Statsministerens innledning på lanseringen av stortingsmelding om totalberedskapen

Innledningen som fremført (transkribert)

Forberedt på krise og krig

På vegne av regjeringen så har justisministeren og jeg i dag gleden og alvoret av å legge fram Totalberedskapsmeldingen.

Vi mener dette er en historisk viktig dag hvor vi oppdaterer og bringer norsk beredskap et viktig skritt fremover. Og vi begynner med å si at vi kommer til å invitere det politiske miljøet i Norge – Stortinget – til en bred enighet om dette viktige temaet, slik vi også hadde når det gjaldt Forsvarets langtidsplan.

Ulike situasjoner, mange eksempler

Det er mange eksempler som illustrerer behovet for beredskap i vårt land og sikkerhet. – Jeg kan jo nevne fra de siste årene: Covid-pandemien, alle følgene av den. Krigen som raser i Ukraina, som minner oss på at det ikke kan utelukkes fra Europas kontinent. Så kan vi gå litt utenfor det; Midtøsten, Sudan, uro, polarisering. – Det som kjennetegner deler av det internasjonale bildet, og en mer krevende geopolitisk og sikkerhetspolitisk situasjon, oppsummert ved at den er farligere og mer uforutsigbar.

Vi har temaene vi har sett nå bare i romjulen fra sabotasjer, kabelbrudd, som kan være naturlig forårsaket av uhell – men kan også være villet sabotasje. Dataangrepene har vi levet med i noen år, Stortinget har erfart det. Ulike viktige etater erfarer det.

Og vi hadde for halvannet år siden ekstremværet «Hans», som neppe er sluttstreken for at klima gir oss store utfordringer i alle deler av landet.

Disse hendelsene jeg nå peker på, de har det til felles at de er komplekse og treffer mange deler av samfunnet. Vi lærer oss et nytt ord: hybride. – Det er jo et ikke helt opplagt ord å forstå, men det er et uttrykk for sammensatte utfordringer og trusler. Sammensatte i form av måten dette treffer samfunnet på, og sammensatte i form av hvordan man skal søke svar på dem.

Det andre kjennetegnet er at det er ingen som kan si at de er uberørt. Du vil aldri ha et stempel i passet som sier at dette gjelder ikke deg, når dette rammer, for det rammer samfunnet som vi er en del av.

Og så har de alle sammen sider som er svært alvorlige, helt ned skalaen til det mest alvorlige; det som er krig og fare for liv.

En ny tid

Generelt så skaper jo dette uro og utrygghet for folk. Så svaret på det må for oss – som samfunn – være, og regjeringen har vært opptatt av det fra dag én; at vi skal være forberedt, utrustet og trenet til å leve i det mer utsatte sikkerhetslandskapet som vi har: Mer bevisste, økt aktsomhet og med koordinerte tiltak.

Disse krisene har ikke vi valgt, men de har rammet samfunnet. Og vårt valg er hvordan vi skal styre oss gjennom dem og være forberedt på at den neste krisen aldri blir lik den forrige. – I størrelse, omfang, kjennetegn. Så det er ikke godt nok å si at dette har vi gjort en gang før. Vi er nødt til å trene en generell holdning til å kunne møte sammensatte utfordringer og trusler.

Vi har ansvar for å styre Norge gjennom det som kanskje er den mest utfordrende sikkerhets- og beredskapssituasjonen i vår tid. Vi har brukt en del tid på å beskrive tiden med ‘dyp fred’. Det kan høres hyggelig ut, men det er egentlig et veldig tankevekkende begrep. For ‘dyp fred’ kan også minnes oss på at man er litt søvngjengeraktig i forhold til det som er av trusler rundt oss. Der kan vi ikke lenger være.

Og det kan hende at 2022 blir stående som et skilletall i moderne historie med krigen i Ukraina. Men vi må også kunne løfte blikket og si at tiden vi er inne i nå, slutten av den kalde krigen, dvs. ‘etter-etter den kalde krigen’; det er en ny epoke.

To utredninger

Derfor så hadde vi i vår regjeringsplattform og vi satte i gang fra vi kom i regjeringskontorene: to viktige utredninger. Det ene var Forsvarskommisjonen, med det fagmilitære rådet, og vi nedsatte Totalberedskapskommisjonen.

To veldig grundige utredninger med anbefalinger. – Og her har veldig mange deler av det norske samfunnet deltatt med innspill – og i høringsprosessen også med en veldig god berikelse av det arbeidet. Og alle som har deltatt, vil jeg takke i dag.

