Statsministerens innledning på oppsummerende pressekonferanse før jul

I det perspektivet har 2022 egentlig bare én dato: 24. februar.

Denne dagen har grepet inn i alle påfølgende dager, og har påvirket nær sagt alle diskusjoner, valg og prioriteringer i regjeringen – og hatt direkte betydning i hverdagen til folk landet rundt.Vi snakker om krigen i Ukraina.

Da jeg stod her før jul i fjor og skulle oppsummere regjeringens to første måneder, var både strømprisene og koronasmitten på vei tilbake. Men jeg hadde også en frykt for at vi nærmet oss et sikkerhetspolitisk vendepunkt i Europa, at vi kunne oppleve den mest alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen på vårt kontinent siden den andre verdenskrigen.

Vi visste ikke, men det var stadig sterkere grunner til på frykte det – en fullskala angrepskrig i Europa.

Vendepunktet kom 24. februar. Siden da har nyheter fra fronten vært toppsaker i mediene hver dag. Om russisk invasjon, ukrainsk motstand og daglige rapporter fra skyttergraver, fremrykkinger og tilbakeslag. Terrorbombing.

Russland gjennomfører fortsatt daglig meningsløse angrep i Ukraina med stor kostnad for folk som bor der.

Tusenvis av mennesker har mistet livet. Millioner er drevet på flukt.

Brutalt hardest er Ukraina rammet. Men ringvirkningene er mange, og blir stadig flere;

• fra prisøkninger på mat og energi som særlig rammer fattige land,
• liketil mottak av millioner av flyktninger i naboland og land langt unna
• energi-forsyning og energi-krise som treffer mange land i verden, men aller mest Europa.

I går møtte jeg kolleger fra Norden, baltikum, Nederland og Storbritannia i Riga. Det er til å ta og føle på hvordan temaene er like i sin overskrift, men ulik i sin intensitet. I baltikum ligger inflasjonen over 20 prosent. Det er en sterk opplevelse å leve tettere på utgangspunktet for denne krigen, det russiske regimet og måten det opptrer på.

I Europa har vi vært vant til framgang.

I 2022 står vi i motgang og et nytt alvor.

Fred, demokrati, menneskerettigheter: Mye av det vi har tatt for gitt, i alle fall etter 1989, er kraftig utfordret. Og det er et skifte i inngangen til de aller fleste sakene.

 

Som statsminister i denne tiden handler så handler ledelse for meg om å gi folk trygghet.

Det er ingenting jeg heller vil enn at folk skal føle at de har trygghet rundt livene sine, til å møte disse krevende situasjonene.

Men regjeringen kan ikke løfte Norge ut av verden. Derfor kan vi heller ikke løfte krisene ut av Norge. 

Der Norge treffes av disse utfordringene finnes det ingen løsning fra en dag til en annen, eller på noen måneder, eller ved å hente nye milliarder fra pensjonsfondet. 

Disse utfordringene må løses gjennom poltikk i Norge og samarbeid mellom landene i Europa.

For det vi kan gjøre, er å begrense utslagene som krisene får i folks hverdagsliv, samtidig som vi jobber hardt for langsiktige og varige løsninger - og det har også vært fellesnevneren i regjeringens prioriteringer denne høsten. Da skal jeg også la ligge den diskusjonen som Europa må ha om hvordan en framtidig sikkerhetsorden skal se ut på vårt kontinent. Den dagen denne krigen på en eller annen måte en dag kommer til sin slutt. Den diskusjonen kan vi ikke slutte. Vi kan heller ikke klippe Russland ut av det europeiske kartet politisk eller geografisk. Men jeg lar det ligge i denne sammenhengen.

Krevende saker. La meg starte med strøm:

Krigen har gitt kraftig økning i prisen på gass og kull. Og alle energiformer i Europa. Samtidig har lite nedbør ført til lite vann i magasinene her hjemme. Vi har opplevd et par tørrår etter hverandre. Det har drevet opp prisen på strøm, spesielt i sør.

Mindre tilgang til energi, gjør at den energien som er igjen blir dyrere. I alle land. Ikke noe land er isolert og skjermet. Vi bruker mer strøm enn andre, som bruker mer gass enn oss. Fellesnevneren er at alle energiformer har blitt dyrere. Vi har utvekslet kraft med landene rundt oss siden 1960-tallet. Forsyningssikkerheten bygger på det.

