Statsministerens innlegg i debatten etter redegjørelsen om regjeringens sammensetning

Sjekket mot fremføringen

La meg også få si Lihkku beivviin! i dag og gratulere med samefolkets dag, som jo feires over hele landet, fra nord til sør, også i denne byen.

La meg begynne med at i denne debatten er det, om vi hører godt etter, lett å slå fast at vi på tvers av politiske skillelinjer er enige om det aller mest grunnleggende i den tiden vi nå lever i, nemlig å beskytte Norge, forsvare demokratiet og stå samlet i møte med urolige tider. De siste årene har vi, i god norsk tradisjon, lagt noen av motsetningene våre til side og løftet blikket.

Brede forlik

For første gang står alle partiene på Stortinget samlet om en langtidsplan for Forsvaret. Den er ganske detaljert, langsiktig, forpliktende og betyr prioritering av store summer av vår felles verdiskaping. Det innebærer en langsiktig forpliktelse fra alle partier om å styrke forsvarsevnen de neste tolv årene. Dette jobber vi med måned for måned. Vi skal vurdere år for år hvordan teknologien kan endre måten å jobbe på, men det er en stor oppgave vi har påtatt oss sammen.

Vi er enige om det flerårige Nansen-programmet, som vi, helt i tråd med programmets intensjoner, har utvidet og forsterket for å komme Ukraina til unnsetning. Også her ser jeg fram til å ha nær dialog med Stortinget. Jeg har vært opptatt av at Ukraina-hjelpen ikke er som en vanlig budsjettpost som man vedtar for et helt år. Vi må følge utviklingen. Den er fortsatt svært dramatisk og krever at vi er oppdatert i både måten vi bidrar på, og hva vi bidrar med.

Dessuten er vi kommet til enighet om andre viktige saker som står seg over tid, bl.a. pensjonsforliket, som sju partier oppnådde enighet om i fjor.

La meg også gi anerkjennelse til avgått landbruksminister Pollestad og til Kristelig Folkeparti og andre som bidro nå til enigheten om tallgrunnlaget i landbruket. Det er veldig viktig og et godt utgangspunkt for det som ligger foran oss, i det kommende jordbruksoppgjøret.

Også denne våren har vi mulighet til å oppnå enighet om andre viktige saker. Totalberedskapsmeldingen, som regjeringen med Senterpartiet og Arbeiderpartiet la fram sammen, er avgjørende for sikkerheten vår. Den ligger til behandling i Stortinget, og den bør, håper jeg, samle bred tilslutning, så folk og kommuner og bedrifter og alle som er opptatt av trygghet, får med seg det signalet.

Det gjelder flere av de meldingene som regjeringen i dag har varslet Stortinget om at vi vil legge fram i løpet av de kommende ukene, som f.eks. den viktige klimameldingen.

Det er ingen overraskelse at Senterpartiet og SV er våre nærmeste samarbeidspartnere. Det er det parlamentariske grunnlaget. At Senterpartiet ikke er med i regjering, betyr ikke at de ikke er en god samarbeidspartner på viktige områder. Vi håper å oppnå bredest mulig flertall for forslagene vi skal legge fram. Vi er klar over at vi er en mindretallsregjering, at vi må ha løsninger sammen med andre partier og aktivt søke å oppnå dem. Det skal synes i både tone og holdning fra denne regjeringen.

Et markant steg til høyre

Så viser også debatten noe annet, nemlig at motsetningene i norsk politikk er ganske store, jeg vil si større enn på lenge, og det kan være klargjørende i et valgår – ikke bare fordi Fremskrittspartiet nå etablerer seg som størst på borgerlig side, tydeligere og tydeligere dag for dag, men også fordi Høyre har tatt et markant steg til høyre.

Slik det ser ut nå, står valget til høsten mellom en regjering for landet vårt som er ledet av Arbeiderpartiet, eller en regjering som er ledet av Fremskrittspartiet. Det har ikke skjedd før. Før har det handlet om et borgerlig alternativ som vendte seg politisk inn mot sentrum. Nå kan vi få en regjering til høyre for Høyre.

Det er tydelig hva det vil bety. I går var Høyres leder ute i VG og avklarte sine prioriteringer. Det overraskende var ikke overskriftene der, for her er det ikke vanskelig å nikke til at det handler om økonomi, helsekøer, skole og kriminalitet. Det overraskende var at Høyre knapt kom med én ny idé, én ny løsning, én ny beslutning.

Har vi hørt nøye etter i dag på Fremskrittspartiets leder og på Høyres leder, er det betydelig sprik på viktige områder, noe som iallfall ikke gir forutsigbarhet og langsiktighet for politikk i Norge.

Svaret på alle spørsmål der det er helt enighet, er som alltid: kutt i formuesskatten for de 1 pst. rikeste i befolkningen. Det er som om snekkeren har med seg verktøykassen og insisterer på at bare ett verktøy virker på jobb, og det er hammeren. Problemet er bare at når man slår hammeren på alt annet enn spikeren, kommer det til å smerte. Det kommer til å smerte folk over hele landet når Fremskrittspartiet og Høyre vil kutte i velferden for å finansiere formuesskattekutt på opp mot 34 mrd. kr.

Da vil det handle om barnehagepriser som kan gå opp, karensår for arbeidsavklaringspenger og mulig kutt i sykelønnsordningen. Om det ikke blir den ordningen, viser all erfaring at velferden står laglig til for hogg.