Langtidsplanen for Forsvaret, den ble jo presentert i april i fjor. Jeg trekker det frem i mange sammenhenger at vi landet på en enstemmighet i Stortinget om hvordan vi skal planlegge Forsvaret vårt for de neste tolv årene. Det er i europeisk og alliert sammenheng unikt og en viktig del av norsk sikkerhet. Vi skal styrke Forsvaret i alle grener, i alle ledd. 

I dag er det altså Totalberedskapsmeldingen som legges frem. Og la meg si: Underveis i regjering så har disse to meldingene vært godt koordinert og de har sett hen til hverandre, men de kommer altså i en rekkefølge.

Ressursene må finne hverandre

Og så har jeg lyst til å si, før vi nå kommer inn i innholdet i den, at det å legge frem en langtidsplan for Forsvaret, med store investeringer, store prioriteringer av fellesskapets ressurser til forsvarsmateriell, innkjøp, utvikling; det er noe av det største offentlige myndigheter i Norge har gjort i nyere tid. – Men, det er relativt forutsigbart. Og vi har gjort det før. Jeg vil ikke si det er ‘enkelt’, men vi kan planlegge for det.

Mens det vi legger frem i dag, har ikke en prislapp på seg. Og det kommer ikke til å være målet i Stortinget heller. Men jeg vil si at det er en mer komplisert del av totalberedskapen enn materiellanskaffelser i Forsvaret. – Fordi dette kommer til å treffe hver og en av oss i vårt private liv, på jobben, i de ansvarsposisjonene vi har, og i de myndighetsdelene av landet som vi forholder oss til som innbyggere.

Så dette handler om hvilken holdning vi i felles klarer å utvikle for å ha beredskap, være årvåkne, uten å gå over streken til å bli panikkslagne eller mistenke folk på urimelig grunnlag. – Men skjerpe den årvåkenheten.

Vi må alle gjøre mer. Og vi trenger altså et taktskifte og utnytte de samlede ressursene vi har, i denne delen av beredskapen, som egentlig griper langt inn i det sivile livet vårt, i hverdagen vår, og valg vi tar uke for uke.

Og så har det vært viktig, i det vi nå legger opp til, å trene og øve på et gammelt ‘mantra’, vil jeg si fra 22. juli-kommisjonen: Vi må arbeide for at ressursene til enhver tid finner hverandre. – Fordi et samfunn i en normalsituasjon kan ha rutiner. Men det er jo i en unormal situasjon at utfordringen kommer om de samme ressursene – som må finne hverandre.

Vi må se sivil og militær side i sammenheng. Og vi trenger å håndtere hele spennet av mulige kriser, fra naturkatastrofer til situasjoner som er verst tenkelige, også krig. – Ja, jeg sier det, ‘også krig’. Et av de ordene vi nøler med å si, men som er et reelt worst case - scenario, og som vi ikke har anledning til, eller rett til, å ikke vurdere konsekvensene av – også langt inn i det sivile samfunnet.

Hovedmål

Denne meldingen har tre hovedmål:

For det første, så er det å sikre at det sivile samfunnet – det vi lever i hver dag som borgere av landet – er godt forberedt på kriser, i hele spekteret. Fra det som kan ramme gjennom vær eller andre ‘hverdagshendelser’, strømmen faller ut, vannet kommer ikke. Like til en sikkerhetspolitisk krise og krig.

Punkt to, et sivilt samfunn som står imot sammensatte trusler, altså som har utholdenhet.

Og tre, et sivilt samfunn som støtter opp under den militære innsatsen.

For all kunnskap fra Ukraina, som er det mest moderne uttrykket for krig på vårt kontinent, viser jo hvor viktig sammenhengen mellom det sivile samfunnet og det de står i i en forsvarssammenheng – hvor viktig det er.

Meldingen skal bidra til å styrke Norges helhetlige totale beredskap. Og det er ikke beslutninger i meldingen i seg selv som leverer denne tilstanden. Men meldingen skal sette i gang arbeid, ‘trykke på’ arbeid, på alle nivåer i samfunnet, som trekker oss fremover gradvis. Så dette er ikke en sak – som i Forsvarsplanen, hvor vi skal anskaffe nye ubåter, nye fregatter – som er materielt og vi kan telle det. Dette arbeidet er som sagt mer komplisert, men desto mer viktig. Og formålet er å gi oss økt trygghet.

