiske elever og jøder er så få, så er det sånn – og det tror jeg vi bare må erkjenne helt ærlig – at det er veldig mange som ikke kjenner en jøde som bor i Norge eller hva det livet omfatter.

Og da vil jeg bare løfte frem her i dag – og anerkjenne – og det er noen av dere i Parkveien i dag: Jødiske veivisere. En veldig kreativ, direkte og virkningsfull ordning og initiativ som vi har hatt siden 2015 – og det er et av de tiltakene vi viderefører i planen.

Jeg har møtt mange av dere som besøker videregående skoler og gjør en stor og modig innsats – ja, la meg understreke det siste – for å synliggjøre den jødiske minoriteten og motvirke fordommer.

Og jeg har hørt fra dere at det kan være en ganske ‘røff’ opplevelse. Det er en ting å stå der, men en annen ting å ta imot spørsmål av ulik karakter eller kanskje kommentarer av ulik karakter.

De jødiske veiviserne – der ungdom møter ungdom – har også fått oppmerksomhet utenfor Norges grenser, og det skal dere være stolte av. Vi er stolte av dere.

Takk

Så vil jeg runde av med å takke alle som har bidratt til denne planen. Dette er virkelig et felles arbeid hvor vi får innspill – som sagt – noe videreføres og noe er nytt. Og jeg er veldig glad for at vi har representanter også fra det jødiske miljøet i Trondheim og fra Bergen og mange enkeltpersoner.

Og i tillegg til forskere som har bidratt med solid kompetanse. Som jeg nevnte så er forskning og kunnskap det som forteller oss om hva som skjer, hvilke tiltak som trengs og en god del om hva som virker. Og dette er ikke eksakt vitenskap, dette er ikke fysisk vitenskap; slik at hva som virker må vi hele tiden følge med på gjennom en kunnskapsinnhenting – som jeg nå gjentar – må fortsette i årene fremover.

Og så har vi mange dyktige folk i tros- og livssynssamfunn – jeg ser mange av dere er her i dag – og jeg gjentar det jeg ofte sier i sånne sammenhenger; det er at dialogen mellom tros- og livssynssamfunn i Norge er en unik og viktig ressurs.

Det aller viktigste ved den er at det ikke var regjeringen som fant det på, men at de fant det på selv og at de kom sammen fordi de så at dette er noe vi har interesse av å gjøre. Det gir dette utrolig mye større legitimitet – enn når det er noe som er bestemt utenfra. – Så dette er en kvalitet ingen kan ta fra dere, og at dere bruker den nå – til STL og dere som nå har ansvaret der – det støtter jeg fullt og helt opp om. Og når dere kaller på oss, ber oss ta initiativ, så lytter vi til det og jeg sier – en stor takk til dere.

Nå skal denne planen følges opp, gode venner, og med det så gir jeg ordet til min gode kollega, kommunal- og distriktminister Erling Sande, som har det særskilte ansvaret.

Så vil jeg bare legge til, i denne sammenhengen, fordi vi skal hele tiden se fortsettelsen: Vi jobber nå med en handlingsplan mot muslimfiendtlighet som kommer i desember – og vi har en handlingsplan mot hets og diskriminering av samer, som skal legges frem tidlig neste år.

Er det ikke litt nedslående at vi har disse planene? – At vi må trekke frem ulike grupper og si at vi må ha en plan for det? Jo, men det er samtidig en ærlighet i at sånn er det, og det motsatte – å si at dette får vi leve med som en ‘naturtilstand’ – det hadde vært det aller verste. For vi prioriterer en politikk for likestilling og ikke-diskriminering.

Og dermed så gir jeg ordet til deg, Erling, og etterpå så gir vi ordet videre til styreleder ved Det jødiske samfunn i Trondheim, John Arne Moen, som har tatt turen hit. Det takker vi for, men først nå, Erling Sande.

 

• Les handlingsplanen her: Handlingsplan mot antisemittisme 2025–2030