Derfor valgte regjeringen å importere kraft i sommer og høst, slik at vannmagasinene fylte seg opp frem mot vinteren. Det var budskapet vårt i sommer, vi skal ha forsvarlig fyllingsgrad. Det har kraftselskapene tatt til etteretning. Vi har fått høy fyllingsgrad, og kan med høy sannsynlighet gå gjennom vinteren uten en framtid med rasjonering liggende foran oss.

Vi var også tidlig ute med å innføre en strømstøtteordning til folk.

La meg kort forklare hvordan den fungerer i praksis:

• Forbrukerne betaler regningen til og med 70 øre kilowattimen.
• Alt som går over det, dekkes 90 prosent av fellesskapet.

Så langt denne måneden er snittprisen på strøm 422 øre per kilowattime her i Oslo.

Som forbrukere betaler vi 121 øre av dette, gjennom strømstøtte betaler vi som fellesskap 301 øre.

Ordningen er enkel og ubyråkratisk: Ingen trenger å søke om noe, alt skjer automatisk over nettleien - og du kan lese tallene på fakturaen.

Mange spør seg: Hva skjer neste år? Hvor er vi på vei?

Vår forventning er at vi fortsatt må regne med høye strømpriser, de vil svinge med vær og vind, men vi må regne med at de ligger høyere enn vi var vant med før krigen – før Russland spilte energi-kortet og skrudde gass-kranene igjen. Europa har klart å fylle opp en del av gassen Russland tok ut. Delvis gjennom økt leveranse fra Norge. Men det er fortsatt et underskudd der som slår direkte inn på prisbildet i hele Europa.

I Norge er strømstøtteordningen sånn at når strømprisen øker, da øker strømstøtten i kroner og øre. Så enkelt er det. Folk skal være trygge på at vi stiller opp når prisene går opp.

Strømstøtteordningen vil vare gjennom hele 2023.

Vår beregning viser at en gjennomsnittlig enebolig eller rekkehus vil få en strømstøtte på 33.000 kroner neste år.

Pengene er satt av: Til sammen 44,7 milliarder kroner.

Det er 10 milliarder kroner mer enn i år. I år og neste år, bruker vi like mye på strømstøtte som vi bruker på å gi alle barn og unge grunnskole hvert år. Strømstøtten tilsvarer altså opplæringen til 600 000 barn og unge. 

Overfor næringslivet, gir vi nå før jul tilskudd til de mest utsatte bedriftene med de høyeste strømregningene.

De bedriftene som velger å investere i solceller, belysning, nye vinduer, varmepumpe og isolering (ENØK-tiltak) får enda mer av strømregningen dekket, i tillegg til et investeringstilskudd.

Støtten vi betaler i energitiltak, kan redusere energiforbruket med opptil 550 gigawattimer, tilsvarende det årlige strømforbruket til alle husholdninger i en by på størrelse med Kristiansand.

Disse tilskuddene er midlertidige.

Hovedløsningen for næringslivet er å komme over på fastprisavtaler, altså avtaler om fast pris over 3,5 eller 7 år.

De vil gi forutsigbarhet i en uforutsigbar tid.

Fastprisavtalene har kommet på plass i løpet av kort tid, det er gjort endringer i skattereglene, på beregning av grunnrente, som gjør det mulig at vi får en ordentlig konkurranse på slike kontrakter. Det er litt over en uke siden de første strømleverandørene begynte å tilby slike avtaler. Og nå synes prisene også å komme ned. Det er noe vi oppfordrer til, at flere strømselskaper bidrar i den konkurransen. Jeg vil oppfordre selskapene til å legge gode tilbud på bordet.

Så til prisveksten. Mange her er av en generasjon som husker forrige gang vi hadde dette. Rett og slett fordi vi ikke har hatt inflasjon som samfunnsutfordring.

I tillegg til krig og energikrise, har prisene denne høsten blitt drevet opp av to forhold:

For det første: etterdønninger etter koronapandemien. Koronaen smittet ikke bare mennesker, den smittet også global logistikk og forsyningskjeder. Det har gjort alt, og særlig mat, dyrere.

For det andre: Høy etterspørsel etter varer og tjenester, høy aktivitet i næringslivet, presser prisene ytterligere oppover, der kraftige støttepakker i mange land bidro til etterspørselen.

Med andre ord; en kombinasjon av forhold utenfra – som vi alene ikke kan gjøre mye med – og forhold innenfra i Norge – og politikken må ta hensyn til begge deler.

Men dette var klart – og vi sa fra alt før vi la frem statsbudsjettet: Dersom ikke presset i økonomien dempes i løpet av kort tid, kan vi få en økonomisk bråstopp – der rentene og prisene stiger mye og raskt og folks jobber stå i fare.

