Statsministerens innledning på halvårlig oppsummerende pressekonferanse

Innledningen som framført

Kjære alle sammen,

Vel møtt og velkommen – både til dere som er her og til dere som følger sendingen.

Da jeg var på Nyhetsmorgen på NRK i dag tidlig, så var det en kommentator – som får være anonym – hun var bekymret; ikke for Arbeiderpartiets oppslutning, men for at vi hadde flyttet – fra ute til inne – og hva ville da skje med jordbærene? Men, jeg vil bare si det slik; vi er en regjering som holder det vi lover – så det har derfor vært jordbær her også og fløte og gode saker.

Velkommen til denne oppsummeringen av et politisk halvår som har vært preget av:

At økonomien har stabilisert seg, med mange i arbeid, rekordhøy lønnsomhet i bedriftene våre, og både Statistisk sentralbyrå og Norges Bank sier at det er utsikter til økt aktivitet fremover, og at folk får bedre råd. Det er det ene.

Så har det vært et halvår med fortsatt sikkerhetspolitisk uro, krig i Europa, og vi har fattet viktige beslutninger for å håndtere og møte det.

Og så har det vært et halvår der regjeringen har levert over 150 saker til Stortinget – inkludert flere store reformer. Og nå også et revidert budsjett, som igjen viser at Arbeiderpartiet og Senterpartiet i regjering finner gode løsninger uten mye fakter og dramatikk – i godt arbeid med SV – trygt og godt for landet.

Vendepunkt

Så skal jeg starte der jeg sluttet, på siste halvårlige pressekonferanse, for et halvt år siden: Da sa jeg at regjeringens mål er at folk skal få bedre råd, og det gjentok jeg også i nyttårstalen, der jeg snakket om at vi kunne nå et vendepunkt i økonomien.

Og mange stilte spørsmål: Er det for tidlig å si? Kan han levere på det?

Vel, det er ikke noe bare jeg skal levere på, men jeg er glad for å si til arbeidsfolk, familier, studenter og pensjonister og til hele Norge; at nå skjer det: Folk får bedre råd i år.

Og det er viktig å markere, for etter et tiår uten reallønnsvekst i Norge, etter to år med kraftig prisvekst og renteoppganger, grunnet all uroen rundt oss, så er vi nå ved det vendepunkt i økonomien der folk vil begynne å få bedre råd.

La meg ta tre tegn på det:

For det første: Nå sier både Norges Bank og Statistisk sentralbyrå at de forventer at folk får reallønnsvekst i år – og også i årene som kommer.

Og reallønnsvekst er viktig i en økonomi som skal skape nye verdier, satse og se framover. Manglende reallønnsvekst de siste ti årene har gjort at folk ikke får kjøpt flere varer og tjenester for en vanlig lønn i dag enn i 2015, selv om økonomien har utviklet seg gjennom de årene.

Til sammenlikning så økte kjøpekraften med 25 % fra 2005 til 2015.

Jeg har vært tydelig på at trenden må snus – og at arbeid og lønn må få økt verdi. Og at det er negativt for samfunnet hvis verdien av arbeid faller fra et år til annet – ja, ved ubalanse – men over tid. Men nå snur det.

Fordi vi lever av hverandres arbeid i dette landet. Vi er avhengig av at vi har høy deltakelse.

Fordi høy sysselsetting gjør at vi kan løse oppgaver og skape verdier.

Og når vi da skaper verdier så kan vi investere mer i helse, skole, sykehus, eldreomsorg, og nå skapes det store verdier i Norge: Næringslivet setter investeringsrekorder, de har overskuddsrekord og de har eksportrekord.

Jeg hører Høyre sier at det er jo statistikk – men ja, det er en fortelling om hvordan det går i Norge.

Jeg besøker bedrifter, små og store, landet rundt, hvor jeg møter bedrifter som står i tøff konkurranse, men som satser og som har nye prosjekter på gang. Og det ble bekreftet av Norges Banks regionale nettverk i forrige uke: De fleste næringene har nå oppjustert forventningene for tiden fremover.

