Statsministerens innlegg på Akademikernes høstkonferanse

Innlegget slik det ble framført (transkribert i etterkant)

Den viktige, brysomme kunnskapen

Takk for invitasjonen fra dere i Akademikerne. Jeg synes det er kult og bra at dere setter denne dagsorden og røsker litt opp i disse spørsmålene.

En annen politiker på Stortinget – vi var invitert begge to, i Gudmund Hernes 80-årsdag – og holdt innlegg. Og han var – ja, denne personen er en fremtredende Rødt-politiker som skal få være anonym; han heter Mimir for øvrig – han sa, som en tittel på sitt innlegg: Går det an å være politiker uten å bli åndssvak? Og da presiserte han at det hadde ikke noe med sykdommen å gjøre; det handlet om å bli svak i ånden av å være politiker.

Det vil si at du da skal si ting du ikke mener. Du skal si ting du egentlig ikke står inne for; mye av det som Svein Tore (Bergestuen) karikerer. Jeg vil si – med Henrik Asheim ved min side, fra det andre partiet: Jeg tror bedre om politikere. Vi er ikke sånn. Og vi vil ikke være sånn.

Så dette er bare som en sånn første ‘deklarasjon’, når vi nå er blitt beskrevet på den måten. Jeg tror egentlig at de fleste som går på jobb i politikken; de ønsker å gjøre det beste for samfunnet; vi er bare litt uenige om hvor veien skal gå, men vi ønsker å ha ordentlige debatter.

Og så må vi alle forsøke å være friske i ånden.

Kunnskapsforakt? Nei.

Jeg fikk overskriften om ‘den brysomme kunnskapen’, og når jeg leste i introduksjonen om at vi skulle snakke om at det var ‘kunnskapsforakt i politikken’ –ja, da skal dere få en politiker her nå som er uenig i det.

Det er ikke kunnskapsforakt i politikken.

Men politikken har det krevende valget å veie kunnskap, før noe kan gjennomføres.

Det er ikke alltid en-til-en overføring fra det som er kunnskap, forskning, akademia og rett inn i en politisk løsning. På veien skal det skaffes legitimitet, forståelse, aksept, gjenkjennelighet og noe som på en måte bringer oss et sted videre, som forhåpentligvis er til noe bedre. Og hvis det er til noe som ikke er bedre, så er det jo desto viktigere at det er legitimitet.

Regjeringsapparatet er kunnskapsdrevet

Jeg opplever å være i et regjeringsapparat som er tungt kunnskapsdrevet. Vi har – og jeg ser Kristin (Clemet) som sitter her og har vært i statsråd, og flere andre har vært i politikken, jeg ser mange ansikter rundt om i salen – vi har jo fullt opp av ekspertutvalg, NOU-er, høringer, reiser rundt i landet, rapporter, forskning, utredninger.

Det er fundamentet for politikken, vil jeg si. Og det mener jeg er et hederstegn. 

Det er jo hvordan vi bruker denne kunnskapen og hvordan vi veier den, som må være mye av diskusjonen.

Og kunnskap kan godt være brysomt, for den skal altså utfordre oss:

På den ene siden så kan vi få noe som er helt nytt; helt ny kunnskap som kommer fram og som rokker ved ting som vi skal ta tak i: en ny erkjennelse. Mer kunnskap er sjelden enkelt.

Og så kan det være utfordringen om at kunnskap er sjelden entydig. Ofte er jo kunnskapen som kommer fram, noe som viser mangfold og avveininger, av hensyn som står opp mot hverandre. 

Derfor er kunnskap mangfoldig og mangetydig. Og jeg mener at det å få god kunnskap, betyr ikke at svarene på de store samfunnsutfordringene blir lettere.

Kompleks kunnskap

Det er jo ofte tvert om; kunnskap er kompliserende. Fordi det viser at et komplekst samfunn som vårt, et opplyst samfunn som hos oss – vi har gjennomgående et høyt, generelt kunnskapsnivå i befolkningen – vi gjør slike beslutninger vanskeligere.

Altså, i et demokrati så er kunnskap og forskningen aldri hele det politiske svaret. Og det tror jeg er viktig å ta med. For eksempel: 

Inflasjon, hva er årsaken, hva er driverne for det? Vi jobber med det nå. Det er et felles politisk mål å få inflasjonen ned. Det er litt ulike syn på hva som driver den, hva som får den ned.

Fattigdom, hva leder til fattigdom? Skal vi gå inn og gjøre noe med den ulikheten? Gjennom skatt alene? Nei, neppe. Det er flere andre forhold som må inn for å løfte det. Hvordan veier vi det?

Klimaendringene er jo det største temaet, mener jeg, hvor vi har kunnskap og forskning. Og det å oversette det til politiske løsninger, er politiske valg, tungt basert på det faglige. Tenk på IPCCs enorme faggrunnlag.

