Statsministerens innledning på høring i Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité om regjeringsapparatets habilitetsregelverk mv.

Saksordfører, komitémedlemmer,

Jeg takker for invitasjonen til å redegjøre for denne saken.

Tillit til politikere og beslutningstakere er helt avgjørende i et demokrati – det er verdt å begynne der.

De siste månedene har det kommet fram flere feil knyttet til habilitet, flere av dem svært alvorlige. Det har vært svekkelse av tilliten mellom folk og oss politikere.

Når jeg er blitt kjent med sakene i min regjering, har jeg vært opptatt av at det skal utvises full åpenhet om hva som har skjedd, og at all informasjon må komme fram. Basert på det har jeg gjort en konkret vurdering av hver enkelt sak, og i flere av sakene har feilene vært så alvorlige at det ikke var forenlig med å fortsette som statsråd. Det er et ansvar en statsminister må følge med på. Jeg har vært opptatt av at statsrådene må ta ansvar for sine feil, og det at svært alvorlige feil får konsekvenser, er viktig for å gjenopprette tillit.

Vi har også tatt lærdom av de feil som er begått, og styrket rutiner og retningslinjer for å redusere risikoen for nye feil. Etter å ha hørt mye av dagens runder her, vil jeg si at mange av de forhold som har vært framme, er det tatt grep for å gjøre noe med for å sikre bedre samsvar mellom rutiner og etterlevelse. Jeg vil nå redegjøre noe for dette arbeidet.

La meg begynne med å slå tydelig fast at habilitet er den enkelte politikers ansvar. Det kan snakkes mye om det som er rundt, men i sentrum står den enkelte statsråd. Som statsråd er man øverste sjef i et departement og ansvarlig for at lover og regler overholdes. Som statsråd har man plikt til å sette seg inn i lover og regler som gjelder for forvaltningen, og som statsråd har man plikt til å være oppmerksom på alle situasjoner der man kan bli inhabil. Det må man gjøre på en oppsøkende måte. Man kan ikke vente på å bli fortalt hva regelen går ut på, eller hva som er de faktiske forhold. Det er bare den enkelte selv som kan ha den fulle oversikt over relasjoner og bindinger i sitt eget liv, og som i sin tur kan lede til inhabilitet. Til slutt: Som statsråd har man en plikt til å be om bistand når man er i tvil om forståelsen av lover og regler, også når man er i tvil om egen habilitet. Eget departement eller Lovavdelingen – dere kjenner rekkefølgen.

Det er viktig at vi ikke vanner ut dette ansvaret som ligger på hver enkelt av regjeringsmedlemmene. Vi kan altså be om råd og bistand, støtte oss på veiledning og få opplæring. Alt dette er viktig, og på de fleste områder skjer det en styrking av rutiner, men til syvende og sist er det uansett den enkelte som selv må vurdere eller sørge for å få vurdert sin habilitet.

Som jeg har sagt flere ganger: Noen ganger vil det være lett å slå fast om man er inhabil, f.eks. overfor en søster eller bestevenn. Andre ganger kan vurderingen være vanskelig. Da må man være åpen om de faktiske forholdene og søke råd om den rettslige oppfatningen. Opplæring og veiledning er viktig, men vi kan aldri lage veiledninger eller opplæring som dekker alle tenkelige situasjoner hvor man kan bli inhabil. Heller ikke registreringsordninger vil garantere mot feil – tvert imot risikerer vi at slike ordninger kan skape falsk trygghet og uklarhet om hvem som deretter er ansvarlig for å passe på habiliteten. Det må ikke skje. Når det er sagt, er det både nødvendig og viktig at den enkelte får hjelp til å gjøre gode vurderinger knyttet til habilitet, som – som sagt – kan være krevende avveininger.