For det andre: Mens reallønnen går opp, går prisveksten ned. Den nærmer seg nå et vanligere nivå igjen, og prisveksten for femte måned på rad har gått ned – og kom ned i 3 %. Vi har stiftet bekjentskap med inflasjon etter pandemien; lenge var det spørsmål: var det en boble, nei – det har vært inflasjon, den gikk kraftig opp og den er også på vei ned.

Utsikter til mer normal prisvekst er avgjørende for at vi skal få den første rentenedsettelsen, og så fort den kommer, vil også det bety mye for folks økonomi.

Bare for å ta dette med på veien: For hvert halve prosentpoeng renten settes ned, så vil man få rundt 10 000 kroner mindre i utgifter for et boliglån på 3,5 millioner. Det er det mange som har.

Så – økt kjøpekraft, forventet rentenedsettelse, og for det tredje: Vi har lovet at vi skal også bruke velferdsstaten for de som trenger den mest gjennom satsninger. Vi lovet å gi småbarnsforeldre bedre råd – og vi holder det vi lover: Fra 1. august så reduserer vi maksprisen i barnehagen med minst 11 000 kroner i året og prisen for å gå i skolefritidsordningen med 20 000 kroner i året.

Og samlet så vil en familie med ett barn spare 115 000 kroner på at barnehage og SFO har blitt billigere enn da vi overtok. Det er viktig for familienes private økonomi, det gir småbarnsforeldrene bedre råd. Det senker terskelen for å delta i lek og læring for barna. Og det bidrar til at flere kommer i jobb; det styrker arbeidslinja.  

Perspektivmeldingen

Og det å styrke arbeidslinja – det har dere hørt oss snakke om mange ganger; Tonje Brenna har det som sitt viktigste prosjekt, og etter sommeren så legger regjeringen frem Perspektivmeldingen. Og den vil på sterkt faglig vis vise at vi står nå ved et historisk punkt i norsk historie. Demografi er et spennende fag, vanskelig å se fremover, men vi vet en del om dem som allerede er født og hva som skjer med befolkningen vår.

Om seks år vil det være flere eldre enn barn i Norge, for første gang i moderne historie.

Noen år etter så vil veksten i personer i yrkesaktiv alder stoppe opp. Og da blir tilgangen av folk som kommer på jobb, nye folk som kommer på jobb – selvfølgelig er det også avhengig av innvandring – bli knappere, og samtidig så blir oppgavene større. Det blir jo den store jobben i politikken; å svare på det.

Vi skal ta vare på mange flere eldre.

Vi skal utvikle flere lønnsomme næringer, ta i bruk ny teknologi.

Vi skal nå ambisiøse klimamål, og møte en ny sikkerhetspolitisk situasjon.

Og vi skal gå gjennom disse store omstillingene og fortsatt bevare Norge som et land med små forskjeller.

Arbeidslinjen

Og da er det vår klare mening, min klare mening, og Arbeiderpartiet legger dette til grunn når vi også jobber med partiprogram; at om vi klarer alt dette, så må vi legge til rette for at flere kan jobbe, at færre er på trygd og at vi styrker arbeidslinjen. Og det må være en moderne arbeidslinje for vår tid, for om vi skal nå dem som nå er utenfor arbeid, så kan vi trenge nye svar i arbeidsmarkedspolitikken i forhold til hva vi har hatt tidligere.

Og la meg nevne tre eksempler på hvordan vi jobber med dette:

Den 1. august så går ikke bare barnehageprisene ned, men da kuttes det i kontantstøtten, for første gang på over 10 år. Det kan gjøre at flere, og spesielt innvandrerkvinner, kommer i arbeid, og det er et viktig tiltak for språk, arbeid og integrering, særlig i storbyer og særlig i denne byen – Oslo.

Senere i august kommer vi med en konkret stortingsmelding om arbeidsmarkedspolitikken som skal få flere i jobb og færre på trygd i Norge.