Tiltak

Noen eksempler på tiltak, og justisministeren kommer med mer:

For det første, så har vi jo dette vi har hatt ute nå, for å ta det helt inn i hverdagen, om at vi skal følge egenberedskapsrådene. Det handler om det du har i spisekammerset eller i kjelleren eller på lager. – Om ekstra vann, mat og batterier og lignende, men også om holdninger vi har i hverdagen til å være kildekritiske, i en tid hvor dere, i mediene også skal stå imot og hjelpe oss gjennom falske nyheter og desinformasjon. Dette er for hver og en av oss til å ta vare på oss selv og våre nærmeste.

Så er vi veldig opptatt av bedriftene våre, næringslivet, arbeidsplassene. De eier deler av beredskapsinfrastrukturen i Norge, som må spille på lag på et eller annet vis i de ulike krisene. Sabotasjetrusler kan vi ikke se bort fra. Andre land har erfart det. Og det vil gjerne ramme arbeidsplasser eller viktige deler av økonomien.

Og det betyr; at når jeg er på besøk, og justisministeren også, når vi er rundt og besøker bedrifter, og i tillegg til å spørre om hvordan det går med driften, salget, ordrene, rekruttering og de vanlige spørsmålene vi stiller, så kommer vi også til å stille spørsmål om hvordan er dere sikret her?

Vi har jobbet med, også i forrige regjering og inn i denne regjeringen, med sikring av viktig infrastruktur, sikring av viktige installasjoner. Men det finnes jo bedrifter hvor jeg besøker i dag og jeg tenker på at; er det mulig å gå rett inn her? For hvem som helst? Hvordan er adgangen sikret? For eksempel. Så dette må vi jobbe med, og bedriftene må legge planer og øve. Og da skal nasjonale myndigheter bidra til å hjelpe til hvordan man kan øve. Direktoratet for sivilt beredskap har gode scenarioer og planer som vi kan også jobbe med å spre.

Og vi må jobbe med næringsorganisasjonene. Rederiforbundet har en av verdens beste beredskapsavdelinger fordi vi er en maritim nasjon. NHO har sine beredskapsmekanismer. Men alle disse må nå jobbe med å tenke på hvordan kan det norske næringslivet, som jo i hovedsak er små og mellomstore bedrifter, ha en sjekkliste på hvordan de ivaretar sin egen sikkerhet.

Så styrker vi kontrollen over kritisk infrastruktur, og det har vi holdt på med en god stund. Nå vil vi etablere et register over reelle eiere. Hvem er det som er eiere i et land hvor vi har både veldig åpen økonomi, og vi har norske eiere, og vi har utenlandske eiere?

Og vi vil innføre krav om det vi kaller forhåndsgodkjenning. Så dersom aktører fra land som vi ikke har sikkerhetspolitisk samarbeid med, ønsker å kjøpe eiendommer i nærheten av militære installasjoner eller andre viktige steder, så skal vi vite hvem de er, og hvorfor de er der.

Kommunene

Og som alt i det norske samfunnet, så er kommunene våre viktige, og de er egentlig muligheten vår til å binde sammen. Derfor har vi et forslag som vi jobber med nå, om å innføre kommunale beredskapsråd, som alle kommuner enten må være selv eller knyttet til.

Og Emilie og jeg var og besøkte Hønefoss, Ringerike kommune, her tidligere i uka. Jeg har sagt i en del sammenhenger, og for å være litt sånn ‘overskriftsaktig’: ‘Look to Hønefoss!’. Og grunnen til at vi sier det, er at vi begge var og erfarte hva denne byen ved elva gjorde da ekstremværet «Hans» rammet. Og hvor vi egentlig kan konstatere at ressursene fant hverandre. Det var et utrolig godt samspill som ikke var tilfeldig, men det var forberedt og planlagt.

Nå har vi fått høre at de har trukket mange lærdommer av den erfaringen, så de er heller ikke i mål. Men det var eksempler der på betydningen av at kommunen har kontakt med frivilligheten, Sivilforsvaret, politiet, helse, og at de øver. Hønefoss er egentlig det perfekte eksemplet, for fossen var da på sitt aller kraftigste som noen kan huske i historien. Da vi var der nå på tirsdag, var det fredelig, og det lå is på deler av fossen. Men da den virkelig rammet, satte den jo kritisk infrastruktur i fare, 2 000 mennesker ble evakuert og bodde rundt forbi, og hele spekteret måtte spille sammen.