Statsministerens kontor har en sentral rolle i veiledningen som gis alle i politisk ledelse. Det viktigste her er Håndbok for politisk ledelse. Den oppdateres jevnlig, senest i slutten av august i år. Det viktigste her er denne håndboken, som jeg ofte har oppsummert som pensum for statsrådene. Den har et eget kapittel om regler og retningslinjer som skal sikre tillit, og det forutsetter selvfølgelig at departementet også er kjent med den håndboken og hvordan man kan være til støtte for statsråden i etterlevelsen. Der beskrives bl.a. hvordan inhabilitet kan oppstå som følge av nært personlig vennskap eller på grunn av egne og nærståendes økonomiske interesser.

I tillegg bidrar Statsministerens kontor i den innledende opplæringen av alle nye politikere, hvor habilitet er et av mange temaer. Denne overordnede gjennomgangen har aldri vært til erstatning for departementenes ansvar for opplæring, veiledning og løpende rådgivning til egen politisk ledelse. Det er viktig å understreke. Slik har det ikke vært. Vår sentralforvaltning bygger på et ansvar, og myndighet ligger i det enkelte departement, ikke hos Statsministerens kontor. Dette gjenspeiles i bemanning og ressursfordeling. Statsministerens kontor er heller ikke et kontrollorgan eller et tilsynsorgan. Etter min mening bør kontoret heller ikke få en slik rolle.

Jeg mener at en slik tydelig ansvarsplassering er en styrke for vårt system. Jeg vil derfor være varsom med å legge oppgaver til mitt kontor som skaper uklarhet om hvor ansvar og ressurser skal ligge. Igjen: Det er den enkelte statsråd som har ansvaret.

Forvaltningslovens habilitetskrav har ligget fast siden loven ble vedtatt i 1967. Gjennom praksis og konkrete eksempler har vi fortløpende fått bedre grunnlag for å vurdere spørsmål om habilitet, og slik vil det fortsette. Også lærdommer fra de sakene vi har håndtert den siste tiden, vil inngå i læreboken for framtiden, som i Huitfeldts sak. Det har hele tiden vært klart at en statsråd kan være inhabil på grunn av ektefellens aksjer, men lovavdelingen tydeliggjorde i en lengre betenkning aktivitetsplikten hver statsråd har til å holde seg orientert om hva ektefellen kjøper og selger. Det er blitt en presisering som er nyttig.

Regjeringen har tatt habilitetsreglene på stort alvor. Det er gitt opplæring og veiledning, og alle skal ha lest Håndbok for politisk ledelse. I tillegg er det gjort løpende habilitetsvurderinger i enkeltsaker. Likevel er det altså gjort feil av flere medlemmer av denne og forrige regjering. Det burde ikke ha skjedd, og det har svekket tilliten til oss politikere. Sakene det siste halve året har minnet oss på at opplæring og veiledning er et stort og kontinuerlig arbeid.

Det er også avdekket at praksis har vært noe ulik mellom departementene, og at det noen steder er behov for ytterligere rutiner. Derfor har vi avslutningsvis – la meg nevne dette – videreutviklet opplæringen og veiledningen. Alle i politisk ledelse i departementene og på Statsministerens kontor har fått en ny gjennomgang av habilitetsreglene etter juni. Vi har fastsatt nye felles retningslinjer for den opplæringen av politisk ledelse som skal skje i alle departementer. De kom i midten av oktober. De er detaljerte og sikrer nå en mye mer enhetlig opplæring på tvers av regjeringen. Disse inneholder en oversikt over temaer statsråden skal få opplæring i. Samtidig må opplæringen ta høyde for at departementene har ulike roller og ulik egenart.