Vi har kommet igjennom denne tiden med fallende priser, økt kjøpekraft og lav ledighet. Vårt naboland Sverige har opp mot 8 % i ledighet. Vi har fått 140 000 flere i jobb, og ledigheten er holdt lav.

Samtidig er potensialet stort. 650 000 nordmenn er i yrkesaktiv alder – men utenfor arbeid. En god del av dem skal være trygge utenfor arbeid, for de har ikke forutsetninger for å delta, men mange som står utenfor skal få mulighet til å jobbe.

Og la meg si det sånn: Dette har alle regjeringer, også den forrige, vært opptatt av. Jeg er ikke tvil om det. Men nivået på de som er utenfor arbeidsmarkedet har vært helt konstant gjennom flere år, gjennom flere regjeringer.

Vi vet en del om hva som virker for å få folk i jobb, men vi er også nødt til å prøve nye ting, gå nye veier for å se hvordan vi kan nå dem, ikke minst de unge. 100 000 mellom 18 og 30 år står utenfor utdanning eller arbeid, og Ungdomsgarantien – hvor vi nå setter NAV i stand til å være mye mer en-til-en – den skal nå de personene som trenger spesiell tilrettelegging for å kunne komme seg inn i arbeid; for eksempel ta fagbrev på jobb – om ikke de klarer å gå skoleveien – de skal få muligheten til det.

Skole

Grunnlaget for å få folk i jobb – det må vi jobbe med, på hele bredden, derav også en god oppvekst – og en skole preget av læring, orden og trivsel – det er helt avgjørende. Dette har vært viktig for Arbeiderpartiet bestandig, og kommer til å kreve handlekraftige grep nå, som Kari Nordtun gjør nå som statsråd.

Tidlig i høst legger vi fram en stortingsmelding om fremtidens skole, med vekt på 5. til 10. trinn. – En utrolig viktig alder; på 5. trinn kan vi si veldig mye om hvordan forutsetningene er for å fullføre videregående. – Slik at det vi gjør i de årene, det har stor betydning for årene som kommer.

Og oppgaven vår er klar: Vi skal snu en trend som har pågått over år, der elevene både lærer mindre og trives dårligere. Lenge så sa vi at Norge kunne være tilfreds med resultatene i skolen, og det var høy trivsel. Fortsatt – sammenlignet med andre land – så er trivselen høyere, men den er fallende, og det tror jeg henger sammen med mange kompliserte forhold, og vi må ta det på alvor.

Vi arbeider for at skolen skal bli mer praktisk og skolehverdagen mer variert i de fagene som gjelder.

Elevene skal lese mer – satsning på skolebibliotek, lesing i skolen. Jeg har vært rundt nå på skoler i mange deler av landet og sett det veldig gode arbeidet som lærere, skolebiblioteker og skoleledelse gjør med det nå. Dette kommer vi til å se resultater av.

Vi skal bli bedre i realfag gjennom undervisningen.

Og så skal vi ha disiplin og orden i klasserommet. Derfor foreslår vi at en lærer må kunne ha de fullmakter og myndigheter til å skaffe den orden i klasserommet.

Og så skal vi, som vi har snakket mye om i det siste, finne en bedre balanse mellom blyant og tastatur og mellom papir og skjerm. Det skal være god opplæring i digitale ferdigheter, men pendelen har svingt for langt bort fra bok, bort fra penn, og det må vi få orden på.

Vi har gitt, i februar i år, Kari Nordtun og jeg, klare anbefalinger om mobilbruk i skolen. Jeg ser at skolene følger dem og det er veldig positivt, og det mest rørende egentlig – det er å møte 15-åringen som sier at det har blitt bedre å gå på skolen. Jentene sier at nå kan de dusje i gymmen for de blir ikke tatt bilde av og de sier at nå kan de bruke frikvarterene til å være sammen og ikke se ned i skjermen. Dette er positivt, men det er bare starten egentlig. Vi er nødt til å jobbe nå og ha en bred samfunnsdebatt om hva vi gjør med de sosialene mediene, hvordan vi møter det, det er enorme kapital- og teknologiinteresser som setter denne dagsorden og vi møte dette også med andre land. Dette er et av de temaene jeg hører mest omtalt når jeg også møter kolleger utenfor Norge.