Næringspolitikk

Det kommer også til å smerte bedrifter over hele landet når Fremskrittspartiet og Høyre skal veksle kutt i formuesskatten inn med å øke selskapsskatten, som alle norske bedrifter betaler. 99 pst. av norske bedrifter er små og mellomstore, det store flertallet har under ti ansatte, og de er avhengig av overskudd på den daglige driften. Med andre ord: Det er hjørnesteinsbedriften, rørleggeren, elektrikeren, restauranten, som skal ta regningen når formuesskatten skal kuttes.

Det kommer til å smerte at Fremskrittspartiet er så tydelig på at de vil avlyse aktiv næringspolitikk. Fremskrittspartiet foreslår å kutte 8 mrd. kr i den aktive næringspolitikken, Enova, Innovasjon Norge og Forskningsrådets satsinger. Det gjør de i en tid der EU, USA og Kina kraftig styrker konkurransesituasjonen i egen industri med egne programmer.

Representanten Listhaug sa at vi må legge til rette for innovasjon. Ja, det er jo det det handler om i en aktiv næringspolitikk. Det blir sitert fra Draghi-rapporten her mange ganger, den rapporten som EU nå bearbeider for å utarbeide sin politikk. Det er aktiv næringspolitikk i stor forstand. President Trump gjennomfører veldig store deler av IRA, Inflation Reduction Act, som lå i USA, også for å støtte opp under nysatsinger og innovasjon.

Fremskrittspartiet har gått til kamp mot denne næringspolitikken, og det betyr også en kamp mot arbeidsfolk, bedrifter som står i omstilling, og innovasjon, som vi i politikken forventer må gjennomføres på grunn av at vi skal kutte klimautslipp. Det er ikke bare at markedet leverer det, vi må også bidra til at det skjer.

Mange av de prosjektene som rammes, finner vi ute i havet, fartøy fra verdens mest avanserte leverandørindustri. Vi finner den knyttet til havvindanlegg for produksjon av kraft, tusenvis av meter under havbunnen, der vi borer brønner for karbonfangst og -lagring for å bli ledende i verden. Vår havvindindustri, som er i gang med å bygge på norsk sokkel, hadde store eksportinntekter i fjor, fordi de også er verdensledende som en god leverandørindustri.

Regjeringen har aldri før hatt så mye tilgjengelig areal man kan søke på, som i TFO-rundene nå, men vi har heller aldri før hatt så mange nye utviklingsprosjekter for offshorenæringen på gang – havvind, hydrogen, CO2-håndtering, videreutviklingen av Norges historie som energinasjon.

Det er altså akkurat her Fremskrittspartiet skal kutte i innsatsen for å kutte utslipp og skape jobber. De gjør det motsatte av verdens store økonomier. Det er å se bakover og ikke framover, og det er ikke det denne regjeringen vil. Det er ikke riktig retning i en tid hvor oppgavene ikke ligger bak oss, men foran oss.

Det er det jeg mener når jeg sier vi skal se framover og ikke bakover, at nå må vi ha alt fokus på det vi skal løse i tiden som kommer, som å få ned ventetiden til behandling på sykehusene. Det er vi i ferd med å se skje. Slik kan folk komme seg tilbake til hverdagen, til jobb, til familie og til det livet de ønsker å leve. Vi skal ha mer læring i skolen, få flere unge inn i arbeidslivet – og grunnleggende for alt: at folk får bedre råd, reallønnsvekst, rentekutt og fortsatt en jobb å gå til.

En urolig verden

Det mest fundamentale er å trygge Norge i en urolig verden. Ukraina-krigen er pågående, dramatisk, ødeleggende og katastrofal for Ukraina, men den har også stor betydning for alt som skjer rundt oss på vårt kontinent. Vi har en nabo som har gått til fullskala invasjon i et annet naboland. Det får føringer for vår sikkerhet. Ukraina-krigen skaper ustabilitet for økonomi i Europa.

Vi har en ny president i USA, som vi skal jobbe med å forstå og håndtere, som kan skape usikkerhet rundt tollkriger mellom Europa, USA og andre deler av verden, noe som påvirker priser og renter og slår rett inn i norsk økonomi.

Vi har NATO, som skal styrkes og holdes fokusert på de nye regionale planene, der ikke minst Norden nå tar en viktigere rolle, og Norge skal styrke samarbeidet med landene nord i Europa om sikkerhet. Det gjelder Norden, hvor vi alle er i NATO, men det gjelder også Polen, de baltiske land, Tyskland, Nederland og Storbritannia, som ser mot de samme områdene som oss.

Vi har Midtøsten, som fortsatt er i krig og omveltning. Der vil jeg understreke: På veien mot en løsning for fred i Midtøsten må folkeretten gjelde. På veien mot fred i Midtøsten må internasjonal rett gjelde. Der kan man ikke bytte ut befolkninger etter eget forgodtbefinnende. Der må folkeretten ligge i bunnen for det som er den eneste løsningen og veien videre: opplegg for en tostatsløsning der palestinerne også får rett til sin stat.

I alt dette skal Norge være en tydelig stemme, i en politikk som til sjuende og sist også handler om vår sikkerhet.

• For hele debatten i Stortinget, inkl. replikkvekslingen etter statsministerens innlegg, se: Sak nr. 1 [10:04:56] - stortinget.no