Med andre ord: Vi holder ikke igjen på pengebruken fordi vi liker det. Det er ikke Arbeiderpartiets og Senterpartiets ønske å skyve på valgløfter. Vi gjør det fordi det er nødvendig. Det er trygg styring. Det er også hva økonomer flest mener er riktig.

Det vi styrer mot nå er å:

• Få ned prisveksten så raskt vi kan
• Unngå at renten blir før høy
• Bidra til at flest mulig av de over 100 000 som har kommet i jobb etter pandemien beholder jobben
• Og sørge for at de som rammes hardest av prisveksten tas vare på.  

De fire oppgavene står som en daglig oppgave for meg å få kontroll på. Det å få kontroll på prisveksten, og samtidig unngå å holde tilbake for mye, er en krevende balansegang.

Dersom vi bruker mer penger, vil det øke presset i økonomien i en situasjon der Norges Bank forsøker å stramme til. Vi kan ikke ha det sånn at Norges Bank strammer inn på en del av økonomien, og så kaster vi på kull i den andre enden. Det kommer til å ta oss feil vei.

Bremser vi for mye, vil arbeidsledigheten øke.

Det er denne balansen vi har prøvd å finne, og jeg tror vi er på rett vei:

Pris-stigningen har vært høy gjennom dette året. Men vi har et klart mål om å sikre at den høye prisveksten ikke biter seg fast i Norge. Ikke blir en vanetenkning. At familier som planlegger hva de skal gjøre, at bedrifter som planlegger investeringer regner med at prisstigningen biter seg fast. Det er målet med å ha et inflasjonsmål vi skal tilbake til. Og det opplever jeg at mange andre land også må prioritere. Finansdepartementet anslår lavere prisvekst fremover og et lavere rentenivå enn i andre land.

Jeg merker meg også at Norges Bank forrige uke sa at de begynner å se et «omslag i økonomien», der «mindre press i økonomien etter hvert vil bidra til å dempe prisveksten».

Så dette er en løypemelding underveis. Vi kommer ikke til å ha resultater på dette den ene eller andre uken eller måneden. Vi må ha kraft til å stå i det.

Så til velferd. Statsbudsjettet er tilpasset tiden vi lever i.

Ja, vi må holde igjen på valgløfter og på oljepengebruken. Men vårt mål har vært å hegne om velferden til folk.

Dette er tider der vi er ekstra avhengig av å ha en velferdsstat som fungerer. Og det er en slik tid nå. En slik velferdsstat må finansieres gjennom et rettferdig spleiselag. 

Derfor innfører vi økt skatt på blant annet havbruksnæringen, som blant gjør det mulig med nye satsinger på velferden til folk:

• Vi øker barnetrygden for alle.
• Vi reduserer barnehageprisen i hele Norge.
• Vi innfører gratis barnehage for det tredje barnet man har i barnehagen og gratis barnehage i Nord-Troms og Finnmark.
• Skolefritidsordningen og aktivitetsskolen blir gratis for alle på 1. og 2. trinn. 12 timer i uka. Den årlige innsparingen per trinn er 20 000 kroner per barn.

Jeg besøkte en skole i Lørenskog sammen med kunnskapsminister Tonje Brenna i forrige uke. Det var egentlig litt rørende å se at de nå nesten hadde 100% barn i aktivitetsskolen/SFO. Trygt tilbud om morgenen, trygt tilbud på ettermiddagen. Bra for integrering. Trygt for foreldre som er på jobb. En stor og viktig velferdsreform. Aldri før har så mange gått i SFO.

• Både borteboerstipendet i videregående opplæring og studiestøtten øker med rundt 9000 kroner i året.
  
  Jeg møtte elever på skole i Mosjøen og Sandnessjøen for noen måneder siden, som fortalte hva det koster å bo borte når man går på videregående, med økte kostnader. Står i fare for å rokke ved den grunnleggende tryggheten du skal ha når du går på videregående. Det har vi gjort et grep med nå. Og jeg er glad for at resultatene kommer.
  
  
• Vi gir 50 prosent rabatt hos fylkeskommunal tannlege for alle mellom 21 og 26 år.
• Det blir billigere ferje: En familie som tar ferge mellom Molde og Vestnes på E39 to ganger per arbeidsdag, vil betale 17 900 kroner mindre.
• Vi øker reisefradrag for pendlere. Og her fikk jeg et priseksempel fra Finansdepartementet som ikke virker helt tilfeldig: (sitat) «For en som kjører en distanse tilsvarende Stange–Oslo gir dette en lettelse på om lag 3 900 kroner per pendler» (sitat slutt).