Vi gjennomfører nå NATOs nye kommandostruktur, basert på 4 000 sider fra NATOs kunnskapssenter, NATOs øverskommanderende. Jeg har ikke lest alle 4 000 sidene, men jeg har brukt veldig mye tid på det. Det er et kunnskapsbasert opplegg for forsvaret av landet.

I de politiske prosessene må vi være sikre på at alle faglige argumenter kommer fram.

Vi har en utredningsinstruks som vi skal ta på alvor. Det betyr at vi må gå igjennom spørsmål før vi kan fremme dem for vedtak. 

Kunnskap er ikke én ting, ikke ett enkelt svar, ett hensyn. Det er avhengig av hvilket hensyn man skal ta, hvilket perspektiv man skal ta.

Demokratisk legitimitet

Men jeg mener at én av hovedgrunnene til at vi er et demokrati, det er at vi demokratisk velger politikere som skal velge i kunnskapen. Og så, gå til folk – legitimt – vi gjør det med jevne mellomrom i valg, men vi gjør det jo hele tiden også når vi forankrer beslutninger, forankrer med parter; akademikerne sitter rundt bordet når vi f.eks. har kontaktutvalg – og hva er stemningen som er der.

Så det er altså dette: Store beslutninger må ha demokratisk legitimitet, og det tror jeg er den store utfordringen å jobbe med, og som vi også trenger kunnskap om; dialogen med dere om.

Det er også egentlig et kunnskapsfelt, hva det er som er demokratisk legitimt. Statsviterne kan fortelle oss en del om det. Vi kan lese og lære om det, men hvordan vi når fram til – slik at, Svein Tore – folk skjønner det vi snakker om, og at vi klarer å skjønne det folk gir tilbake til oss, og kan vekte det inn.

Og det er jo et argument; vi har brukt det fra USA. Jeg har ofte undret meg; når jeg ser folk som står og hører på Donald Trump, og så hører de og jubler for et budskap som på alle parametre kommer til å gå ut over livene deres. Da er det jo; er de ikke kunnskapsbaserte, eller er det noe annet de får i det budskapet som er viktig for dem, for identiteten og i hverdagen?

Kunnskap om havvind

Så skal jeg bare ta to eksempler i hverdagen nå som vi baler med, som må være kunnskapsbasert – men det er vanskelige avveininger. 

Det ene er utvikling av ny fornybar energi, havvindnæringen. Det er jo et nytt felt. Det er en ny energiressurs. Og veldig mange skal gjøre det samme på samme tid.

Og derfor så skjer det at veldig mye av innsatsfaktorene blir dyrere. Og det er krevende, men vi vet vi trenger mer kraft. Vi vet at det er en kjemperessurs i havvind. Og hvordan bruker vi kunnskapen om teknologi og løsninger? Og hvor skal det ligge? Konflikter med andre næringer, langs hvilken kyst skal vi bygge, og så videre. Det er en kombinasjon av kunnskaper og legitimitet. 

Vi har såkalte helhetlige forvaltningsplaner i Norge, hvor vi trekker kunnskapen inn; for hva skjer med fugleliv, sjøliv, transport, og andre miljøfaktorer for å utvikle denne store sektoren.

Så på dette feltet så er kunnskapsinnhentingen og avveiningene, mener jeg, utrolig viktig og veldig kompleks, veldig kompleks. Det er en fordel at vi må til Stortinget og ‘bryne’ det der og ta det tilbake, og være ute på store høringer som vi stort sett har, og får inn kunnskap. Men det er den demokratiske plikten å avveie det.

Kunnskap om trusler

Så er det et annet felt: en kunnskapsbasert trusselvurdering. Hva truer oss i dag?

Klima er nå én ting, jeg har bare noen få minutter, men hele det sikkerhetspolitiske bildet: Vi er nå, gode venner, i ‘den skarpe enden’ av sikkerhetspolitikken.

Vi er veldig mange som er opptatt av internasjonal politikk i Norge, og det er jeg glad for; internasjonale forhold, verden, utviklingen, men det vi går inn i nå, det er et møte med ‘den skarpe enden’ av sikkerhetspolitikken: ‘Krig og fred og sånn’.

Og hvordan treffer det oss? Hvilken kunnskap – hvordan skal vi være kunnskapsbaserte i det å ta vare på tryggheten i landet vårt? Vi får bidrag fra forskningen – massivt. FFI, Konsortiet for Terrorismeforskning, Senter for Ekstremismeforskning, Politihøgskolen. Vi har alt arbeidet som gjøres i E-tjenesten, PST, Nasjonal sikkerhetsmyndighet. Det er kunnskapsbasert overlevering til oss om hvordan vi vurderer det trusselbildet. 