Skjermene skal ikke stjele barndommen fra barna våre. Vi kan ikke «avoppfinne» denne teknologien, men vi trenger rammer, styring og politikk, og det er et stort politisk ansvar, som vi må ta.

Klima og energi

Et annet stort politisk ansvar jeg vil trekke frem etter dette halvåret; det handler om klima, miljø og det handler om å kutte utslipp, bygge kraft og skape jobber.

Nå har nye tall for utslipp av klimagasser i Norge vist at utslippene gikk ned med nærmere 5 % i fjor, og vi er da på det laveste nivået for utslipp i Norge siden 1990.

Det er langt igjen, men det viser at det er mulig, og at vi kan få til et skifte. Da må vi sikre nok kraft, nok nett og incentiver for enøk ute i næringslivet og hos husholdningene. Og for å få det til så trenger vi mer kraft, og derfor satser regjeringen så tydelig som vi gjør på havvind. – Også på landvind, hvor det nå er flere prosjekter som kommer inn fra kommunene, etter at de har fått større innflytelse på prosjekter og også mer igjen for verdiskapingen.

Men havvind er den store ressursen, som vi har muligheten til å utvikle. I 2021, da vi tok over, så var det knapt kapasitet i departementene til å jobbe med dette. Da vi i 2022 la frem våre ambisjoner om planer for havvind, så var mange kritiske til det. De trodde ikke det var mulig. Da vi i 2023 la ut de første områder for havvind, så ble mange overrasket over hvor mange som søkte og var interessert. Og så har denne industrien møtt mange utfordringer som følge av økte priser, verdistigning i disse lange verdikjedene, men da vi i 2024 gjennomførte en auksjon, så ble den vellykket og havvind blir nå en realitet lengst sør i Nordsjøen. Her er prosjektet i gang.

Med revidert nasjonalbudsjett varsler vi utlysning av nye områder langs kysten i 2025 – det er viktig for industrien at det kommer jevnlig utlysninger framover – og det vil sikre store mengder kraft til Norge. Og dere vet da – om vår ambisjon – at denne veien går ikke rett fram, det kommer til å gå litt i svinger og kroker, men sånn er det med utvikling av ny teknologi og ny energi – og at havvind har muligheten til å gi nesten like mye kraft som den samlede vannkraften i dag.

Og det er godt nytt – for å forsyne Norge med nok kraft, arbeidsplasser og for å nå klimamålene.

Utenrikspolitisk: Russland, Ukraina, Norden, NATO. Midtøsten

Jeg begynte med å si at dette halvåret har vært preget av sikkerhetspolitisk uro. Og jeg holdt en redegjørelse om dette i Stortinget i forrige uke, hvor jeg gjentok at det er før og et etter 24. februar 2022.

Ser vi i det store bildet så ser vi at Russland og andre autoritære krefter prøver å presse frem en annen verden, et annet Europa. Og vi ser at nå besøker president Putin Nord-Korea; det sier jo litt om hva det er, dette skiftet som har skjedd, på så få år. Dette er alvorlig og her må demokratiene kjenne sin tid og stå sammen.

Og det er helt avgjørende, som vi også fikk bekreftet i helgen på dette møtet i Sveits, hvor over 90 land var tilstede, at Norge og andre demokratier – og dette er mer enn et ‘munnhell’, gode venner – står opp for folkeretten og grunnprinsipper i FN-pakten og bygger samfunnene våre på det.

Mennesker får beskyttelse ved at de lever i stater som er trygge, og når alt det brytes ned, så blir mennesker ufattelig sårbare, enten de er på Gazastripen, enten de blir utsatt for terror i israelske kibbutzer eller om de lever i byer og langs frontlinjen i Ukraina.

Jeg gjentar her og jeg kommer til å gjøre det i mange sammenhenger, til våre naboland, særlig ett: Norge truer ingen. NATO truer ingen.