Og dere, jeg kunne fortsatt, men la meg heller understreke en forskjell mellom denne regjeringen og den forrige:

Vår hovedlinje er å gi velferdsløft og sikring som gjelder alle. Uavhengig av inntekt. Uavhengig av hvor du bor.

Vi setter ikke en inntektsgrense på velferden. Det er et bærende element i velferdsstaten at alle bidrar og alle henter noe ut fra den. Det handler om legitimitet og troverdighet.

Vi bidrar til omfordeling gjennom skattesystemet.

Men spleiselaget velferdsstaten bygger på at vi har noe grunnleggende felles.

Uansett om du har 400 000 eller 4 millioner kroner i inntekt, skal velferdsstaten være der.

Er det å kaste bort penger?

Nei, det er å bygge Norge.

Vi kan ikke dele landet inn i én gruppe med de som bidrar og én gruppe med dem som får.

I Norge skal vi yte etter evne og få etter behov. Grunnleggende velferd skal være tilgjengelig for alle. Og felles og gjenkjennelig.

Velferdsstaten skal ha rom for alle, men blikk for de som trenger ekstra hjelp og støtte.

Ingen skal stå alene i Norge.

Det er en bunnplanke for denne regjeringen.

En rapport fra NAV, som kom forrige uke, viser at antall søknader om sosialhjelp har økt med 18 prosent det siste året.

Hovedårsaken både til økningen, og til økningen i matkøer, er i stor grad ukrainere som har kommet til Norge fra krigen i hjemlandet.

Aldri før har vi tatt imot så mange flyktninger i løpet av et år som i 2022.

38 000 søkt beskyttelse i Norge. Over 35 000 av disse er ukrainere som har søkt midlertidig kollektiv beskyttelse i Norge, og over 31 000 har fått innvilget sin søknad.

Her må jeg berømme alle kommuner, fra den minste til den største, har tatt i mot. Innsatsen er formidabel både i kommunene, i etatene og i frivillige organisasjoner.

Neste år skal mange ukrainere ut i jobb og utdanning, og komme ordentlig i gang med livet.

Det skal vi gjøre på en klok måte: Mens immigrasjon og flyktninger i mange land har ført til økte forskjeller og fattigdom, skal norsk arbeidsliv være preget av faste og hele stillinger og seriøse forhold. Vi skal ikke ha arbeidende fattige med to og tre jobber for å klare seg.

De grepene regjeringen har gjort i arbeidslivspolitikken i år har en tilleggsdimensjon når mange sårbare flyktninger skal inn i det norske arbeidsmarkedet.

Selv om hovedårsaken til at flere søker sosialhjelp og flere står i matkø i Norge, er ukrainere, vet vi at kommunene også melder om at flere lavinntektsgrupper sliter.

La meg nevne to endringer vi nå gjør:

For det første, øker vi bostøtten, forhøyer sosialhjelpssatsene og gir en ekstra utbetaling nå i desember, vi utvider barnetrygden for enslige forsørgere, gir ferietillegg for de som får dagpenger, øker barnetillegg for de som står utenfor arbeidslivet, øker minstepensjonen og gir en engangsutbetaling for uføre på minstesats.

For det andre, gir vi ansatte i NAV mer makt og faglig skjønn til å gi støtte avhengig av folks ulike behov. Det er i tråd med regjeringens tillitsreform i offentlige sektor, og resultatet skal være at folk får en behandling som er individuelt tilpasset deres livssituasjon.

Jeg gjentar NAV-direktør Hans Christians Holtes oppfordring fra forrige uke:

«Ta kontakt med oss i NAV så tidlig som mulig hvis du mangler penger til mat og strøm, eller ikke vet hva du skal gjøre for å betale regningene eller avdragene på huslånet. Vi kan hjelpe både med kortsiktige og mer langsiktige løsninger.»

Avslutningsvis. En ting er hvordan vi deler pengene, i Norge skal vi skape mer i årene som kommer.

Vi er nå i gang med en stor omstilling av industrien. Vi skal skape nye, grønne arbeidsplasser, øke fastlandsinvesteringene, øke eksporten og få ned klimagassutslippene. All norsk verdiskaping i industri og i tjenester er per definisjon kompetanse. Og handler om arbeidstakernes kompetanse og evnen til å ha gode arbeidsplasser som skaper nye verdier.

Gjennom Grønt industriløft utvikler vi nå næringer som hydrogen, havvind, CO2-håndtering, batterier, skog og grønn maritim næring. Er det ett budskap jeg får fra tyske, franske og europeiske ledere gjennom dette året, er hvordan dette grønne skiftet har rykke mye nærmere. Og kommet mye høyere på dagsorden, med ordninger som nå skal komme i gang.  