Og det er viktig i forhold til frivilligheten. Den som kjenner, som jeg sa, et lokalsamfunn i normalsituasjonen, er best til å håndtere den i en ekstrem situasjon. Jeg husker det fra min tid i Røde Kors; kommer det et skred som endrer naturen og geografien på et sted, så er det de som kan dette i normalsituasjonen, som finner veien frem. Og raskest. Og de må være koblet på. Det var for eksempel Røde Kors veldig sterkt der oppe på Ringerike.

Så fortalte vi i går om at regjeringen vil øke Sivilforsvarets styrke fra 8 000 til 12 000 tjenestepliktige. Det er en 50 % økning over en periode på åtte år; altså flere folk tilgjengelig når det trengs. Og Sivilforsvaret har vi jo sett i mange sammenhenger; de er ofte bindestreken mellom veldig mange ulike statlige sektorer og sivilsamfunnet.

Tillit

Så skal jeg avslutningsvis si et par ting – som også skal gi oss pågangsmot og selvtillit: Vi er ressurssterke i Norge. Vi er opplyste, og vi har gode forutsetninger til å håndtere en mer ustabil og farligere situasjon.

Det at vi har en stabil økonomi, er selvfølgelig veldig viktig. At vi har store naturressurser, det er viktig for oss. En høyt utdannet og opplyst befolkning. Men det er klart at store naturressurser er også en sårbarhet, potensielt, for de som ikke måtte ville oss vel, eller de som er avhengig av våre naturressurser. Og som kan bli veldig sårbare om ikke de leverer som de skal.

Og så hører det med, ikke som i en festtale, men også her, å si at vi har et grunnfestet demokrati, og vi klarer å få til bred enighet og brede forlik, i Stortinget – men også ute i det arbeidet du gjør i en kommune. – Når du samler inn og inviterer inn de ulike aktørene til å være med og spille sammen.

Og så vil jeg bare si, det hører vi igjen å si også her, dette med at vi har høy tillit og stoler på hverandre i Norge, dette er jo ekstremt viktig i disse sammenhengene her. – Hvor det kan bli nødvendig å inngå forpliktende avtaler uten at du har kontrakt og juss inni bildet. Men du må bare regne med, anta, at vi kan virke sammen.

Så tillit er en del av ligningen for totalberedskapen. Det så vi – vi ser det egentlig hver gang det er en eller annen type krise i Norge – ved denne tragiske bussulykken i Nordland som skjedde ved juletider; så ble det trukket frem hvordan alle trådte til på et område som var utenfor sentrale strøk, været var dårlig, men der var det altså nødetater, sykehus i beredskap, Sivilforsvaret, Røde Kors – og vanlige folk som kom i bil. Og som stoppet bilen, tok folk som kom ut fra elven, inn i bilen for å gi dem varme; altså opptrådte på en måte sammen.

Det at vi nå har kvinner og menn i verneplikt – og vi kommer til å øke det – det er også viktig. Det er trukket frem dette at skjer det en bussulykke, så er sannsynligheten for at noen som er inne i dette, har vært innom militærtjeneste, førstegangstjeneste. – Bare det igjen; jeg mener at den beste julegaven du kan gi til ansatte på en arbeidsplass: Gi dem et førstehjelpskurs. Jeg mener at det å ha førstehjelpskurs – og oppdateringer; jeg tror jeg har hatt fem-seks av dem – og hver gang jeg har et nytt, så tenker jeg at dette er jammen nyttig å bli minnet på. – Så dette går helt inn i våre egne hverdagslige ferdigheter.

Det går også inn i tankesettene våre – hvordan vi må planlegge for det verste. Øve, jevnlig og være årvåkne. Men her er det altså ikke nok å si at det er ‘noen’ som skal gjøre det. For en del av dette er at også du må gjøre det.

Så med en slik melding ønsker vi å få et mer kraftfullt redskap til å utnytte de samlede ressursene vi har i samfunnet vårt. Og jeg avslutter med å si at jeg inviterer alle partiene på Stortinget til bred enighet om denne meldingens hovedkonklusjoner og tiltak. Og så er det selvfølgelig alltid bra å få inn enda nyere innspill i arbeidet.

Meldingen er en slags vekker, vil jeg si, og marsjordre til oss alle: At alle må bidra, for alle kan bidra. Og på den måten så styrker vi samfunnets motstandskraft.

Ansvarlig statsråd, vær så god, Justis- og beredskapsminister.

 

Mer informasjon:

• Totalberedskapsmeldingen: Forberedt på krise og krig