Men vi har ansvar for å sikre at ingen skal komme på tanken at konflikt eller krig med oss er et poeng. Ikke noe ansvar er viktigere enn det.

Derfor la vi fram en ny langtidsplan for Forsvaret. La meg bare gjenta: Det begynte med Forsvarskommisjonen og alle partier var med, vi satte oss ned nesten umiddelbart. Og Fagmilitært råd fra Forsvarssjefen. En langtidsplan grundig konsultert med Stortinget, mer grundig enn noen annen melding, og til slutt et resultat som hele Stortinget sluttet seg til. Det er ikke noe annet land i Europa, meg bekjent, som har så bred oppslutning om så fundamentale valg.

Vi styrker alle grener av Forsvaret, dekker kritiske gap og mangler, og satser på folk og kompetanse. – Apropos arbeidslinjen, vi skal rekruttere flere i faste stillinger og flere vernepliktige. Og investerer i materiell og utstyr.

Og når revidert nasjonalbudsjett nå vedtas, så kan vi slå fast og si til våre partnere i NATO at vi når NATOs to-prosentmål med god margin.

Til høsten kommer totalberedskapsmeldingen. Jeg snakket en del om det i redegjørelsen i forrige uke – og gjentar her: Vi har sett i Ukraina at forsvarsevnen ikke bare handler om våpen og soldater, men også om sivil sektors evne til å mobilisere; hva som bor i hver enkelt, hver familie, kapasiteten til å forstå det som skjer rundt oss. – Og som vi må jobbe med, for å bevare freden i fredstid; mobiliseringsevnen i vår befolkning – det kan være i møte med ekstremværet, at strømmen går, eller at det kommer også en sikkerhetspolitisk krise, slik at samfunnets totale ressurser kan trekke sammen, hvis det skulle behøves.

Så styrker vi båndene til våre allierte. Det har vi jobbet med over tid, det jobbet også forrige regjering med, og vi følger opp med det, med fordypet samarbeid med Storbritannia, Frankrike, Tyskland, våre allierte, men det som har skjedd på min vakt – særlig – er jo forholdet til Sverige og Finland, våre aller nærmeste. Etter at de kom inn i NATO, er forutsetningene for sikkerhetspolitikk i Norden fundamentalt endret og forbedret, til det beste for oss, Norden, Europa og NATO.

I morgen møter jeg Finlands president og Sveriges statsminister i Bodø, til politiske samtaler om hvordan vi skal fordype denne politikken. Vi begynner i morgen kveld på et kystvaktskip og forflytter oss så til Forsvarets operative hovedkvarter utenfor Bodø på torsdag. Og da skal vi legge grunnlaget, politisk, for et sterkere sivilt og militært samarbeid i nord – våre forsvarssjefer jobber allerede tett sammen – men jeg ønsker at også Sverige og Finland kommer tett på og ser hvilken situasjonsforståelse vi har om havområdene, og hva som ligger i begrepene avskrekking og beroligelse på norsk.

For her er det land som ligger tett-i-tett, Norge, Sverige, Finland, en tett geografi, men med veldig ulike utsyn. Vi er havnasjonen, Sverige har landområder, Finland har 1300 kilometer med felles grense med Russland, og så er vi i Østersjøen. Dette binder sammen Arktis og Østersjøen, og land som er så nære i kultur og politikk og verdier som Norge, Sverige og Finland; vi skal jobbe med dette, og vi ser fram til det møtet.

Så vil jeg si at Ukrainas kamp er en historisk kamp for overlevelse, men også en kamp for Europas fremtid. Derfor har vi gått foran i Norge med Nansen-programmet, som har denne femårige forpliktelsen. Det kopieres nå av mange andre land og setter et eksempel for hvordan vi støtter Ukraina.