Vi er også i gang med eksportreformen Hele Norge eksporterer, som har mål om å styrke Norges rolle i internasjonal handel og øke norsk eksport av varer og tjenester ut til verden med 50 prosent innen 2030.

Havvind er nå den største fornybarsektoren i Norge, med nesten 30 milliarder i omsetning, og neste år lyser vi ut Utsira Nord og Sørlige Nordsjø II som nye havvindområder.

Havvind vil gi oss mer kraft, men også mindre utslipp.

I 2022 har vi økt Norges nye klimamål for 2030 til minst 55 prosent sammenlignet med 1990.

Vi ser dette som en historisk mulighet til å kutte utslipp – og skape jobber. Det er høy aktivitet i verftsnæringen og leverandørindustrien, og det vil vare noen år – og så kommer innfasingen av havvindsatsingen for fullt fra midt på 2020-tallet.

Jeg begynte med 24. februar, og det er egentlig denne dagen i ulike formater jeg har snakket om i denne oppsummeringen.

På kvelden 24. februar samlet ukrainere i Norge seg foran den russiske ambassaden her i Oslo.

Og siden da har vi stått sammen med dem.

Den kampen ukrainerne kjemper, er vår felles kamp.

Tre dager etter krigsutbruddet gikk Norge videre fra en norsk tradisjon som har ligget fast siden 1959: Vi vedtok at vi ville donere militært materiell til Ukraina, et land i krig. I takt med krigens utvikling har Norge gitt betydelige donasjoner og bidratt med trening og opplæring.

Vi bidrar også til at norske og internasjonale humanitære organisasjoner redder liv og beskytter sivile.

Vi evakuerer ukrainske pasienter til behandling i Norge.

Vi bidrar med gass, slik at Ukraina har energi gjennom vinteren.

Vi gir driftsstøtte slik at ukrainske myndigheter kan opprettholde kjernefunksjoner.

I går møtte vi Zelensky i et ny samtale på nett, hvor han var veldig tydelig overfor det enkelte land, om hvilke behov han har. Det er avgjørende for Norge at hjelpen til Ukraina blir bedre koordinert. Slik at det ikke blir flaskehalser på vei inn i en kritisk situasjon.

Den endrede sikkerhetssituasjonen i Europa stiller også nye krav til beredskapen også i Norge:

Derfor styrker vi Forsvarets operative evne, tilstedeværelse og nasjonale beredskap, vi moderniserer Forsvarets materiellpark, øker beredskapslagrene og bemanner opp Forsvaret med nye årsverk og flere soldater.

Samtidig står vi overfor flere sikkerhets- og forsvarspolitiske veivalg og prioriteringer: Forsvarskommisjonen vil levere sin rapport våren 2023. Vi har også bestilt et nytt fagmilitært råd som skal komme våren 2023, som innspill til en ny langtidsplan for forsvarssektoren som regjeringen tar sikte på å fremme i 2024.

Regjeringen har også satt ned en Totalberedskapskommisjon som skal se på alle deler av den norske beredskapen.

I mellomtiden styrker vi nærpolitiet og politiberedskapen i hele landet, og vi forsterker samarbeidet mellom PST, det øvrige politiet, Etterretningstjenesten og Nasjonal sikkerhetsmyndighet i Nasjonalt etterretnings- og sikkerhetssenter slik at vi blir enda bedre til å håndtere sammensatte trusler.

Så helt til sist, i en tid hvor det kommer elleve målinger i måneden.

Og ja, jeg leser målingene – og ønsker at både Arbeiderpartiet og Senterpartiet løfter seg i det nye året. Jeg har tro på at vi skal klare det. 

Jeg har tro på den politikken vi har utarbeidet. Og jeg har tro på at vi skal komme oss igjennom den tiden vi har med nye muligheter for Norge.

Men det viktige for meg nå, er at vi har en politikk som svarer på utfordringene folk opplever i hverdagslivet sitt.

Jeg er mer opptatt av tall som treffer folk enn tall som treffer meg selv.

Vi har en plan som styrer Norge trygt gjennom krisene, samtidig som målet vårt er å komme styrket ut av dem:

• Holde ledigheten lav og sikre Europas laveste arbeidsledighet
• Ha mindre sosiale og geografiske forskjeller
• Et tryggere arbeidsliv
• Grønn industrivekst og utslippskutt i tråd med internasjonale forpliktelser

Takk for oppmerksomheten.