Regjeringen har endret deler av regelverket og praktiseringen av dette, og la meg nevne: I sommer sendte Finansdepartementet ut en rutinemal for hvordan departementene skal føre oversikt over hvem som får innsideinformasjon i enkeltsaker og veiledning i innsidereglene. I august oppdaterte vi Håndbok for politisk ledelse. Retningslinjene for kjøp og salg av aksjer ble da innskjerpet. Politikere som har aksjer eller andre finansielle instrumenter, må velge mellom salg, frys eller at en uavhengig forvalter tar hånd om porteføljen. Vi tydeliggjorde plikten politikerne har til å skaffe seg kunnskap om ektefellens eller samboerens eierinteresser.

I oktober oppdaterte vi rutinene for å vurdere habilitet i regjeringskonferanser og i Kongen i statsråd. Dette er nå skriftlig og sikrer en helt annen notoritet ved slike spørsmål. Vi gir en grundigere vurdering av habilitetsspørsmål for den enkelte og for kollegiet. Så følger vi opp anbefalingen fra GRECO, Europarådets antikorrupsjonsorgan, senest ved at vi sist fredag fremmet en proposisjon om innføring av samme registreringsplikt for statssekretærer og politiske rådgivere som for statsråder. Departementene har også styrket sitt interne arbeid med opplæring og veiledning.

Kjære komité! Denne gjennomgangen viser etter mitt syn at vi har gjort retningslinjene tydeligere, at vi har forbedret rutinene, og at vi har styrket opplæringen og veiledningen av politisk ledelse. Dette vil jeg samtidig si er et løpende arbeid som man aldri kan si seg helt ferdig med. Målet er selvsagt å unngå feil, og derfor vil vi gjøre justeringer når det er nødvendig. Noen full garanti mot at det kan skje feil i framtiden, kan vi likevel ikke gi. Det vi ikke har endret, og som vi ikke skal endre, er det grunnleggende prinsippet om at ansvaret for å overholde habilitetsreglene ligger hos den enkelte. Det gjelder meg, og det gjelder alle statsråder.

*****

Avsluttende bemerkninger

Jeg skal være kort. Jeg vil i grunnen slutte der jeg nå sluttet, med å si at habilitet er den enkeltes ansvar. Det følger egentlig av den tilliten vi må ha til de som har politiske verv. Det kan ikke være slik at fordi man ikke er blitt fortalt at en ting ikke er lov, er det greit å gjøre det. Det er en for enkel vei ut. Jeg synes jeg hører noe av det, at det er greit fordi ingen har fortalt at jeg ikke kunne gjøre det. Det er helt sentralt i en ansvarskultur, som jeg mener vi politikere må stå for.

Det har de siste månedene kommet fram eksempler på flere feil, i perioden fra oktober 2021 til juni i år og for tidligere statsminister fra 2013 til 2021. Jeg har vært opptatt av at statsrådene må ta ansvar for sine feil. Det at svært alvorlige feil får konsekvenser, er viktig for tillit. Vi skal ta lærdom av disse sakene og redusere risikoen for nye feil. Jeg har nå nevnt eksempler på det. På oppfordring fra Carl I. Hagen skal vi sende over, punktvis, de eksemplene, så det kommer klart til komiteen.

Vi gjør justeringer når det er nødvendig, men vi kan altså ikke garantere noe. Jeg får ofte spørsmålet: Kan du garantere at det ikke blir flere slike saker? Da er mitt svar at det kan jeg ikke garantere, men vi skal gjøre alt vi kan for å hindre at det skjer.

Jeg vil takke komiteen for en god og grundig gjennomgang av dette sakskomplekset. Så vil jeg avslutte med å si at vi har nå fokusert på forbedringspotensialet, men jeg har lyst til å si til alle de tusen kvinner og menn som jobber for politikerne våre, for statsrådene og for departementene, at det gjøres veldig mye etterrettelig og godt arbeid. Det er hovedregelen, og det ser jeg hver dag. Det mener jeg det er viktig å si i en tid hvor vi ellers har grunn til å være oppmerksom på hvordan vi retter feil.

*****

For alle innlegg, spørsmål og svar, se:

• Høring tirsdag den 7. november 2023 - stortinget.no