Det har også lagt grunnlaget for at vi nå har tiårige sikkerhetsavtaler med Ukraina, hvor Norge har inngått sin. Også her står alle partier på Stortinget bak. De to, Ukraina/Nansen-pakken og Forsvarsplanen, med alle partier bak; jeg kan nesten ikke overvurdere eller beskrive hvor viktig det er for den tiden vi lever i.

Vi gir støtte til Ukrainas forsvarskamp, særlig satsning på å finansiere luftvern som kan beskytte Ukrainas folk, byer og sykehus. Men vi gir også en betydelig del sivil støtte, og la meg nevne det; til å beskytte kraftverkene, beskytte kraft til sykehus i Kharkiv-regionen som nå angripes, og for å bruke av den energierfaringen Norge har til å bygge opp smartere enn det som nå er blitt ødelagt. Jeg så selv gamle kraftverk utenfor Kiev, ødelagt av raketter og missiler fra Russland. Ukrainerne bygger opp på nye måter som vi skal støtte dem i. I revidert budsjett så økte vi støtten i år fra 15 til 22 milliarder kroner, i hovedsak begrunnet i støtte til luftvern.

Og som sagt, og jeg har sagt det til flere av dere; jeg mener at det møtet som var i helgen, som var et uvanlig møte, det var et veldig godt møte, hvor over 90 land ga en støtte til hovedprinsippene som vil gi fred i Ukraina. Det er langt fram, men det at verden gir et så klart uttrykk for at folkeretten, territoriell integritet, grenser du er trygg innenfor; det er avgjørende for at folk kan være trygge.

Og det er også en hovedgrunn for hvorfor vi anerkjenner Palestina. Som jeg har sagt, det er egentlig et mål vi har hatt lenge, så det er mer et skifte av hvordan vi gjør dette operativt enn at det er skifte av prinsipp.

Men mitt budskap til israelske kontakter som vi hadde her i forrige uke under Oslo Forum, og møtet med Saudi-Arabias utenriksminister nå i helgen, det er å si følgende: Vi støtter Palestinas rett til en stat, slik at det er stemmene fra en stat, med plikter og rettigheter, som skal lyde fra Palestina og ikke de militante, de som bruker terror og vold.

Derfor støtter vi De palestinske selvstyremyndighetene for at det er de som etter dagen etter en konflikt som skal tale og som vi skal forholde oss til. Det kan bidra til at vi nå får en våpenhvile, humanitær tilgang, frigjøre gisler, og så for å forberede det som blir dagen etter.

Kriminalitet

Til slutt vil jeg komme innom følgende: Uroen i verden viser seg ikke bare gjennom krig, men også kriminalitet. Det er nasjonale årsaker til det, men også sterke internasjonale. Politiet sier at «trusselen fra organisert kriminalitet (har) aldri vært høyere i Europa», det er nettverk som går på tvers av alle land, fra det europeiske kontinent og utenfra. Og i Norge ser vi også at trusselen fra svensk gjengkriminalitet er økende.

Mye kommer fra andre land, men slår inn i Norge; nettverk som samarbeider tettere om transport, smugling, hvitvasking, vold, pengeinnkreving. Jeg hadde hele politiledelsen, fra Økokrim til Kripos og Politidirektøren på mitt kontor forleden dag for å snakke om hvordan vi skal finstille innsatsen mot det. Kripos har identifisert rundt 100 kriminelle nettverk som er tilstede i vårt land, og vi ser en økning blant kriminalitet blant barn og unge, ofte veldig unge.

Derfor setter vi nå av 1,6 milliarder kroner for å styrke politiet, nå midtveis i året, og en betydelig del går til arbeidet nettopp mot å bekjempe gjenger og nettverk. Og da investerer vi der det trengs aller mest, og det handler om å styrke Oslo-politiet, styrke innsatsen på grensen, med flere tollere og at vi styrker også Tollvesenets evne til på skanne og teknologi og etterretningssamarbeid mot disse nettverkene.

Og så vil jeg følge opp med å si, det som også politifolk ute i gatene sier til meg; vi skal være tøffe mot de kriminelle – men også mot årsakene til kriminalitet.