Og det er en av de tyngste oppgavene som statsminister jeg har erfart i to år. Det er den veldig lange tiden jeg bruker med å sitte og avveie den informasjonen. Jeg har sagt til forsvarssjefen et par ganger; er det et godt eller et dårlig tegn at nest etter mine embedsfolk på Statsministerens kontor, så er du den jeg har møtt mest?

Han er en interessant og hyggelig fyr, men det er jo et uttrykk for en ny tid. At det å sitte og avveie mellom PST og E-tjenesten og Forsvarssjefen; trusselvurderinger, kunnskapsbaserte og trekke slutninger, det er en del av vår tid. 

Og så har vi Forsvarskommisjonen, en enorm kunnskapsinnhenting, men av mennesker. Det er jo ikke vitenskap dette. Men det er kunnskapsmennesker som sitter sammen og måler en trussel. Vi har Totalberedskapskommisjonen.

Nå får vi Ekstremismekommisjonen, som leverer kunnskapsmateriale, og vi må trekke slutninger ut av det.

Avslutningsvis vil jeg jo si at det er også andre gode eksempler på at vi søker kunnskap når vi skal kunne ta avgjørelser:

Kunnskap om havets ressurser

Jeg leder et internasjonalt havpanel som er basert på kunnskap om havene. 

Vi har diskusjoner om det er forsvarlig å drive utvinning av mineraler fra havets bunn. Hvilken kunnskap skal gi oss det? Hvordan bruker vi kunnskapen for å sette grenser og være føre-vâr på det?

Samtidig vet vi fra kunnskap at hvis vi ikke gjør det, så kan vi velge å kjøpe alle de mineralene fra Kina, eller fra gruvene i Afrika hvor barna jobber.

Eller skal vi, hvis vi har slike mineraler, finne en forsvarlig måte å utvinne dette på?

Vi får kunnskap inn, og så må vi gjøre politiske avveininger.

Kunnskap om koronapandemien

Jeg mener jo at, stort sett, så er det i den norske politikken tillit til kunnskap. 

Jeg mener at koronaen er et veldig godt eksempel. Da hadde vi tillit til at de faglige rådene vi fikk fra FHI og Helsedirektoratet, det var ‘best practice’. Det var ‘hel ved’.

Og det gjaldt for Erna, og det gjaldt for meg; når de rådene kom inn så måtte vi gjøre politiske avveininger. Hva betød dette? Stengningstider, ‘metern’, alle de politiske beslutningene.

Men det er basert på et solid kunnskapsmateriale, hvor folk sier at uansett om budskapet kommer fra Erna Solberg eller Jonas Gahr Støre, så stoler de på at det egentlig er basert på kunnskap som er ment for det beste. 

Vi liker det ikke, og vi synes det er innskrenkende, men det er tillit i leddene fram.

Så det skal vi med oss og tross alt være glad for.

Avslutning

Helt avslutningsvis, så har jo Kierulf-utvalget sett på dette med ‘trusler’ innenfra, utenfra akademia. Jeg vil bare nevne noe om det på slutten. At til diskusjon til dere i det akademiske; så er ytringsfriheten egentlig under press i alle sektorer, også i deres. Så det er jo et samfunnsfenomen at i en tid med de sosiale mediene, de kjappere beslutningene, det hardere debattklima, så treffer det oss hele veien.

Og det må vi ta på alvor, også i politikken. Jeg likte det som utvalget pekte på, at det er ikke først og fremst lover og regler som er viktige her, det er også den levende ytringskulturen.

Og hun har jo noen fine råd, som ti råd for hvordan vi kan gjøre dette. Et av dem, og det var litt av det det var inne på, Svein Tore; å «ta ballen, ikke spilleren». «Vær vennlig». Snakk om ting med en åpenhet. Ikke legg de verste intensjonene i den andre siden. 

Og sånn er det sikkert i mange lukkede miljøer, at det kan dra seg til i den retningen, og det må vi prøve å motstå.

Dilemmaet for politisk ledere, mener jeg oppstår, når forskere kommer med helt nødvendig kunnskap hvor de påpeker langsiktig global nytte. Beslutninger vi må ta for langsiktighet, men som ikke har oversettbare konsekvenser i det korte perspektivet. Klima er jo en sånn sak. Du påfører folk, og foreslår for folk, noe som virkelig har inngripende tiltak i livene deres, men hvor vi ikke kan se rett etterpå at her er effekten av det.

Men dette trenger vi diskusjon og kommunikasjon om, og jeg synes det er spennende at dere setter en dagsorden. – Takk for at jeg fikk lov til å komme.

 

• Se hele konferansen her: Den brysomme kunnskapen - Akademikerne