Barn og unge som vokser opp i familier med dårlig råd, i dårlige bomiljøer, de har økt risiko for å bli rekruttert. Og derfor er det bra at vi nå endelig ser en forsiktig – men tross alt – en trend med nedgang i antallet barn som vokser opp i fattige familier. Og vi må gjøre alt det vi kan for å holde den trenden: Flere i jobb, øke barnetrygden, redusere prisen for barnehage og SFO, og ved å senke terskelen inn i idrett, kultur, friluftsliv for barn og unge.

Avslutning

Helt til slutt; det er halvårlig pressekonferanse nå og etter sommeren er over så kan vi si at det er ett år til valget, nærmere bestemt 447 dager fra i dag.

Jeg er ikke tvil om at det valget kommer til å bli jevnt; det kommer til å bli et retningsvalg, det kommer til å bli et verdivalg, og det er bra; vi får diskusjoner om hva slags Norge vi skal ha.

Og vi har én plan – og det er at vi skal vinne det valget – og sørge for at Arbeiderpartiet kan si at om det blir et flertall, som ikke ønsker Høyre og Fremskrittspartiet som regjeringspartier, så er Arbeiderpartiet klar til å lede en regjering som tar Norge videre på den kursen som vi er på nå.

Det betyr mye hvem som styrer – og vi mener at vi også ser politiske forskjeller tydeligere etter valget i fjor. Arbeiderpartiet har oppgaver med å vinne tilbake igjen posisjoner i de store byene.

Her i Oslo går Høyre inn for søndagsåpne butikker; vi kommer til å markere at vi er imot det. De overlater godt drevne sykehjem til kommersielle konsern; det er vi imot. Og de tar skolematen fra elever i ungdomsskolen og videregående skole; det er vi også imot. Og vi kommer til å vise at det finnes en annen vei. Og i kommune etter kommune så ser vi allerede etter et halvt år at de ikke holder det de har lovet; de løper fra eget løfte og øker kommunale avgifter på bred front.

Samtidig, når det er sagt, så har jeg vist til at vi har oppnådd brede flertall denne perioden. Langtidsplanen for Forsvaret og pensjonsreform er eksempler på det; nye partier kommer med i pensjonsreformen. Enstemmighet om viktige ting knyttet til forsvar, og det er en kvalitet ved det norske demokratiet, som vi skal holde fast ved.

Vi har blitt enige med vekslende partier i saker som nytt opptakssystem til høyere utdanning og opptrappingsplan for jordbruket. Og vi vil fortsette å søke brede flertall og samlende løsninger i Stortinget, der det er naturlig. Vi har lagt frem over 150 saker denne våren – og flere kommer til høsten.

Så vi gjør det vi sier, vi gjennomfører – og vi holder det vi lover.

Så skal jeg helt avslutningsvis si følgende: Nå går det noen dager og så tar Stortinget sommerferie – det blir mindre å gjøre for dere – og det blir kanskje ferie for dere – og kanskje ferie også for oss. Men da er det et alvorstegn over det som jeg har lyst til å avslutte med, og det er å referere til og peke på at sommermånedene er de farligste på norske veier og på havet og i norske farvann og elver. Og det er et urovekkende tegn, som vi kan si til hverandre nå når vi går mot ferie: Etter pandemien har det vært en urovekkende økning i antall drepte på veiene, særlig knyttet til tohjulinger, motorsykler, men ganske bredt, antallet skadde og drepte, og antallet drukningsulykker er også høyt. Det er i hovedsak menn som rammes.

Og jeg mener at vi skal minne hverandre om vi kan bare ha en visjon og det er nullvisjonen om ingen omkomne som følge av drukningsulykker og for omkomne og hardt skadde i trafikken. Vi kommer til å ha oppmerksomhet om kontroll på veiene, støtter organisasjonene som jobber med sikkerhet langs sjøen, men det må egentlig gå til hver og en av oss, om å være oppmerksom, kjøre forsiktig, og passe godt på hverandre.

Og med det ønsker jeg god sommer og åpner for spørsmål.